Kosmorama 2019: Trondheims internasjonale filmfestival, Kosmorama, får sitt offisielle startskudd i kveld, med Hans Petter Molands adaptasjon av Ut og stjæle hester som åpningsfilm. Tradisjonen tro vil Montages være til stede for å dekke festivalen.
Kosmorama og ikke minst utdelingen av Kanonprisen (Norges «Oscar») er sikre vårtegn i filmkalenderen. Etter flere år med fokus på norsk film, er det ingen overraskelse at Ut og stjæle hester, som nettopp konkurrerte om Gullbjørnen i Berlin (og mottok en sølvbjørn) får lokal premiere her. Ellers er det mange amerikanske indiefilmer som har satt sitt preg på årets program – et grep vi applauderer.
Som vanlig består programmet av flere, mindre seksjoner, med forskjellige tematiske fokus. Blant årets finner vi «Mennesker i mellom», «Skråblikk» og «Internett 50 år». I den virtuelle lommeguiden nedenfor løfter vi frem fem lyspunkter fra programmet som vi allerede har sett og kan gå gode for.
*
Eighth Grade (Bo Burnham, 2018)
Den mest løfterike og iøynefallende amerikanske debutfilmen vi så i 2018 var Bo Burnhams vondmorsomme tenåringsskildring Eighth Grade, som figurerte på flere av topplistene i Montages’ kåring av de beste filmene fra 2018 (hør årslistepodkasten vår, der Eighth Grade diskuteres grundig etter ca 1 time og 3 minutter).
Man kan ikke anbefale Eighth Grade uten å trekke frem den usedvanlige prestasjonen til hovedrolleinnehaver Elsie Fisher, som med hudløs autentisitet gir liv til åttendeklassingen Kayla – som i sin kamp for å overleve livets popularitetskonkurranse, forsøker å heve en stemme hun kanskje egentlig ikke har, entre arenaer hun kanskje egentlig ikke behersker, og danne vennskap med mennesker hun kanskje egentlig ikke forstår. Vi følger Kaylas reise, og ved hjelp av Burnhams sylskarpe manus og Fishers mesterlige innlevelsesevne, gir Eighth Grade oss den puteflaue (og gripende) muligheten til å forstå dagens tenåringskvaler og -vanskeligheter i et helt nytt lys. Gå ikke glipp av denne!
*
Mellom linjene (Olivier Assayas, 2018)
Olivier Assayas‘ nye film Mellom linjene er en intellektuelt overbevisende, tematisk leken og samfunnssatirisk komedie, et ur-fransk filmverk der samtalene flyter melodisk avgårde som om de var komponert av Chopin, med en klok, skarp, morsom og varmhjertet fortelling i sitt sentrum – om forvirrede, kontemporære mennesker som forsøker å navigere seg gjennom store spørsmål om litteratur og kjærlighet, lojalitet og lidenskap, og små spørsmål om Twitter, ebok-formater, lesevaner og språkbruk.
Dette høres kanskje ikke så cinematisk ut, men evnen til å skape store øyeblikk ut av små, spesifikke situasjoner har blitt et av Olivier Assayas‘ særtrekk – særlig på 2010-tallet, i filmer som Sils Maria og Personal Shopper. I sistnevnte leverer Assayas en helt uforskammet spennende sekvens drevet frem av noe så visuelt sett usexy som en serie sms-meldinger som Kristen Stewarts rollefigur mottar mens hun er på dagstur fra Paris til London og tilbake igjen. Mellom linjene bygger videre på mye av denne makrokraften.
I sin omtale på Montages skriver Roskva Koritzinsky: «Gjenstandene har en særegen plass hos Assayas. I Personal Shopper får de dyre designerklærne og smykkene en opphøyd posisjon; Maureen lider av en livstruende sykdom, og i en film der menneskene virker skjøre og utsatte, framstår gjenstandene med en helt egen tyngde og autoritet. I Mellom linjene ligner mobiltelefonene og nettbrettene på oppmerksomhetstrengende spedbarn; de må de stadig mates med strøm, strykes på og kjæles med. Og de bærer bud om en framtid som virker halvt forlokkende, halvt truende.»
*
Mid90s (USA, 2018) av Jonah Hill
Jonah Hills debutfilm forteller om tretten år gamle Stevie (Sunny Suljic, kjent fra The Killing of a Sacred Deer) som opplever en formativ sommer midt på nittitallet. Hans glødende interesse for skating – og da særlig det potensielt identitetsskapende ved aktiviteten – introduserer ham for en ny og eldre omgangskrets, til morens bekymring og brorens misunnelse.
Mid90s er usedvanlig god på å gjenskape følelsen av en tilbakelagt periode uten å henfalle til overtydelig tidskoloritt. Det er som om filmen helt uanstrengt befinner seg et annet sted, og med subtile grep lokker den frem en følelse av nostalgi og vemod. Det er naturligvis ingen overraskelse at Jonah Hill har komisk timing, men at sensibiliteten hans minner om Gus Van Sant på sitt mest poetiske eller Terrence Malick må sies å være en overraskelse. Filmen er skutt på porøs 16mm, i Academy Ratio. (Ordinær kinopremiere 26. april, via Arthaus.)
*
Minding the Gap (Bing Liu, 2018)
I Minding the Gap følger vi tre kamerater – Zack, Keire og Bing – fra samme skateboardmiljø i byen Rockford i USA, som vokser opp ved siden av hverandre. Gjennom kameralinsen til Bing Liu, som også er filmens regissør, følger vi dem i en 10-årsperiode som viser oss hvordan livene deres utvikler seg i forskjellige retninger. Fra lek og moro med rullebrett og kamerastunts, glir filmen gradvis over i et mer alvorlig modus – etter hvert som guttene blir menn.
Vi får se assorterte scener fra livene deres, men det synker også inn at utvalget er meget presist – for på nesten umerkelig vis innser vi hvor godt vi har blitt kjent med dem. Og hvor dypt det rører oss at de må ta tak i sin fortid for å stake ut en fremtid. Samtalene dem i mellom preges av den dype tilliten man bare finner i vellagrede vennskap, og de ofte hudløst ærlige refleksjonene smitter over på oss. Slik blir Minding the Gap både gjenkjennelig og universell – «a rich, devastating essay on race, class and manhood in 21st-century America,» som A.O. Scott skrev i The New York Times.
Filmen distribueres av strømmetjenesten Hulu i USA, og vil ikke bli vist på regulær kino her i Norge.
*
Under the Silver Lake (David Robert Mitchell, 2018)
Det var knyttet høye forventninger til It Follows-regissøren David Robert Mitchells nye film, Under the Silver Lake, da den hadde premiere i hovedkonkuransen i Cannes tidligere i år. De første reaksjonene signaliserte at filmen var en skuffelse for mange, men for flere av Montages’ utsendte ble Under the Silver Lake stående som en av festivalens mest misforståtte filmer – noe vi også diskuterer i vår podkastepisode fra Cannes.
Mange husker ennå hvordan Richard Kelly gikk på snørra i Cannes med Southland Tales (2006), etter å ha opplevd uventet, overveldende suksess med debuten Donnie Darko (2001). Vel gjorde David Robert Mitchell seg bemerket allerede med The Myth of the American Sleepover, som deltok i Kritikeruken i 2010, men det store gjennombruddet kom først med It Follows (2014), en umiddelbar horror-klassiker og kritikerfavoritt. Med Under the Silver Lake var Mitchell for første gang Gullpalme-nominert, og vi møtte filmen med like deler entusiasme og sunn skepsis. Nå skal den vises på Kosmorama, men filmen står ennå uten norsk kinodistribusjon – så kanskje blir dette en av få gjenværende muligheter til å se Under the Silver Lake på det store lerretet.
*
Årets utgave av Kosmorama varer helt frem til ukeslutt, altså søndag 10. mars. Sjekk ut programmet i sin helhet på festivalens nettsider.