Bilde fra Barbara Lodens film «Wanda» (1970) og omslaget til Nathalie Légers roman «Suite for Barbara Loden» (2012).

Fire kapitler om å se Barbara Lodens film Wanda

Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene i utvalget. Barbara Lodens Wanda (1970) vises fra og med torsdag 21. mars – sjekk tidspunkter i oversikten hos ditt cinematek.

*

1.

Jeg sitter på den alltid like travle 37-bussen i Oslo med telefonen i hånden, en sur novemberdag i 2016, og leser en artikkel av Richard Brody – den beskjeggede, syvende-far-i-filmkritikerhuset hos The New Yorker – som omhandler boken Suite for Barbara Loden. For første gang blir jeg klar over at filmen Wanda eksisterer.

«[This remarkable new book] does everything—biography, criticism, film history, memoir, and even fiction, all at once, all out in front,» skriver Brody begeistret. «[Nathalie Léger’s] mode of criticism is original and difficult, and she pulls it off with a quiet literary flair.» Jeg leser videre med stadig økende interesse og nysgjerrighet. En varm anbefaling, åpenbart – hva slags vidunderlig hybridbok kan dette være? Og hvem er Barbara Loden?

Det er egentlig bare av ren vane jeg har klikket meg inn denne dagen for å se hva Brody har på hjertet (han er en favoritt), og i denne enkle, avgjørende bevegelsen – et tapp med fingeren mot skjermen, i dette ubemerkelsesverdige tidsvinduet ombord i på 37-bussen – skjer oppdagelsen av Wanda og Suite for Barbara Loden.

Noen uker senere ankommer en pocket i bobleplastkonvolutt fra nettbokhandelen. Suite for Barbara Loden er en slående vakker bok, til å være så liten og så beige. Den skal leses, kanskje med en gang? Bare svare på noen eposter først. Dagen etter er den allerede sidestilt med andre bøker i bunken på skrivebordet. Brodys anbefaling var dirrende, den skal jo leses, tenker jeg igjen, men jeg må nok se Barbara Lodens film først. Wanda, hvordan får jeg tak i den? Et knippe søk senere, og jeg må erkjenne at veien blir lang. Filmen «er der ute», men DVDen som like etter årtusenskiftet ble utgitt i USA får stryk, og er dessuten out of print.

Det blir jul. Et helt år passerer. Og så et år til. Jeg får ikke tak i Wanda, så jeg får ikke lest boken.

*

2.

«Og så skal vi vise Wanda i mars,» leser jeg i en epost om Cinematekenes vårprogram for 2019, mottatt like over nyttår. Leste jeg riktig? Wanda? Ja, endelig.

Vi kan forestille oss det som én størrelse – alle filmene i hele filmhistorien – organisert i et komplett arkiv, søkbart og målbart. Demokratiseringen av informasjon og tilgang i den digitale tidsalder har nå bragt oss nærmere dette bildet enn hva som har vært mulig for noen annen generasjon cineaster før oss. Men likevel er forestillingen en utopi, ikke minst fordi mange stumfilmer er tapt for evig (etter verdenskriger og vanskjøtsel) og fordi tusenvis av eksisterende, eldre filmer aldri har blitt utgitt i digitaliserbar form.

hvis dette arkivet skulle være mulig å oppsøke i dag, ville det blitt presentert med et vedlegg – en rødliste over de utrydningstruede artene; over filmhistoriens enhjørninger, de fortapte, glemte eller innesperrede filmene, som av forskjellige årsaker har blitt syltet på glass – i cryosleep. Listen blir heldigvis kortere og kortere, etter hvert som idealistiske restauratører stiger opp igjen fra sine oppdagelsesreiser ned i celluloiden og til overflaten på den andre (digitale) siden.

Det har vært en lang reise for Wanda – som ble Barbara Lodens første og eneste spillefilm – før den nå blir vist i her på Cinematekene i Norge i mars. Filmen ble faktisk restaurert digitalt allerede i 2010, av UCLA Film & Television Archive (les om prosessen), men etter at filmfestivalen i Venezia samme år viste denne nyrestaurerte kopien, ble det igjen stille. Først nå i 2019, samtidig med visningene her til lands, blir Wanda endelig tilgjengelig også på DVD/Blu-ray – og heldigvis er filmen i Criterions trygge hender.

Men selv om vi har begynt å venne oss til (og kanskje snart tar for gitt) at de tapte filmene en vakker dag vil bli pustet liv i – hos nasjonale bevaringsorganer eller filmformidlingsinstitusjoner rundt om i verden – er det fortsatt ingen selvfølge at det skjer.

*

3.

Plutselig er ikke Wanda lenger en mystisk film; en tittel på listen med de andre enhjørningene. Den er konkret. Og før jeg vet ordet av det, er den der endelig – på lerretet foran meg.

Wanda gjør inntrykk, men den er også seig og gåtefull. Longører og dramatiske girskifter, side om side. Kameraet først observerende, så nært. Samtaler vi knapt kan høre, men også blikk som sier mer enn ord. Tankene streifer innom filmene til John Cassavetes og Robert Altman, til Agnès Varda og Kelly Reichardt, og når filmen synker inn, stiger også min anseelse for den.

Dette er Barbara Lodens film – hun er førstegangsregissør, har skrevet manus og spiller tittelrollen selv. Hennes Wanda er en kompromissløst uttrykksløs og samtidig karismatisk figur, som forblir enigmatisk helt til det siste. Loden har fanget inn en skjebne fra det samme hverdagsamerika hun måtte komme seg vekk fra som ung, og ofte kommer denne maktesløsheten til uttrykk gjennom filmens bildekomposisjoner – som når store, tunge industrilandskap rammer inn en liten hvit silhuett, det er Wanda i sommerkjole, som beveger seg langs en endeløs grusvei mot et uvisst mål. Det oppleves som bilder av levd liv.

*

4.

I spent several months trying to piece together the life of Barbara Loden, especially during the time when she was trying to invent a character as close as possible to herself, using another woman’s life as a template. I didn’t have much to go on: a few press cuttings, some photographs, an archive recording of a long interview that she gave [in 1970]. I searched for her name in the indexes of various histories of American cinema, but found no mention of her anywhere.

– Léger i Suite for Barbara Loden

Etter å ha sett Wanda, kan jeg endelig løfte ned Suite for Barbara Loden fra bokhyllen, og selv om den dårlige samvittigheten skyller innover meg idet jeg bretter den opp og hører lyden av limet som knaker i bokryggen, slik bare uåpnede bøker kan knake, skal det straks vise seg å bli en leseropplevelse av de sjeldne.

Etter bare noen få sider innser jeg at jeg må lese hele boken i ett. Forfatteren veksler mellom å skildre sin egen søken etter informasjon om Barbara Loden og å gjenfortelle filmen, scene for scene, i sin egen språklige tolkning. Åpningssetningen, «Seen from a distance, a woman, etched against the darkness.», føles som et sterkere bilde enn det faktiske bildet fra filmen.

Léger gjør også vellykket bruk av en mor/datter-skildring, der Léger er datteren, og hennes mor er moren, og deres dialog blir til en dead-pan analyse av Wanda:

So what’s the story about? my mother had enquired. […] It’s the story of a woman who is alone. Ah. The story of a woman. Yes? The story of a woman who has lost something important but doesn’t know exactly what, her children, her husband, her life, something else perhaps but we don’t know what, a woman who leaves her husband, her children, who breaks up – but without violence, without having thought about it, without even wanting to break up. And? And nothing. Nothing happens? Not really.

Og ved ankomst til den siste setningen i boken, på side 123, før et siste blankt ark gir meg plass til ettertanke, innser jeg at Nathalie Léger ikke bare har forfattet en vakker biografisk roman og staket ut et nytt språkestetisk rom for essayistisk filmkritikk, men at hun også har tilført Wanda et nødvendig avsluttende kapittel.

«I was going to excavate a miniature model of modernity, reduced to its simplest, most complex form: a woman telling her own story through that of another woman,» skriver Léger. Suite for Barbara Loden er hennes mulige fortelling om Loden, akkurat slik Wanda var Lodens mulige fortelling om kvinnen hun kunne blitt, om hun ikke forlot den rurale småbyen hun vokste opp i. Begge har sin verdi, og de utfyller hverandre. Og begge må ha den andre, slik jeg ser det, for å komme til sin rett.

Barbara Loden døde av kreft i 1980, bare 48 år gammel, og fikk aldri se hvordan Wanda – hennes glemte filmhistoriske enhjørning – fikk returnere i nyrestaurert drakt, og bli mulig å se igjen (og igjen), for et nytt publikum.

*

Vedlegg

1. I denne detaljerte podkastepisoden om Barbara Lodens liv, av filmjournalist Karina Longworth, får vi en kronologisk og lettfattelig gjennomgang av Lodens liv, gjenfortalt av en engasjert formidler. (Longworth bruker Lodens ektemann, regissøren Elia Kazan, sin omdiskuterte selvbiografi A Life (1988) som kilde, og diskuterer også problemene med dette underveis i episoden.)

2. I dette videoessayet av Cristina Alvarez Lopez og Adrian Martin diskuteres visualiteten og komposisjonene i Wanda opp mot hva slags rollefigur Barbara Loden ønsket å skildre. (NB: Pass opp for spoilere.)

3. Forfatter og filmskaper Marguerite Duras skrev i 1980 denne saken for Cahiers du Cinéma, der hun intervjuer Elia Kazan, men i all hovedsak ønsker å snakke med ham om Wanda – regissert av hans kone, Loden. Duras elsker åpenbart Wanda og beskriver blant annet filmen som «et mirakel»:

[I want to] use all my energy to make certain that this movie reaches the French public. I believe I can. I think that there is a miracle in Wanda. Usually there is a distance between the visual representation and the text, as well as the subject and the action. Here this distance is completely nullified; there is an instant and permanent continuity between Barbara Loden and Wanda. […]

The miracle for me isn’t in the acting. It’s that she seems even more herself in the movie, so it seems to me – I didn’t know her – than she must have been in life. She’s even more real in the movie than in life; it’s completely miraculous.

*

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 4 kommentarer

  1. Andreas sier:

    Den er ganske bra, en av få filmer verdt å se i et dårlig program selv for Cinemateket (nå må det vel snart være på tide å skifte ut programansvarlige?! Kubrick?? Igjen?! Og ALLE filmene hans? Maken til oppskrytt regissør… Går i en evig runddans der; Kubrick, Lynch, Joachim Trier, italiensk neorealisme, kjip minifestival, snu bunken…).

    • Dag Sødtholt sier:

      Godt mulig at Kubrick kjøres for ofte, men det styrker ikke argumentasjonen din når du i klagen din over cinematek-programmet trekker inn en eksentrisk mening som at denne uhyre anerkjente og gjennomanalyserte regissøren er «oppskrytt».

    • Mads sier:

      Er du ute etter et bra program, bør du sjekke ut online cinemateket: mubi.com

      Har til en hver tid interessante spesialer, retrospektiver, temaer osv

  2. Tonny Andre Albrigtsen sier:

    Jeg vet ikke… Hvis man mener noe er oppskrytt så mener man vel at det er oppskrytt uavhengig av hvor anerkjent og gjennomanalysert det er? Selv minner filmene hans meg om Mensa-tester; og det er litt synd at han tar så mye plass i både populærkultur og akademiske kretser. Jeg liker ikke det kyniske og kalde ved filmene hans, og jevnt over føler jeg at å se ham er mer jobb enn moro. Når han også har blitt så utslagsgivende for mange nyere og kritisk anerkjente regissører trenger man at flere stiller spørsmål ved livsverket hans.

    Det er ikke sånn at alle har evne eller ork til å skrive om Kubrick på den måten dere profesjonelle har muligheten til å gjøre. Om det blir litt surmaget kritikk av det, er det ikke akkurat verdens undergang. Å ta ut frustrasjon er ikke et ukjent fenomen.

    Synes det er helt innafor å være estetisk/politisk/filosofisk uenig med det du opplever en film kommuniserer. På samme måte er det vel greit å stille spørsmål ved kurateringen og samfunnsoppgaven til Cinematekene?

Svar Andreas

Du kan bruke følgende koder:
<a href="https://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>