Analysen

Kamel (2019)

Søsknene Torarin (9) og Svalin (11) bor i den lille bygda Akkarfjord på Sørøya, nord for Hammerfest. De ønsker seg hest, men får – til sin store overraskelse – kamelene Bor og Bestla i stedet. Hva gjør man så med kameler? Forsøker man å temme og trene dem, slik at de kan bli ridd på?

I svært korte trekk er denne lille problemstillingen det dramatiske utgangspunktet for Karl Emil Rikardsens barnevennlige dokumentarfilm Kamel. Regissøren forteller dette til oss på en måte som gjør at noe mer også trer fram i stoffet: en historie om samhold og familie. De to kamelene som ankommer Akkarfjord gir filmen et originalt visuelt motiv, mens portrettet av en familie som er engasjert i et felles prosjekt, gjør den universell.

Allerede i tittelsekvensen overrumples vi av et eksotisk syd som møter et eksotisk nord. Kameler på vandring i et lett kupert, nordnorsk kystlandskap – det er et markant brudd med våre vante forestillinger. Strupesangen vi hører i musikken på lydsporet, gir enda en dimensjon til uttrykket. Nysgjerrigheten vekkes: Hva i all verden er dette for noe?

*

Å nærme seg en kamel

Torarin, Svalin og resten av familien Sætereng bor altså ved Finnmarks vakre, værharde kyst. De har flyttet dit for å leve tett på naturen, tett på dyr. Når familien får to kameler sendt fra en oppdretter i Sverige, oppdager de to søsknene – i likhet med foreldrene sine – at disse ikke oppfører seg helt på samme måte som hester.

Familien forsøker å komme tettere på de to ungdyrene gjennom rolig snakk, mat, klapp og godbiter, ikke ulikt måten man behandler en hund på. Karl Emil Rikardsen lar bildene og stemningene utfolde seg i et rolig tempo, slik at både de yngste og eldste blant publikum får anledning til å kikke nærmere på disse fascinerende skapningene. Samtidig trer de to barnas opplevelser med kamelene frem som det naturlige fokuset i historien, og 9-årige Torarin blir en slags hovedperson – forsterket av hans nærvær på lydsporet som filmens fortellerstemme.

Etter mye møye får de festet et slags bissel på Bor, hannkamelen, og det er duket for en liten ridetur. Det ser imidlertid ikke ut som om de får helt kontroll over kamelene, så familien bestemmer seg for å søke råd hos noen som virkelig kan kameldrift og -dressur: mongolske kameltrenere. Gjennom flere internettoppslag og andre undersøkelsesmetoder får de identifisert en person som virker å være rett mann for jobben. Ved å komme tett på en kultur kamelene normalt er en del av, vil de kanskje lære å forstå dem bedre, så Torarin og familien velger å reise til Mongolia – som viser hvor viktige disse pukkeldyrene har blitt for dem.

Hovedpersonene våre ankommer det sentralasiatiske steppelandskapet og flytter inn hos en mongolsk familie, der de i løpet av et tre måneder langt opphold blir kjent med både levesett, kamelhold og klima. Det blir også et formål med turen å få gjort en avtale med en mongolsk kameltrener, gjerne en som også er villig til å bli med dem tilbake til Akkarfjord for å hjelpe til å temme Bor og Bestla.

Dette sceneskiftet gjør at filmen også endrer karakter, fra et fokus på det fremmedartede i familiens hjemlige omgivelser – kamelene på Sørøya – til at de selv blir det eksotiske elementet, i andre menneskers hverdag. Oppholdet hos de nomadiske kamelholderne er et møte mellom to kulturer, som forenes i én ting: interessen for kameler. De norske nybegynnerne kommer imidlertid med fremmede tanker om dyrehold og -velferd. Styrepinnen tredd gjennom neseveggen, som alle ungdyr i Mongolia utstyres med for at de skal bli enklere å håndtere og temme, vil nordmennene ikke høre snakk om på sine dyr, og de opprøres av kastreringsmetodene. For kameltrenerne framstår nordmennene på sin side som rare i hvordan de omtaler kamelene sine som kjæledyr.

Karl Emil Rikardsen utnytter ikke disse motsetningene til å dyrke frem en merkbar dramatikk, så de blir isteden hengende der i scenene som en slags tilforlatelig kulturforskjell. Ved at filmens yngste publikum får innblikk i at det kan tenkes forskjellig om hvordan man best bør behandle dyr – i dette tilfellet kameler – samtidig som at de også får ta del i den norske familiens reaksjoner på det de opplever, gir Rikardsen barna mulighet til å tenke fritt over temaet, uten at et pedagogisk fortellerperspektiv forklarer eller instruerer.

*

Én voice-over, to stemmer

Vi geleides gjennom filmen av Torarins voice-over, men teksten han fremfører underveis synes åpenbart å være skrevet av filmskaperne. Fortelleren er personlig og snakker i jeg-form, og vi inntar dermed også guttens perspektiv. Men: både innhold og ordvalg virker til tider å være valgt av en voksen.

Et slikt grep kjenner vi dog igjen fra de mange dokumentariske seriene i norsk barne-TV, der vi følger barn tett på livet, oftest hverdagslivet. Om vi tar utgangspunkt i eksempler vist på NRK Super, finner vi det både i Flaskepost fra Stillehavet (2013), der Ivi er jenta vi følger tettest, og i Fride på skipet (2009) og Villmarksbarna (2013).

Kamel preges tidvis av dette i negativ forstand; selv om barn liker gulrøtter, er det få som vi få seg til å si noe i retning av «Gulrøtter er bra. Det er sunt, og veldig godt!», slik vi hører Torarin si i voice-over når de er på butikken for å kjøpe et par poser. Den litt «trå» fortellerstemmen med en voksens ordvalg synes hverken å treffe liten eller stor.

To historier i ett

Som nevnt innledningsvis er narrativet i Kamel bygget opp rundt spørsmålet om Torarin og familien klarer å temme og trene Bor og Bestla, slik at kamelene til slutt vil kunne brukes til å ri på. Det er dette spørsmålet som driver filmen fremover, og det er langs den aksen at fortellingen utvikles. Vil de klare det? På hvilken måte og med hva slags hjelp?

Svarene oppdages underveis, på reisen til Mongolia og hos personene de blir kjent med der. Dette flettes sammen med skildringen av familien Sætereng – barna, med far Øystein og mor Ingjerd – og hvordan de løser utfordringene i deres felles prosjekt. I tillegg blir Kamel også etter hvert en historie om hvordan en familie må omstille seg, når en av dem får en endret livssituasjon. Faren Øystein får ødelagt høyrehånden i en arbeidsulykke, noe som gjør at han ikke lenger kan utføre sitt arbeid og praktiske oppgaver som tidligere. Dermed må de alle tenke nytt, som en familie.

Familien som betydningsgivende element har lange tradisjoner i dokumentarfilmsammenheng, helt tilbake til Robert J. Flahertys Nanook of the North fra 1922. Nanook forstås gjerne som den første filmen vi kan kalle en dokumentar, fordi den er fortellende, og ikke bare presenterende. Som i Kamel bidrar familien i Flahertys innflytelsesrike verk til å gi hovedpersonen en forklarende ramme. Nanooks kone Nyla og deres barn, som vi ser i sine hverdagslige aktiviteter, gir ham en større mening med tilværelsen, utover det å drive med jakt og fiske. Selen, hvalrossen og fisken er mat som familien skal spise, igloen blir en bolig for flere enn ham. Derfor har da også Nanook of the North den utfyllende undertittelen A Story of Life and Love in the Actual Arctic.

Det trygge holdepunktet som en familie kan være, det som setter ramme om tilværelsen, er i aller høyeste grad tilstede i barnedokumentaren – som Kamel i mine øyne sorterer under. Familien gir det aller yngste publikummet en mulighet til å orientere seg lettere i den ukjente verdenen på lerretet, når rollefigurene har foreldre eller søsken med seg.

Fra NRKs Mattis-serie på 1970-tallet, til dagens Sånn er eg– eller Klart eg kan-programmer, har små TV-tittere her til lands fått oppleve andre unger som møter utfordringer de må takle, eller som utfordrer seg selv på ting de ønsker å få til. De får også være med til nye og fremmede steder og kulturer, for eksempel gjennom barnehagebarna Ivi og Jack som i Flaskepost fra Stillehavet drar med foreldrene på et halvårs langt opphold på en stillehavsøy. Der bor og lever de slik stillehavsboerne alltid har gjort. Nesten alt man gjør i løpet av en helt vanlig dag må gjøres på en ny måte, alt fra det å spise, gå på do, legge seg til å sove, finne ly for sol, vind og regn. Men når man finner ut av det hele, i møte med de andre, sammen med søsken eller foreldre, blir det ikke skummelt. Det hele får familiebåndene til å bli sterke.

*

Dokumentarfilm, familiefilm, spillefilm

I et intervju med NRK i forbindelse med kinopremieren på Kamel tidlig i 2019, sa Øystein Sætereng at «dette er jo en dokumentar som har endt opp som en spillefilm». Hvorfor mener han det? For oss utenfra som ser Kamel vil narrativet gi de forskjellige delene som inngår i historien en spesifikk mening og plass i fortellingens helhet. For personene som filmen faktisk handler om, kan grepene regissøren har gjort derimot oppleves som fremmedgjørende – at de enkelte delene presses inn i en ramme de selv ikke gjenkjenner.

Regissør Rikardsen har åpenbart lagt inn visse tilpasninger og instruksjoner, og Torarin har selv uttalt at de ble bedt om å gjøre ting foran kamera. Men i dokumentarfilmhistorien helt tilbake til nettopp Nanook of the North har filmskaperes inngripen vært et kjent fenomen, og Kamel blir ikke noe mindre av en dokumentarfilm av den grunn. Likevel er dette viktige bemerkninger, fordi det viser hvordan de som selv er foran kameraet faktisk opplevde situasjonen.

Karl Emil Rikardsen har for øvrig også tidligere bemerket seg med produksjoner for barn, slik som dyre-realityserien Salt og pepper (NRK, 2012), om to brunbjørn-unger – en albino og en ordinær brun – som vokser opp i dyrehagen Polar park. Rikardsen var også produsent for (og en av to krediterte manusforfattere på) suksessdokumentaren Søsken til evig tid (Frode Fimland, 2013). I det å rigge virkeligheten for film, behøves ikke bare et manus som kan brukes som mal for klipping og utforming av historien, det trengs også instruksjon, og en opptreden fra de involvertes side.

Kinotilbudet i Norge for barn og barnefamilier er tungt preget av storproduksjoner, ofte animerte og amerikanske, med fortellinger om snakkende dyr, fantastiske superhelter og magiske verdener. Men barnas egen verden bebos imidlertid ikke av dyr som snakker eller uovervinnelige helter. Kamel representerer som sådan en sårt tiltrengt variasjon i filmtilbudet; et snev av det utrolige, innenfor rammene av en hverdag fra virkeligheten.

Langt fra alle bør sikte mot å skaffe seg kameler som nye kjæledyr, men alle kan finne noe som gjør at de vokser som familie, og som gir mestringsfølelse både til store og små. Det kan Kamel gi inspirasjon til.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="https://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>