Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene i utvalget. Richard Linklaters Dazed and Confused (1996) vises fra og med torsdag 24. januar – sjekk tidspunkter i oversikten hos ditt cinematek. (Cinemateket i Bergen er endelig åpent igjen, fra og med mandag 22. februar.)
*
Richard Linklater er som en god venn. Han er til å stole på, men overrasker ved å stadig vise nye sider av seg selv.
Regissøren og manusforfatteren, født og oppvokst i Houston, Texsas, er cinefil som få (med et særlig hjerte for Fassbinder!), og filmene hans veksler mellom å henvende seg til spesielt interesserte og et bredt publikum. Få amerikanske regissører i nyere tid har vekslet mellom personlige, eksperimentelle og mer eller mindre kommersielt orienterte prosjekter med smidigere bevegelser enn Linklater (i så måte kan han minne om Steven Soderbergh).
Noen av oss kjempet for å fremheve verdien av Jack Blacks mesterlige rolletolkninger i School of Rock (2003) og Bernie (2012), mens andre argumenterte for Slacker sin betydning for amerikansk independentfilm. Når utvalget likevel ikke fikk plass til noen av disse utsøkte titlene, sier det noe om hvor stor og innholdsrik Linklaters filmografi har vokst seg de siste tredve årene.
Omtalene er signert Martin Sivertsen (MS), Pernille Middelthon (PM), Sveinung Wålengen (SW), Atli Bjarnason (AB) og Lars Ole Kristiansen (LOK).
*
Dazed and Confused (1996)
Denne stemningsfulle ungdomsskildringen, regissert av Richard Linklater, er dyppet i like mengder glede og vemod, over en periode i livet når verden står åpen – før den gradvis, nesten umerkelig, lukker seg rundt rutiner og alvor. Vi følger en gruppe high school-elever i Austin, Texas på deres siste skoledag, på terskelen til et nytt kapittel i livet. At filmen utspiller seg i realtid gjør at hvert eneste minutt oppleves som gull verdt. Året er 1976 og musikksporet er tidsriktig, men med sin humor og lette livsvisdom blir Dazed and Confused (1993) en tidløs oppvekstfilm.
Dazed and Confused var Linklaters andre film i en løst anlagt «slacker-trilogi», med Slacker (1991) som en radikal prototype og Suburbia (1996) som en litt vassen kopi. Regissøren gjorde også en annen minneverdig cinematisk utforskning av tid på film i vel så hyllede Før soloppgang (1995), men Dazed and Confused er Linklater-filmen som virkelig tåler uendelig mange gjensyn. –SW
*
*
Waking Life (2001)
Drømmer er noe av det vanskeligste en filmskaper kan gi seg i kast med, og nesten ingen får det ordentlig til, hevder den østerriske mesterregissøren Michael Haneke. Det finnes ingen fasit på en vellykket drømmefilm eller -scene, men for min egen del kan jeg ikke se at den amerikanske regissøren Richard Linklater gjør det stort dårligere enn David Lynch eller Andrej Tarkovskij.
I Waking Life kommer drømmetemaet både implisitt og eksplisitt til uttrykk, i en nærmest magisk symbiose av form og innhold. Det visuelle lever i grenseland mellom virkelighet og animert fiksjon, mens det tematiske dupper i underfundighet og populærfilosofi. I sin utforskende fascinasjon for teknikk og tekst vil nok noen beskylde Linklater for å forsake struktur og dramaturgi, men også her speiler Waking Life drømmen: Hver scene er selvforsynt, men samtidig subtilt tilknyttet sine for- og etterfølgere. Vår narrative hukommelse som tilskuere påtvinges en kortvarig og episodisk fremtoning: Vi vet aldri helt hvor vi skal mens filmen skrider fremover, men samtidig heller ikke nøyaktig hvor vi kom fra. Den unge hovedpersonen, som formodentlig selv iscenesetter filmens innhold som del av en stadig mer bevisst (lucid) drøm, er selv ikke alltid merkbart til stede. Alt virker vagt kjent, men samtidig fremmed. –MS
*
Before-trilogien (1995, 2004, 2013)
Med tiden har Før soloppgang (1995) opparbeidet seg en slags klassikerstatus, med et rykte for å være usedvanlig romantisk. Filmen skildrer møtet mellom de to unge Europa-turistene Jesse (Ethan Hawke) og Celine (Julie Delpy); han overtaler henne til å hoppe av toget i Wien og holde ham med selskap frem til han reiser videre, og vi følger dem gjennom en natt med gryende forelskelse, så overbevisende at vi gruer oss til den uunngåelige atskillelsen morgenen etter. Umulig kjærlighet ved første blikk – hva er vel mer hjerteskjærende enn det?
Heldigvis ender alt godt til slutt, på sett og vis. Etter gjenforeningen i Før solnedgang (2004) slår turtelduene seg ned i Paris og får et par døtre. Når vi møter dem i Før midnatt, ni år senere, er de på familieferie i Hellas, og alvoret har for lengst senket seg over samlivet. En sønn fra et tidligere forhold får Jesse til å føle seg tvunget til å reise tilbake til USA, og tanken på at han og Celine skal tilbringe resten av livet sammen virker langt ifra like fristende som det var den natten i 1995. Han er ikke helt enkel å leve med, han heller, og forholdet er i det hele tatt på gyngende grunn.
Det er interessant å se filmene i Linklaters såkalte «Before-trilogi» (eventuelt «Før-trilogien») opp mot hverandre. Ikke bare på grunn av kontrasten mellom rollefigurenes ulike livsstadier, men også fordi Linklaters modning – både som filmskaper og menneske – blir så tydelig. Før soloppgang er romantisk, men i like stor grad romantiserende; Linklater ser ut til å dele rollefigurenes håpefulle naivitet og ønskedrøm om den perfekte kjærligheten, selv om de alle forsøker å forholde seg til realitetene. Før midnatt er full av vemod, bitterhet og vanskelige følelser, selv om kjærligheten ligger der i bunnen. –AB
*
Boyhood (2014)
Til å begynne med var jeg kritisk til Boyhood. Konseptet føltes lettkjøpt og sentimentalt, så jeg gjorde det til min oppgave å spre litt sunn skepsis rundt Linklaters hyllede film. Men artikkelen jeg hadde planer om å skrive ble aldri noe av, og podkasten i febertåke fra Berlinalen ble halvhjertet, av typen jeg bare vil spole over og fjerne fra arkivene for all ettertid. Etter hvert som de kritiske perspektivene mine fortonet seg stadig mer uinteressante og poserende – jeg merket det i samtale etter samtale, at opplevelsen var for fjern til at jeg kunne si noe vesentlig – banket gjensynsbehovet på døren. Jeg åpnet opp, og tok imot filmen.
Det er ikke selve ideen som gjør Boyhood vesentlig, det er utførelsen. Linklaters beskrivelse av tid som løper forbi oss i høy hastighet; de små rykkene i fortellingen, der Mason (Ellar Coltrane) har vokst mellom det ene bildet og det neste, fanger følelsen av liv som lever. Mediets spesifikke evne til å registrere tid og bevegelser, gjør Boyhood – til tross for dens tilsynelatende lite «kunstferdige» uttrykk – til et genuint filmatisk verk. Linklater lager ingen dramatisk fortelling av de små, hverdagslige situasjonene, og på den måten skyver han oss tettere på en helt vanlig oppvekst enn noen annen film jeg kan huske å ha sett. –LOK
*
Everybody Wants Some!! (2016)
Med Everybody Wants Some!! henfaller Linklater nok en gang til nostalgi, og leverer en åndelig oppfølger til mesterverket Dazed and Confused. Vi treffer Jake som flytter inn i hva som kan antas å være delstatens mest testosteronfylte studenthus – ikke så rart, kanskje, når det huser hele skolens baseballag. Vi henger med rollefigurene de siste dagene av sommerferien; college står på trappene og viktige valg må tas. Likevel synes det aller viktigste å være at man skal ha det gøy og leve i nuet.
Med utsøkt tidskoloritt, kostymer og scenografi, og et kresent kuratert soundtrack, har Linklater laget en varm hyllest til de uansvarlige tenårene («God Stemning: The Movie»). Han har et særlig talent for å løfte frem ukjente fjes, og her har han funnet en gruppe ungdommer som virker snytt ut av 80-tallets nese. Ensemble-faktoren er vesentlig, og mange sterke personligheter tar plass, men på en bemerkelsesverdig måte kommer vi under huden på flere av dem. Et høydepunkt er gutta-stemningen i en av tiårets feteste bilcruising-scener, med en solid gjennomgang av flere av versene i «Rapper’s Delight». Det er umulig å ikke bli glad av Everybody Wants Some!!. –PM
*