- Montages - https://montages.no -

Montages.no

Jean Vigos L’Atalante er en skjult skatt fra filmmediets ungdomstid

Av Mads Outzen , 27. februar 2019 i Artikler

Cinematekene [1] er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene i utvalget. Jean Vigos L’Atalante (1934) vises fra og med torsdag 28. februar – sjekk tidspunkter i oversikten hos ditt cinematek.

*

Jean Vigo [2] (1905–1934) rakk bare å lage én spillefilm før han døde, altfor ung, men satte likevel sine spor med mesterverket L’Atalante [3]. Denne «lille» fortellinga om kjærlighet, et møte mellom flyktig impresjonisme og poetisk realisme, har inspirert utallige regissører over hele verden.

Det var i forbindelse med et dypdykk i den franske nybølgen at jeg først oppdaget Jean Vigos dagdrømmerske meditasjon over håp, begjær og lengsel; navnet hans ble nevnt av både Godard, Truffaut, Resnais og Marker. Siden den gang har jeg forelsket meg i filmen på nytt for hvert gjensyn, men aldri helt klart å sette fingeren på akkurat hva det er som gjør L’Atalante så uforglemmelig.

Hver gang jeg har vist filmen til både ferske og mer erfarne studenter, og reaksjonen har vært laber – at den er «søt nok», men «virkelig så bra?» – har jeg blitt svar skyldig. Denne teksten er derfor et forsøk på å artikulere min egen kjærlighet til filmen, i tillegg til å være en oppfordring til å utforske Vigos filmografi, som ellers består av de to glimrende kortfilmene À propos de Nice [4] (1930) og Taris, roi de l’eau [5] (1931), samt novellefilmen Zéro de conduite [6] (1933).

*

[7]

L’Atalante er en tilsynelatende «liten» film, ei enkel fortelling om det nygifte paret Juliette (Dita Parlo [8]) og Jean (Jean Dasté [9]) som skal starte sitt liv sammen på elveprammen «L’Atalante». Med sistnevnte som kaptein er båten ellers bebodd av førstestyrmann «gamle-Jules» – en enigmatisk, delirisk rollefigur og prestasjon fra Michel Simon [10] man sjelden ser maken til – en kahyttsgutt (Louis Lefebvre [11]), og en gjeng mer eller mindre skabbete katter. Etter hvert slår idyllen sprekker og Juliette bestemmer seg for å smake på livet i Paris, noe Jean tar såpass tungt til at han velger å reise videre uten henne. Fortellingas hovedanliggende er relasjonene dem imellom, før og etter oppbruddet.

Premissene for disse relasjonsforviklingene er kjente og kjære. Juliette er en «drømmer», sosial, spontan og sorgløs; Jean en «realist», disiplinert, rigid og nevrotisk. Personlighetenes motsetninger skaper grobunn for konflikt og et brudd, men lidenskapen og kjærligheten seirer til slutt.

Etter at den anarkistiske, surrealistiske Zéro de conduite provoserte franske myndigheter i en slik grad at den ble bannlyst, ble produsent Jacques-Louis Nounez skremt. Selv om Nounez stadig ønsket å finansiere Vigos spillefilmdebut, så han seg nødt til å binde den 28-årige regissøren til et konvensjonelt manus. Som godt var, fikk Vigo fortsette det fruktbare samarbeidet med henholdsvis fotograf Boris Kaufman [12] (lillebroren til Dziga Vertov!), komponist Maurice Jaubert [13] og produksjonsdesigneren Francis Jourdain [14].

[15]

L’Atalantes storhet ligger i hva Vigo gjør med det enkle utgangspunktet, jamfør filmteoretikeren Béla Balázs‘ formulering fra Visible Man (1924): «A person who judges a film by its storyline seems to me to resemble someone who says of a love poem: ‘What’s so special about this poem? She is beautiful and he loves her!’». L’Atalantes bedagelige, beskjedne vesen rommer nemlig en filmatisk urkraft, eller en distinkt filmisk væremåte, som illustreres allerede i den sanselige, første kamerainnstillinga, der den hverdagslige prammen rammes inn av «magisk» damp og lysskimmer.

Vigo introduserer oss for et univers som tilhører vår verden, vår virkelighet, men som likevel er en framvisning, en tolkning som tilfører en poetisk dimensjon; som lar oss erfare på nye og annerledes måter, se ting vi kanskje ellers ikke ville sett og oppleve nye følelser. Enten dette er gjennom å gi mening til Jeans angstfylte savn etter sin kjære, i det han inspirert av et folkeeventyr hun fortalte hopper ut i Seinen, ved å dobbeleksponere Juliette i bryllupskjole, over hans refleksjon under vann. Eller gjennom å billedlig konkretisere deres gjensidige sug for sin elskede med en svanger, formalt matchende montasje av paret i hver sin seng, langt fra hverandre, mens de vrir og vender på seg og kjærtegner sine kropper i en nesten febril seksuell tankeakt.

Dette «øyeåpnende» aspektet skapes i L’Atalante sine mange kontraster og vibrasjoner. En nøktern, observerende naturalisme møter her drømmeaktig – om ikke fullt ut surrealistisk – illusjonisme; suggererende kinematografi veksler mellom vide komposisjoner av by og elvebredd og nærbilder av ansikt og gester; asymmetri og en urytmisk disharmoni i klipp og musikk skaper sin egen melodi; vakker romantikk tilføres overskridende elementer av usentimental seksualitet, potent kroppslighet og til og med en slumrende trussel om vold. Selve kunststykket er hvordan disse «motpolene» smelter sammen til en nesten sømløs helhet; hvordan Vigo fusjonerer dem til visuelt uttrykksfulle virkelighetsinntrykk som er genuint cinematisk.

[16]

Det er denne «essensen», så konkret men likevel abstrakt, som gjør L’Atalante til et visjonært og definerende filmverk. Kall det gjerne sanselighet, sensualitet, til og med erotikk, men først og fremst er Vigos klassiker et rendyrket eksempel på filmens egen poetikk – det bare film kan gjøre. Dette udefinerbare «je ne sais quoi» som André Bazin [17] forsøkte å formidle i sine mange metaforer om filmens ontologi, realisme og språk, men der ingen ble helt tilstrekkelige for å forklare akkurat hva det er.

Vigo og L’Atalante fikk begge en ublid skjebne i sin samtid. Etter en trøblete produksjon der regissøren ble stadig sykere og utsatt for innblanding fra produksjonsselskapet, endte tvekampen med at Gaumont kuttet vekk en halvtime av spilletiden og byttet ut tittelen før filmen ble vist på franske kinoer. Fånyttes, for resultatet ble en kommersiell fiasko, slaktet av kritikerne, og Vigo måtte gi tapt for sin tuberkulose bare en måned senere – tilsynelatende dømt til å havne i den filmhistoriske glemmeboka.

Kjærligheten overvinner imidlertid alt, og L’Atalante fikk sin fortjente oppreisning etter krigen. Med hyllester fra både filmskapere og kritikere i ryggen, har Vigos visjon og egen versjon blitt restaurert i flere omganger, sist i 4K (2017). Muligheten til å se en så praktfull film under slike forhold bør du gripe med begge hender!


Artikkel skrevet ut fra Montages: https://montages.no

Lenke til artikkel: https://montages.no/2019/02/jean-vigos-latalante-er-en-skjult-skatt-fra-filmmediets-ungdomstid/

Lenker i denne artikkelen:

[1] Cinematekene: https://www.cinemateket.no/om-cinemateket/de-norske-cinematekene

[2] Jean Vigo: https://www.imdb.com/name/nm0897118/?ref_=nv_sr_3

[3] L’Atalante: https://www.imdb.com/title/tt0024844/?ref_=nv_sr_1

[4] À propos de Nice: https://www.imdb.com/title/tt0021576/?ref_=nm_knf_i3

[5] Taris, roi de l’eau: https://www.imdb.com/title/tt0022462/?ref_=nm_flmg_wr_4

[6] Zéro de conduite: https://www.imdb.com/title/tt0024803/?ref_=nm_flmg_wr_3

[7] Image: https://montages.no/2019/02/jean-vigos-latalante-er-en-skjult-skatt-fra-filmmediets-ungdomstid/at5/

[8] Dita Parlo: https://www.imdb.com/name/nm0663077/?ref_=tt_ov_st_sm

[9] Jean Dasté: https://www.imdb.com/name/nm0202120/?ref_=tt_ov_st_sm

[10] Michel Simon: https://www.imdb.com/name/nm0800302/?ref_=tt_cl_t7

[11] Louis Lefebvre: https://www.imdb.com/name/nm0498882/?ref_=tt_cl_t4

[12] Boris Kaufman: https://montages.no/filmfolk/boris-kaufman

[13] Maurice Jaubert: https://www.imdb.com/name/nm0006144/?ref_=nv_sr_1

[14] Francis Jourdain: https://www.imdb.com/name/nm0431121/?ref_=nv_sr_1

[15] Image: https://montages.no/2019/02/jean-vigos-latalante-er-en-skjult-skatt-fra-filmmediets-ungdomstid/at3/

[16] Image: https://montages.no/2019/02/jean-vigos-latalante-er-en-skjult-skatt-fra-filmmediets-ungdomstid/at2/

[17] André Bazin: https://no.wikipedia.org/wiki/Andr%C3%A9_Bazin

Copyright © 2009 Montages.no. All rights reserved.