BIFF 2019: I morgen går startskuddet for årets utgave av Bergen internasjonale filmfestival (BIFF), og nedenfor presenterer vi fem anbefalinger fra programmet. Montages vil være på plass i Bergen, og blant annet møte våre lesere og lyttere når vi gjør et live-opptak av vår podkast Filmfrelst, lørdag 28. september kl. 15.00 på Vaskeriet.

BIFF kan som vanlig tilby et overveldende program, for festivalens plassering i kalenderåret gjør at den både kan plukke fra Berlinalen, Cannes, Venezia og Toronto. I tillegg til å ha Norgespremiere på noen av de heiteste titlene fra profilerte auteurer som Xavier Dolan og Joanna Hogg, kan BIFF skilte med å ennå ha et tungt fokus på dokumentarfilm, samt et særlih blikk for produksjoner fra Sør-Amerika.

BIFF smykker seg med tittelen «Norges største filmfestival», og ikke uten grunn – det er nesten umulig å bare trekke frem bare fem anbefalte titler i denne guiden. Eksempelvis kunne vi like gjerne listet opp Claire Denis‘ High Life, Roy Anderssons Om det uendelige, Céline Sciammas Portrett av en kvinne i flammer, Alejandro Landes‘ Monos, eller Pedro Almodóvars mesterverk Smerte og ære.

I utvalget nedenfor har vi i all hovedsak prioritert filmer som ennå ikke er sikret norsk kinodistribusjon. Festivalen åpner i morgen, og varer frem til torsdag 3. oktober.

*

Matthias & Maxime (Xavier Dolan, 2019)

Xavier Dolan, som skrev debutfilmen I Killed My Mother (2009) i en alder av seksten år, er blitt historiens yngste Cannes-veteran. I Matthias & Maxime virker han mer personlig og sårbar enn noensinne, smertefullt til stede i sin egen historie. De virtuose iscenesettelsene bare tyter ut av ham, men den selvbevisste – og for noen påståelige – autoriteten glimrer med sitt fravær.

«Matthias et Maxime bærer Dolans særtrekk som en æresmedalje», skriver vår redaktør i sin rosende omtale. «Historien følger et sikksakkmønster, flyter ut i detaljer og digresjoner, drevet av rollefigurenes emosjonelle hurlumhei. Få, om noen, regissører er like gode på å la selve fortellingens organisering og filmspråket ta opp i seg motsetningsfulle tanker og tilstander. I det ene øyeblikket omsluttes vi av apati, i det neste av brusende eufori, vi kastes opp og vi faller ned, uten mulighet til å danne oss et klart bilde. En følelse av uflidd autentisitet, forkledd som stilistisk eksess, har alltid vært en kvalitet ved Dolans filmer. Matthias & Maxime føles flakkende og usikker på en poetisk måte – ute av stand til å sette seg ned og innta en form. Han er ennå på vei mot livet».

Her er visningstidspunktene for Matthias & Maxime under BIFF.

*

Parasitt (Bong Joon-ho, 2019)

Sørkoreanske Bong Joon-ho har imponert og overrasket publikum og kritikere i en årrekke, med filmer som Memories of Murder (2003), Snowpiercer (2013) og Okja (2017). Når han nå har laget en film i hjemlandet Sør-Korea for første gang siden Mother (2009), er det naturlig å møte den med store forventninger – men Parasitt («Gisaengchung») er umulig å forberede seg på. Filmen mottok høyst fortjent Gullpalmen i Cannes, og fikk våre utsendte der til å sveve av lykke. Vi diskuterer filmens visualitet, fortellerstil og tematikk i denne timeslange, men spoilerfrie podkasten. (Parasitt får regulær kinopremiere neste år, nærmere bestemt 31. januar, via Arthaus.)

Her er visningstidspunktene for Parasitt under BIFF.

*

The Souvenir (Joanna Hogg, 2019)

I 2015 diskuterte vi den britiske regissøren Joanna Hoggs filmografi i en episode av Filmfrelst (knyttet opp mot cinematek-visninger av hennes tredje spillefilm, Exhibition), og nå har altså Hogg omsider returnert med The Souvenir, som er mer omfangsrik og ambisiøs enn sine forgjengere, og som tok Berlinalen med storm da den hadde premiere i sideseksjonen Panorama i februar.

Vi møter den noen-og-tyve-år gamle filmstudenten Julie (Honor Swinton Byrne, Tildas datter), som gradvis er på vei til å miste troen på sitt eget talent – før hun plutselig blir stormende forelsket, og begynner å høste noen smertefulle livserfaringer. I andre sentrale roller finner vi bl.a. Tilda Swinton (naturlig nok i rollen som Julies mor) og Tom Burke. Som traileren nedenfor viser blir vi presentert for rammene av en kjærlighetshistorie, men etter hvert som man blir kjent med hovedpersonen Julie forstår man at fortellingen dykker ned i flere aspekter av hennes identitetsreise – som filmskolestudent, som datter og som elsker. (Lytt til vår podkastprat om The Souvenir.)

Her er visningstidspunktene for The Souvenir under BIFF.

*

You Deserve a Lover (Hafsia Herzi, 2019)

Den franske skuespilleren Hafsia Herzis spillefilmdebut som regissør, You Deserve a Lover («Tu mérites un amour»), var årets store oppdagelse på filmfestivalen i Cannes for oss i Montages.  En av de største gledene ved å reise til filmfestivaler er muligheten for å oppdage nyte stemmer, og i Cannes er det sideseksjonen Kritikeruken som er den sikreste kilden til denne typen oppdagelser, ettersom kun første- og andrefilmer inkluderes i programmet. Også i år fant vi gull der, og selv om vi kanskje ikke burde blitt overrasket – Hafsia Herzi har bevist sitt massive kunstneriske talent gang på gang som skuespiller, ikke minst i gjennombruddsfilmen The Secret of the Grain («La graine et le mulet», 2007) av Abdellatif Kechiche – var det ingen selvfølge at hennes debutfilm skulle vise seg å være så god.

«Hafsia Herzi instruerer seg selv på oppsiktsvekkende vis i en debutfilm av de sjeldne,» skriver vi i vår innledning til Filmfrelst-episoden om filmen – med et panel bestående av redaktør Lars Ole Kristiansen, Roskva Koritzinsky og Benjamin Yazdan. You Deserve a Lover er en dypt empatisk og levende skildring av en ung kvinne i trettiårene sitt behov for å oppleve kjærlighet, men på tross av filmens åpenbare kvaliteter og bredt anlagte tematikk er det ennå ingen norske kinodistributører som har kjøpt filmen.

Her er visningstidspunktene for You Deserve a Lover under BIFF.

*

Zombi Child (Bertrand Bonello, 2019)

Franske Bertrand Bonello har aldri laget en dårlig eller uinteressant film. «Zombi Child er stramt fortalt og stilistisk tilbakeholden, uten at beherskelsen går på bekostning av betagende tablåer», skriver vår kritiker Benjamin Yazdan i sin omtale. «Bonellos egenkomponerte originalmusikk skaper en kledelig atmosfære av latent, innstendig uro. Samtidig bedriver han en mindre kompromissløs fortellerkunst enn i sitt forrige verk, Nocturama (2016). Zombi Child oppleves derfor som relativt konvensjonell til Bonello å være – ikke i konsept eller refleksjon, men i utførelse. Men slik de insisterende, alltid tilstedeværende lydene fra Bonellos synthesizer minner om at faren ikke nødvendigvis finnes et annet sted, og kanskje heller ikke gjemt under overflaten på et sted som dette – men at faren og katastrofen er det vi omgir oss med til enhver tid, og som vi takknemlig lukker øynene for, slik historieskrivingen har lukket øynene for utbyttet som kulturen er prisgitt – rommer filmens kvalte hvilepuls en tung uhygge.

Scenene som utspiller seg på internatet sender tankene til den varsomme utforskingen av ungdommelig uro og seksuell oppvåkning i Peter Weirs klassiske Picnic at Hanging Rock (1975), og brått siterer filmen Brian De Palmas Carrie (1976) uten å legge det minste skjul på hvor inspirasjonen kommer fra. Noen vil nok også assosiere til Suspiria – både Dario Argentos original og Luca Guadagninos oppdatering av myten. Det ulmer mye giallo under overflaten, uten at tonearten blir like eksaltert og manisk som hos Argento. Omgangen med regissørens kartotek og gode smak foregår i det stille.»

Her er visningstidspunktene for Zombi Child under BIFF.

*