Luksusfellen: Isabella Eklöfs Holiday

Gjennom et distansert og provokativt kamerablikk utforsker Holiday destruktiv maktdynamikk og tomhet i en konsumentkultur der alles verdi vurderes ut fra hvordan de kan bidra med materiell luksus eller høyere sosial status.

Isabella Eklöfs debutfilm følger den unge kvinnen Sasha (Victoria Carmen Sonne) som reiser til den tyrkiske rivieraen for å tilbringe tid med sin danske gangsterkjæreste Michael (Lai Yde) og hans extended family. Prislappen på den luksuriøse ferien blir imidlertid høyere enn antatt – selv om hennes sugar daddy står for oppvartningen.

Idet Sasha ankommer feriedestinasjonen etableres hva hun har i vente. Etter å ha forsynt seg av Michaels penger for å kjøpe eksklusivt badetøy, får hun servert noen saftige lusinger av en av hans lokale medarbeidere med en advarsel om å ikke gjenta ugjerningen. Når hun gjenforenes med kjæresten, overøser han henne imidlertid med affeksjon og dyre gaver. Denne upålitelige atferden definerer det motsetningsfylte maktspillet som preger Holiday. Og på tross av at villaen de bor i unektelig må ha kostet en formue, fremstår den billig og smakløs, som en speiling av de menneskelige relasjonene.

Michaels hjertelige følelser for kjæresten eksisterer kun på overflaten, for i virkeligheten har han ingen respekt for Sasha – hun er en gjenstand, til bruk. Samme dag som hun beæres med overdådige diamantøreringer, danderes hun som en sexdukke på sengen etter å ha blitt slått ut med partydop. Tilsvarende virker Sasha emosjonelt distansert fra de hun omgås med – ferieoppholdets «luksusfelle» synes å være i fokus.

Ensom og rastløs, i en iskremkø på stranden, innleder hun en flørt med nederlenderen Thomas (Thijs Römer). Oppmerksomheten returneres, og Sasha blir smigret. Etter hvert som de begynner å treffes, utvikler Holiday seg til et pasjonsløst trekantdrama der Sasha setter to alfahanner opp mot hverandre, uten å bry seg om konsekvensene. Selv om hun står midt i «dramaet» er hun apatisk, fargeløs.

Samtidig er hun kompleks og motsetningsfull rollefigur, både selvopptatt og uten noen egentlig vilje. Ofte ser vi henne foran et speil, imens hun prøver ut ansiktsuttrykk eller forskjellige antrekk – omtrent som når hun interagerer med andre mennesker. Det er ikke helt enkelt å sette fingeren på om regissør og manusforfatter Eklöf inviterer oss til å føle genuin empati med Sasha gjennom den omfattende mishandlingen man etter hvert ser henne gjennomgå, eller om hovedpersonen degraderes på samme måte som mennene som utnytter hennes. Personlig leser jeg det passive, distanserte kameraøyet som en nøye kalkulert provokasjon, et grep som tester grenser for hvor mye en kvinnekropp kan misbrukes før publikum rives ut av et voyeuristisk, likegyldig blikk.

I en spesielt grafisk, uutholdelig scene dras prosjektet til sitt ytterpunkt, der man i et statisk observerende one take ser Michael voldta Sasha midt på stuegulvet – uten moralske kvaler, selv idet et av barna i familien oppdager overgrepet og styrter ut av rommet. Sashas nesten demonstrativt apatiske ansiktsuttrykk vitner om hvilke følelser som bygger seg opp innvendig, og som til slutt vil sprenge seg frem.

Det som følger er imidlertid ikke et klassisk feministisk rape revenge-scenario. Eklöf spiller aktivt på forventningene våre, for så å snu narrativet i en overraskende vending. Sashas underliggende raseri går ut over den eneste personen som – med rette – konfronterer henne med den destruktive livsstilen. Det blir vanskelig å plassere heltinnen i en tradisjonell offerrolle, for i likhet med brorparten av de andre rollefigurene i filmen søker Sasha kortvarig, hedonistisk glede, raske penger og overfladisk bekreftelse.

Filmen gir inntrykk av å være «rent observerende» og dermed en åpen tekst; hver enkelt publikummer kan vurdere hvorvidt Sasha uvitende lar seg utnytte eller på et vis også er medskyldig, når hun masochistisk underkaster seg Michael gang på gang, vel vitende om at han ser på henne som et leketøy.

I en metaforisk ladet scene kjører hun scooter med et stort sjal blafrende rundt halsen. Man forstår det estetisk tiltalende ved antrekket, som del av en feriefantasi, men Sasha advares likevel av de lokale om å passe på, slik at det ikke vikler seg inn i hjulene. Hun ignorerer advarselen, og i neste scene ligger hun i grøftekanten med vraket kjøretøy og et stort blåmerke på halsen. Likeledes er hun også klar over risikoen ved maktspillet med Michael og Thomas, uten at innsikten stanser henne.

Hvorvidt Holiday fremstiller Sasha som et naivt offer eller en kynisk opportunist – som kan kjøpes for et par dyre øreringer og litt øvrig luksus – er med andre ord vanskelig å bli klok på. Noe av det mest provoserende med filmen er hvor lite respekt hovedpersonen tilsynelatende har for seg selv. Eklöf er tydelig inspirert av østerrikske Ulrich Seidls mørke humor og forkjærlighet for statiske totalbilder, samt Ruben Östlunds dveling ved sosialt kompliserte og ubehagelige situasjoner. I all hovedsak er hun likevel en tankevekkende provokatør på helt egne premisser.

Selv om Holiday både er laget av og handler om en kvinne, lar den seg vanskelig kategorisere som et feministisk power statement – til det er filmen altfor subversiv. Isabella Eklöf moraliserer under overflaten, og kaster et skråblikk på den berømte «danske åpenheten». Holiday er verken overfladisk eller likegyldig, men insisterer på at vi skal diskutere innholdet på egenhånd.