Fem filmer du bør se under Oslo/Fusion 2019

Det er tid for høstens første filmfestival i hovedstaden. Vi har studert programmet som vises på årets utgave av Oslo/Fusion (20.-27. september), og i denne saken trekker vi frem fem anbefalte titler.

Oslo/Fusion har hatt en spennende utvikling som nisjefestival de siste årene, og har lyktes med å skape en noe bredere profil uten å miste sin opprinnelige identitet. På den måten har nedslagsfeltet blitt større enn tidligere, og programmet bærer som vanlig preg av et eklektisk utvalg – man kan både se profilerte festivaltitler og gjøre nye oppdagelser. Festivalen, som er blant de eldste i sitt slag, arbeider for å synliggjøre mangfoldet blant regissører som lager filmer med såkalt «skeiv tematikk», med fokus på lesbiske, homofile, bifile, trans- og intersexpersoner og andre kjønnsidentiteter og -uttrykk.

Årets hovedkonkurranse i Cannes var rikere på skeiv film enn den pleier, og Fusion kan skilte med norgespremiere på hele to av disse tungt kritikerroste titlene: Pedro Almodóvars selvbiografiske mesterverk Smerte og ære, samt Céline Sciammas prisvinner Portrett av en kvinne i flammer.

Nedenfor presenterer vi fem anbefalinger fra Montages-redaksjonen.

*

Portrett av en kvinne i flammer (Céline Sciamma, 2019)

Portrett av en kvinne i flammer («Portrait de la jeune fille en feu») er auteuren Céline Sciammas fjerde spillefilm, og markerer et brudd. Formspråket hennes har endret seg, blitt strengere, eventuelt modnere; de sterke fargene og tykke teksturene fra Vannliljer (2007), Tomboy (2011) og Girlhood (2014) er erstattet av omhyggelig åpne, lyse værelser og slående, statiske positurer fanget inn av digital video. Fortellingens tempo er avventende og egenrådig, på en slik måte at man som tilskuer ikke aner hva slags film det egentlig blir før i andre halvdel. I denne podkasten fra Cannes diskuterte vi filmens tematikk, potensielle gjensynsverdi og kjemien mellom hovedrolleinnehaverne Noémie Merlant og Adèle Haenel.

Her er visningstidspunktene for Portrett av en kvinne i flammer under Oslo/Fusion.

*

Smerte og ære (Pedro Almodóvar, 2019)

Med Smerte og ære («Dolor y gloria») har Pedro Almodóvar trolig signert sin mest personlige fortelling, om alter egoet Salvador, gestaltet av veteranen Antonio Banderas i sitt livs rolle. Vår kritiker Benjamin Yazdan skriver om filmen: «Almodóvar varmer sin egen fortid, han inngir den med endeløs sjarme, håpefull affekt og sitrende lykke, en stemning som kanskje, eller kanskje ikke fantes i Salvadors første leveår. Sammenlignet med Alfonso Cuaróns overvurderte Roma (2018) – som forvekslet en genuin skildring av erindringens irrganger med fargeløse bilder, som om fortiden var et digitalisert fotoalbum og barndommens gleder sansbare såfremt de ble fremkalt høyoppløst – klarer han å fremstille en utopi uten å lage idyll av barndommens uoppfylte lengsler. Det ligger et stort intellektuell mot i å velge en tapning for minnene som ikke automatisk låner seg til honnørord som «kompleks», «innfløkt» og «kresen». Noen ganger er også skjønnheten alene nok.»

Her er visningstidspunktene for Smerte og ære under Oslo/Fusion.

*

Knife + Heart (Yann Gonzalez, 2018)

Elektronikaartisten M83 sin mindre kjente bror, Yann Gonzalez, er en sjelden fugl i det franske filmlandskapet. Filmene hans er pastisjer på kultforklarte stilgrep og subsjangere, og kanskje særlig italiensk giallo. I Knife + Heart («Un couteau dans le coeur») går han lenger i sin lekelyst enn noensinne ved å veve inn settinger og motiver fra syttitallets pornoproduksjon, og resultatet er en visuelt trollbindende, surrealistisk horrorfilm med høy WFT-faktor og ditto underholdningsverdi. En film man bør se på stort lerret – og ikke minst med høy lyd for å nyte M83 sitt pulserende synthsoundtrack.

Her er visningstidspunktene for Knife + Heart under Oslo/Fusion.

*

I morgen danser vi (Levan Akin, 2019)

Svensk-georgiske Levan Akins glødende varme I morgen danser vi slipte seg til som en av årets virkelige Cannes-juveler, etter hvert som flere og flere kritikere oppdaget den i sideprogrammet Directors’ Fortnight. Filmen forteller en historie om det å ta sats og leve i frihet – distributøren Arthaus sammenligner den endog med åttitallsklassikeren Dirty Dancing (1987): «Merab er en dedikert og talentfull ung danser. Han danser georgisk nasjonaldans med sin partner Mary, og drømmer om en plass i nasjonalkompaniet. En dag snus tilværelsen hans opp ned. Det er den dagen karismatiske Irakli dukker opp og blir Merabs fremste rival, og hans største fascinasjon. Skal han følge hjertet og bryte med det konservative dansemiljøet, og dermed risikere å miste alt han har kjempet for?»

Her er visningstidspunktene for I morgen danser vi under Oslo/Fusion.

*

Can You Ever Forgive Me? (Marielle Heller, 2019)

Can You Forgive Me? er en Hollywood-perle som med rette mottok strålende kritikker da den hadde premiere under filmfestivalen i Toronto i fjor høst. Videre ble filmen nominert til Oscar i kategoriene for manus, mannlig birolle og kvinnelige hovedrolle. Can You Ever Forgive Me? forteller den pussige, sanne historien om den eksentriske forfatteren Lee Israel, som takket være sine manglende evner til å samarbeide med redaktører og forslagssjefer skyves ut i periferien, der hun tvinges til å finne en ny inntektskilde: forfalskning. At filmen gjør inntrykk skyldes hovedsakelig Nicole Holofceners dels tørrvittige, dels melankolske manus, og Melissa McCarthy og Richard E. Grants rolleprestasjoner. McCarthy fremviser her et register som er langt større enn antatt (hun er ofte blitt «typecastet» til crazykomedier), og britiske Grant (Whitnail og jeg) er vidunderlig karismatisk som Lees musserende venn, alltid tørst og klar for en runde ved bardisken. Hvorfor fikk ikke denne norsk kinodistribusjon?

Her er visningstidspunktene for Can You Ever Forgive Me? under Oslo/Fusion.

*

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="https://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>