- Montages - https://montages.no -

Montages.no

Hjelperytteren (2019)

Av Dag Sødtholt , 10. september 2019 i Analysen

Frysbildene fra Hjelperytteren som siteres i denne artikkelen er hentet fra en tittekopi gjort tilgjengelig for Montages av filmens produsent. Analysen inneholder spoilere og er påtenkt lesere som allerede har sett filmen.

*

I åtte år har vi ventet på en ny film fra Jannicke Systad Jacobsen [1], som stod bak den fremragende Få meg på, for faen [2]. Signaturen hennes er den samme: Hjelperytteren [3] er leken, lett og underfundig.

En dopingskandale er intrigens motor, men skal føre oss til en bredere refleksjon over hykleri, rollespill og det offentlige livs banale dramaturgi. Det essensielle er imidlertid ikke dybden i den tematiske analysen, men virtuositeten i det pussige skråblikket på verden og menneskelige egenskaper, som fremkaller stille, humrende fryd der intensitetsnivået på humoren tilhører den «lette komedien».

Den snurrige, kunstig uttværede ventingen på gangen blir minst like viktig som selve pressekonferansen. Det samme gjelder familiesammenkomsten etterpå, et slags evalueringsmøte der man kun er opptatt av hovedpersonens suksess som falskspiller i det offentlige teater. En av Hjelperytterens fremste kvaliteter er nettopp blikket på mennesker som har spilt skuespill for omverdenen og sine nærmeste så lenge at man ikke lenger har noen egen identitet igjen.

Etter hvert introduserer Hjelperytteren en utydeliggjøring av skillet mellom fantasi og virkelighet som også var fremtredende i Systad Jacobsens debutfilm (se kapittelet «underminering av virkeligheten» i undertegnedes analyse [4] av Få meg på, for faen). Filmens senere partier ble oppfattet som usammenhengende og var en sentral innvending i dagspressens overdrevent lunkne anmeldelser, men den røde tråden er en reise tilbake mot det opprinnelige, barnlige, uskyldige.

[5]
I Hjelperytteren kan ventingen på gangen fort vekk være like viktig som gjennomføringen.

Hjelperytterens forløp er slik: Først en meget fornøyelig etableringsfase. Deretter skifter filmen gir, og perioden fra 21 til 64 minutter er sammenhengende perfeksjon: Systad Jacobsen er like inspirert i dialogscener – som spenner fra det snurrige til det drepende utleverende, alltid med fremragende rytmefølelse – ironiske mellomspill eller surrealistiske drømmescener. I de mer ujevne siste 17 minuttene kniver kynisk resignasjon med en sent introdusert, barnlig absurdistisk tendens om overtaket. Filmen ender så med en forbløffende vending som kan synes å kaste kortene på tematisk utilfredsstillende vis, men som ved nærmere ettertanke fremstår vakker og lyrisk.

Denne analysen er inndelt i tre kapitler, samt et vedlegg. Først tar vi filmens generelle tone, humor og rollefigurer [6] i nærmere øyesyn. Deretter belyses tematikk og motiver [7]. Til slutt presenteres en tolkning [8] som samler trådene og kaster lys over de mer mystiske elementene i filmens sene partier. Et vedlegg ser på struktur, iscenesettelse og visuelle motiver [9].

*

I: Tone, humor og rollefigurer

Det pussige skråblikk

Den uanstrengte, litt troskyldige pussigheten hos Systad Jacobsen fører tankene tilbake til en annen vellykket satire, Dag Johan Haugerud [10]s Som du ser meg [11] fra 2012. Relasjonen er også mer konkret: Haugeruds faste komponist Peder Kjellsby [12] står for den fremtredende, ironiske bruken av musikk i Hjelperytteren. Systad Jacobsen anvender imidlertid kjappere penselstrøk enn den mer grundige, dybdeborende Haugerud, og Hjelperytteren deler ikke realismen og forankringen i hverdagen som preger Som du ser meg – hvis nesten førti minutter lengre spilletid naturligvis gir rom for et bredere fundament.

Selv om tonen er vilt forskjellig får Hjelperytteren også etter hvert et visst slektskap med Arild Østin Ommundsen [13]s fjorårsfilm Now It’s Dark [14], med den samme hovedrolleinnehaveren (Silje Salomonsen [15]) vandrende forundret gjennom en stadig merkeligere verden.

[16]

Mye av den snåle komikken i Hjelperytteren springer ut av rollefigurene. Hovedpersonen, den tidligere proffsyklisten Kim Karlsen, er fremragende spilt av Silje Salomonsen, som evner å skjenke dybde til en i utgangspunktet litt tegneserieaktig figur. Med subtil presisjon i uttrykket uansett scenenes varierende temperatur og tone, demonstrerer hun en kameleonaktig evne til å endre utseende og utstråling. Kim spilles «alvorlig», men er omgitt av et sirkus av inspirerte karikaturer.

[17]

Henriette Steenstrup [18] dukker opp som engelsklærer, og ingen kan spille forurettet som hun (og pussig nok er hun også en lærer i Dag Johan Haugeruds nye film Barn [19], som snart har premiere).

[20]

Agnes Kittelsen [21] er Kims tidligere lagvenninne Grete Stein, en skrekkslagen, hyklerisk heks som paranoid vokter sin egen mørke dopinghemmelighet. Å se henne med stirrende blikk og sykkelhjelm uten forvarsel projisert på Dagsrevyens vegg, øyeblikkelig gjenkjennelig som Kittelsen, er et strålende spill på hennes persona og komisk «casting against type» – de fleste ville neppe tenkt på henne som en troverdig toppidrettsutøver.

[22]

Kjersti Tveterås [23] er enda bedre som Kims assistent Marie-Louise, troskyldig, fortrøstningsfull, men med lumske undertoner – en kombinasjon av den vimsete og den musegrå kvinnelige arketypen som i denne helnorske varianten framstår som original.

[24]

Øverst på pallen troner likevel Espen Klouman Høiner [25] som her forløser et uant komisk potensial i en fryktinngytende godt konseptualisert skikkelse som Kims ektemann Peter. Han introduseres som nesten normal, gammeldags beleven med behagelig vesen, myk riksmålsstemme og aerodynamisk hår, men stiger raskt til store høyder som rekordaktig narraktig og falsk, med et endeløst utstrukket halvglis.

Flere av filmens høydepunkter utspiller seg i tre sentrale scener mellom ektefellene, hvor Systad Jacobsen lykkes glassklart og slående med å formidle essensen av en viss type egosentrisk oppførsel. Sjelden har man sett en så avkledende «jeg må redde meg selv»-scene som når Peter annonserer at han trenger en pause fra ekteskapet etter å ha innsett at konas dopinginnrømmelse har ført til katastrofe for omdømmet. Gråtescenen hans er utsøkt latterlig og patetisk.

På julaften er det nesten uutholdelig – samtidig som man jubler innvendig over Høiners suverene og naturlige spill – å se hvor intenst falsk Peter er og med hvilken oljeglatt selvfølgelighet han lyver om hvorfor hans nye flamme Marie-Louise er invitert. Samtidig logrer han for Kim: «sorry, jeg burde ha spurt deg» og «hvis du vil det, så gjør vi jo det» (om å be Marie-Louise gå sin vei).

Scenen på Nationaltheatret er også fremragende, der Peter oppfører seg som om den langvarige tiltrekningen mellom ham og Marie-Louise, bak ryggen på Kim, bare har vært en gedigen pussighet. Når Kim sitter der knust over hans ekstremt ufølsomme holdning til det endelige bruddet mellom ektefellene sier han luftig: «Jeg må nesten pigge, jeg.»

[26]

Ekteparets to barn er ikke fremtredende, men herlige innslag når de først får slippe til. Det var nok artig for Ebba Steenstrup Såheim [27] å få skrike «fuck you» til sin egen mor [28] i jukselappscenen. Todd Bishop Monrad Vistven [29] briljerer når han annonserer overfor moren at faren har planlagt en «alternativ jul».

[30]

Målt opp mot de andre skuespillerne fremstår Nader Khademi [31] mer dempet og «normal» i rollen som Dennis, Kims sleipe manager. Et fornuftig valg, for scenene som vedrører Kims status i forhold til sponsorer og idrettsverdenen er ekspositoriske av natur.

*

Filmens underfundige humor fremkaller enkelte gapskratt: Det er med en særegen liflighet man hører kjente norske nyhetsopplesere gravalvorlig referere til den belgiske dopinglegen Tintin [32]. (Kan Peters høyreiste pannelugg [33] mon være inspirert av Tintins frisyre?) Kims amerikanske kaptein heter Nancy Legpower (fra sykkellaget American Mail Service) og den demonstrative overtydeligheten ikke bare i hermingen av navnet og laget til Lance Armstrong [34] (US Postal Service), men også hans historie med syv seire på rad i Frankrike Rundt, comeback etter kreftsykdom og dopingskandale, gir en ekstra komisk effekt. (Kim selv har en dæsj av Armstrongs lagkamerat, den dopingskandaliserte Floyd Landis [35], som selv om han aldri vant klatretrøyen hadde sin styrke i fjellene. Men som Britt Sørensen påpeker i sin anmeldelse [36] er hun tydelig modellert på Steffen Kjærgaard [37]: årstall for skandalen, omstendighetene rundt – blant annet syklet også han for Armstrong – og mange av uttalelsene fra hans egen pressekonferanse [38] er løftet rett inn i filmen. Sørensen påpeker også en tydelig referanse til en annen Kim Karlsen, i romanen «Beatles» [39], der han til overmål uttalte: «Når du har kommet til topps har du bare kommet halvveis. Og det er turen ned som er den tøffe.»)

Farsepregede elementer som disse navnene er imidlertid unntaksmessige. I denne lette komedien har Systad Jacobsen gode ører for små malplasserte sidesprang podet inn i ellers ganske hverdagslige situasjoner, med humring som intensjon. Når manageren lister opp det katastrofale frafallet hos sponsorene er det kun det prosaiske «Havregrøtserien» Kim blir forskrekket over. Når Peter signaliserer at han vil ut av ekteskapet innvender Kim at forholdet jo er «tipp-topp», som var det en banal bruksgjenstand hun snakker om. Når Kim anklager Peter for utroskap på julaften, ramler uttrykket «pling i bollen» hjelpeløst ut av ham.

Den kumulative effekten av filmens mange små latterligheter tar kontrollen over tilskuerens bevissthet slik at stadig flere aspekter fortoner seg komiske, uten at Systad Jacobsen trenger å gi dem særlig ettertrykk. For eksempel blir det kostelig når teksten i «The Secret [40]», som må være den mest patetisk simplistiske selvhjelpsboken noensinne, blir lest som lydbok av en kultivert stemme som var den et betydelig verk. Og slik blir Kims skolepikeaktige iver etter å følge bokens tåpelige råd til punkt og prikke ekstra fornøyelig.

[41]
Kim skriver ned sine ønsker. Her synes blåmerket, som markerer en sti i Oslo-marka, å spille med: Dette er en ny vei for Kim.

Peder Kjellsbys musikk er som nevnt vesentlig for Hjelperytteren. Et nydelig sørgmodig tema siver inn i tre scener mellom ektefellene: når de står foran bilen idet Peter flytter ut, i gangen på julaften straks det blir klart at Kims håp om gjenforening er ute, og med ekstra effekt når det gir emosjonell dybde til den ellers absurde diskusjonen om å «annullere følelsene» på Nationaltheatret.

Systad Jacobsen maner fram et spesielt varsomt, lyrisk øyeblikk når hun samtidig fletter inn lengselsfulle klipp av Kim som steller med sykkelen sin – det eneste hun har igjen som forblir trofast og representerer en håndterbar, forenklet verden – og sykkelkjedets regelmessige, trøstende klikking glir inn i det musikalske temaet. Men i denne audiovisuelt trygge havnen ankommer nå en plystring: Europe sin hitlåt «Final Countdown [42]», som har blitt et symbol på overfladisk flottenfeieri. Melodien er radbrukket nok til at vi bruker tid på å kjenne den igjen, og fletter seg med utsøkt ironi inn i et spill på fortellermessig tonalitet: Kims sleipe manager kommer for å friste Kim til å returnere til det offentlige narrespillet.

[43]
Helt mot slutten av glimtene av sykkelarbeidet forskyves fokus vekk fra Kims ansikt og mot sykkelen, som var det en ekstra markering av at hun fortaper seg, flykter inn, i sykkelverdenen.

Den avslepne, stemningsmessig underlig upassende jazzmusikken som ledsager Peters løsrivelsestale – og som klippes av hver gang Kim avbryter – understreker Peters handling som teatral forestilling. Når Kim flykter fra en luskende journalist er den overdrevent dramatisk på en originalt snurrig måte. I den latterlig uttværede scenen der Kim og følget venter på å gå inn til pressekonferansen der dopingen skal innrømmes, er musikken påfallende vilter og underliggjørende, et perfekt akkompagnement til infernoet av stadig skiftende stramme ansiktsuttrykk, beklemte positurer og lumske sideblikk hos de ventende. (Til og med tre illevarslende kråkeskrik er lagt til på lydsporet for å smøre ekstra tjukt på.) Av og til gir Kjellsbys komposisjoner tilsynelatende alvorlige scener et ironisk puff: Når Kim ber Gud om bistand etter at mannen har dratt sin kos, er det til den overtydelige lyden av orgel.

[44]
Alternativ jul med Henning Holstad.

En annen scene i skjæringspunktet mellom melankoli og ironi får vi etter at julaften har gått skeis og Kim sitter alene hjemme og ser TV, der det vises et innslag om politikeren og forretningsmannen Henning Holstad [45]s årlige tilstelning for ensomme. Programlederen kaller det en «alternativ julefeiring» i et utsøkt spottende ekko av barnas utsagn om en «alternativ jul» i farens regi. Selv Holstads forsofne gjester har det bedre enn Kim, som med sin berømmelse og elegante luksusveske likevel nærmer seg bunnen. (Holstad framstår forresten som såpass oppskjørtet at han synes å ha en slags pervers glede av julen, og hans uryddige utseende og lapp over øyet får ham til å bli en slags sjørøver som har kapret høytiden for sitt eget eiendommelige formål. Samtidig vet vi jo at han kun få år senere – Hjelperytteren foregår i 2012 – ble innblandet i sin egen skandale [46]. Er innslaget også på den måten ment som en kommentar til Kims situasjon?)

Systad Jacobsens skråblikk og sans for det absurde preger også filmens drømmescener: Når Kim samtaler med en katolsk prest som egentlig er sjefen for Anti-Doping Norge, får hun et kokainlignende sannhetsserum som skal sniffes opp i nesen, og som straff må hun sykle opp et høyt fjell, «hors categorie [47]», i en utsøkt tørrvittig bruk av sykkelterminologi.

[48]
Helene Bergsholm [49], som spilte så overbevisende i hovedrollen i Få meg på, for faen, dukker opp som predikantens oversetter: salig, men også selvtilfreds og litt skummel, nesten-fanatisk med gjennomborende blikk.

En scene som definitivt er hors categorie er Kims hallusinasjon når hun ligger i koma etter en overdose sovepiller, om et vekkelsesmøte. Tungetalen når Kim skal helbredes er hysterisk morsom: Predikanten starter med «jabba dabba», som var han i ferd med å bryte ut i Fred Flint [50]s favorittuttrykk, og Kim svarer etter hvert med sin egen gurglende versjon av religiøs ekstase. Scenens siste sekunder ledsages av et par ubetalelige verbale utrop, som synes å være en lallende forvrengt utgave av «halleluja». Predikanten framstår som tåpelig, godlynt og fanatisk på samme tid. Samtidig ivaretas drømmens logikk: Når Kim forlater salen, beveger hun seg baklengs, siden hun nå vil reversere selvmordet.

Svakheter

Hjelperytteren har altså mange og påfallende kvaliteter, men også enkelte svakheter. I mine øyne er selve åpningen dens eneste markante problem. Ettersom Kim studerer og skriver under på et ark, er det rimelig å anta at det er dette hun leser fra når hun etter tittelsekvensen avholder pressekonferanse. Senere viser det seg imidlertid at åpningen er et utsnitt fra en scene langt ut i filmen, der en tvilende Kim til slutt lar seg overtale av manageren til å skrive under på å delta i en holdningskampanje mot doping. Det er uklart hva filmen tjener på å starte på denne måten, ettersom scenen med kontrakten verken er spesielt dramatisk eller fremstår som noe utpreget vendepunkt.

[51]

Videre er filmen ganske tung på labben når den presenterer manageren i et symbolsk bilde som en djevel – som frister henne til en uhellig pakt vil man da tro – og scenen fører dessuten til et forvirrende anslag. Det er vanskelig å forstå hva dette er ment å forberede oss på, og vi er ikke godt nok kjent med rollefigurene til å oppfatte grepet som komisk. Kanskje er det et frempek mot Kims drømmer og visjoner? I så fall fungerer det ikke optimalt, siden vi aldri igjen ser henne omfortolke virkelige hendelser på denne måten.

Undertegnende føler dessuten at Hjelperytteren mister litt energi under Skype-samtalen mellom Kim og Nancy Legpower. Scenens teknologiske natur gjør den mer tørrere og mer statisk enn resten, og Rachel Cohen [52] (som har kun denne filmen på sitt rulleblad) gjør Nancy til en «typisk overfladisk amerikaner», på en måte som ikke står i stil med oppfinnsomheten i de andre karaktertegningene.

Nyansering

Rollefigurene i Hjelperytteren nyanseres ved gjensyn av filmen. Med alle hans løgner og unnvikelser er førsteinntrykket av Kims ektemann en total hyene, men etter hvert utvikler man en viss forståelse for Peters frigjøringsprosess. Vi aner at han kanskje har falt inn i et mønster av løgn for å skjerme toppidrettsutøveren Kim, muligens av ren medgjørlighet. Se bare hvordan han dropper innvendingen mot pressekonferansen – han mener Kim burde ha tilstått bloddopingen – når han ser hvor nedslått hun blir.

[53]

Kanskje har Salomonsen med sine blide smilehull, sjarmerende uryddige tannstilling og triste, lyriske blå øyne en tanke for sympatisk grunnutstråling til at vi umiddelbart fatter hvor priviligert og selvopptatt Kim oppfører seg tidlig i filmen. Selv om hun bør forstå at det er umulig, vender hun seg plutselig mot manageren etter at han har listet opp sponsorflukten og Kims dype fall i anseelse, og forlanger at han bare skal ordne opp. Senere angriper hun journalisten («Gud, for en fyr!») når det er hennes egen feil at hun mistet besinnelsen og sa en hel masse som absolutt burde forblitt usagt. Og kanskje datteren burde bytte skole siden de tar slik på vei over en jukselapp? Selv i den surrealistiske drømmen om vekkelsesmøtet ønsker hun å komme først i køen. Det er betegnende at det står 1A på husets postkasse – Kim er en ener i både tallrekke og alfabet.

Når ektemannen framfører sin erklæring om at han trenger en pause, behandler hun ham nedlatende fra første stund, som et barn og en «drama queen», og tar overhodet ikke trusselen på alvor. På sønnens spørsmål sier hun at pappa trenger en tenkepause, men det «pleier jo ikke å ta så lang tid» – en utilsiktet nedsettende bemerkning om Peters evne til tankevirksomhet, og et godt eksempel på filmens dobbeltbunnede humor.

I det hele tatt er Kim ute av stand til å ta inn over seg dybden i sitt fall både på det personlige og offentlige plan, og hennes priviligerte holdning til livet føles ikke unaturlig hos en toppidrettsutøver som har vært vant til at alle står på pinne. Ikke minst gjelder dette «veskebæreren» som hun foraktelig kaller Marie-Louise på julaften. I et blaff av klassebevissthet får vi se at Marie-Louise ikke akkurat bor under luksuriøse forhold i sin leilighet på Bjølsen, kanskje fordi hun har vært dårlig betalt. Ingen Céline [54]-vesker der i gården.

[55]
Systad Jacobsen har omsorgsfullt vist at Marie-Louise faktisk er en veskebærer: Hun holder Kims veske på toalettet helt i starten og utenfor Kims hus etter pressekonferansen.

Kims trang til å få familien og livet tilbake vekker sympati, men oppførselen hennes framstår som noe selvsentrert og med liten omtanke for andre. Når hun begynner å gråte etter den mislykkede julaftenen virker fortvilelsen ikke så lite hul og selvmedlidende komisk – og det at nedturen hennes har gått så til de grader på skinner skaper enda en undertone av komikk som bidrar til å distansere oss fra Kim.

En spør seg også om hvor nært Kim egentlig er knyttet til barna sine. På julaften synes hun ikke å ha sett ungene på lang tid, og selv om hun virker glad for å se dem, forhindrer ikke samværet henne i å marsjere ut av huset. Deretter ser vi dem aldri igjen i filmen, betegnende nok.

*

II: Tematikk og motiver

Doping

Hjelperytteren har en mer ambisiøs agenda enn bare å si noe om sykling og doping, men analysen av mekanismene rundt slike skandaler er slett ikke ueffen. Akkurat som blant forbrytere er det et krav at man ikke tyster på andre – et idrettens svar på omerta [56] – og man må lojalt sone sin straff skulle en bli tatt («ta en for laget», som Kim sier), selv om man er så «radioaktiv» at en blir utstøtt fra miljøet. Sett via Hjelperytterens satiriske spissformulering er innstillingen at det en avslørt utøver må gjennom nærmest er en naturlig forlengelse av sporten, en annen type idrettsprestasjon.

[57]
Kim presterer også på pressekonferansen.

Om pressekonferansen sier Kim at hun må inn og «naile det». Etterpå gratuleres hun overstrømmende av familien, som om hun har konkurrert og vunnet – i dette selskapet er angeren og skammen offentligheten mener hun burde føle helt fraværende– og prestasjonen analyseres som om sammenkomsten er et evalueringsmøte. Senere får hun det gode råd at «ærlighet lønner seg ikke»: Dopingbyrået vil helst ikke vite den sannheten Kim sitter på – at nesten ingen var rene i tiden hun var aktiv – fordi de verken har kompetanse eller ressurser til å håndtere en så omseggripende skandale.

Bekjennelser og botsøvelser

Mer interessant er Hjelperytteren når den fremstiller den offentlige botsgang utøverne må gjennom under slike prosesser – som uten videre kan overføres til skandaler på andre felt – og hva som skal til før de kan tilgis. Kombinasjonen av kynisme/svartsyn i disse segmentene med filmens ellers troskyldige, barnlig spørrende holdning er en viktig faktor i dens særpreg.

I en speiling av Kims pressekonferanse er filmen full av andre bekjennelser, som når Kims datter innrømmer at en jukselapp på skolen er hennes. Som hos moren er det ingen anger å spore, og ifølge lærerinnen er det første gangen hun har jukset – er det så enkelt at hun har blitt inspirert av moren, eller kan hun ha blitt engstelig for at juks er utbredt også på skolen, og noe man må gjøre for å kunne hevde seg? Scenen bidrar dessuten til å gjøre den tidligere offentlige ydmykelsen av Kim personlig: Den inntil nylig maktfulle idrettsstjernen må nå stå med lua i hånden og har ikke en gang goodwill nok til å trikse datteren ut av suspensjonen og tilbake til softball-laget.

[58]

Et genialt ekko av konferansen kommer når Peter ser seg nødt til å støtte seg på et manus under sin soveromserklæring. På julaften, etter å ha blitt drevet fra skanse til skanse som var han en dopingmistenkt med dårlige bortforklaringer, innrømmer han at han dater Marie-Louise, og under ekteparets siste scene, på Nationaltheatret, legger han endelig alle kortene på bordet idet han bekjenner at Marie-Louises «soft spot» for ham har vært gjensidig, «fra dag én».

Blant filmens bekjennelser, er det mange som ikke er ektefølte. Grete Stein innrømmer på Dagsrevyen å ha tidd stille om sitt kjennskap til Kims doping i årevis og sier «i ettertid så ser jeg jo at jeg burde ha sagt noe, men det jo gjorde jeg altså ikke da, og dette tar jeg selvkritikk for og beklager på det sterkeste», noe som later til å være de magiske ordene. Kims glatte manager «legger seg flat» over at han i månedsvis har vært helt fraværende overfor henne, men både tonefall og kroppsspråk gjør det klart at han ikke venter å bli trodd – ordene er tømt for mening, det er et ritual for syns skyld.

[59]

Den mest utførlige botsøvelsen er kampanjefilmen mot doping som Kim motstrebende går med på, men vi får følelsen av at dens egentlige formål er å glatte over problemet og bedre idrettens anseelse. Tittelen «110% Ærlig» er til og med et ironisk ekko av Grete Steins usedvanlig løgnaktige «jeg er 150% ren» på Dagsrevyen.

Denne filmen-i-filmen er likevel interessant for sin sammentvinning av det falske og ekte: Holdningene Kim hadde til doping er oppriktig framført – «Jeg ga bare F» – og hun tilstår nå dopingmisbruket i hele sin bredde, inkludert bloddoping, men budskapet om at hun «angrer hver dag» er ren løgn. Til og med Kims selvmordsforsøk blir skamløst råmateriale i kampen om offentlighetens sympati, på tross av det åpenbart kunstige dramaturgiske grepet at hun liksom plukker glasset med sovetabletter opp fra bakken, der det angivelig fortsatt ligger flere måneder etter.

Klisjeer og teater

Hjelperytteren driver også gjøn med den pseudokunstneriske ideen at kampanjefilmen skal bli ekstra overbevisende ved å skytes i sobert svart-hvitt. (Kan dette være et ironisk svar på Kims «verden er jo ikke svart-hvitt» når hun protesterer mot Peters forenklede syn på skilsmisse? Ekkoet forsterkes ved at scenene kommer rett etter hverandre.) Det forhindrer likevel ikke at kampanjefilmen er en eneste suppe av klisjeer. Like fullt går den hjem både hos media og publikum, fordi den tilsynelatende er innom hele sjekklisten for en akseptabel bekjennelse og unnskyldning. For oss «allvitende» tilskuere er det pinlig å være vitne til Kims ydmykelse ved å måtte sitte og be ettertrykkelig om unnskyldning, når vi vet hvor utbredt dopingen var i sykkelmiljøet og at alle andre slipper unna.

[60]

Alle rollefigurene i Hjelperytteren snakker stort sett i klisjeer, både privat og offentlig, jamfør Grete Steins uttalelse på Dagsrevyen. Noe filmen får godt fram er at alle medieoppslag følger kjente maler, der den fantasiløse dramaturgien kvernes ut dag etter dag: Det var «en preget Kim Karlsen som ankom» pressekonferansen, «Karlsens skitne fortid», osv. Selv hennes siste ord før selvmordet høres ut som en medieoverskrift: «Toget har gått for Kim Karlsen.» Som i kampanjefilmen, får man inntrykk av at det er den mest virtuose beherskelsen av klisjeer som blir belønnet, og i denne «sjangeren» er nok Peters omsorgsfullt nedskrevne soveromserklæring den aller fremste. Når Kim får et anfall av lengsel idet Peter og barna flytter ut, framstilles det vittig som en av filmhistoriens største klisjeer, løping etter bil som kjører bort, og Kjellsby er på pletten med litt for pompøs musikk som understreker det utvendige ved situasjonen.

[61]
Ekteparet firer flagget og samarbeider om å folde det sammen mellom seg, på samme måte som man gjerne gjør med et laken – et fint bilde på sammentvinningen av deres liv som privatpersoner og deres status som offentlige personer.

Tidlig i filmen forklarer Kim datteren, som mente at moren «var merkelig i ansiktet», at seansen på pressekonferansen ikke var oppriktig ment, kun et spill for galleriet. Det dypeste mønsteret i Hjelperytteren, og en av dens fremste kvaliteter, er skildringen av mennesker som har spilt teater for omverdenen og sine nærmeste så lenge at de til slutt står uten egen identitet. De er ikke til stede i sine eget liv, og i stedet monomant opptatt av hvordan de fremstår – «du må ikke glemme å vise smerten», «jeg var redd for å virke kald», og familiens evaluering er «terningkast syv» – uten å bry seg om sannhetsgestalten. «Du angrer alt, prøvde å ta ditt eget liv, hele den pakka der,» babler manageren i vei. Selv under Kims selvmordsforsøk virker det som om hun spiller en figur. I privatsfæren framstår Kim og Peters ekteskap som «høflig samvær», og når de treffes igjen på julaften antyder tonen at de kun er bekjente og ikke noe mer.

En praktfull demonstrasjon av personenes selviscenesettelse får vi når Peter foretar en manøver på soverommet, under det kostelige påskuddet av å ha glemt sin fluortablett, for å innta en passende positur der han tårner over henne, innrammet av døråpningen. Herfra kan han framføre sitt manus og avviser utålmodig enhver avbrytelse fra publikum.

Filmens teatrale dimensjon forsterkes av at Systad Jacobsen speiler rollespillet i en rekke ritualiserte offentlige tilstelninger: Først pressekonferansen som på sin side speiles i vekkelsesmøtet, med dettes mikrofon, problematikk rundt synd og tilgivelse, nye sjanser. Videre har vi et sirkus der en elefant utfører sine innøvde kunster til ritualisert bifall og en katolsk messe Kim kommer for sent til. I det siste tilfellet tvinnes teaterdimensjonen sammen med bekjennelsesmotivet (som vi diskuterte ovenfor [62]), ettersom Kim havner i skrifteboksen (som er enda et eksempel på ritualisert samvær). På julaften fremheves også ritualene: «Du kan ikke gå nå, ribba er klar, med perfekt svor…! Det er skandale…!», og Kim karakteriserer på sin side Peters nye liv som en «latterlig såpeopera».

[63]
Kim i skrifteboksen.

Det er mildt sagt ironisk at det nettopp er på Nationaltheatret, en høyborg for «spill for galleriet», at den tidligere «drama queen» Peter forkynner sin nye innsikt overfor Kim: Han «vil leve i sannhet» og avskriver med brutal ærlighet sytten års ekteskap som bare et spill. Man får lyst til å rope hurra hadde det ikke vært for at vi deler Kims hakeslepp over hans blendende ufølsomhet og selvopptatthet. Han setter punktum ved å gledesstrålende vise frem datterens perfekte score på den nyeste matteprøven: Se så fantastisk vi klarer oss uten deg i våre liv, Kim!

Det er bare én annen menneskelig interaksjon i Hjelperytteren som foregår uten teater: den nydelige scenen der Kim treffer barndomsvennen Jansrud (Oddgeir Thune [64]), og Systad Jacobsen faktisk velger å understreke fraværet av teatralitet ved å la ham buse ut med at han en gang var voldsomt betatt av henne. (Dette er også et ekko av Peter og Marie-Louises «soft spot» for hverandre.) Han tilbyr henne en klem og hun innrømmer uten videre at hun trenger det.

Idrettsmetaforer

[65]

En av de mest briljante og overraskende ideene i filmen inntreffer når en elefant «spiller fotball» på idrettsbanen, og denne arenaen vender tilbake i den forbløffende finalen. Dette er ikke den eneste idrettsmetaforen i Hjelperytteren. Etter Kims «helbredelse» under vekkelsesmøtet hever predikanten hånden hennes i været som om hun har vunnet en konkurranse. Selvhjelpsboken understreker det sentrale i å visualisere det man ønsker seg, en viktig teknikk når utøvere forbereder seg til konkurranser. (Kims fortvilelse er svært søt når hun utbryter «jeg visualiserte det til og med» når hun innser at hun kan skyte en hvit pinn etter å gjenoppta familielivet.) Når Kim anklager Marie-Louise for å være ute etter Peter, utbryter hun sykkelritt-terminologisk: Du bare «ventet på bruddet, og når det endelig skjer, angriper du med en gang» Når Peter bryter sammen på soverommet utroper han seg hulkende til «verdensmester i slem», og senere bruker han det pussige uttrykket «annullere ekteskapet», som var det en etappe i Tour de France som må underkjennes.

Norsk-engelsk samrøre og papirer

Et pussig poeng i Hjelperytteren er den stadige sammentvinningen av de engelske og norske språk. Dette er en Systad Jacobsen-spesialitet som også var fremtredende i Få meg på, for faen (se kapittelet «sjangerbevissthet og amerikanisering» i min analyse [4] av den filmen). En ting er at rollefigurene stadig krydrer replikkene med engelske uttrykk som «showtime», «be there or be square», «soft spot» og «naile det» – i dag er det mange nordmenn som snakker slik. Motivet er imidlertid dypere nedfelt i filmen.

Et eksempel er den kostelige scenen med «Miss English please» der lærerinnen som del av et maktspill overfor Kim hele tiden omdefinerer når det er på sin plass å snakke engelsk eller norsk. En vittig detalj og et tegn på lærerinnens rigiditet er at hun uttaler navnet til Kims datter Line som «laini», som var det et engelsk navn.

Kimberly Karlsens navn – en komisk allitterasjon som ligner en superhelts hemmelige identitet – forener norsk og engelsk (men fornavnet er samtidig «fornorsket» ved at det ikke lenger ender med «ey»). I drømmen om vekkelsesmøtet taler predikanten engelsk og oversettes til norsk – men kun mangelfullt, med komisk effekt – og «The Secret» er skrevet på engelsk, men leses i oversettelse i en norsk lydbok. Kims Skype-samtale med Nancy Legpower foregår på engelsk.

[66]

Papirark er et annet motiv man finner overalt: bekjennelsen under pressekonferansen, Peters manus på soverommet, datterens jukselapp, resultatene fra den fabelaktige matteprøven, manuset til kampanjen mot doping, flyvebladene som annonserer sirkus i byen, kontrakten om kampanjen Kim skriver under. Hun følger også selvhjelpsbokens råd og skriver ønsket sitt om familiegjenforening ned på et ark, som om hun nå forsøker å ta tilbake kontrollen over livet sitt med å skrive manus selv. Det siste papiret vi ser i filmen er lappen med adressen til Dr. Tintin, som betegnende nok blir revet i stykker: mønsteret brytes, av en Kim under utvikling, som nå har gitt opp å følge noe «manuskript».

Det mest omfattende mønsteret i filmen er fargen rød, knyttet til doping, blod og skam, samt det norske flagget. I vedlegget til denne analysen skal vi se på hvordan det framtrer [67] i en del nøkkelsituasjoner.

*

III: Resignasjon og opprør – en tolkning av filmens senere deler

Elefanten i (verdens)rommet

Den gradvise introduksjonen av en talende, durkdreven elefant som gir vennlige råd til Kim kan virke som et fremmedlegeme i Hjelperytteren. Det store dyret forekommer i tre scener, hvorav de to første er ganske korte glimt på tilsammen ca 25 sekunder. Elefanten opptrer først som tilsynelatende siste punkt i Kims drøm/hallusinasjon under selvmordsforsøket, men dens plassering i realistiske omgivelser – den vinterlige Oslo-marka der Kim nå ligger – gir den en usikker status mellom drøm og virkelighet. Dens trompetstøt vekker Kim fra hennes dødelige døs og metaforisk sett redder den dermed livet hennes. Det brå klippet fra Kims stirrende blikk mot elefanten til at hun kaster opp sovetablettene i snøen gir oss imidlertid ikke noen holdepunkter for å avgjøre om dens nærvær har fått Kim til å stikke fingeren i halsen for å redde livet, eller om den var del av drømmen og hun har våknet av seg selv.

[68]

Den viser seg igjen utenfor Kims stuevindu under Skype-samtalen med Nancy Legpower, der den kaster ut flygeblad med snabelen. Når Kim går ut er den borte, det er bare papirene som ligger igjen. Scenen etterfølges av en lengre sekvens der Kim møter elefanten ute på en slette, kryssklippet med en sirkusforestilling der Kim sitter blant publikum. Her begynner den å snakke til henne (med Frøydis Armand [69]s varme, fortrøstningsfulle stemme).

Undertegnende stusset under både det første og andre møtet med elefanten, men den siste sekvensen er virkelig fornøyelig, og min skepsis forduftet umiddelbart siden den åpner med den sjarmerende ideen med den ballspillende elefanten [70]. Dens informasjon om at det eneste stedet i hele verdensaltet hvor sannheten råder og man kan være seg selv, er i en konkret navngitt galakse – «M31, også kjent som Andromeda-galaksen, reneste paradis» – er på samme tid besk og barnlig absurd, og framstår som fantasieggende i sin demonstrative bråhet. (Den plutselige romklangen på elefantens stemme idet vi ser stillbildet av galaksen er også et artig grep.)

[71]
Hva er vel mer passende etter et selvmordsforsøk enn å komme til godteri-himmelen? Møtet med Jansrud skjer mot en overdådig, fargesprakende bakgrunn bugnende av søtsaker, og stedet føyer seg inn i filmens barnlige dimensjon. Samtidig er omgivelsene nesten demonstrativt prosaiske tatt i betraktning at scenen kommer rett etter den absurde drømmen om vekkelsesmøtet.

Det barnlige aspektet ved elefantens fortelling passer inn i filmens løpebane etter at den brekker over etter selvmordsforsøket. Møtet med Jansrud minner Kim om hennes opprinnelige jeg, en jentunge som elsket å konkurrere på sykkel, i en uskyldig fortid uten prestasjonskravene som førte til doping. Jansrud, genialt nok uten fornavn, noe som gjør ham enda mer til en representant for publikum, gir henne nettopp den tilgivelsen – doping er ikke så farlig, og han omfavner henne – som var alfa og omega i vekkelsesmøtet i scenen like foran.

Dopingen blir dessuten kontrastert mot samtalen om barndommens epleslang, i sammenligning en uskyldig form for «juks». (Mens vi snakker om uærlighet: Kim spiser av godteriet uten å betale, og Jansrud er i ferd med å ta henne på fersken når han gjenkjenner henne.) Uavhengig av all senere berømmelse, ser Jansrud henne aller mest som fortidens 15-åring, og bortsett fra faren er han den eneste i filmen som kaller henne Kimberly, hennes opprinnelige, «dopingfrie» navn. Gjennom ham ser hun seg selv som den hun en gang var. Dette er en svært god scene som perfekt fanger inn forlegenheten og gjensynsgleden, mimringen om barndom, med en fremragende bruk av pauser og nøling.

[72]

For å vokse som menneske er det nettopp viktig å kunne se seg selv utenfra. Dette skjer bokstavelig talt under vekkelsesmøtet der Kim sitter i salen samtidig med at hun observerer seg selv oppe på podiet og lærer om tilgivelsens kraft. På dette tidspunktet, omtrent midt i filmen, føyer dette seg inn i et inntil da dominerende, negativt motiv: fremmedgjøringen (diskutert her [73]), at man er tilskuer til sitt eget liv, og under vekkelsesmøtet kulminerer motivet, trukket ut i det ekstreme og bokstavelige.

Dette med å se seg selv utenfra gjentar seg, men nå i entydig positiv forstand, i enda en drøm: Straffen for skriftemålet i den katolske kirken fører til syklesekvensen der hun ser «seg selv» i form av en ungjente ved monumentet til Tom Simpson [74], syklisten som omkom på grunn av doping. Kornete arkivopptak av Simpson føyes for øvrig nydelig inn i Kims spøkelsesaktige sykkeltur i tåken, en av filmens beste sekvenser med sin suggestive musikk og nennsomme bruk av langsom kino.

Et annet viktig aspekt ved drømmen om skriftemålet er at vi for første gang får ta del i Kims tankeliv gjennom en voice-over. (Virkemidlet har forekommet tidligere, men kun i situasjoner hvor hun leser eller skriver tekster.) Nå som hun er på vei mot helbredelse og autentisitet blir hun mer vedkommende for oss.

I tillegg til at Jansrud har demonstrert at det er mulig å føle beundring for mennesker som faktisk har dopet seg, noe som gir henne litt av selvrespekten tilbake, gir synet av jenta ved monumentet Kim ideen om å starte en leir for unge klatretalenter, som hun en gang selv var. Hun kjenner seg enda mer igjen i jenta siden hun selv er ren nå, da en del av straffen nettopp var å sykle opp fjellet uten doping.

[75]

Det å finne tilbake til sin egen uskyld synes sentralt i den nye, litt klokere utgaven av Kim og hennes forsøk på å leve med seg selv etter fallet. Når hun lar Grete Stein slippe fri fra trusselen om utpressing – og dermed setter lærdommen om tilgivelse fra vekkelsesmøtet ut i praksis – tisser Grete på seg. I tillegg gråter hun, og akkurat som Peter i soveromsscenen, selv om begge fortsatt er hykleriske og selvmedlidende, føles de noe mer autentiske og ærlige når de er i affekt. Igjen ser Kim seg selv, nå gjennom Grete: sin tidligere selvopptatthet og frykt for å miste privilegiene, bare i en forsterket og enda mer naken utgave.

Hjelperytteren arbeider seg altså systematisk tilbake til uskyldens tid. Elementer som blir fremtredende mot slutten av filmen – sirkus, elefanter, snakkende og vennlige dyr som innehar dyp visdom, røyksignaler, stiliserte UFOer og vimsete fabler – er nettopp typiske for barns forestillingsverden. I så måte er det fint at Silje Salomonsen i en alder av 41 år har bevart mye av sin ungdommelige utstråling.

Finalen

Hjelperytterens forbløffende avslutning er et nydelig iscenesatt og modig sprang rett ut i det fantastiske som kroner den barnlige utviklingen i filmen.

Skal man skal tviholde på en realistisk forklaringsmodell kan vi merke oss at flere av de fantastiske situasjonene skjer i «påvirket» tilstand: Kim er utslått av sovetabletter når hun ser elefanten første gang, har drukket hvitvin – det står et glass ved datamaskinen – den andre gangen, og før avslutningen drikker hun rødvin mens hun ser kampanjefilmen på TV. Etterpå danser hun ustø nedover gaten, muligens påseilet. Og/eller kanskje fantasiene blir en sikkerhetsventil for å holde ut med den kyniske og teatrale omverdenen? Kanskje avslutningsscenen bare er en ny «visualisering», denne gang med åpne øyne, av et sterkt ønske om å flykte til et paradis?

[76]
Det andre møtet med elefanten.

Undertegnede foretrekker en mer konkret tolkning som bedre favner alle elementer, skaper mer resonans, og forholder seg produktivt til hva vi faktisk ser. Elefanten har «magiske» evner. Den kan projisere seg inn i situasjoner hvor dens likesinnede – «sånne som oss», som den sier til Kim – har problemer. Således redder elefanten Kim fra døden ved å vekke henne slik at hun kan få kastet opp tablettene. Den dukker opp utenfor stuevinduet akkurat idet Kim er i ferd med å bli overtalt av Nancy til enda en gang å gå på akkord med seg selv, og via flygebladene sier den «kom til sirkuset i kveld så skal jeg få deg på andre tanker». Det er også verdt å merke seg at avbrytelsen kommer rett etter at Nancy har sagt: «get ready for whatever’s next for you».

Etter møtet med elefanten, som unektelig gjør inntrykk, er hun likevel skeptisk: «skuddsikker plan» sier hun litt snøftende og følger opp med «takk for meg». Tvilen får henne til å ombestemme seg og akseptere managerens kontrakt om kampanjefilmen. Når hun senere avskyr resultatet kommer redningen nesten med en gang hun er ute i gatene igjen.

[77]
Dansingen på fortauet er en barnlig mellomstasjon mellom den banale antidopingfilmen og Hjelperytterens avslutning, som er fargerik og befriende i motsetning til filmen i svart-hvitt med sine kalkulerte, trette grep. Et søtt poeng er at «dansepartneren» er hennes trofaste venn sykkelen.
[78]
En av filmens vakreste ideer: Mens fansen har skrevet Kims navn på veien på fjellet der det går sykkelritt, har hun også sine intergalaktiske tilhengere, som skriver navnet på himmelen med røyksignaler. Ordstillingen i budskapet veksler slik at det nesten høres ut som et barnerim.
[79]
Det har for øvrig vært en kobling mellom himmelen og sykling tidligere i filmen, i en kort sekvens der Kim lengter etter å komme inn i sykkelmiljøet igjen. Hun ser opp mot himmelen og fuglene som opererer i formasjoner og grupper, samt frihetsfølelsen, minner om proffsyklingen.

Det som skjer videre oppfyller visse utsagn som kan sies å være forvarsler. Manageren sier at folk ønsker at Kim skal «gå opp i røyk, fjerne deg fra overflaten». Avslutningen står i kontrast til hennes tidligere kynisme, den som fikk henne til å si (profetisk): «Kommer det en UFO fykende?» i sitt første møte med selvhjelpsboken. Det viser seg paradoksalt nok at elementer fra de mest banale og tullete innslagene i filmen er sanne og viktige: kommunikasjonen med universet og muligheten til å forvandle ønsker til virkelighet fra boken, tanken om tilgivelse fra det labbelenske vekkelsesmøtet, den magiske elefanten som først virket som en hallusinasjon.

*

[80]
Kim vender tilbake til idrettsbanen der hun møtte elefanten. Fokusforskyvningen har en klar fortellermessig hensikt, å konsentrere oppmerksomheten mot sletten, men har også en nesten spøkelsesaktig og poetisk effekt, også fordi hun går i «oppløsning», noe som peker fram mot filmens siste sekunder.
[81]
Nå kommer det en UFO flyvende og dette setter i gang enda en vakker idé. Kim bades i lys og et spinkelt, firetoners tema spiller opp i filmmusikken. Det er uhyre enkelt, som om det var skapt av et lite barn. Nå får vi elleve glimt fra Kims liv, kronologisk bakover i tiden, mens det musikalske temaet bryter sammen, til en og en tone, og hvert bilde akkompagneres av hver sin tone:
[82]
Her er vi fortsatt inne i filmens forløp…
[83]
…og nå går vi bakover til barndommen, og det siste og ellevte bildet er av Kim som et lite barn. Det neste bildet er Kim som voksen – men hun har blitt som et lite barn igjen. Dette antydes både av rekkefølgen på montasjen og at bildet av henne som voksen ledsages av den aller siste tonen. Tallet tolv [84] antyder for øvrig helhet (måneder per år, antall timer på urskiven) og dermed helbredelse.

Montasjen ovenfor spiller nydelig sammen med en lignende serie bilder under tittelsekvensen, som starter med akkurat det samme bildet av Kim som et lite barn. Denne består av tolv bilder, men i kronologisk rekkefølge (under viser vi for enkelthets skyld bare de to første og siste bildene):

[85]
Her er det tolvte bildet ikke av Kim, men det norske flagget – noe som reflekterte hvordan hun spilte rollen som nasjonalt symbol. Og her er det ingen helbredelse, men en overveldende flom av usunt, dopet blod. (Merk hvordan det røde på klatretrøyen føres videre til flagget og blodet.)

Montasjen mot slutten er langt mer enn en «livet passerer i revy»-klisjé. Siden det musikalsk temaet starter opp allerede idet UFOen ankommer, antyder Systad Jacobsen at det er de utenomjordiske som igangsetter regresjonen tilbake til barndommen for Kim. Det er viktig at hun blir som et barn igjen for at hun skal våge eller være i stand til å ta det siste skrittet, ut mot en ny tilværelse, som gjenfødt i et paradis.

[86]
Hun beveger seg mot lysfeltet under UFO’en. Den dyre vesken hun klamret seg til tidlig i filmen, og som inneholdt sovetablettene når hun gikk ut i skogen på en reise av diametralt motsatt natur, for å ta livet av seg, er nå erstattet av hennes eneste venn, den trofaste sykkelen. På hennes vei mot fartøyet hører vi den fortrøstningsfulle, og i denne filmen ikoniske lyden av sykkelkjedet, som poetisk går langsommere og langsommere.
[87]
Hun stanser under UFOen, der hun går i oppløsning i det hun blir tatt om bord. Fartøyet flyr bort, med en barnlig, stilisert lydeffekt. Kim som opprinnelig bare ville sykle, gjør det nå rett ut i verdensrommet.
[88]
Det er tidlig morgen, en ny start også for Jorda, fuglene starter å kvitre og lydsporet kvitterer med Lillebjørn Nilsen [89]s uskyldsrene «Lille Svarttrost! [90]». Sangen kom i 1979, under Kims barndom – hun var seks år – og handler om våren, om en ny dag, gjenfødelse.

Uansett forklaringsmodell er avslutningen et heroisk tilbakeslag mot virkelighetens tvangstrøye. Den spissformulerte, humoristiske moralen i Hjelperytteren er: Det er mulig å være seg selv og leve med integritet, men da må man ha veldig gode kontakter.

[91]

*

Vedlegg: Struktur, iscenesettelse og visuelle motiver

Hjelperytteren er stort sett nøkternt fotografert, av det relativt ubeskrevne blad Nils Bremdal-Vinell [92]. I den andre halvdelen slår den imidlertid seg mer løs visuelt, spesielt med noen svært vakre og atmosfæriske bilder under drømmen om den katolske kirken, men også med melankolske interiører i Kims hus. Den følgende lysbildeserien samler filmens mest slående bilder:

[93]
[94]
[95]
[96]
[97]
[98]
[99]
[100]
[101]
[102]
[103]
[104]
[105]
[106]
[107]
[108]
Det er mange fine ekko i Hjelperytteren: Kun to ganger har Kim på seg denne genseren, og begge ganger mottar hun viktig lærdom, om tilgivelse under vekkelsesmøtet, og om fristedet i Andromeda-galaksen under samtalen med elefanten.
[109]
Premieskapet på skolen er kanskje et sted for en slags tilbedelse, på linje med den katolske kirken i drømmen. Komposisjonene ligner også.
[110]
Er det et meningsfylt ekko her? Den mørke portalen inn til pressekonferansen – som for øvrig definitivt gir fra seg skrekkfilmvibrasjoner – og i korridoren på skolen spiller muligens sammen, da datterens juks på skolen kan være en direkte følge av morens dopingavsløring.
[111]
Undertegnede er litt fascinert over at Sørkedalen Landhandleri og Nationaltheatret er filmet på samme måte…!
[112]
Dette er en nydelig overgang, fra lukkede øyne under omfavnelsen til lukkede øyne i søvnen, og puten har tatt over rollen til Jansruds kropp. Et øyeblikk kan man lure på om Jansrud-scenen bare var en drøm, men det viser seg raskt at det er drømmen om den katolske kirken som står på agendaen.
[113]
Kim er redusert til nesten intet i forhold til omgivelsene, først deprimert på badet etter at Peter og barna har flyttet ut, og senere like før selvmordsforsøket.
[114]
Kim vant klatretrøyen, senere strekker hun i været på en annen topp, etter at hun har visualisert ønsket sitt om rehabilitering, etter oppfordring fra selvhjelpsboken.
[115]
To turer inn i skogen i sterk kontrast, først med selvhjelpsboken (som lydbok), og så en illevarslende svart veske, som inneholder tablettene hun tar tenkt å ta livet av seg med.
[116]
La oss se litt nærmere på «hakesleppscenen» på Nationaltheatret. Dette må sies å være ironisk bruk av lys. Det flommer over henne gjennom hele scenen. Hun ankommer i et oppstemt humør og erklærer at hun «ser lys i tunnelen», men ved scenens slutt blir lyset nærmest en hån, får henne til å framstå som likblek og fremhever hvor knust hun er over utviklingen.
[117]
Shot-reverse-shot-oppbyggingen av scenen får en fin effekt i bildene av henne, siden vi får med Peters evinnelige glis, som nærmest spotter henne.
[118]
Scenens siste bilde dveler ved den tomme plassen etter ham.
[119]
Kim stormer ut etter forræderiet på julaften. Som for å markere at «veskebæreren» har sviktet henne, sikrer kameraplasseringen når hun går inn i bilen at vesken får en prominent posisjon, og understreker også at hun bærer den selv.
[120]
En svært stemningsfull og nennsom visuell idé: Vi observerer Kim plutselig på avstand, i et nesten demonstrativt lekkert bilde, mens hun fortsetter å gråte, før hun synker sammen over rattet.
[121]
To tilfeller med subtil lydlegging. Når Kim legger seg ned for å dø hører vi en svak rytmisk lyd som om et lokomotiv kjører bort, noe som henspiller på hennes «siste ord»: «Toget har gått for Kim Karlsen.» (På hennes vei inn i skogen hørte vi de samme tre illevarslende kråkeskrikene som under ventingen på gangen før pressekonferansen.) Når hun tidligere i filmen oppdager den innpåslitne journalisten legges det på et dramatisk, «truende» brus av vind.
[122]
[123]
[124]
[125]
[126]
[127]
[128]
[129]
[130]
Nesten alle dialogscenene har rollefigurene i statiske posisjoner, og når de ikke inntar den «konfrontative» posisjonen i lysbildeserien ovenfor, er de skutt ganske forretningsmessig i shot-reverse-shot-konstellasjoner. I en del tidlige scener hvor Kim er på defensiven ser vi imidlertid at utsnittene spiller en rolle. Når manageren lister opp alle problemene overfor en nedslått Kim, er den dominerende Dennis konsekvent nærmere kamera, og det er ikke før Kim blir irritert helt på slutten at de blir visuelt likevektige.
[131]
Noe lignende ser vi i balkongscenen, der Marie-Louise dominerer samtalen, også visuelt, og det er ikke før Kim i en kort periode blir en trussel, gjennom å antyde at assistenten vil få en fremtredende plass i selvbiografien (nederst), at utsnittene for en stakket stund blir likevektige.
[132]
Kjøkkenscenen på julaften er konsekvent skutt fra disse to posisjonene slik at Kim blir visuelt underlegen.
[133]
Det er ikke før Kim har gjort opprør at de blir visuelt likeverdige, i gangen utenfor, bortsett fra helt på slutten, når Kim blir emosjonell og forteller hvor mye hun savner familien. Men samtidig som hun avbildes litt nærmere, blir Peter en tanke fjernere, noe som synes som en forsiktig ekstra markering av at han trekker seg unna hennes ønske om gjenforening.

Rødt: Skammen og dopingens farge

[134]

Under fortekstene pipler en rød væske over et stillbilde av sykkelryttere på startstreken, og når sekvensen ender [135] med det norske flagget, der rødt er den dominerende fargen, oversvømmes det av noe som ligner mistenkelig på blod. Det klippes rett til et knallrødt toalett [136], der Kim forbereder seg på talen som innrømmer doping.

Det blir dermed interessant å se hvordan rødt anvendes i resten av filmen. Kim har ofte på seg røde plagg, blant annet er en rød lue [137] fremtredende under selvmordsforsøket, klatretrøyen [138] hun vant i Frankrike Rundt har store røde prikker, og ikke minst har hun i hele filmen rødlakkerte fingernegler, som om hun alltid bærer med seg dopingsyndene. Ikke minst blir dette interessant i bildet ovenfor, der også Grete Stein har røde negler når hun overleverer lappen med adressen til den belgiske dopinglegen. Den like dopingbelastede Grete er for øvrig heller aldri å se uten rødlakkerte negler.

[139]
Fargen synes her å være talende, spesielt i samband med sannhetsserumet hun inntar i drømmen, som minner om kokain, en annen form for dop. Når hun bøyer seg ned for å sniffe det, blir rødfargen helt dominerende, og til slutt er neglene fremtredende.
[140]
Kim sturer på badet innhyllet i et rødt håndkle.
[141]
Ekteparet folder sammen det norske flagget, vanæret gjennom Kims dopingsak.
[142]
På julaften er begge ektefellene klistret til store mengder dopingfarge…
[143]
…og under deres neste, og siste, scene sitter de på et rødt møblement.
[144]
I godteriscenen grafser Kim til seg søtsakene med en rød spade. Godteriene er hennes dop i denne situasjonen, en substans som får henne til å føle seg bedre.
[145]
På vei inn til pressekonferansen blir Kim truffet av rødt lys, mikrofonene til de to mest aggressive avisene er røde, Dagsrevy-vignetten starter med en rød kule, som ekspanderes i en stor sirkel av samme farge. (Også teppet i korridoren mot lokalet [146] er rødt.)
[147]
Direkte komisk blir det når Kim ber til Gud om hjelp, ser opp mot himmelen, og blir bare møtt med en rød gjenstand i taket som stirrer spottende tilbake med sitt dopingblikk.
[148]
Flyvebladet for sirkuset knyttes ekstra godt til Kim via fargene…
[149]
…og slektskapet til elefanten markeres også via belysningen under sirkusnummeret.

 


Artikkel skrevet ut fra Montages: https://montages.no

Lenke til artikkel: https://montages.no/2019/09/analysen-hjelperytteren-2019/

Lenker i denne artikkelen:

[1] Jannicke Systad Jacobsen: https://montages.no/filmfolk/jannicke-systad-jacobsen

[2] Få meg på, for faen: https://montages.no/film/fa-meg-pa-for-faen/

[3] Hjelperytteren: https://montages.no/film/hjelperytteren/

[4] analyse: https://montages.no/2011/08/analysen-fa-meg-pa-for-faen-2011/

[5] Image: https://montages.no/files/2019/09/venting-2.jpg

[6] tone, humor og rollefigurer: #tone

[7] tematikk og motiver: #tema

[8] tolkning: #tolkning

[9] struktur, iscenesettelse og visuelle motiver: #visuell

[10] Dag Johan Haugerud: https://montages.no/filmfolk/dag-johan-haugerud

[11] Som du ser meg: https://montages.no/film/som-du-ser-meg/

[12] Peder Kjellsby: https://montages.no/filmfolk/peder-kjellsby

[13] Arild Østin Ommundsen: https://montages.no/filmfolk/arild-ostin-ommundsen

[14] Now It’s Dark: https://montages.no/film/now-its-dark/

[15] Silje Salomonsen: https://montages.no/filmfolk/silje-salomonsen

[16] Image: https://montages.no/files/2019/09/salamonsen.jpg

[17] Image: https://montages.no/files/2019/09/steenstrup.jpg

[18] Henriette Steenstrup: https://montages.no/filmfolk/henriette-steenstrup

[19] Barn: https://montages.no/film/barn/

[20] Image: https://montages.no/files/2019/09/kittelsen.jpg

[21] Agnes Kittelsen: https://montages.no/filmfolk/agnes-kittelsen

[22] Image: https://montages.no/files/2019/09/tveteraas.jpg

[23] Kjersti Tveterås: https://montages.no/filmfolk/kjersti-tveteras

[24] Image: https://montages.no/files/2019/09/hiner.jpg

[25] Espen Klouman Høiner: https://montages.no/filmfolk/espen-klouman-hoiner

[26] Image: https://montages.no/files/2019/09/barna.jpg

[27] Ebba Steenstrup Såheim: https://www.imdb.com/name/nm9431499/?ref_=tt_rv_t17

[28] sin egen mor: #steenstrup

[29] Todd Bishop Monrad Vistven: https://www.imdb.com/name/nm8033155/?ref_=tt_rv_t19

[30] Image: https://montages.no/files/2019/09/khademi.jpg

[31] Nader Khademi: https://montages.no/filmfolk/nader-khademi

[32] Tintin: https://en.wikipedia.org/wiki/Tintin_(character)

[33] høyreiste pannelugg: #høiner

[34] Lance Armstrong: https://en.wikipedia.org/wiki/Lance_Armstrong

[35] Floyd Landis: https://en.wikipedia.org/wiki/Floyd_Landis

[36] sin anmeldelse: https://www.bt.no/kultur/i/4q0Kpa/denne-filmen-gir-norsk-selvgodhet-et-klaps-paa-lanken

[37] Steffen Kjærgaard: https://en.wikipedia.org/wiki/Steffen_Kj%C3%A6rgaard

[38] pressekonferanse: https://www.nrk.no/sport/kjaergaard-avslorte-sin-_morke-logn_-1.8368839

[39] i romanen «Beatles»: https://no.wikipedia.org/wiki/Beatles_(roman)

[40] The Secret: https://en.wikipedia.org/wiki/The_Secret_(book)

[41] Image: https://montages.no/files/2019/09/blmerke.jpg

[42] Final Countdown: https://www.youtube.com/watch?v=9jK-NcRmVcw

[43] Image: https://montages.no/files/2019/09/kryssklipping.jpg

[44] Image: https://montages.no/files/2019/09/holstad.jpg

[45] Henning Holstad: https://no.wikipedia.org/wiki/Henning_Holstad

[46] skandale: https://no.wikipedia.org/wiki/Henning_Holstad#Hvitvaskingsp%C3%A5stander_i_2015

[47] hors categorie: https://en.wikipedia.org/wiki/Hors_cat%C3%A9gorie

[48] Image: https://montages.no/files/2019/09/fjordholm-2.jpg

[49] Helene Bergsholm: https://montages.no/filmfolk/helene-bergsholm

[50] Fred Flint: https://en.wikipedia.org/wiki/Fred_Flintstone

[51] Image: https://montages.no/files/2019/09/djevel.jpg

[52] Rachel Cohen: https://montages.no/filmfolk/rachel-cohen

[53] Image: https://montages.no/files/2019/09/flagg-2.jpg

[54] Céline: https://en.wikipedia.org/wiki/Celine_(brand)

[55] Image: https://montages.no/files/2019/09/veskebring.jpg

[56] omerta: https://en.wikipedia.org/wiki/Omert%C3%A0

[57] Image: https://montages.no/files/2019/09/pressekonf.jpg

[58] Image: https://montages.no/files/2019/09/soverom.jpg

[59] Image: https://montages.no/files/2019/09/kampanjefilmen.jpg

[60] Image: https://montages.no/files/2019/09/kampanjefilmen-2.jpg

[61] Image: https://montages.no/files/2019/09/flagg.jpg

[62] ovenfor: #bekjennelser

[63] Image: https://montages.no/files/2019/09/skrifteboks.jpg

[64] Oddgeir Thune: https://montages.no/filmfolk/oddgeir-thune

[65] Image: https://montages.no/files/2019/09/elefant-sparker.jpg

[66] Image: https://montages.no/files/2019/09/ark-2.jpg

[67] hvordan det framtrer: #visuell-rød

[68] Image: https://montages.no/files/2019/09/elefant.jpg

[69] Frøydis Armand: https://www.imdb.com/name/nm0035276/?ref_=tt_rv_t0

[70] ballspillende elefanten: #idrettsmetaforer

[71] Image: https://montages.no/files/2019/09/jansrud-1.jpg

[72] Image: https://montages.no/files/2019/09/jansrud-2.jpg

[73] her: #fremmedgjøring

[74] Tom Simpson: https://en.wikipedia.org/wiki/Tom_Simpson

[75] Image: https://montages.no/files/2019/09/monument.jpg

[76] Image: https://montages.no/files/2019/09/elefant-2.jpg

[77] Image: https://montages.no/files/2019/09/f5.jpg

[78] Image: https://montages.no/files/2019/09/f11.jpg

[79] Image: https://montages.no/files/2019/09/f91.jpg

[80] Image: https://montages.no/files/2019/09/f21.jpg

[81] Image: https://montages.no/files/2019/09/f61.jpg

[82] Image: https://montages.no/files/2019/09/f51m.jpg

[83] Image: https://montages.no/files/2019/09/f51n.jpg

[84] Tallet tolv: https://en.wikipedia.org/wiki/12_(number)

[85] Image: https://montages.no/files/2019/09/f52.jpg

[86] Image: https://montages.no/files/2019/09/f66.jpg

[87] Image: https://montages.no/files/2019/09/f71.jpg

[88] Image: https://montages.no/files/2019/09/f81.jpg

[89] Lillebjørn Nilsen: https://no.wikipedia.org/wiki/Lillebj%C3%B8rn_Nilsen

[90] Lille Svarttrost!: https://www.google.com/search?source=hp&ei=sU1uXf6IOITPrgTw6o3oBQ&q=hei+lille+svarttrost+lillebj%C3%B8rn+nilsen&oq=hei+l&gs_l=psy-ab.1.0.35i39i19j0j0i20i263j0l2j0i10j0l4.2494.4945..7341...2.0..0.79.473.7......0....1..gws-wiz.......35i39j0i67j0i131.8n9tjukDkE0

[91] Image: https://montages.no/2019/09/analysen-hjelperytteren-2019/hjelperytteren/

[92] Nils Bremdal-Vinell: https://www.imdb.com/name/nm3954520/?ref_=ttfc_fc_cr5

[93] Image: https://montages.no/2019/09/analysen-hjelperytteren-2019/v1-3/

[94] Image: https://montages.no/2019/09/analysen-hjelperytteren-2019/v2-2/

[95] Image: https://montages.no/2019/09/analysen-hjelperytteren-2019/v21/

[96] Image: https://montages.no/2019/09/analysen-hjelperytteren-2019/v3-2/

[97] Image: https://montages.no/2019/09/analysen-hjelperytteren-2019/v4-2/

[98] Image: https://montages.no/2019/09/analysen-hjelperytteren-2019/v91/

[99] Image: https://montages.no/2019/09/analysen-hjelperytteren-2019/v5/

[100] Image: https://montages.no/2019/09/analysen-hjelperytteren-2019/v6/

[101] Image: https://montages.no/2019/09/analysen-hjelperytteren-2019/v7/

[102] Image: https://montages.no/2019/09/analysen-hjelperytteren-2019/v9/

[103] Image: https://montages.no/2019/09/analysen-hjelperytteren-2019/v22/

[104] Image: https://montages.no/2019/09/analysen-hjelperytteren-2019/v10/

[105] Image: https://montages.no/2019/09/analysen-hjelperytteren-2019/v11/

[106] Image: https://montages.no/2019/09/analysen-hjelperytteren-2019/v12/

[107] Image: https://montages.no/2019/09/analysen-hjelperytteren-2019/v13/

[108] Image: https://montages.no/files/2019/09/f-31-sweater.jpg

[109] Image: https://montages.no/files/2019/09/echo-worship.jpg

[110] Image: https://montages.no/files/2019/09/echo-black-opening.jpg

[111] Image: https://montages.no/files/2019/09/echo-build-frontal.jpg

[112] Image: https://montages.no/files/2019/09/echo-closed-eyes.jpg

[113] Image: https://montages.no/files/2019/09/echo-small.jpg

[114] Image: https://montages.no/files/2019/09/echo-stretch-arms.jpg

[115] Image: https://montages.no/files/2019/09/echo-walk-snow.jpg

[116] Image: https://montages.no/files/2019/09/mis-nat-lys.jpg

[117] Image: https://montages.no/files/2019/09/mis-nat-glis.jpg

[118] Image: https://montages.no/files/2019/09/mis-nat-tom.jpg

[119] Image: https://montages.no/files/2019/09/mise-veske.jpg

[120] Image: https://montages.no/files/2019/09/mise-crying-in-car.jpg

[121] Image: https://montages.no/files/2019/09/mis-lyd.jpg

[122] Image: https://montages.no/2019/09/analysen-hjelperytteren-2019/c1-4/

[123] Image: https://montages.no/2019/09/analysen-hjelperytteren-2019/c2-3/

[124] Image: https://montages.no/2019/09/analysen-hjelperytteren-2019/c3-4/

[125] Image: https://montages.no/2019/09/analysen-hjelperytteren-2019/c4-4/

[126] Image: https://montages.no/2019/09/analysen-hjelperytteren-2019/c5-5/

[127] Image: https://montages.no/2019/09/analysen-hjelperytteren-2019/c6-4/

[128] Image: https://montages.no/2019/09/analysen-hjelperytteren-2019/c7-3/

[129] Image: https://montages.no/2019/09/analysen-hjelperytteren-2019/c8-4/

[130] Image: https://montages.no/files/2019/09/mis-conv-0a.jpg

[131] Image: https://montages.no/files/2019/09/mis-conv-0b.jpg

[132] Image: https://montages.no/files/2019/09/mis-conv-0c.jpg

[133] Image: https://montages.no/files/2019/09/mis-conv-0d.jpg

[134] Image: https://montages.no/files/2019/09/r1.jpg

[135] sekvensen ender: #rød-fortekst

[136] knallrødt toalett: #rød-toalett

[137] rød lue: #rød-lue

[138] klatretrøyen: #rød-trøye

[139] Image: https://montages.no/files/2019/09/r71.jpg

[140] Image: https://montages.no/files/2019/09/r11.jpg

[141] Image: https://montages.no/files/2019/09/r21.jpg

[142] Image: https://montages.no/files/2019/09/r2.jpg

[143] Image: https://montages.no/files/2019/09/r3.jpg

[144] Image: https://montages.no/files/2019/09/r5.jpg

[145] Image: https://montages.no/files/2019/09/r12.jpg

[146] korridoren mot lokalet: #rød-korridor

[147] Image: https://montages.no/files/2019/09/r13.jpg

[148] Image: https://montages.no/files/2019/09/r61.jpg

[149] Image: https://montages.no/files/2019/09/r62.jpg

Copyright © 2009 Montages.no. All rights reserved.