Kortfilmfestivalen 2019: Undervann og underliv

Årets utgave av Kortfilmfestivalen i Grimstad, den 42. i rekken, tilbød som vanlig et eklektisk utvalg av kunstneriske innfallsvinkler og et like stort kvalitetspenn. Om man kan lese noen form for tematisk trend i programmene er det kanskje en snodig, nesten infantil fascinasjon for underliv og kjønnsorganer – samt basketak i og under vann.

Hvert bidige år stusser jeg over forhåndsjuryens valg i NK-programmet (Norsk Kort) – både filmer som ikke ble plukket ut (som f.eks. Marius Myrmels kortfilmer fra 2018), og filmene som faktisk ble kuratert på bekostning av dem som fikk avslag. Dermed blir det også langt mellom de konsistente kvalitetsbolkene – de virkelige gode filmene utmerker seg i hver enkelt bolk som fyrtårn omringet av rufsete sjøsprøyt.

Årets store vinnerfilm, She-Pack av Fanny Ovesen, er et godt eksempel på et slikt fyrtårn. Selv om noe av dialogen fremstår litt klønete satt opp mot den eventyrlig vakre iscenesettelsen – et sted mellom Barbie-estetikk og Fluenes Herre – er det en film som oser kvalitet fra første kamerainnstilling, og ble derfor behørig belønnet med hele tre priser.

She-Pack er dessuten del av en serie «basseng/vannfilmer» under årets program, som blant annet inkluderer Hold Pusten (Margareta F. A. Orkan), Moonjump (Lasse Holdhus) og Diastole (Alexander K. Brucki). Den beste av disse – og en av festivalens virkelige høydepunkter – var utvilsomt den 5 minutter lange Rising Water (Niels Windfeldt), et storslått, ordløst filmdikt om en kvinne som beveger seg gjennom en oversvømt fjellandsby i grasiøs slow motion. Filmen serverer tablå etter tablå som om det var Malick/Kubrick/Scott, abstrakt og usigelig vakkert om fødsel, liv, død og kosmos. Og med nydelig, Max Richter-aktig filmmusikk av Jonathan Sigsworth.

Moonjump (regi: Lasse Holdhus)

En annen mulig trend å lese ut av årets program er fascinasjonen for underliv – i spennet fra infantile innfall til mer betydningsfulle kommentarer omkring kjønnsroller og identitet. Dette var tydelig også i det internasjonale kortfilmprogrammet – som den svenske filmen Fuck You (Anette Sidor), om en ung jente som stjeler en strap-on dildo og benytter den for å demonstrere reversert kjønnsmakt, eller i den absurde kunstfilmen Docking (Trevor Anderson) om to peniser som møtes i verdensrommet – med ekstreme nærbilder av kjønnsorganets furete overflate idet den siger Star Wars-aktig over skjermen.

Flere filmer i det norske programmet fabulerer rundt lignende tematikk, i varierende kvalitet og eksplisitte beskrivelser, som for eksempel Perler på høna (Karen Gravås), om en mor og datter som diskuterer vaginal kirurgi og forfengelighet. Eller i Saras intime betroelser (Emilie Blichfeldt), som forteller om en ung, dansk studine som er forelska i lærer’n og betror seg til sin snakkende vulva. Sistnevnte er muligens Emilie Blichfeldts beste film så langt. Som tidligere er hun interessert i kvinnekroppen, og knytter den an til diskusjoner om egenidentitet, selvtillit og sosial aksept, ofte visualisert gjennom forførende, drømmeaktige tablåer.

På den andre siden av skalaen, blant de mer infantile innfallene, finner du idiotiske Rolf Isak og Lillegutt (Dr. Galle Schnabel/Vulva el Grande) – den såkalte «rompefilmen» som ble festivalens store snakkis, først og fremst på grunn av forhåndsjuryens valg om å inkludere den i kortfilmprogrammet: Lillegutt bor sammen med sin far Rolf Isak, en stor mannerompe med testikler og penis presset gjennom skrittet som «munn» og «nese». Jeg prøvde å gi filmen all min velvilje, kanskje som et slags «naivistisk», ironisk kunstprosjekt eller humoristisk innlegg, men endte opp med å riste på hodet. Rolf Isak og Lillegutt fremstår ekstremt amatørmessig; som om en gruppe rabbagast-unger har snekret sammen en tøysefilm med pappas videokamera etter skoletid. Jeg kan ikke forstå annet enn at forhåndsjuryen har plukket ut denne for å skape blest, eventuelt basert på merittlisten til Vulva el Grande, ikke som et verk med kvalitet og ambisjoner.

Saras intime betroelser (regi: Emilie Blichfeldt)

Det er mulig å identifisere en tredje trend, selv om den ikke nødvendigvis er unik for årets festival: Det man litt tabloid kan kalle «stusselige» mannsskikkelser. Som i Ole Giævers ‘mann-i-krise’-filmer virker det å være en slags hyppig problematisering av mannens testosteronbeholdning, kastrasjonsangst og tidvise regresjon til guttestadiet. Flere filmer på årets program utforsker denne tematikken, med ulik grad av humor og tydelighet: De hensynsløse (Rikke Gregersen), Sett (Jostein Venås), Gjemsel (Marlene Emilie Lyngstad), Hold rundt meg (Agnese Laizane), Ting er ikke på ordentlig (Hanne Nilsen Nygaard), Safiyyah (Mattis Goksøyr), Fun Factory (Lisa Brooke Hansen, Even Hafnor) og Innstråling (Michael Mellemløkken Renjo, Erik Fernandez Lundberg), for å nevne noen.

Utover disse trendene står «fyrtårnfilmene» for seg selv som forfriskende, visjonære pust. André Chocrons Chronos er et slikt eksempel – en ambisiøs film som bruker gjentagelsens og tidssløyfens premiss som utgangspunkt for kompliserte kausalitetsforhold, litt som Source Code (2011) eller Groundhog Day (1993). Men med sine 25 minutter blir den riktignok relativt seig, og henter sjelden inn igjen de nye vendingene den presenterer. Et annet eksempel er Adam Kjærs hypnotiske Plasthud, en syrlig, absurd skildring av en robotfamilie(?) badet i grelle, Windows-aktige pastellfarger, med urovekkende, statiske glis og ansiktsuttrykk som sender umiddelbare assosiasjoner til David Lynch og Inland Empire (2006). Trolig festivalens morsomste og mest creepy.

Satans barn (regi: Thea Hvistendal)

Årets suverent beste norske i kortformat er imidlertid Thea Hvistendahls Satans barn. Den 23 minutter lange novellefilmen beskriver en gruppe jenter på sommerleir, og når en av dem viser seg å bære på mørke hemmeligheter blir det kaos i rekkene. Det er vanskelig å ikke få assosiasjoner til Joachim Triers Thelma (2017), både hva gjelder tematikk og iscenesettelse. Gradvis lar Hvistendal skjærgårdsidyll forvandles til blålige, truende omgivelser med innslag av neonlys og okkulte motiver. Hun fremviser dessuten strålende barneregi ved å lokke ut troverdige, vare rolletolkninger fra de 11 år gamle jentene. Jeg anser det som skandaløst at filmen ikke fikk en eneste pris – ikke engang en hederlig omtale – fra noen av juryene.

Selv om årets festival kunne by på flere nye, spennende filmstemmer (som prisvinner Fanny Ovesen eller Niels Windfeldt), er det ofte like interessant å følge den stilistiske og tematiske utviklingen til forholdsvis etablerte kortfilmregissører som Blichfeldt, Hvistendahl og Chocron. Kortfilmfestivalen i Grimstad fortsetter dermed å være en slags skattejakt på fyrtårn, selv om jeg fremdeles etterlyser større kvalitetskonsistens i de ulike NK-bolkene.