Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene i utvalget. Olivier Assayas’ Cold Water (1994) vises fra og med torsdag 29. november – sjekk tidspunkter i oversikten hos ditt cinematek.
*
Da vi gjestet Venezia-festivalen tidligere i høst, ble vi nok engang overveldet av et nytt verk signert franske Olivier Assayas. Regissørens ferske film Mellom linjene («Doubles vies») får kinopremiere her til lands først neste år, men allerede denne uken får det norske publikum mulighet til å se en av Assayas’ aller beste filmer på stort lerret, den lenge utilgjengelige og nå nyrestaurerte Cold Water (1994).
Olivier Assayas‘ karriere startet i det legendariske filmtidsskriftet Cahiers du Cinéma, der han begynte å skrive i 1980 og blant annet gjorde seg bemerket for innsatsen med å sette sørøstasiatisk film (særlig fra Hong Kong og Taiwan) på kartet. Allerede i barndomshjemmet ble han eksponert for påvirkningen fra sin far, Jacques Rémy, en kjent manusforfatter i fransk filmbransje på 50- og 60-tallet, og anekdotene sier at hans første filmjobb var som produksjonsassistent på Richard Donners Superman (1978).
Det var imidlertid gjennom skrivearbeidet og kortfilmene han laget i samme periode at Assayas fant ut av hvilke historier han selv ønsket å fordype seg i – og ikke minst hvordan de kunne formidles i et personlig, distinkt filmspråk. For generasjonen Assayas tilhører i fransk film, skjedde den kunstneriske blomstringen i en periode da ilden fra studentopprørene i Paris i 1968 hadde sluknet hen, og populærkulturen var formet av desillusjonerte britiske punkband snarere enn foreldregenerasjonens tidligere helter.
Så også for Assayas, som debuterte med Désordre i 1986, og som i de over tredve årene som har gått siden debuten har utfordret og redefinert seg selv som kunstner – igjen og igjen. Vi har kastet et blikk tilbake på filmografien hans i anledning Cinematekenes visninger av Cold Water, og nedenfor kan dere lese om våre fem Assayas-favoritter, her og nå.
Listen veier seg tungt mot hans filmer fra 2000-tallet, som for oss er naturlig, ettersom Olivier Assayas helt tydelig har «funnet stemmen sin» i større grad med tiden – nettopp gjennom disse stadige utforskningene og risikovillige eksperimenter. Det kan kanskje virke underlig at Mellom linjene er inkludert på listen, etter bare ett gjennomsyn, men slik er det altså å være nyforelsket i en filmskaper som i en alder av 63 år virker å være i sitt senit.
Omtalene er signert Sveinung Wålengen (SW), Benjamin Yazdan (BY), Lars Ole Kristiansen (LOK), Roskva Koritzinsky (RK) og Karsten Meinich (KM).
*
Cold Water (1994)
Bob Dylans Knockin’ On Heaven’s Door lyder fra platespilleren, mens et nærværende kamera følger hasjpipa som sirkulerer blant ungdommene. Møbler fra det store, avsidesliggende huset kastes på et digert bål. 60-tallslåtene avløser hverandre, før Nico runder av med sin sakrale «Janitor of Lunacy». Samtidig beveger kameraet seg sakte og dokumentar-aktig bak utslåtte ruter; innimellom fanger det opp menneskeskikkelser ute i gryningen. Som et nysgjerrig, men respektfullt individ har det invitert oss med på en halvtimeslang fest – en sentral sekvens i Olivier Assayas’ vakre coming-of-age-film Cold Water («L’eau froide»).
Både denne delen av filmen med festen, og verket som helhet, er en slags forgjenger til Assayas’ (også nydelige) Etter revolusjonen (2012); begge fortellingene utspiller seg i utkanten av Paris tidlig på 1970-tallet, med to rotløse ungdommer kalt «Gilles» og «Christine» i sentrale roller. Sammen utgjør filmene et glimrende tospann, der L’eau froide er den mest følsomme i forholdet. Et vart og viktig fransk 90-tallsverk. –SW
*
Summer Hours (2008)
Det er noe universelt, autentisk og sårt over Summer Hours («L’heure d’été»). Premisset ligner Anja Breiens Arven (1979): Et herskapshus skal selges, og plutselig er det som om minnene det bærer på måles i kroner og øre. Søskenflokken samles i barndomshjemmet, med tilhørende barn og ektefeller, og deres aldrende mor står for regien for å sikre at husets betydelige verdier (i form av en kunstsamling) forvaltes på fornuftig vis når hun om ikke så altfor lenge vil forlate verden.
Mot slutten av filmen vender Olivier Assayas sitt fokus mot barnebarna, som får arrangere en avslutningsfest med venner og kjente i den gamle villaen. Den eldste av dem, Sylvie (Alice de Lencquesaing), viser en oppriktig sorg over at hun ikke får oppfylle bestemorens ønske om å overta stedet og vise det til sine egne barn i fremtiden. Mellomgenerasjonen har snakket over hodene på sine sønner og døtre, og kommet frem til at de yngre ikke vil ha noen interesse av å videreføre familietradisjonene. De voksnes pragmatiske vurderinger, i hurtig tempo, tegner et melankolsk bilde av en samtid der tradisjonelle familieverdier synes å by på så mange praktiske, logistiske problemer at de ikke lenger kan vernes om. –LOK
*
Sils Maria (2014)
I Sils Maria skaper han et idiosynkratisk popkulturelt univers, med fiksjonelle stjerner, prisutdelinger og blockbustere (spekket av konkrete referanser til den virkelige filmindustrien). Da blir det slående når filmen plutselig bryter ut av sin egen metaboble. I én scene, der Valentine sitter bak rattet, på vei mot en fest, legger Assayas seg tett opp mot rendyrket musikkvideoestetikk, og tonesetter tåkete, pulserende bilder med Primal Screams Kowalski. På bare få minutter, skapes en feberaktig, nesten hallusinatorisk følelse. Her er det som om Assayas innser musikkvideoens evne til å lage tydelig bildefortelling, og ikke kan dy seg for å leke seg med formen i en ellers manusbundet film. –BY
*
Personal Shopper (2016)
Personal Shopper handler om Maureen (Kristen Stewart) som mister tvillingbroren sin, og som i månedene etter dødsfallet forsøker å kommunisere med ham fra «den andre siden». Men det er også en film om mennesker i møte med objekter – Maureen stryker fingrene over et bilde av Hilma af Klint, hun presser blyanten mot tegnearket, hun berører de dyre klærne som hun velger ut for arbeidsgiveren sin – av og til vørdsløst, andre ganger med en gripende varsomhet – og holder dem opp mot lyset.
Hun har den samme livstruende sykdommen som broren, hun er underbetalt og overarbeidet, og i en film der menneskene virker skjøre og utsatte, framstår gjenstandene med en helt egen autoritet, forførelseskraft og tyngde. Av og til ubarmhjertige eller likegyldige, men aldri uten betydning. Det er som om tingene selv mumler fram historien om menneskene, og ikke motsatt. Personal Shopper er det man ofte kaller «en lavmælt film» – horror-elementene til tross – men som den dirrer, på sin helt egne frekvens. Og så Kristen Stewart, da. Jeg dævver. –RK
*
Mellom linjene (2018)
Olivier Assayas‘ Mellom linjene er en intellektuelt overbevisende, tematisk leken og samfunnssatirisk komedie, et ur-fransk filmverk der samtalene flyter melodisk avgårde som om de var komponert av Chopin, med en klok, skarp, morsom og varmhjertet fortelling i sitt sentrum – om forvirrede, kontemporære mennesker som forsøker å navigere seg gjennom store spørsmål om litteratur og kjærlighet, lojalitet og lidenskap, og små spørsmål om Twitter, ebok-formater, lesevaner og språkbruk.
Dette høres kanskje ikke så cinematisk ut, men evnen til å skape store filmatiske øyeblikk ut av små, spesifikke situasjoner har blitt et av Olivier Assayas‘ virkelige særtrekk gjennom disse briljante filmene han har signert på 2010-tallet, kanskje særlig da her i Mellom linjene og i ovennevnte Sils Maria og Personal Shopper. I sistnevnte leverer Assayas en helt uforskammet spennende sekvens drevet frem av noe så visuelt sett usexy som en serie sms-meldinger som Kristen Stewarts rollefigur mottar mens hun er på dagstur fra Paris til London og tilbake igjen. Mellom linjene bygger videre på mye av denne makrokraften, og utvider igjen flere små situasjoner til å bli storslagne og mangefasetterte. –KM
*
BONUS: Se også gjerne vårt intervju med Olivier Assayas, fra da regissøren besøkte filmfestivalen i Tromsø i 2012, der han snakker med Kalle Løchen og Montages-redaktør Karsten Meinich om sin karriere frem til da: