Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene i utvalget. Werner Herzogs Gåten Kaspar Hauser (1974) vises rundt omkring i landet fra og med torsdag 31. oktober (sjekk tidspunkter i oversikten hos ditt cinematek).

*

En maidag i Nürnberg i 1828 står en uflidd mannsfigur som frosset midt ute på bytorget med et brev i hånden. Dette er Kaspar Hauser – en ung mann som eksisterer ute av tiden; nylig sluppet fri fra fangenskap. Han er uten språk, uten dannelse, uten erfaringer og uten et begrep om samfunnet rundt seg. Men han er et menneske.  

Og dette mennesket vekket nysgjerrigheten til den (i 1974 fortsatt unge) tyske regissøren Werner Herzog, i så stor grad at han bestemte seg for å gripe til kameraet og lage filmen Gåten Kaspar Hauser («Jeder für sich und Gott gegen alle»). Resultatet er et fascinerende, filosofisk verk om det som kan ha vært Kaspar Hausers liv og leven – et fiksjonsportrett inspirert av den berømte sanne historien, med biter av dialog hentet direkte fra Hausers dagboknotater (idiosynkratiske tekstbiter som er blant de få etterlatenskaper fra en figur som forble like mystisk ved sin død som han var i sitt liv).

Når man i dag ser tilbake på Herzogs filmografi som helhet, preges kunstnerskapet av en dyp fascinasjon for å utforske og portrettere det anomale; mennesker samfunnet ser på som utskudd, og deres innbitte kamp for å tilpasse seg et fellesskap. At Herzog gjerne også bruker skuespillere som gjenspeiler utskuddene de portretterer i det virkelige liv, gjør de av filmene hans det gjelder enda mer spesielle og interessante. (Og i svakere Herzog-produksjoner uten dette særpreget, som eksempelvis Nicole Kidman-fadesen Queen of the Desert [2015], blir det enda mer synlig at regissøren er på sitt beste når han er inspirert av ukonvensjonelle, autentiske perspektiver på hva det vil si å være et menneske.)

Gåten Kaspar Hauser bygger altså på en grufull, sann historie. Det livløse fugleskremselet Kaspar Hauser kan knapt snakke eller gå, der Nürnbergs innbyggere finner ham stående som et spøkelse midt i byen. Dagslyset og virkelighetens lyder slår mot ham som naturens torturverktøy, og han er ute av stand til å forklare hvor han kommer fra, hvem han er, eller hvor han skal. «Jeg vil bli rytter, som min far,» stammer han uklart når byens borgere vil ha ham i tale. «Hest! Hest!» I hånda holder han et anonymt brev forfattet av en lite skriftlærd person. Brevet forteller at dette mennesket (Kaspar) ble overlevert ham (brevets avsender) i 1812, og at han i alle disse årene har oppdratt gutten «uten å la ham ta et skritt ut».

Den lokale professoren Daumar tar unge Kaspar Hauser under sine velmenende, pedagogiske vinger, og sakte smyger det en personlighet frem fra Kaspars mørke og mystiske fortid. Det kommer for dagen at han har tilbrakt hele sitt liv stuet bort i en dunkel kjeller, fjernt fra andre mennesker. Men hvem var, og hvor han kom fra, forblir en gåte. Herzogs skildring av Kaspars oppvåkning og trassige holdning til forsøkene på «å sivilisere ham» påminner om noe av det François Truffaut forsøkte å fortelle om noen år tidligere i L’enfant sauvage («Wild Child», 1970).

Også den dag i dag fremstår Kaspar Hauser som et mysterium. Hvem var han? Hvor kom han fra? Og hvorfor endte hans liv slik det gjorde? Spørsmålene er mange, teoriene og spekulasjonene (særlig i Tyskland) enda flere. Og med et perspektiv på hans historie fra vår samtid – de tragiske Natascha Kampusch- og Fritzl-sakene i Østerrike er ennå friskt i minnet – blir fortellingen om Kaspar Hausers skjebne også sterkere, vondere og virkeligere.

*

«Nothing lives less in me than my life.»

Werner Herzogs blikk på historien om Kaspar Hauser er på mange måter en hyllest, til en person som levde i et mareritt, men som med uforståelig karakterstyrke etter hvert fremstod med sin helt egen menneskelighet. Det egenartede inntrykket vi sitter igjen med fra Herzogs film får også sin helt egne dimensjon, bortenfor ren historiefortelling, ved at regissøren har gitt hovedrollen som Kaspar Hauser til Bruno S. – en aktør med sin helt egne, distinkt anomale personlighet.

Som uønsket barn av en prostituert kvinne, ble Bruno S. slått og mishandlet av moren da han var et lite barn, og han var en kasteball mellom ulike mentalinstitusjoner gjennom hele oppveksten. Herzog oppdaget ham i dokumentarfilmen Bruno der Schwarze – Es blies ein Jäger wohl in sein Horn (1970), og overtalte Bruno til å spille rollen som Kaspar – uten noen som helst eksisterende skuespillererfaring. Møtet mellom figuren Kaspar og mennesket Bruno er nesten unheimlich, i den forstand at rolletolkningen er så fri og ukategoriserbar som et gestalt at følelsen vi som publikum sitter igjen med er gåtefull og uavklart.

Denne kunstneriske gnisten som oppstod mellom Herzog og Bruno S. skulle altså vise seg å gi noe helt eget til begge filmene de gjorde sammen – noen år etter Kaspar Hauser spilte Bruno S. også hovedrollen i et av regissørens mesterverk, Stroszek (1977). Bruno S. gjør etter mitt syn to av filmhistoriens mest gripende rolletolkninger i disse filmene; to sjeldne tilfeller av at en aktør absorberes fullstendig av menneskene han portretterer. Etter Herzog-perioden spilte Bruno paradoksalt nok ikke i flere fiksjonsfilmer, men levde isteden en anonym tilværelse som gatekunstner og musikant i Berlin – frem til han døde i 2010.

Herzog antyder i Gåten Kaspar Hauser at det i like stor grad er samfunnets feil at Kaspar Hauser ikke passer inn. Den utenforstående sin kamp for å tilpasse seg «de siviliserte» blir snudd på hodet, og problematiseres av Herzog gjennom en kritikk av samfunnets manglende vilje og evne til å anse Kasper som menneske.

Samtidig presses vi aldri heller til å sympatisere med ham, og en eventuell sentimentalisering av tragedien er totalt fraværende. Bildet Herzog tegner opp er i menneskehetens disfavør, mens en modig heroisme skimtes i Kaspar Hausers kamp for verdighet. Og det er også i denne kontrasten at regissørens egen humanisme kommer best til uttrykk – gjennom usminkede sannheter.

Werner Herzogs fascinasjon og kjærlighet for det som er annerledes visualiseres i de åpne bildene, der hverken historien eller rollefigurene dømmes eller moraliseres over. Det uforklarlige og det gåtefulle dyrkes på en forlokkende måte, slik at både den ytre og indre reisen i Gåten Kaspar Hauser blir en uforglemmelig opplevelse.