Det har vært kjent en stund at det skal nedbemannes og omorganiseres på Norsk filminstitutt (NFI), og med en regjering bestående av blant annet Fremskrittspartiet, som langt på vei ikke ønsker offentlige kulturmidler, og Høyre, med sin ideologi om at markedet i størst grad ordner opp på egen hånd, er dette ikke uventet.
Bransjenettstedet Rushprint rapporterer denne uken om hvilke områder NFI skal kutte og nedbemanne fra, og i anledning av at grepene (og konsekvensene) har blitt håndfaste, er det betimelig med et varsko. Det er blant annet rekrutterings- og reisestipender, manusutviklingstilskudd, støtte til filmkulturelle tiltak, filmfestivaler, kurs- og kompetansehevende aktiviteter for bransjen og egne utstillinger som skal ut av Norsk filminstitutt.
Ved å kutte på disse områdene reduserer man ikke bare stillinger og lønnskostnader i budsjettet, men man river også i stykker flere tiårs opparbeidet fagkompetanse og et internasjonalt nettverk som aldri vil kunne etableres på samme måte igjen. Samtidig fratar man hele bransjen de få støtteordningene som finnes til å utvikle seg kunstnerisk, bygge kompetanse og opparbeide internasjonalt nettverk. Kort fortalt: det som nå er i ferd med å skje, vil rasere norsk films troverdighet.
*
Den bakenforliggende årsaken til disse kuttene, er regjeringens omdiskuterte avbyråkratiserings- og effektiviseringsreform (ABE-reformen). I sin essens er målet at alt byråkrati i Norge skal effektiviseres gjennom kutt, og flere organisasjoner på forskjellige fagområder har meldt tilbake om uheldige konsekvenser av denne politikken.
I Unios innspill til regjeringen Solberg i forkant av 2020-budsjettet kan vi lese at: «Kuttene i regjeringens såkalte avbyråkratiserings- og effektiviseringsreform har for lengst sluttet å være effektive: De går ut over kvalitet og utdanning, de går ut over tjenester og førstelinje, og gjør arbeidssituasjonen vanskeligere for mange offentlig ansatte. (…) Effektiviserings- og produktivitetsarbeidet i offentlig sektor er viktig, men det må Unios innspill til regjeringen Solberg i forkant av statsbudsjettet for 2020 gjennomføres i samarbeid med de ansatte, og bygge på tillit og trygghet. Nå rammes store og viktige etater og sektorer av betydelige kutt som må tas ut i færre ansatte.»
Organisasjonen Samfunnsøkonomisk analyse har gjort en rapport på økonomiske konsekvenser av ABE-reformen for domstolene. De skriver blant annet: «Med videreføring av ABE-reformen med tilhørende reduksjoner i årsverksinnsatsen, en lengre overgangsperiode til digitale verktøy samt en forventning om mer komplekse saker vil det være utfordrende for domstolene å håndtere kjerneoppgavene sine med den kvaliteten som kreves for å opprettholde tilliten i befolkningen og befolkningens rettssikkerhet.»
Også Forskerforbundet er skeptiske: «‘ABE-reformen har så langt ført til et kutt på over én milliard kroner til universitetene og høyskolene. Det er helt urealistisk å tro at så store kutt ikke vil få konsekvenser også for forskning og undervisning,‘ sier nestleder Kristin Dæhli. Hun minner om at de samme politikerne som vil kutte i byråkratiet, samtidig pålegger administrasjonen flere oppgaver. ‘Det er økte krav til rapportering, økte krav til å skaffe eksterne forskningsmidler og krevende prosesser knyttet til fusjoner og omstilling. Kuttene i administrasjonen kamufleres ved at de vitenskapelig ansatte gis flere oppgaver. Slik blir administrasjonskutt i realiteten forskningskutt,’ sier Dæhli.»
At også Norsk filminstitutt nå altså må kutte i stillinger og legge ned oppgaver, er helt i tråd med regjeringens politikk og absolutt som forventet. En selvmotsigelse som gjør situasjonen ved NFI spesiell, er at organisasjonen – parallelt med varselet om nedbemanning og kutt – lyser ut en stilling som Avdelingsdirektør økonomi, forvaltning og internkontroll ved Norsk filminstitutt. Det står blant annet i utlysningsteksten: «Det er ønskelig å styrke økonomi, forvaltning og internkontroll gjennom å opprette en ny avdeling.» Smak litt på den. En ny avdeling. For økonomi, forvaltning og internkontroll.
I det store bildet er samtidig dette logisk, med tanke på at Norsk filminstitutt i fjor fikk kraftig refs av Riksrevisjonen, som påpekte svak økonomistyring og manglende rutiner.
I et demokrati skal vi gjøre forvaltningsoppgavene med omhu, og ansvaret for fellesskapets midler må tas på alvor.
Men nå oppleves det som om Norsk filminstitutt er i ferd med å endre seg til en ren finansiell institusjon, og at det innføres en sakte avvikling av tung filmfaglig kompetanse og et møysommelig opparbeidet internasjonalt nettverk som gjør Norsk filminstitutt relevant for bransjen og gir troverdighet i et nasjonalt kulturpolitisk perspektiv og et globalt marked.
Dette vil føre til ekstrem høy turnover i bransjen grunnet kompetansefrafall, og det vil føre til langt flere bestillingsverk fra de tunge strømmetjenestene og TV-kanalene, fordi kun de største vil ha kapital til å utvikle noe eget og originalt. Det vil også føre til at filmformidlingsfeltet, som har vært forsømt i årevis allerede og egentlig er overmodent for økte bevilgninger og styrkede livsvilkår, blir ytterligere svekket og publikums tilgang til å lese om og se norsk film svekkes.
Dette vil få store konsekvenser for innholdet i norsk film og de fire hjørnestenene i Norsk filminstitutts mandat – «Et bredt og variert filmtilbud av høy kvalitet, god formidling og tilgjengeliggjøring for publikum, solid publikumsoppslutning og en profesjonell filmbransje med sunn økonomi» – vil vanskelig la seg gjennomføre.
Kulturdepartementet skal til høsten ansette ny direktør ved Norsk filminstitutt, da den nåværende skal gå av med pensjon. La oss håpe at Norsk filminstitutt i fremtiden blir en institusjon som både kan løse forvaltningsoppgavene med stødig hånd, men aller viktigst se verdien av tung filmfaglig kompetanse i byråkratiet, som kan løfte tilbudet til en hardtarbeidende og innovativ bransje og kan levere produksjoner av høy kvalitet til et publikum som elsker norsk film.
*