Lite bærekraftig bak kulissene: Alex Ross Perrys Her Smell

Oslo Pix 2019: Eyelineren er tilsmurt, kinnene angrepet av kviser, body glitter overalt. Puppene dingler fritt under selvklipte crop tops, og mankene er slitne etter flere års fargeeksperimentering. Med sigg i kjeften leveres punkrock til fullsatt sal, og i front kanaliserer Elisabeth Moss sin indre Courtney Love – jo surere hun gauler, dess deiligere blir hun. Her er ingen perfeksjon, bare søt, skitten nittitalls alt-rock. Men livsstilen som tar seg bra ut på scenen, er lite bærekraftig bak kulissene.

Den amerikanske regissøren Alex Ross Perrys nyeste film, Her Smell, hadde verdenspremiere på filmfestivalen i Toronto høsten 2018. Tidligere samme år dedikerte Oslo Pix et retrospektiv til indie-auteuren, med visninger av filmene Listen Up Philip (vår omtale), Queen of Earth (vår omtale) og Golden Exits (vår omtale).

Her Smell er et svett og jævlig backstage-portrett, fra nittitallets riot grrrl-periode, om et fellesskap i oppløsning. Filmen følger det fiktive bandet Something She, bestående av vokalist Becky Something (Moss), bassist Marielle Hell (Agyness Deyn) og trommeslager Ali van der Wolff (Gayle Rankin). Handlingen beveger seg over et tiår fordelt på fem lange scener med Becky i sentrum.

Pønkdivaen er en ravende eksplosjon av personlighetsforstyrrelse(r) på kokainkjør, og selv om Perry er kjent for å skildre usympatiske rollefigurer, er Moss’ tolkning en prøvelse av de sjeldne. Becky gjør hobby ut av å tøye tålmodigheten til menneskene rundt seg, og det er gjennom deres øyne at vi som tilskuere observerer henne – nærmere bestemt hennes bandvenninner, manager (Eric Stoltz), mor (Virginia Madsen) og ekskjæreste (Dan Stevens). Sistnevnte relasjon involverer ikke minst deres felles barn, ei lita tulle som ikke burde utsettes for mammas favn når hun kollapser i sitt eget spy.

Ydmykelsene herjer, for dette er ingen suksesshistorie som ender med et fall – snarere en som starter med det. Med et kameracrew på slep møter Becky opp til konsertstart to timer for seint, entrende scenen med hendene i håndjern, trynet fullt av blod og vaktene etter seg. Heldigvis sitter også humoren løst, som når ekskjærestens nye dame fersker Becky under et spirituelt ritual med sin personlige sjaman i et forsøk på å kaste en hevngjerrig forbannelse over henne.

Moss lirer av seg Perrys monologer som en sann tour de force på speed. Som kvinne på lerretet er Becky Something et friskt og freidig pust – akkurat som det enkle faktum at det fiktive bandet kun består av damer. Musikkfilm er en spennende undersjanger, og i løpet av 2018 alene fikk den et solid oppbluss med spillefilmer som Bohemian Rhapsody, A Star Is Born og Vox Lux (og i skrivende stund 2019-filmer som Rocketman på kino og The Dirt på Netflix). I Her Smell forlater vi imidlertid popscenen til fordel for pur rock‘n’roll, og det uten at kvinnerollene av den grunn reduseres til kjæresteemner og mindreårige groupies (jamfør Almost Famous).

Med få unntak er rollebesetningen kvinnepreget, og i tillegg til Something She-medlemmene blir vi kjent med soloartisten Zelda E. Zekiel spilt av Amber Heard, og det yngre, fremadstormende punkebandet The Akergirls. Sistnevnte inkluderer blant annet en komisk gutteaktig Cara Delevingne på trommer, med kortklipt sveis i grelle blå- og lillafarger. Perry er selv fan av den musikalske indiescenen på nittitallet, og i intervjuer har han understreket at de ulike rollefigurene er ment å representere bredden blant kvinnelige musikere fra dette tiåret: «To me, [differences] in their backgrounds, in their style, in their culture are huge. All these women come from these different shades of what, from a distance, just looks like «women in music.»

Originallåtene som fremføres er skrevet av Alicia Bognanno og Anika Pyle fra rocke- og punkebandene Bully og Katie Ellen/Chumped, og disse er siden blitt utgitt på en EP sammen med et par musikkvideoer. Gimmicken er gjennomgripende, og etter en rulletekst illustrert av oppdiktede plateutgivelser signert alle filmens involverte musikere, var det ikke rart enkelte festivalgjester forlot salen overbevist om at filmen er basert på en sann historie om et ekte band.

Filmens nittitallskoloritt sitter som støpt, og selv om man skulle tro folk snart gikk lei «tiårsnostalgi», er Perrys visuelle univers så gjennomarbeidet at ethvert Grünerløkka-hjem hadde elsket å tapetsere veggene med stillbilder herifra. Her Smell oser av deilig trash-estetikk – det er som om Tommy Lee er scenograf, post-Mötley Crüe, og har latt seg inspirere av Kelly Bundy fra nittitallsserien Married With Children!

Beckys indre (og ytre) kaos formidles dessuten av en rekke ambisiøse stilgrep. Det ligger en jazzete nerve til grunn for det filmiske uttrykket som skaper en Birdman-lignende rytme og uro. Filmen er et eneste stort og panisk forsøk på å holde tritt med hovedpersonens impulsiviteter og humørsvingninger, og er gjennomsyret av et forvridd og alarmerende musikkscore som står i kontrast til de ellers betydelig lettere, diegetiske originallåtene.

Men som med all rus følger en dagen derpå, og i Beckys tilfelle skjer dette flere år etter bandets uunngåelige brudd. Her treffer vi en ydmyk og edruelig kvinne som venter på at tevannet skal koke, mens hun fremfører Bryan Adams’ «Heaven» til sin syv år gamle datter – en klisjéfylt landeplage som med ett gis en emosjonell renessanse.

Her Smell er et utfordrende rockedrama med fokus på baksiden av musikerlivet. Omfattende rusmisbruk, psykiske lidelser og utenforskap tematiseres på den ene siden, i kontrast til tilhørighet, verdiskifte og tilgivelse på den andre. Beckys morsrolle blir et slags hjertekammer, men jeg må erkjenne at det irriterer meg at så mange fengslende kvinneskikkelser til enhver tid må «heves» av en eller annen moderdimensjon – det være seg Ellen Ripleys alienske morskap (Alien-serien), Louise Banks’ emosjonelle morstap (Arrival), eller Eva Khatchadourian som morsvrak (We Need To Talk About Kevin).

Her Smell er et spenstig verk med tydelige styrker og enkelte svakheter. Til tross for høyt tempo oppnår ikke alltid scenene den suggererende effekten Perry søker, og i likhet med frontfigurens navlebeskuende ujevnheter lider også filmspråket av en innadvendthet som av og til kunne trengt en ut-zooming her og litt nedtrimming der.