Cannes 2019: På overnattingsbesøk hos venninner som barn, kunne jeg bli både skremt og hypnotisert av andre jenters kroppslighet. Måten de kilte hverandre på armen på før de sovnet, eller hvordan de hvisket uforståelige ord i hverandres ører bare fordi lyden var deilig. Det var en intimitet som virket halvt forlokkende, halvt truende: Den ga meg en følelse av å være annenrangs og fremmed – selv var jeg sjenert – men lite kunne måle seg med å bli innvidd: å ligge tett inntil en venninne og kjenne neglene og pusten hennes mot ryggen.
Mye har blitt sagt om Mektoub, My Love: Intermezzo, som hadde premiere under Cannes-festivalen i mai. Et endeløst twerke-mareritt. En oppvisning i voyerisme og objektivering. En film som er både sosiopatisk, monoman og farlig i sin natur. Så, hva er dette for et udyr?
Vi befinner oss i det Herrens år 1994, i den franske byen Sète. En vennegjeng i tjueårene er samlet på stranda. Sommeren er på hell. Ophélie (Ophélie Bau), 27 år gammel og flokkens midtpunkt, har blitt gravid med elskeren Tony (Salim Kechiouche), men forloveden Clément kommer snart hjem fra militæret. Skal hun ta abort eller beholde barnet? Venninnene hennes har på sin side sitt å stri med: Flere av dem er forelsket i Ophélies bestevenn, Amin (Shaïn Boumedine), en mystisk og vakker skikkelse som trasker varsomt omkring med kamera om halsen – han studerer film i Paris, må vite. Når Marie (Marie Bernard), en atten år gammel jente, innlemmes i flokken, bestemmer gjengen seg for å dra ut og danse. Lufta er tjukk av passion.
På diskoteket (til forveksling likt Hannestadklubben i Sarpsborg) går rusbrusen ned på høykant. Iiih! La oss danse, jenter! Og dansing skal det bli. Resten av filmen, som klokker inn på 206 minutter, består i stor grad av twerking, vugging og jokking, bare avbrudt av samtaler om kjærlighet, abort, forelskelse og studier – og en nesten femten minutter lang sexscene på toalettet – før humpingen, ristingen og dissingen gjenopptas på dansegulvet.
Voulez-vous, spør ABBA (house-versjonen, vel å merke) for n’te gang, med trykk på hver stavelse, og hvem vet, jeg begynner å få problemer med å skjelne opp fra ned, rett fra galt, jeg er i ferd med å gi Charles Manson rett i påstanden om at the world is one giant fuck, men som for flere andre i kinosalen brytes også min transe idet den mildt sagt eksplisitte slikkescenen viser seg å kulminere i lite annet enn en ny runde spasmevrikking ved strippestangen.
Jeg bryter ut i hysterisk latter. Kameraet blir nok en gang plassert like under Ophélie og de andre jentenes rumper, og er det ikke noe manisk over det hele, over gnissingen og dissingen som fortsetter så traust og ufortrødent som om ingenting skulle ha skjedd? Here we go again, we know the start, we know the end, synger Agnetha og Anni-Frid. Vi orker en runde til, eller hva, jenter?
*
Som du ser meg
Abdellatif Kechiche har flere ganger tidligere blitt kritisert for voyeurisme og objektivering – særlig etter Venezia-premieren til Mektoub, My Love: Canto Uno i 2017, en film som senere mottok den franske filmkritikerprisen. Han ble også kritisert for måten han skildret sex mellom to kvinner på i Gullpalme-vinneren Blå er den varmeste fargen (2013). Med Mektoub, My Love: Intermezzo har anklagene virkelig fått ben å gå på.
Etter premieren i Cannes for snart to uker siden har slakten vært omfattende og nådeløs. Skal man tro responsen fra sinte kritikere og bransjefolk, hører filmen hjemme på PornHub. Samtidig har jeg til gode å lese en anmeldelse som ikke påpeker at filmen hensatte dem i en transelignende tilstand – for mitt vedkommende vedvarte den resten av dagen – uten å stille spørsmål rundt hvorfor filmen virket så sterkt på – ja, nettopp – kroppene deres.
Man kan også spørre seg hvorfor beskyldningene om pornografi så ofte etterfølges av karakteristikker som «banalt» eller «uinteressant». Uinteressant for hvem? For den gjengse pornobruker som ønsker at storsalen i Cannes skal være viet det virkelig interessante, det som handler om hele mennesker? I en undersøkelse gjort av Psychology Today i 2018 fremkom det at 98% av alle spurte menn hadde sett på nettporno i løpet av de siste tre månedene. Den siste uka hadde hele 80% klikket seg inn. Nå skal jeg ikke uttale meg om kritikerstandens pornovaner, men å sette likhetstegn mellom pornografi og kjedelig, er å avslutte samtalen der den potensielt kunne ha startet.
Påvirkningen fenomenet har på seksualitet og intimitet – for ikke å si blikk – er mye forsket på. I tillegg er internettporno en av vår tids mest utbredte avhengigheter. Om man ønsker å lese filmen kritisk, hvorfor ikke være litt mer nysgjerrig på dette aspektet? Om Intermezzo er porno, hvordan oppleves det da å sitte i Lumière-salen i Cannes, i finstasen, sammen med to tusen andre mennesker og se den? Hva sier filmen om forholdet mellom seksualitet og pornografi? Hva konfronterer den deg med? Kort sagt, hva er i bevegelse, hva er i forandring?
Det er noe dørgende kjedelig ved å demonstrere moralsk eller estetisk fortreffelighet gjennom avvisning fremfor undersøkelse. Reaksjonen oppleves som feig, all den tid filmen griper inn i en tematikk som er allestedsnærværende i kulturen vår.
Så: Hva er det Abdellatif Kechiche holder på med? Er den nye filmen hans bare en provokasjon, et svarbrev til dem som tidligere har ment at han er en pervers overgriper, eller finnes det et prosjekt her?
Hvorfor er Mektoub, My Love: Intermezzo til tross for sin monotoni ikke en kjedelig film?
Og hva med sexscenen på toalettet: Er denne scenen et eksempel på male gaze, og i så fall: Hvorfor føler jeg meg oppløftet etter å ha sett den?
Kort sagt: Hva er det som skjer her?
*
Sjelens speil
For å kunne kritisere noen for objektivering – eller «dyrkelse av selve livsmaskinen» for å si det med Paul Valéry – må man mene at kroppen og ånden er adskilt, og følgelig at kroppen er annenrangs. Det er nettopp denne ideen, en av grunnstenene i vestlig filosofi, Abdellatif Kechiche opponerer mot. Også i Blå er den varmeste fargen (2013) er han først og fremst opptatt av arbeiderklassejenta Adèles sanselighet: Hva slags mat hun liker, hvordan de litt for trange buksene føles på kroppen hennes, hvordan hun lar seg oppsluke av det som foregår rundt henne. Og jo, vi ser på henne – vi ser henne klø seg på armen, smatte, gråte, ha sex – men samtidig sanser vi med henne. Fornemmelsene hennes blir våre egne.
Kechiche sine filmer sier implisitt at det å betrakte, å følge med på, ikke trenger å være en kjølig, objektiverende handling. Å se er også å la seg oppsluke av den andre, leve i den andre. Blikket hans er sanselig, og han virker gjennomgående mer fascinert av mennesker som selv er sanselige – som lar seg oppsluke av dans, mat og sex, som liker å spille ball på stranda – enn beherskede, elegante mennesker som diskuterer abstrakte teorier. Jo visst er Adèle opptatt av litteratur, men som noe levende, noe som har med livet hennes, følelsene hennes, erfaringene hennes å gjøre. Kort sagt – den angår kroppen hennes.
Mange har latterliggjort Kechiche sine uttalelser om at han prøver å fange en sjel i Mektoub, My Love: Intermezzo. «Vet han ikke at det er ansiktet som er sjelens speil?!» Og, jo da, alle de ristende rumpene gir unektelig uttalelsen et komisk preg. Intermezzo insisterer imidlertid på at kroppen ikke er det andre, at sensualiteten ikke er det andre. Opponeringen mot splittelsen av kropp og sjel, og den vedvarende nedlatende holdningen til sex i kulturen vår, gjør at filmen også kan forstås som antipornografisk – til tross for at den inneholder pornografiske elementer.
*
Den utilslørte interessen og vektleggingen av kroppen, opplever jeg som både tema og motiv i Kechiche sine filmer. Så kan man selvfølgelig innvende at det er en forskjell på å bli sett på med begjær og å dømmes til å være et begjærsobjekt. På samme måte som de færreste ønsker å oppfattes som vandrende hjerner på to bein, milevis utenfor Den Andres varmesøk, har de færreste lyst til å bli oppfattet som en vandrende rumpe, klar til å slikkes eller klaskes på til alle døgnets tider. Kritikken av Mektoub, My Love: Intermezzo er uløselig sammenknyttet med #metoo og oppgjøret med hvordan kvinner har blitt, og i enkelte kretser og steder fremdeles blir, fremstilt og behandlet som et middel for mannens nytelse snarere enn som mennesker med egne krefter, tanker, interesser og lyster.
Men på samme måte som mange er lei av at mannlig seksualitet blir snakket om som utelukkende runkete – monoman, pågående og mekanisk – er forestillingen om kvinnelig seksualitet som utelukkende holistisk, dyp og langsom like reduserende som den er usann.
Jeg synes det er befriende å se en kvinne på film som bruker en mann som redskap for å få orgasme. Ikke fordi dette er seksualiteten i sin reneste form, eller fordi det er sånn vi ideelt sett burde forholde oss til sex eller hverandre, men fordi det tross alt er en del av virkeligheten. Den kåte kvinnen har i og for seg blitt portrettert mange ganger, men altfor ofte som et ledd i mannens opphisselse. I Intermezzo blir det ingen utløsning for Ophélies partner, han får ikke engang anledning til å nyte synet av henne all den tid ansiktet hans er sysselsatt mellom beina hennes.
Så kan man innvende at et mannlig blikk er situert i kameraets blikk, eller hos oss som betraktere. Men all den tid scenen er opphissende fordi den skildrer en kvinne hvis lyst er sterkere enn forfengeligheten – Ophélie holder ikke magen inne, hun strutter ikke med puppene eller vifter med rumpa, hun lever seg helt og holdent inn i akten – er dette et blikk jeg opplever som kjærkomment, mannlig eller ei.
*
At det er spekulativt å oppslukes av en kropp i bevegelse framfor av en interessant tankerekke, er en innarbeidet forestilling som Kechiche på sitt beste makter å sette spørsmålstegn ved. Til tross for at det gjerne er kvinnekropper kameraet dveler ved, deler jeg ikke opplevelsen av at disse kroppene skildres gjennom et siklende manneblikk. Snarere er det som om blikket tilhører en utenforstående som halvt frykter, halvt håper, å bli tatt inn i varmen. Blikket tilhører en som vet at verden kommer til å forandres hvis hen kommer for nær – som både vil og ikke vil.
Det er et blikk som transporterer meg tilbake til barndommen, til de nevnte intime situasjonene med venninner hvor alt er berusende og nytt, men også farlig. Når den eksplisitte sexscenen dukker opp, føles det som jeg er et barn som eksponeres for pornografisk innhold for første gang. Hele verden snus på hodet, jeg vil tilbake til et mer uskyldig liv, samtidig som jeg ikke kan gjøre annet enn å nagle blikket til lerretet, oppslukt og livredd.
Mektoub, My Love: Intermezzo er et mellomspill. Et stemningsbilde, en meditasjon over en tematikk Kechiche har behandlet tidligere, men på en mer tradisjonell måte. Blikket tilhører barnet som står på terskelen til puberteten. Det er et blikk som tror på mirakler. Når vennegjengen sitter på stranden og prater, eller når de senere befinner seg på diskoteket, er det ikke så viktig hva de sier til hverandre. Ansiktsuttrykkene, og særlig øynene deres, er fengslende. De bærer på hemmeligheter. Jeg sitter i salen og glemmer at jeg er voksen. Jeg vil vite det de vet.