Klarer nyinnspillingen av Disneys Aladdin å overkomme sitt kontroversielle utgangspunkt?
Disney har for lengst fått smaken på lukrative nyinnspillinger (Askepott, Jungelboken), og før sommeren stod Aladdin (1992) for tur. Aladdin var i sin tid banebrytende fordi den dyrket en postmodernistisk referansehumor som pekte fremover mot Pixars produksjoner, i tillegg til å være et animasjonsteknisk vidunder (den var blant de første Disney-produksjonene som anvendte 3D-animasjon). Filmen ble belønnet med en rekke priser, inkludert to Oscar, og føyde seg umiddelbart inn i rekken av virkelige Disney-klassikere.
I løpet av de siste tyve årene har flere av disse vært gjenstand for grundige analyser og til dels skarp kritikk. Flere har påpekt de mange problematiske aspektene ved Disneys fiksjonsunivers, og i så måte er noe av det mest interessante ved nyinnspillingen av Aladdin hvordan dagens filmskapere, skuespillere og kritikere forholder seg til – eller velger å se bort fra – disse kontroversene.
Edward Said (Orientalismen, 1978) har påpekt at det nesten er umulig å se en amerikansk film om Midtøsten hvor arabere ikke blir fremstilt som irrasjonelle, voldelige, eller som en trussel mot sikkerheten til vestlige. Ettersom orientalisme på film ennå lever i beste velgående, føles det betimelig å ta nyinnspillingen av Aladdin i nærmere øyesyn. Har Disney vært ambisiøse nok til å ha andre målsettinger enn bare inntjening? Hva har vært regissør Guy Ritchies kunstneriske motivasjon?
I orientalismens blikk er orienten en kulturell enhet. Said påpeker at mange av studiene gjort på områder i “østen” ofte er basert på observasjoner fra andre områder i nærheten. Altså har det ligget en antagelse om at forskjellene mellom de ulike kulturene ikke spiller en stor rolle til grunn for undersøkelsene. I Aladdin (1992) er det flere elementer som vitner om likegyldighet. For eksempel har magedanserne på seg tyrkiske klær, men med en bindi i panna som er typisk hinduistiske tradisjoner i India. Kjæledyret til Jasmine heter Rajah, en sørasiatisk betegnelse for konge. Faren til Jasmine blir som regel kalt sultan, som er det tyrkiske navnet på herskeren over et område, mens han av og til blir kalt shah, et persisk uttrykk, samtidig som de bor i et palass mistenkelig likt Taj Mahal. Betydelige kulturforskjeller blir med andre ord redusert til uvesentligheter.
Dermed er det vanskelig å vite nøyaktig hvor det er tenkt at Agrabah skal ligge. Mange piler peker mot Midtøsten, særlig Bagdad, mens andre elementer indikerer India. Byen preges av «eksotisk ikonografi» som mest av alt skal overbevise vestlige tilskuere om at «dette er veldig langt hjemmefra». Her er slangetemmere, flammeblåsere, magiske lamper og flyvende tepper så langt øyet kan se, og ikke minst later det til at de aller fleste i Agrabah bærer på sverd (og bare venter på en anledning til å bruke det). På et tidspunkt skal lovens arm hugge hånden av Jasmine fordi hun har spist av et eple på markedet uten å tenke seg om; vold, fare og frykt er normalisert og tatt for gitt av innbyggerne.
Den opprinnelige låtteksten til Alan Menkens «Arabian Nights» lød slik: «Where they cut off your ear, If they don’t like your face. It’s barbaric, but hey, it’s home.» I nyinnspillingen har man endret verset til «Where you wander among, every culture and tongue. It’s chaotic, but hey, it’s home», hvilket er beskrivende for hvordan Disney anno 2019 forsøker å hanskes med det orientalistiske problemet: Agrabah, som opprinnelig var et forsøk på å representere et arabisk samfunn, omgjøres til et multikulturelt samfunn.
«Great care was taken to put together one of the largest most diverse casts ever seen on screen,» svarte Disney da de mottok kritiske spørsmål vedrørende rollebesetningen. Resultatet er – på tross av gode intensjoner – et i overkant generalisert Østen, uten noen som helst kulturell identitet. Er den historiske arabiske verden virkelig så abjekt at det ikke kan fremstilles av Disney?
La oss kaste et blikk på de storslåtte dansescenene. Mange av kulturene Agrabah er basert på har rike dansetradisjoner, som i utgangspunktet gir filmskaperne muligheten til å fråtse i autentiske kunstuttrykk. I stedet har man skapt en overfladisk koreografi, hovedsakelig inspirert av Bollywood og magedans – akkurat som alle tidligere amerikanske fremstillinger av “eksotisk dans” fra “østen”. Kostymene er karikerte, en “kreativ kollasj” bestående av alt fra turbaner og keffiyeh til plagg vi forbinder med balinesiske bodhisattva-dansere (kjent fra dokumentaren Samsara, 2011). Alt er overflate, alt er dekor, ingenting er anvendt. Den fordomsfulle, truende mystikken er borte, men kombinasjonen av en slik lemfeldig fetisjering av østlige kulturer og omfattende bruk av sjokkerende dårlig CGI-effekter, gjør at Guy Ritchies Agrabah tidvis ser direkte latterlig ut.
Et annet aspekt ved orientalisme er stereotypiske rollefigurer. I tegnefilmen er sultanen en rik og naiv leder som lar seg manipulere og styre av skurken Jafars onde krefter. Prinsesse Jasmine slekter på sin far, for hun har aldri sett verden utenfor slottet der hun bor, blir fullstendig avhengig av Aladdin, og hennes eneste ambisjon er å gifte seg med en hun elsker. Den største forskjellen mellom de to versjonene er nettopp Jasmine, som i 2019 er klok, sterk og samvittighetsfull. Hun bryr seg om befolkningen i Agrabah, og bruker sitt intellekt til å beseire Jafar. Hennes største drøm er ikke lenger å finne den store kjærligheten, men å være en god leder. Originalens mange stumme kvinner, gjemt bak sjal, tilsynelatende alltid opptatte med å gjøre tungt husarbeid, har også blitt modernisert. Soldatene, som vi husker som hjernedøde og barbariske, har blitt tildelt menneskelige sider.
Aladdin-universets “vestliggjøring” av de gode rollefigurene er imidlertid intakt. Tittelfiguren, Jasmine og ikke minst Genie er alle vestlige i sin væremåte, med utpreget anglo-amerikansk aksent. Robin Williams‘ uforglemmelige lampeånd refererer konstant til amerikansk popkultur, imiterer diverse europeiske kjendiser og ikke har et snev av Agrabahs kultur i seg. Han er der for å hjelpe Aladdin (eller Al, som han kaller ham, på amerikansk vis) med å bekjempe Jafars grenseløse ondskap, og for å lære ham om resten av verden. Genie er den østlige Jafars motstykke – med langt, krøllete skjegg, blafrende kappe og kraftig arabisk aksent – selve åpningen til en ny og bedre verden, langt unna Agrabah. Disse motpolene, mellom de snille nesten-vestlige og de slemme skurkaktige araberne, preger også 2019-versjonen.
Historien om Aladdin har alltid vært kontroversiell. Mest sannsynlig ble den fortalt av syriske Hanna Diyab til Antoine Galland, som la den til i den franske oversettelsen av Tusen og en natt fra 1700-tallet. Galland satte handlingen til Kina, før europeiske og amerikanske gjenfortellinger gradvis flyttet den mot Midtøsten.
Guy Ritchies live action er ingen blåkopi av tegnefilmen, og forsøker å tilpasse seg en samtid som er mer årvåken for kulturelle stereotypier. Resultatet er nokså underholdende, men aldri et oppriktig forsøk på å viske ut skillelinjene mellom “deres” og “vår” verden. Orientalisme er avstanden mellom realitet og representasjon, og her har mediegiganten Disney et stort ansvar, ettersom de aktivt former nye generasjoners blikk på verden.
I fremtiden ønsker jeg meg autentiske, respektfulle representasjoner av andre kulturer, fremfor desperate forsøk på å oppdatere fiksjonsunivers som for lengst burde gått i glemmeboken.