- Montages - https://montages.no -

Montages.no

Retningsløst konvent for filmformidling i Bergen – er kinobransjen villig til å endre seg?

Av Eivind M. Nordengen , 3. oktober 2018 i Artikler,Festival

BIFF 2018: Forrige uke ble det arrangert et konvent for filmformidling i Bergen, i dagene inn mot åpningen av årets filmfestival [1]. Etter en pilotversjon i 2017, ble dette den store ilddåpen. En sammenkomst for den undervurderte delen av bransjen som jobber med formidling av audiovisuelle medier er svært velkomment, og signaliserer at man ønsker å ta feltet – nå inkludert som satsingsområde i den nye filmmeldingen – på alvor. Dessverre sitter man igjen med et halvhjertet inntrykk.

Å omtale dette som et altomfattende konvent for filmformidling er nemlig en overdrivelse. Filmformidlingsbegrepet rommer både kinodrift, distribusjon, festivaler, cinemateker, filmklubber, kritikk og tidsskrifter. Likevel ble diskusjonen alltid ledet tilbake til kinopolitikk.

Misforstå meg rett: Utfordringene tilknyttet kinodrift er svært viktige, og for et konvent uten definerte problemstillinger og en tydelig rød tråd, er det forståelig at diskusjonen beveger seg dit pengene ligger. Men selve formidlingen – som konkret handling – ble paradoksalt nok overfladisk behandlet.

Om utfordringene som skulle diskuteres stod i kø, kom paneldeltagerne bare unntaksvis til enighet om konstruktive grep og forbedringer. At kinobesøket går nedover i konkurranse med strømmetjenestene hjemme, ble raskt motbevist: Kinobesøket går faktisk oppover, og norske filmer gjør det bedre enn noensinne. Tallene avslørte imidlertid at det er de største filmene sørger for mesteparten av inntektene, at det har oppstått en markant «blockbustifisering» (de 20 største filmene står for 80 % av det totale salget).

[2]
Er kinokulturen for alvor «blockbusterifisert» i Norge?

Fra disse innsiktene beveget samtalen seg over på hvordan man skal lykkes med å nå ut til den viktigste målgruppen, nemlig «de unge» (den litt diffuse demografiske gruppen som ofte defineres med aldersgruppen 16-24 år, eller rett og slett alle under tredve). Ifølge paneldeltagerne er ikke kinoen lenger et sted der disse unge utfordrer seg selv, lærer om verden og utvider sine egne perspektiver på samfunnet og livet. Kinoen er blitt et sted for å spise popcorn og konsumere enklest mulig innhold, hevdes det.

Selv om det medfører riktighet at færre og færre i tyveårene ser de såkalte smale eller kunstnerisk ambisiøse filmene på kino, blir det feil å si at tenåringer og studenter unngår kvalitetsinnhold. Forskjellen er at innholdet nå er tilgjengelig på alle plattformer til enhver tid, og som regel til en mer spiselig pris enn en kinobillett. Martin Kofoed Hansen [3] fra det danske filminstituttet kunne vise til oppløftende tall fra en nylig undersøkelse, hvor de undersøkte unge danskers seervaner. Originalinnhold fra Danmark (i tillegg til norske Skam [4]) viste seg å gjøre det vel så bra på strømmetjenestene som de store amerikanske produksjonene.

En lignende undersøkelse er ikke gjennomført i Norge ennå, men det er god grunn til å tro at tallene vil avsløre lignende mønstre. Å påstå at unge ikke er interessert i å utfordre seg gjennom kunst- og kulturuttrykk er derfor ikke bare feil, men arrogant og potensielt skadelig for diskusjonen rundt hvordan kinoene kan fortsette som en relevant arena også i fremtiden.

Det er naturligvis utfordrende for en kulturinstitusjon som er bygget rundt en forretningsmodell fra begynnelsen av forrige århundre å skulle tilpasse seg og bli relevant i en ny mediehverdag. Det hjelper nok heller ikke at påfallende mange av dem som arbeider med kinoledelse – skal vi tro deltagelsen på konventet – har grått hår. Lang erfaring er selvsagt ingen ulempe hvis man formidler film, men det var smått absurd å bevitne debattanter som irriterte seg over at ungdom i dag ikke er interessert i å betale nesten 150 kroner for å se en film som kanskje har vunnet en pris på en festival de færreste har hørt om.

[5]
«Natteffekt» – et kjærlighetsbrev til film signert den fantastiske formidleren François Truffaut (1973).

Mange av løsningene på problemstillingene som ble diskutert, tror jeg man finner svaret på ved å vise større interesse for filmformidlingen utenfor selve kinodriften. At kinoen fortsatt kan være et viktig samlingspunkt for fremtidens kulturkonsumenter, er opplagt, men det forutsetter at driften tilpasses en mer fleksibel kinohverdag og tar i bruk eksterne ressurser.

Nettopp derfor var det oppløftende å lytte til Ben Luxford [6] fra det britiske filminstituttet (BFI), som fortalte at nye filmkollektiver nærmest oppstod organisk i Storbritannia, basert på publikums egne preferanser. Disse kan kanskje sammenlignes med filmklubbmiljøene her hjemme, men virket enda mindre organiserte og mer dynamiske. Vil en større grad av demokratisering og brukerstyring av kinoen som visningsarena bidra til å gjøre den mer interessant for et stadig kresnere publikum som strengt tatt har større muligheter til å kuratere sine egne filmmenyer enn før (med hjemmekinoer, video, streaming og internett som hjelpemidler)?

Det var også inspirerende å høre Katrine Kiilgaard [7] fortelle om CPH:DOX [8], som understreket hvor langt danskene ligger foran oss. Dokumentarfilmfestivalen i København treffer det unge kjernepublikummet misunnelsesverdig godt, og de imponerende resultatene gjør at de kan sammenligne sin egen popularitet med eksempelvis Roskilde-festivalen (!).

Jeg spissformulerer og generaliserer litt når jeg her antyder noe bakstreversk ved den norske kinobransjen, for når sant skal sies har de egentlig vært gode på å bevege seg stødig inn i en ny, digital æra. Norge var eksempelvis det første landet i verden med en komplett digitalisering av visningsutstyret (at mange kastet det uvurderlige 35mm-utstyret på søpla i denne prosessen er en annen sak). Kinotilbudet i Norge må dessuten berømmes for å ha respekt for distriktene – det er slett ikke vanskelig å finne seg et lokalt kulturhus med et lerret og en DCP-projektor som viser en eller annen Disney-produsert storfilm (eller en norsk katastrofefilm).

[9]
Henrik Martin Dahlsbakkens nye film, «En affære», hadde norgespremiere under BIFF. Det knyttes stor spenning til hvordan denne og «Battle» vil gjøre det på kino – vil det unge «Skam»-publikummet stille seg i kø foran billettlukene for å se skuespillerne som gestaltet «Isak» og «Eva» i nye settinger?

I Oslo har fragmenteringen av kinomarkedet så langt vist seg å være vellykket – det totale kinobesøket virker å gå opp etter at den nye konkurrenten Odeon kino åpnet dørene i våres. Dette lover godt for den nye, alternative visningsarenaen Vega Scene som begynner driften senere i høst.

Om kino-Norge ikke står midt oppe i en krise, så er verden i raskere endring enn noen av oss egentlig er i stand til å fatte. Som forfatter og journalist Johanna Koljonen [10] påpekte i et engasjerende innlegg på konventet, er det ikke lenge siden Netflix bare var en slags mild irritasjon for den etablerte film- og kinoindustrien. Nå er strømmetjenesten en av verdens største produsenter av kvalitetsinnhold for TV-skjermen og utenkelig å la være å forholde seg til. Det er ikke lenger filmstudioene som styrer den økonomiske balansen innen produksjon og distribusjon av audiovisuelt innhold, men teknologigigantene Apple, Microsoft, Google og Amazon. For hvert skritt disse tar i retning film- og TV-bransjen, skapes enorme konsekvenser for hele industrien.

Å tviholde på modeller som var utviklet i et førdigitalisert samfunn vil derfor ikke være bærekraftig for kinoen. Filmkritiker Aksel Kielland konkluderte noe spøkefullt med at kinoene sannsynligvis ikke kommer til å overleve særlig lenger enn 13 år til. Om ikke bransjen er villig til å endre mer enn de tekniske løsningene, frykter jeg at Kiellands spådommer kan vise seg mindre tøysete enn intendert.

Selv besøkte jeg konventet som representant for Amandus – Lillehammer Internasjonale Studentfilmfestival [11], som hovedsakelig retter seg mot unge. Min erfaring er at kinoen som visningsarena ikke har samme attraksjonskraft overfor denne aldersgruppen som tidligere, men at appetitten for kvalitetsinnhold er stor. Derfor stiller jeg meg undrende til at kinoene fokuserer så mye på å treffe et sjikt med komplekse medievaner uten å virke særlig interesserte i å tilpasse seg hverdagen deres. Det hadde nesten vært forfriskende å høre noen si at de i stedet prioriterer godt voksne publikummere – det blir tross alt veldig mange av dem etter hvert, og statistikken viser oss at de er vel så interesserte i gode kulturtilbud. Det er viktig å tekkes de unge, men for å lykkes er man nødt til å vise større interesse for nødvendige justeringer.

[12]
«Ayka» vant prisen for beste fiksjonsfilm i konkurranseprogrammet «Cinema Extraordinaire» under BIFF. I hvilken grad har en slik festivalfilm mulighet til å nå sitt publikum i dagens kinolandskap? (Filmen står foreløpig uten norsk distribusjon.)

Konventet ble avsluttet med en politisk paneldebatt, der en salig miks av stortingsrepresentanter, statsråder og lokalpolitikere fra forskjellige byer skulle diskutere kinopolitikk – med vidt forskjellige innfallsvinkler. Dessverre ble jeg nødt til å forlate debatten før den var ferdig, så hva (de hovedsakelig borgerlige) deltagerne konkluderte med fikk jeg ikke med meg. Jeg rakk imidlertid å registrere at samtlige av de representerte partiene innrømmet å ikke kunne skilte med en egen, grundig uttenkt kinopolitikk – og i enda mindre grad reflekterte tanker om filmformidling i et større perspektiv. Man skulle for eksempel ønske at de snakket mer om festivalene, filmklubbene, floraen av tidsskrifter og kritikkens status quo.

Hva er egentlig årsaken til at konventet plasseres i forkant av selve festivalperioden? Praktiske utfordringer har sikkert vært avgjørende, men resultatet var i alle tilfeller at brorparten av konventets deltagere reiste hjem idet festivalen faktisk startet, og dermed ikke kunne bidra til å fortsette diskusjonene i sosiale settinger, omkranset av cinefile. Hadde konventet funnet sted et par dager senere, ville forhåpentligvis flere valgt å prioritere en langhelg i Bergen for å oppleve alt festivalen har å by på.

Det ble stilt mange gode spørsmål under den andre utgaven av konventet for filmformidling i Bergen, og noen av innleggene – især fra de utenlandske gjestene – var svært interessante. Andre var derimot av betydelig lavere kvalitet, for merkelig nok er mange som jobber med filmformidling i Norge relativt dårlige formidlere.

At helheten fremstod ujevn og til dels forvirrende, skyldtes sannsynligvis et sprikende fokus uten noen klar problemstilling. I praksis opplever jeg at svaret på mange av bransjens utfordringer finnes i andre typer filmformidling enn kinodrift, og hadde man inkludert flere representanter fra disse fagområdene ville diskusjonene trolig blitt mer dynamiske og fruktbare. Møteplassen som nå er skapt på BIFF har stor verdi i seg selv, men konventet har definitivt forbedringspotensial. Det kan virke motsetningsfylt å mene at arrangementet bør spisse sitt fokus og samtidig inkludere flere stemmer – og på den måten favne bredere – men jeg er overbevist om at det er mulig å heve ambisjonsnivået ytterligere i 2019.


Artikkel skrevet ut fra Montages: https://montages.no

Lenke til artikkel: https://montages.no/2018/10/retningslost-konvent-for-filmformidling/

Lenker i denne artikkelen:

[1] årets filmfestival: https://www.biff.no/

[2] Image: http://montages.no/2018/10/__trashed/biff5/

[3] Martin Kofoed Hansen: https://www.imdb.com/name/nm1441575/

[4] Skam: https://www.imdb.com/title/tt5288312/?ref_=nv_sr_1

[5] Image: http://montages.no/2018/10/__trashed/biff3/

[6] Ben Luxford: https://twitter.com/bluxford

[7] Katrine Kiilgaard: https://twitter.com/katkiilgaard

[8] CPH:DOX: https://cphdox.dk/

[9] Image: http://montages.no/2018/10/__trashed/biff4/

[10] Johanna Koljonen: https://sv.wikipedia.org/wiki/Johanna_Koljonen

[11] Amandus – Lillehammer Internasjonale Studentfilmfestival: https://amandusfestivalen.no/nb/

[12] Image: http://montages.no/2018/10/__trashed/biff1/

Copyright © 2009 Montages.no. All rights reserved.