Cinematekene ^[1] er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene i utvalget. Ingmar Bergmans Vargtimmen (1968) vises fra og med torsdag 22. november – sjekk tidspunkter i oversikten hos ditt cinematek.

*

Et sted mellom midnatt og daggry finnes det en time som de gamle kalte «vargtimmen», forteller maleren Johan Borg (Max von Sydow ^[2]) til sin gravide kone Alma (Liv Ullmann ^[3]), og oss, omtrent halvveis inn i Ingmar Bergman ^[4]s gotiske, modernistiske horrorfilm ved samme navn. «Timen når de fleste mennesker dør, når flest barn fødes. Da marerittene kommer til oss. Og er vi våkne… så er vi redde,» sier han. Kanskje er det den samme uendelige timen forfatter F. Scott Fitzgerald beskrev som «the dark night of the soul»?

Denne scenen mellom Johan og Alma er et illustrerende eksempel på den ubehagelige eksistensielle redselen og angsten som buldrer under overflaten og venter på å bryte ut i Vargtimmen ^[5] (1968); som venter på at Bergmans ekspresjonistiske formgrep – og Sven Nykvist ^[6]s skarpe, kontrasttunge foto – for fullt lar den komme til uttrykk. Den slumrer der i den utsøkte innramminga av Von Sydow og Ullmann, hans ansikt frontalt i forgrunnen og hennes i profil i bakgrunnen, mens Johan intenst stirrer inn i brennende fyrstikker og lirer av seg illevarslende tanker og minner. Den slumrer der i Almas skrekkslagne, nesten paralyserte ansikt – et midlertidig klimaks for Ullmanns stadig mer urolige og utslitte uttrykk gjennom filmen – mens hun forsøker å holde ut med sin manns søvnløse tungsinn.

Allerede i begynnelsen av Bergmans film ulmer uhumskhetene. Den tunge, klaustrofobiske atmosfæren etableres umiddelbart, godt hjulpet av en introduserende tekstplakat, som forteller om Johans sporløse forsvinning fra sitt hjem på de frisiske øyer, og Almas motløse monolog om tingenes tilstand – framført direkte inn i kamera, som seg «meta-bergmansk» hør og bør. Dette gjør at selv de følgende tilbakeblikkenes innledende øyeblikk av øyboeridyll ikke gir noe pusterom

Johan sliter med å sove, får ikke til å jobbe, drikker og går inn i seg selv, og Alma gjør sitt beste for å være der for ham. Parets første våkenatt signaliserer at timen er kommet, framstilt i et like utsøkt utsnitt – delvis speilet i det seinere eksempelet – her med hans ansikt i profil i forgrunnen, hennes frontalt i bakgrunnen, og med Johan stirrende intenst på ei klokke mens han som besatt teller sekundene i et minutt. Og med det kommer også marerittene til dem.

Marene kommer i form av forskjellige figurer. En gammel dame med hatt (Naima Wifstrand ^[7]) som advarer Alma om Johans dagbok. Baron von Merkens (Erland Josephson ^[8]) og hans kone (Gertrud Fridh ^[9]), aristokrater som visstnok eier øya og inviterer til middag i sitt slott. Johans eks-kjæreste Veronica Vogler (Ingrid Thulin ^[10]), som dukker opp for å advare om at drømmer kan bli utilslørt mens hun gjør det samme med sin egen kropp. «Sjelevrengeren» Heerbrand (Ulf Johansson ^[11]), ikledd alpelue og frakk, som maser på Johan til han slås ned. Og Lindhorst (Georg Rydeberg ^[12]), som urovekkende nok er snarlik både Bela Lugosi og «Mystery Man» fra David Lynchs Lost Highway ^[13].

^[14]

I likhet med bildenes uklare narrative status, gjør Bergman det aldri klart hva disse manifestasjonene egentlig er. Virkelige mennesker? Demoner fra underbevisstheten? Spøkelser og skrømt? Uansett blir de monstre for Johan og Alma.

Under middagen hos ekteparet von Merkens blir Johan plaget, latterliggjort og ydmyket – både som kunstner og person, og Sven Nykvists bidrag står virkelig i stil. Mesterfotografen overgår seg selv ved å formidle de groteske deltakerne og deres anmassende, kvalmende atferd i et billedspråk bestående av tette nærbilder og stressede bevegelser. Johan presses til randen av sammenbrudd, og herfra går det bare nedover. Hans depresjon og desperasjon blir sterkere og sterkere og hans tankebaner – anekdotene, marerittene, barndomstraumene – blir skumlere og skumlere, mens fortellinga blir mer og mer kaotisk, bildekildene mer og mer diffuse, og filmuniverset mer og mer surrealistisk.

Selve «eksplosjonen» skjer i sekvensen jeg beskrev innledningsvis. Her forteller Johan det som kan (eller ikke kan) være den sanne historien bak et påstått slangebitt. Eller, mer presist, vises vi i en både fryktelig og aldeles fortreffelig scene – omtrent som et knyttneveslag av overeksponert foto og sydende lydbruk – at han brutalt slår ihjel et barn med en stein. Vondt og vakkert er ikke dekkende for bildet av guttungen som «dupper» rett under vannoverflaten før han etter hvert synker sakte ned og blir borte. Et øyeblikk av gru, som også blir punktet der det er for seint å snu; en katalysator for sjelens mørkeste natt, som kaster Johan inn i galskapen og den ytterste overskridelsen idet han forsøker å drepe Alma.

Tre skudd og med det siste, passende i tråd med det surrealistiske ordtaket, bryter Johan inn i og traver rundt i et skyggefullt marerittlandskap, der hans sinns verste forestillinger blir en realitet. Enten vi velger å tolke det vi er vitne til på bokstavelig eller figurativt vis, er resultatet det samme: Johan hjemsøkes til døde. Drept av sine indre demoner, sjelen hans gnagd i stykker av angstens kannibaler, slukt av subjektivitetens sultne ulver. Eller forsvant han bare, som filmen forteller oss… sporløst?

^[15]

*

Det er ikke enkelt å gi et helhetlig svar på hva Vargtimmen handler om. Men det er vel en god ting, i møte med noe så enestående som en «bergmansk» skrekkfilm. Kanskje er dette bare en variasjon av den kjente og kjære fortellinga om den torturerte kunstneren, eller om de ekstreme konsekvensene av introspeksjonens destruktivitet. Kanskje en skrekkhistorie om å leve med og elske noen som mister seg selv, eller faren for å miste seg selv i kjærlighetens navn.

Alma, som i takt med Johans fall blir stadig mer isolert og ignorert, samtidig som hun lider under kontinuerlig trussel om psykisk og fysisk vold, undrer rundt disse spørsmålene samtidig som hun runder av filmen i en ny, fjerdeveggsbrytende monolog: «Er det ikke sånn at når en kvinne har levd sammen lenge med en mann,» spør hun, «… er det ikke sånn at hun til slutt blir lik mannen? Jeg mener… hun elsker ham og forsøker å tenke som ham, se som ham. Det sies jo at det kan forandre et menneske. Var det derfor jeg begynte å se de der andre, eller fantes de i alle fall?»

Med ansiktet omkransa av svart – Ullmanns mektige spenn kommer nok en gang til sin fulle rett – fortsetter hun: «Det er så mye man går og funderer på. Så mange spørsmål. Iblant vet man verken ut eller inn og man blir aldeles…». Hun stopper opp, snur seg vekk, puster tungt, før hun snur seg tilbake mot oss, med sine vedvarende tårevåte øyne, for et siste blikk.

Vargtimmen blir gjerne ansett som del av en tematisk relatert trilogi sammen med Skammen ^[16] (1968) og En passion ^[17] (1969), som i Bergmans filmografi er plassert mellom mesterverkene Persona ^[18] (1966) og Viskningar och rop ^[19] (1972). Blant flere fellestrekk – blandingen av narrative teknikker, den utydelige psykologiske subjektiviteten og drivende spenningsforhold mellom rollefigurer og setting – er denne slags sjelelige nedbrytinga sentralt i alle tre filmene. Angst og frykt, skyld og skam, til og med selvhat, hoper seg opp og kommer til (mer eller mindre eksplosive) uttrykk.

Når vi nå nærmer oss siste rest av det såkalte «Bergman-året», har nok de fleste som har interesse av det fått med seg parallellene til filmskaperens eget liv. I så måte må nok Vargtimmen regnes som en av de aller mest personlige filmene hans.