Topplister

Topp 5: Dario Argento

Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene i utvalget. Dario Argentos Opera (1987) vises fra og med torsdag 21. februar – sjekk tidspunkter i oversikten hos ditt cinematek.

*

I kjølvannet av Luca Guadgninos mesterlige nytolkning av Suspiria, har Dario Argentos filmografi blitt reaktualisert på ulike måter. Den italienske blodbaronen har sjelden vært mer «på moten» enn akkurat nå.

I den anledning setter de digitale Cinematekene her til lands nå opp en nyrestaurert utgave av Opera (1987), en noe oversett kultklassiker som lenge har vært prisgitt en sliten DVD-utgave, men som nå altså kan presenteres i all sin visuelle prakt.

Opera er en film som på mange måter rommer alle særtrekkene som definerer Argentos kunstnerskap, her monteres umiskjennelige giallo-motiver sammen med ekstrem set piece-psykedelia – som vi kanskje særlig forbinder med «heksetrilogien» (bestående av Suspiria, Inferno og Mother of Tears) – og vi får den perfekte Argento-symbiosen mellom visuell eksess og et passe søkt grøsserplott.

Nedenfor presenterer vi en liste over fem høydepunkter i Dario Argentos oeuvre, men å vurdere hans filmer opp mot hverandre virker nærmest meningsløst. Brorparten av dem har en og annen vorte på nesten, i form av haltende historiefortelling eller dårlig skuespill. Alle fra gullårene mellom 1970 og 1990 er visuelt pustberøvende. Flere av dem krangler om å ha det aller feteste Goblin-soundtracket. Og de fleste fans kommer frem til hva som er Argento-favoritten av helt spesifikke årsaker, basert på personlige preferanser: «Jeg kan bare ikke få nok av tapetene hans, som er heftigst i [sett inn film]…»

Når det er sagt, er avstanden mellom de fremste og de dårligste Argento-verkene stor, så selv om vi ble nødt til å utelate et par darlings (The Bird with the Crystal Plumage, Inferno), var det fullt mulig for oss å enes om at de fem titlene nedenfor utgjør selve navet i filmografien.

Samtlige av filmene er omhyggelig restaurert og tilgjengelig på Blu-ray. Suspiria og Profondo rosso har begge blitt vist på Cinematekene de siste par årene (lytt til vår podkast om sistnevnte).

*

Dario Argento. (Foto: Wikimedia Commons.)

*

Profondo rosso (1975)

Et utsagn som «dette var først og fremst en god historie» er ikke en type kompliment man hører ofte om en Dario Argento-film, men i tilfellet Profondo rosso («Deep Red», 1975) vil jeg si at regissøren ikke bare lykkes med å realisere sine audiovisuelle ideer til perfeksjon, men også at han faktisk forteller en god historie. Dramaet i grøsserintrigen er såpass medrivende at spenningen blir til å ta og føle på hele veien, og med David Hemmings‘ enigmatiske rolletolkning som jazzpianisten Marcus Daly har Argento plutselig også et troverdig, livgivende hjerte å henge filmen på.

Profondo rosso skulle vise seg å bli Argentos definitive internasjonale gjennombrudd, men selv om filmen har høy status i dag ble den ikke nødvendigvis så varmt omfavnet i sin tid. I The New York Times, 10. juni 1976, skrev avisens daværende (og notorisk konservative) kritiker Vincent Canby at filmen var «a bucket of ax-murder-movie cliches,» og at Argento var «a director of incomparable incompetence.» Både Profondo rosso og regissøren selv har åpenbart tålt tidens tann, og det Argento eventuelt manglet av tradisjonell kompetanse tok han igjen med idérike stilgrep som skulle bli nyskapende og trendsettende langt inn på 2010-tallet (og forbi). –KM

*

Suspiria (1977)

Sagnomsuste Suspiria er en psykedelisk dans langs sirlig dekorerte vegger og ganger, i et skolebygg i jugendstil reist bare noen meter over en flammende helvetesild. Det neste værelset er alltid mer overveldende og truende enn det forrige; langstrakt og kvelende, eller gapende stort. Det er som om Tanz Dance Academy når som helst kan glefse i seg hovedpersonen (Jessica Harper) med åpen munn, til tonene av Goblins messende progrock. Den merkelige dubbingen, malespann-blodet og de luftige skuespillerprestasjonene – fellesnevnere for italiensk horror generelt – bidrar ufrivillig til å forsterke den vemmelige stemningen.

At Suspiria stadig inspirerer så mange sier noe om filmens tidløse appell. I Joachim Triers Thelma (2017) hører vi Argentos hvisken på de store åpne plassene og ikke minst i svømmehallen; i Raw (2016) er det vanskelig å ikke tenke på Harpers nølende trinn når Justine vandrer hvileløst rundt i universitetsbygget, ofte lyssatt med skrikende farger; i Luca Guadagninos nytolkning er grunnmuren bygget på originalens idé om noe uforgjengelig ondt, selv om tutti frutti-koloritten er erstattet av brun- og gråtoner à la Polanski og Zulawski. –LOK

*

Tenebre (1982)

I stedet for å fullføre sin planlagte heksetrilogi etter Suspiria og Inferno, vendte Argento blikket bakover i karrieren igjen, mot giallo-sjangeren. Valget var ikke motivert av manglende fantasi eller inspirasjon – tvert imot ønsket regissøren nå å rendyrke formen som først hadde satt ham på kartet. Tenebre er en stilisert sjangerøvelse der det ikke spares på noe, der Argento uten forbehold serverer oss mye av det vi elsker ved ham som filmskaper. Flere av scenene er små kunstverk i seg selv, slik som den nesten påtrengende virtuose kamerakjøringen utenfor huset til et kommende offer, med tonene fra Simonetti, Pignatelli og Morante eggende på lydsporet. Eller en ekkel bikkjes følelsesløse jakt på en ung kvinne – en av de råeste og mest ubehagelige scenene Argento har laget.

I Tenebre virker det i det hele tatt som om Argento for første gang vil gjøre oss bevisst vår egen, perverse kikkerlyst. Dermed problematiserer han også sine egne fetisjer og gjennomgående seksualisering av vold, og horror-forfatteren i filmen kan leses opp mot ham selv. Historien i Tenebre var dessuten inspirert av en rekke ubehagelige oppringninger Argento hadde fått fra en fan, som antakeligvis har satt tankene i sving rundt hans egen innflytelse. Kombinasjonen av klokkeklar pure cinema og en uvanlig analytisk tilnærming til materialet, gjør Tenebre til en av Argentos beste og mest slitesterke filmer. –SW

*

Phenomena (1985)

Phenomena vil nok oppleves som en guilty pleasure av mange. Samtidig er det når Argento tipper over i det koko psykedeliske, nærmest ikke-narrative, at han forløser seg selv som bildeskaper – og er det noe Phenomena er rik på, er det slående motiver og skrudde ideer.

Lengre passasjer hindrer fremdriften, eller er så overdrevet stiliserte – denne gangen parfymert av det pastellfargede åttitallet, en slags modernisering av det mer tidløst barokke i Suspiria og Inferno (1980) – at de grenser til det komiske. Oscar-vinneren Jennifer Connelly får ikke akkurat vist hva hun er god for som skuespiller her, men ansiktet og blikket hennes har en tilstedeværelse som får kameraet til å lyse. Ujevnheter og en i overkant raus spilletid til tross: Phenomena er ikke et sekund døll eller kjedelig. Dette er Argentos cinéma du look, komplett med Giorgio Armanis aller kuleste garderobe (se opp for collegegensernes collegegenser). –LOK

*

Opera (1987)

Hvis man først har tatt lakmustesten med en av de øvrige filmene hans, og så lært seg kunsten å nyte sin Argento i fulle drag, er det en absolutt fryd å se Opera (1987). Filmen er både vidunderlig grotesk og grusomt vakker. Den er gåtefull og forstyrrende, men også elegant og renskåret, og oppleves som en horror-symfoni – der hver harmoniske akkord følges opp av et like ustemt og illevarslende feilskjær. «Fortellingen» er i Opera bare et nødvendig rammeverk (som så ofte hos Argento), der audiovisuelle ideer kan få komme til uttrykk, men valget av kulisser og motiver – plottet utspiller seg på og rundt en grandios operaoppsetning av Verdis «Macbeth» – er ikke tilfeldig. Her vet Argento at han kan høste bilder og stemninger nok for en lang, lang vinter.

Heldigvis øser da regissøren sitt kreative overskudd ut i alle denne filmens hjørner, og jeg kan ikke komme på én sekvens her som ikke både fremstår trygg og samtidig oppfinnsom i bildespråk og stemning. På Opera jobbet Argento for første gang med fotograf Ronnie Taylor (Gandhi), i det som fremstår som et blomstrende kreativt samarbeid – selv om mange kanskje vil hevde at Luciano Tovoli (Suspiria, Tenebre) er den fremste fotografen Argento har jobbet med. Uansett er det åpenbart at det er regissøren som bærer med seg det visuelle avtrykket fra film til film, og Opera er en klokkeren Argento-opplevelse, av ypperste merke. –KM

*

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 2 kommentarer

  1. Geir J. Olsen sier:

    Bra liste! Min personlige topp 5 har Profondo Rosso på 1. plass, etterfulgt av The Bird with the Crystal Plumage, Tenebre, Phenomena og enten Opera eller Suspiria på 5. plass. Er mest glad i krim-Argento fremfor supernatural-Argento, så det spiller inn for meg, men rent filmteknisk osv ville jeg klart hatt Suspiria på topp 2 med Profondo Rosso.

  2. Uenighet eller ikke… Bird With the Crystal Plumage hører hjemme i en hver liste over Argentos beste filmer. I det hele tatt er karrieren hans frem til og med Suspiria kanskje den mest interresante. Etter Suspiria ble film først og fremst teknikk for Dario Argento. Han skal selvsagt ikke undervurderes for sin usedvanlige evne til å bruke kamera, lys, lyd og ikke minst musikk, men fortellingene raknet i et hav av underlige hendelser. Bare det at morderen i Opera har en døv dukkekopi av seg selv liggende klar i tilfelle noen skulle avsløre ham er så hårreisende dumt at det kreves en viss konsentrasjon for å overse det. Når det er sagt er Opera kanskje den teknisk best sammensatte filmen han har gjort. Bare det å lage en rekke scener der kamera beveger seg langs bakken som et underlig fot POW er fantastisk. Kulen gjennom judasøyet har jeg rett og slett ikke sett maken til …

    En film som aldri trekkes frem, men som riktig bra er Cat o Nine Tails. Den kommer ofte i skyggen av de andre fordi den ikke er like brutal, men den har stort fokus på å fortelle en noe underlig, men allikevel kompleks historie. En blind hovedperson er også en strålende ide.

    Personlig setter jeg også pris på The Stendahl Syndrome. Den blir sjelden trukket frem som et stort øyeblikk i regissørens filmografi, men de ti første minuttene av filmen er trolig det beste Argento har gjort. I tillegg var det absolutt en vei tilbake til historiefortellingen. Filmen han har laget etter denne er ikke verd å snakke om. Ikke Sleepless Heller …

Svar Even G. Benestad

Du kan bruke følgende koder:
<a href="https://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>