Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene i utvalget. Michael Ciminos Hjortejegeren (1978) vises fra og med torsdag 6. desember – sjekk tidspunkter i oversikten hos ditt cinematek.

*

Minnet om Michael Ciminos Hjortejegeren («The Deer Hunter», 1978) handler ofte om én enkelt scene. Når jeg nå skulle se filmen på nytt, for første gang på ti år, var disse bildene like klare: Ansiktene til Robert De Niro og Christopher Walken, henholdsvis innbitt og livredd, men begge preget av desperasjon, med pistol mot hodet og omringet av våpen, under krigsfangenskapets klaustrofobiske – og notoriske – runde med russisk rulett.

Scenen befinner seg omtrent midt i filmen, i dens andre akt, og var ladet med sprengkraft også denne gangen. I en serie «shot reverse shots», ispedd enkelte utsnitt fra skuldervinkel, serveres den ekstreme seansen gjennom innstillinger som går tettere og tettere og som klippes hurtigere og hurtigere. Spenningen og nerven blir stadig mer intens, de to skuespillernes ansikter stadig mer uttrykksfulle; den enes med dødsforakt, den andres med dødsangst. Ting skvises stadig mer til, på grensen til det uutholdelige for et tilskuerhjerte, gradvis og seigt, før det hele eksploderer i en voldsom «pay-off».

Denne ekstraordinære scenen – en filmisk indrefilet, om du vil – utgjør selve kjernen i Hjortejegeren. Framstillinga av den jævlige, meningsløse volden som gjorde sitt inntog i livene til amerikanerne som tok del i marerittet som var Vietnam-krigen, blir sentrum for filmfortellinga som helhet. Flankert av skildringa av de tre hovedfigurenes (De Niros «Mike», Walkens «Nick» og John Savages «Steven») gjenforening og umiddelbare arrest ved såkalte Viet Cong, og av deres utmattende, brutale flukt fra fangenskapet, er dette punktet alt bygger opp til eller spiller videre på.

I første akt «skjer» det nemlig veldig lite. Cimino insisterer på å gi oss inngående mulighet til å bli kjent med disse tre rollefigurene og miljøet deres: En trio stålverksarbeidere i en liten industriby i det østlige USA, som liker å drikke og jakte, og som når vi møter dem forbereder seg på Stevens nærværende giftemål og sin kommende krigsverving. Mellom forskjellige bifigurer vi møter på – der John Cazales «Stan» og Meryl Streeps «Linda» må nevnes spesielt i kraft av deres gestaltninger – brukes tida effektivt til å la oss bli emosjonelt engasjert i de tre kameratene, deres egenskaper og relasjonene dem imellom. Oppbygginga fungerer omtrent som en slags «slow burn» som bare gjør knyttneveslagene som venter oss enda hardere.

Likedan bruker Cimino tid på å bearbeide traumene og skildre tilværelsen tilbake på det amerikanske fastlandet etter krigsscenene, primært via Mike. Scenene preges av mørke og motløshet, en overhengende skygge av det tapte. Når fortellinga når sin dypt tragiske konklusjon, er vi nesten i ett med Mike og Nick.

*

Disse to aktene er vesentlige for karakterutviklinga, og fylt til randen av saftige sekvenser og «set-pieces». Etableringsbildene av smelteverket, svøpt i blåtoner, røyk og rødglødende metall; selskapssalen under den russisk-ortodokse bryllupsfeiringa; fjellandskapet der gutta krutt går på jakt. Cimino og mesterfotograf Vilmos Zsigmond skaper en malerisk romlighet, dybde og detaljrikdom i hver eneste kamerainnstilling.

At klippinga til Peter Zinner, musikken til Stanley Myers og selve lydmiksen spiller en like viktig rolle, merkes best i overgangene og kontrastene mellom de forskjellige partiene. De iøynefallende og vide komposisjonene, det milde lydbildet og den rolige, jevne klipperytmen omkalfatres i møte med slagmarkene i Vietnam. Effekten er voldsom – også motsatt vei, når pendelen svinges tilbake i etterkant. Plutselig oppleves det dvelende uttrykket mer ubehagelig, lydene mer truende, de vakre bildene og de åpne rommene mer nedslående «tomme».

Hjortejegerens distinkte treaktsstruktur – før, under og etter krigsdeltakelsen – brukes for alt den er verdt: filmspråklig, dramaturgisk og tematisk. Filmen ble som kjent belønnet med fem Oscar-statuetter, men var og er samtidig svært omdiskutert – ikke minst på grunn av den russiske ruletten. Flere hevdet at Cimino og manusforfatter Deric Washburns fraskrev seg historisk og etisk ansvarlighet; allerede like etter premieren ble Hjortejegeren inngående kritisert for sitt portrett av amerikanske soldaters opplevelser i Vietnam og framstillinga av deres vietnamesiske motstandere (inkludert bruken av russisk rulett som torturmetode). Blant annet skrev den Pulitzer-vinnende krigsreporteren Peter Arnett om filmens sentrale metafor at den ikke var mer enn «a bloody lie», og filmen har ellers blitt beskyldt for å være misledende, propagandistisk og umoralsk.

At filmen beveger seg i grumsete moralske farvann er vanskelig å motsi. Demoniseringa av de vietnamesiske involverte, heltedyrkinga av amerikanske krigshandlinger, og den noe ugne bruken av faktisk arkivmateriale for å skape et inntrykk av historisk presisjon er forståelig nok problematisk for mange – og bør problematiseres.

Når det er sagt, er framstillinga av veteranenes posttraumatiske stresslidelser stadig relevant og tankevekkende. At enkelte har gått så langt som å omtale filmen som ren historieforfalskning, patriotisk «glansvasking», eller til og med fascistisk, framstår bare misforstått – det er ingen tvil om at helvetesrittet Hjortejegeren er en antikrigsfilm.

Og selv om den legendariske rulettscenen ikke er noen historisk sannhet – og på ingen måte fritatt for etisk evaluering – uttrykker den en psykologisk sannhet om voldens effekt på menneskesinnet.

*

Hjortejegeren er altså en polariserende film, fra en polariserende filmskaper. Det var Ciminos andre film som regissør og delvis hans «one-hit wonder» – om man ser bort ifra den nokså suksessfulle kultdebuten Thunderbolt and Lightfoot fra 1974. Den lovende karrieren stupte nemlig fullstendig med produksjonen av overambisiøse Heaven’s Gate (1980), som ble en enorm kommersiell og kritisk fiasko (selv om filmen har opplevd en slags renessanse i ettertid) med filmhistoriske ringvirkninger.

Hardest rammet ble Cimino selv, som i etterkant ikke bare sto bak fire ubetydelige filmer (av varierende kunstnerisk kvalitet), men som person ble beskrevet med fargerike adjektiv som narsissistisk, stormannsgal og manisk forfalskende. Cimino døde i 2016, 77 år gammel.

I likhet med Francis Ford Coppolas Apocalypse Now (1979), Oliver Stones Platoon (1986) og Stanley Kubricks Full Metal Jacket (1987) har Hjortejegeren beholdt sin posisjon i filmhistorien som en nyskapende, innflytelsesrik og kraftfull film om amerikanske soldaters traumatiske opplevelser i Vietnam. At Ciminos tilnærming fortsatt skaper diskusjoner, gir den bare en ekstra dimensjon.