Med Månelyst i Flåklypa returnerer regissør Rasmus A. Sivertsen, manusforfatter Karsten Fullu og de mange andre involverte fra produksjonsselskapene Maipo Film/Qvisten Animation for tredje og (tilsynelatende) siste gang til Kjell Aukrusts høyt elskede fiksjonsunivers. Og alle gode ting er tre, for dette avsluttende kapittelet har blitt den mest fullendte filmen i den nye serien, som også består av Solan og Ludvig – Jul i Flåklypa (2013) og Solan og Ludvig – Herfra til Flåklypa (2015).
Rasmus A. Sivertsen er ikke mer enn 46 år gammel, men kan allerede regnes som en veteran innen norsk animasjonfilm. Siden spillefilmdebuten som co-regissør for Kaptein Sabeltann i 2003 har Sivertsen blitt Norges overlegent mest produktive regissør av helaftens animasjonsfilm, og denne gjennomføringsevnen blir bare enda mer imponerende når man også tar med i betraktningen de mange forskjellige stilartene og animasjonsteknikkene han har uttrykt seg med til nå i karrieren. Vi finner både tradisjonelle 2D-tegnefilmer, som i Kaptein Sabeltann og nettserien Fanthomas (2009), digital 3D-animasjon i bl.a. Kurt blir grusom (2008) og Knutsen og Ludvigsen og den fæle Rasputin (2015), samt dukkeanimasjon i Dyrene i Hakkebakkeskogen (2016) og Flåklypa-filmene.
Det er riktignok få grensesprengende kunstneriske eksperimenter eller risikovillige fortellinger å spore i Sivertsens filmer, men innenfor de trygge, kommersielle rammene av (hovedsaklig) statsfinansiert norsk barnefilm er det likevel forbløffende hvordan Sivertsen manøvrerer med sikker hånd mellom disse vidt forskjellige reolene av teknikker, og samtidig fortsetter å levere såpass solide barne- og familiefilmer som han har gjort de siste femten årene. Dette skyldes selvsagt ikke bare regissøren selv, men i tillegg til å holde i regiansvaret har Sivertsen også vært sentral i det øvrige kreative fellesskapet og fagmiljøet som er forankret hos hovedprodusent Cornelia Boysen i Maipo, og ikke minst hos Qvisten – den ledende kommersielle produsenten av norsk animasjonsfilm i dag – hvor Sivertsen også selv er deleier.
Med seg som forfatter av manuskriptene til disse tre Flåklypa-filmene har Sivertsen hatt Karsten Fullu, som en sentral kreativ kraft. Fullus adaptasjoner av fortellingene fra Aukrusts univers har vært preget av en smart og kreativ behandling av kildematerialet. Månelyst i Flåklypa er et utmerket eksempel på hvordan idérikdommen og det kreative overskuddet hos Sivertsen, Fullu og de andre involverte har blitt synlig i sluttresultatet. Filmen er spekket med morsomme detaljer, snedige sjangerreferanser og satiriske blikk på samfunnet, samtidig som den har et klart og tydelig budskap i bunn.
Sykkelverkstedet under himmelhvelvingen
Få ting er så «norsk» som Flåklypa, dette (vid)underlige fiksjonsuniverset som ble skapt av karikaturtegner og satiriker Kjell Aukrust – først i avisspaltene til Mannskapsvisa på 1950- og 1960-tallet, og senere i flere bøker og tegneserier. Flåklypa og figurene som bor der vil trolig stå stødig plantet i den norske folkesjelen i all overskuelig fremtid. Aukrusts tegninger var ikke bare nasjonalromantiske idylliseringer av bygde-Norge, men karikaturer av et litt bakstreversk samfunn ute i distriktet (og for så vidt av det urbane Norge, når byen fikk figurere). Dette skråblikket på samfunnet vårt har ikke kommet i veien for Flåklypas popularitet, kanskje nettopp fordi vi kan kjenne oss igjen i Aukrusts spisse observasjoner.
Ta eksempelvis motivet av Reodor Felgens sykkelverksted «sjuogtredve mil nordover, litt øst og oppover», på toppen av en bratt fjellknaus, som kan leses som et bilde på ideen om nordmenn som er konger på hver sin haug. Mang en Aukrust-figur har utviklet stormannsgalskap i møte med det internasjonale storsamfunnet, og temaer som grådighet og sjalusi har også vært gjentagende elementer – både i bøkene og filmatiseringene. Kanskje er ikke disse karakteristikkene noe vi ønsker å forbinde oss selv med, men likevel kan nok flere kjenne seg litt igjen. Flåklypa-universet er samtidig høyst barnevennlig, og presenterer selvfølgelig også verdier vi ser på som mer positive: i rett Espen Askeladd-ånd er det de minste av oss som ender opp med å vise mest styrke. De som i mylderet av griskhet og smålighet evner å vise empati for andre og som greier å se skjønnheten i det nære og naturlige, er de som til syvende og sist kommer seirende ut av situasjonen.
Og det er jo her vi møter Solan og Ludvig – den optimistiske skjæra og det pessimistiske pinnsvinet. Ingen av dem er heller feilfrie – Solan er drevet av et litt for selvgodt vinnerinstinkt, mens Ludvig synes alt er skummelt. Begge har likevel en grunnleggende, iboende godhet og hjertet på rett sted, og representerer det vi liker å se oss selv som. Skjæra og pinnsvinet som vinner billøp eller løser krimgåter står for kjerneverdien i Flåklypa. At de minste av oss kan greie å gjøre noe stort og betydningsfullt. Her ligger nok også årsaken til dette fiksjonsuniversets popularitet og dets plass som et nasjonalt kulturklenodium. Og aldri er vel kontrasten mellom det lille enkeltindividet og den store verden større enn i møte med verdensrommet.
*
«Cape Flåklypa»
Månelyst i Flåklypa starter hjemme hos Solan (Kari Ann Grønsund), Ludvig (Trond Høvik) og den geniale sykkelreparatøren Reodor Felgen (Per Skjølsvik), en kveld hvor de prøver å få skrudd på «glanekassa» for å få sett dagens nyheter. En reportasje forteller om at en 50 år gammel FN-resolusjon – som sier at ingen skal kunne eie månen – nå er foreldet, og frem til en ny avtale er på plass vil det være fritt frem for alle verdens nasjoner å erobre himmellegemet. Det ligger an til et ekte romkappløp, der både USA, Russland og EU har satt i gang sine egne (mislykkede) forsøk.
Reodor har selvsagt drevet litt rakettforskning på si, og tenker at det hadde vært gøy å prøve seg. Solan drømmer om å bli astronaut og å være den første skjæra på månen, mens Ludvig først og fremst er takknemlig for at månen fungerer som nattlampe i mørket. Etter at Reodor har bygget ferdig sin prototype, inviterer Solan bygdas ordfører, Enkefru Stengelføhn-Glad, inn i verkstedet. Enkefruen er en av Flåklypa-universets kjente karakterer som til nå ikke har fått figurere i den nye filmserien.
Sist gang vi så henne var som en marerittaktig Cruella de Vil-skikkelse på jakt etter en revehale i Solan, Ludvig og Gurin med reverompa (Nille Tystad & John M. Jacobsen, 1998), skingrende stemmelagt både da og i Ivo Caprinos Flåklypa Grand Prix (1975) av den legendariske Wenche Foss. Nå er det Hege Schøyen som gir sin stemme til Stengelføhn-Glad, i en betydelig mer sympatisk, smakfull (og alkoholisert) versjon. Undertegnede hadde nok satt litt mer pris på om den karakteristiske talefeilen, hvor enkefruen uttaler ‘l’ som ‘n’, hadde blitt tonet noe ned (det hjelper heller ikke at filmens undertekster gjengir feilen bokstavelig), men det virket i kinosalen som om filmens yngre publikum satte mer pris på dette enn meg. Uansett har rollefiguren en betydningsfull tilstedeværelse i Månelyst i Flåklypa, som gir et allerede mangfoldig persongalleri enda en ny gnist.
Stengelføhn-Glad slår først fast at kommunen selvsagt ikke kan bistå med penger til romfartsprosjektet (bare masse «moransk støtte»), men etter litt medieoppmerksomhet kommer Staten på banen og tilbyr alt landet har av ressurser for å ferdigstille raketten. Myndighetene representeres her av den selverklært tørre byråkraten Vigfus Skonken (Ingar Helge Gimle). Han elsker norsk byråkrati og har ingen planer om å la en statsfinansiert romferd skje uten riktig representasjon, så Skonken blir selv med som astronaut på ferden.
Norsk Hydro stiller naturligvis med aluminium og hundrevis av oljeplattformer fikser resten. Etter en montasjesekvens, med musikk som minner mistenkelig mye om Bill Contis ikoniske tema Gonna Fly Now fra Rocky, står den ferdige raketten «La Pollo 1» klar på Cape Flåklypa (et hint til Cape Canaveral, hvor de fleste amerikanske rakettoppskytninger finner sted).
Så er den store dagen der, og «La Pollo 1» kan endelig ta av. Den storslåtte oppskytningen går ikke helt smertefritt for seg når en viss ordfører-enkefru skyter champagne-korken inn i Felgens sofistikerte styringssystem. Førstekaptein Solan Gundersen og astronaut Skonken må manuelt styre raketten på riktig kurs, som gjør at de ved et uhell tar med seg Flåklypa-residensens utedo, der et kjærkomment pinnsvin tilfeldigvis har søkt seg til for å roe nervene. Dermed har de ikke noe annet valg enn å ta Ludvig med seg på reisen.
På veien til månen oppdager de en prikk for mye på den interne bevegelsessensoren – de har en blindpassasjer ombord. Som Ellen Ripley i Alien-filmene, må Solan lete gjennom dunkle lagerrom etter den mystiske gjesten. Det viser seg derimot ikke å være en kjøttetende, syresprutende xenomorph, men en kjent bananspisende gorilla som har fått i oppdrag av nabobygdas osteprodusent å frakte en ost til månen. Nærværet til Emmanuel Desperados (Steinar Sagen) gjør at rakettens oksygenbeholdning er for liten til å rekke hele turen frem og tilbake til månen. Reodor prøver å advare dem om dette, men Vigfus Skonken vil ikke la problemet spolere planene. I stedet kobler han ut det høyteknologiske FM-sambandet, og får landet raketten på månen. Til de legendariske ordene «et lite skritt for meg, men et stort skritt for norsk byråkrati», setter Skonken sine føtter på himmellegemet, med Solan og Ludvig hakk i hæl.
Den statsansatte byråkratens hemmelige plan er å støvsuge månen for det sjeldne stoffet «vigfusium», som både er svært verdifullt og har enorme bruksmuligheter. Det er dette Norge skal leve av etter oljen. Bivirkningen er dog at refleksjonsevnen til månen vil forsvinne, og dermed slutte å lyse om natten. Dette finner ikke Ludvig seg i. Sammen med Solan og Emmanuel får de stoppet Skonkens støvsugerrobot, og rett før alt ser som mørkest ut, finner de ut at månestoffet kan brukes til å lage et svært effektivt drivstoff som får raketten og alle passasjerene hjem igjen før de går helt tom for oksygen.
*
Symbolikk og referanser
Månelyst i Flåklypa er spekket med ikoner og symboler. Gjenkjennelige henvisninger til norsk kultur har vært med i alle Flåklypa-filmene, men ved å skrive en historie som utspiller seg i verdensrommet tillegger Rasmus A. Sivertsen og Karsten Fullu også mye symbolikk fra amerikansk romfartshistorie, samt referanser til en rekke romfarts- og science fiction-filmer. Månelyst i Flåklypa virker for eksempel å ha hentet mye inspirasjon til sitt plott fra Apollo 13-ekspedisjonen (filmatisert av Ron Howard i 1995), som nettopp handler om en ferd til månen der det oppsto problemer underveis. Solan gjør et ordspill ut av Apollo 13s mest kjente sitat, når han på kav alvdalsk utbryter «Flåklypa, me har et problem».
Idet raketten først skyter seg ut av atmosfæren, sender Sivertsen også avgårde en hyllest til Stanley Kubrick og en av filmhistoriens mest kjente scener, når komponist Johann Strauss’ silkemyke vals An der schönen, blauen Donau fyller musikksporet og Ludvig flyter vektløs omkring i raketten mens han spiser pølse. De fleste vil nok kjenne det igjen, og humre over denne litt parodiske gjengivelsen av det sammenfallende øyeblikket fra 2001: en romodyssé.
I scenene fra selve oppskytningen av «La Pollo 1» bruker Sivertsen også kameravinkler og komposisjoner vi kjenner fra faktiske rakettoppskytninger, og som senere har vært brukt flere ganger på film. Nærbilder av de voldsomme flammene som spruter ut av raketten, et kamera på skroget som viser bakken som raskt blir mindre og mindre, og storslåtte totaler av den enorme jordkloden når romskipet beveger seg ut av atmosfæren – alle disse motivene er godt innarbeidede konvensjoner for filmiske gjengivelser av rakettoppskytninger. Operatørene på jorden som følger med i det karakteristiske kontrollrommet, hele tiden i tett kontakt med mannskapet i romskipet, hører også til i enhver romfartsfilm.
Gjennom mediedekningen av romferden i Månelyst i Flåklypa (som egentlig kunne vært et fokus for en egen analyse), får vi stadig se reportere, nyhetsankere og publikum som følger med på den spennende begivenheten. Månelandingen i 1969 og Neil Armstrongs første steg på månen blir ofte omtalt som verdens største TV-begivenhet, og i Flåklypa er ikke interessen noe mindre. Mediene (og publikum ute i det ganske land) følger med, og deres tilstedeværelse følger en lang Flåklypa-tradisjon. Alle som satt klistret foran TV-skjermene for å følge Il Tempo Gigante mot seier var også et viktig ledd i Flåklypa Grand Prix, hvor publikums nærvær bidro til å utvide fiksjonsuniverset og vise at skildringen handlet om mer enn bare selve billøpet. Rasmus A. Sivertsen viderefører altså dette grepet, og forankrer romferden til våre helter og deres erobring av månen til det utvidede fiksjonsuniverset, noe som igjen styrker betydningen av det som skjer i plottet.
Flåklypa og verden
Storsamfunnet i kontrast med den lille bygda har flere ganger vært utgangspunktet for Aukrust-filmatiseringenes satiriske innfallsvinkel, og Reodor Felgens sykkelverksted har også denne gang fått verden på døra, men i stedet for en sjeik med masse penger, er det nå et internasjonalt romkappløp.
Selv om NASAs Apollo-program hintes til ved flere anledninger, forsøker aldri filmen å rekonstruere den spente situasjonen fra den kalde krigen. Sivertsen og Fullu tar et mindre nostalgisk tematisk grep, og bruker heller anledningen til å kommentere dagsaktuelle problemstillinger som klimaendringer og fremmedfrykt – riktignok med enkle stereotypier. TV-reportasjene viser også hvordan både USA, Russland og EU feiler med sine forsøk på å bygge en velfungerende månerakett: amerikanerne er for overvektige til å lette fra bakken, russerne skyter opp en «Matrjosjka»-rakett, mens EU mislykkes fordi Hellas har økonomiansvaret (og Storbritannia forlater prosjektet).
Tidlig i filmen sier det selvsentrerte nyhetsankeret på klar våssamål – en parodi på Ingvild Bryn, mon tro? – at det er «typisk norsk å være norsk». På mange måter summerer denne feilsiterte Gro Harlem Brundtland-frasen hva Månelyst i Flåklypa skal handle om. Det er viktig å være god, men den norske identiteten er enda viktigere. Ikke bare skal Norge markere seg i verden, men jammen skal vi ikke også erobre universet.
Vigfus Skonken, som synger «det er Norge som er bra, det er Norge som er best» (fra Prima Vera-låten med samme navn) mens han planter flagget vårt på månen, blir symbolet på norsk egosentrisme. Etter at Ludvig får stoppet roboten, og fortsatt tilbyr sitt vennskap til Vigfus, lærer byråkraten at det likevel er viktigere at månen forblir «månsk», slik pinnsvinet ville sagt det. Det blir dermed ikke helt fjernt å hevde at Månelyst i Flåklypa på humoristisk vis også kommenterer den økende nasjonalismen vi i dag ser i mange vestlige land.
Mens dette fokuset på forherligelse av nasjonal identitet fremvises noe subversivt, blir filmens miljøbevissthet uttrykt med eksplisitte grep. På vei mot månen kjører våre helter raketten inn i et belte av romsøppel – rester fra satellitter, romstasjoner og annet skrap som nå går i bane rundt jorden. I en overraskende poetisk scene, setter Solan forurensningen i perspektiv med universets uendelighet, slik at vi alle kan føle oss veldig små, til storslåtte bilder av galakser og stjernetåker. Har Rasmus A. Sivertsen rett og slett dratt en Terrence Malick her?
Når Ludvig velger å jakte på roboten i stedet for å bli med raketten, som er faretruende nær å gå tom for oksygen, begrunner han det med å kunne gjøre en forskjell for noe som skal vare veldig lenge – ja, lengre enn dem selv. Budskapet går rett til kjernen av miljødebatten, og spørsmålet om hvordan og hvorfor vi skal bry oss om å gjøre grep som kanskje ikke får en effekt før om lang, lang tid.
Slutten på en æra?
Denne noe mer alvorlige retningen som Månelyst i Flåklypa tar i sin tematikk, er noe vi ikke så ofte ser i filmer for de minste. Det er faktisk liv og død som står på spill. Etter kollisjonen med romsøppelet må Solan ikle seg six-jet-packen (med eget hjemmebryggeri og skjenketillatelse), og «romvandre» ut for å tette hullet i skroget. Et skrujern på frifot treffer ham, og Solan slynges ut mot det store intet. Bildet av Solan som svever ut i verdensrommet mot sin sikre død – en direkte referanse til Alfonso Cuaróns Gravity – oppleves som hjerteskjærende.
Scenen viser ikke bare en protagonist som går mot slutten midtveis i en film, men en potensiell ende for et kulturhistorisk ikon. Siden dette er den siste filmen i serien, vet man plutselig ikke lenger sikkert at det går bra. Kan selveste Solan virkelig gå dukken? Bildet holdes akkurat så lenge at tvilen kommer krypende, men heldigvis kommer redningen i siste liten – i form av rakettens fiffige robotarmer.
Filmens avslutning drar seg også til i samme spenningsfylte gir. Uten nok oksygen til å frakte alle trygt tilbake til jorden, blir de på et tidspunkt sittende stille og stirre lengselsfullt og resignert ned mot jorden, vel vitende om at de aldri vil komme hjem igjen. (Her ble jeg påminnet om den dystre avslutningen på Toy Story 3, der rollefigurene til slutt tar hverandre i hendene og aksepterer at de blir spist av en søppelkvern, før redningen kommer i siste øyeblikk).
I alvorets stund er det faktisk Ludvig som ser lysest på det hele. Han har fått gitt sitt bidrag til verden – ved å redde månelyset! – noe som må sies å være en riktig så vakker avslutning på det engstelige pinnsvinets historie. Idet vi som tilskuere også har begynt å se rimelig mørkt på situasjonen, finner gjengen selvfølgelig likevel løsningen – og kommer seg velberget hjem til slutt.
Månelyst i Flåklypa er etter min mening både dystrere og morsommere enn de foregående filmene i serien, og har også den mest kompetente historiefortellingen. Størst utbytte tror jeg faktisk et eldre publikum vil ha, som både kan ha glede av de mange referansene og konteksten, og samtidig se på fiksjonsuniverset med nostalgiske øyne. Samtidig står den også godt på sine egne kvaliteter som barnefilm, og de yngste vil nok lett oppdage og ha glede av underholdningsverdien.
Dette har med andre ord blitt en svært vellykket og kompetent avslutning på en fin Flåklypa-trilogi, som på ny har bragt Kjell Aukrusts univers frem i lyset og tilpasset fortellingene til 2010-tallet – uten å gjøre skam på originalverkene. Kanskje er det greit at serien nå tar seg en pause, men det vil overraske meg om Månelyst i Flåklypa er siste gangen vi får se den geniale sykkelreparatøren, den sprudlende skjæra og Norges mest elskverdige pinnsvin på det store lerretet.
