Retningsløst konvent for filmformidling i Bergen – er kinobransjen villig til å endre seg?

BIFF 2018: Forrige uke ble det arrangert et konvent for filmformidling i Bergen, i dagene inn mot åpningen av årets filmfestival. Etter en pilotversjon i 2017, ble dette den store ilddåpen. En sammenkomst for den undervurderte delen av bransjen som jobber med formidling av audiovisuelle medier er svært velkomment, og signaliserer at man ønsker å ta feltet – nå inkludert som satsingsområde i den nye filmmeldingen – på alvor. Dessverre sitter man igjen med et halvhjertet inntrykk.

Å omtale dette som et altomfattende konvent for filmformidling er nemlig en overdrivelse. Filmformidlingsbegrepet rommer både kinodrift, distribusjon, festivaler, cinemateker, filmklubber, kritikk og tidsskrifter. Likevel ble diskusjonen alltid ledet tilbake til kinopolitikk.

Misforstå meg rett: Utfordringene tilknyttet kinodrift er svært viktige, og for et konvent uten definerte problemstillinger og en tydelig rød tråd, er det forståelig at diskusjonen beveger seg dit pengene ligger. Men selve formidlingen – som konkret handling – ble paradoksalt nok overfladisk behandlet.

Om utfordringene som skulle diskuteres stod i kø, kom paneldeltagerne bare unntaksvis til enighet om konstruktive grep og forbedringer. At kinobesøket går nedover i konkurranse med strømmetjenestene hjemme, ble raskt motbevist: Kinobesøket går faktisk oppover, og norske filmer gjør det bedre enn noensinne. Tallene avslørte imidlertid at det er de største filmene sørger for mesteparten av inntektene, at det har oppstått en markant «blockbustifisering» (de 20 største filmene står for 80 % av det totale salget).

Er kinokulturen for alvor «blockbusterifisert» i Norge?

Fra disse innsiktene beveget samtalen seg over på hvordan man skal lykkes med å nå ut til den viktigste målgruppen, nemlig «de unge» (den litt diffuse demografiske gruppen som ofte defineres med aldersgruppen 16-24 år, eller rett og slett alle under tredve). Ifølge paneldeltagerne er ikke kinoen lenger et sted der disse unge utfordrer seg selv, lærer om verden og utvider sine egne perspektiver på samfunnet og livet. Kinoen er blitt et sted for å spise popcorn og konsumere enklest mulig innhold, hevdes det.

Selv om det medfører riktighet at færre og færre i tyveårene ser de såkalte smale eller kunstnerisk ambisiøse filmene på kino, blir det feil å si at tenåringer og studenter unngår kvalitetsinnhold. Forskjellen er at innholdet nå er tilgjengelig på alle plattformer til enhver tid, og som regel til en mer spiselig pris enn en kinobillett. Martin Kofoed Hansen fra det danske filminstituttet kunne vise til oppløftende tall fra en nylig undersøkelse, hvor de undersøkte unge danskers seervaner. Originalinnhold fra Danmark (i tillegg til norske Skam) viste seg å gjøre det vel så bra på strømmetjenestene som de store amerikanske produksjonene.

En lignende undersøkelse er ikke gjennomført i Norge ennå, men det er god grunn til å tro at tallene vil avsløre lignende mønstre. Å påstå at unge ikke er interessert i å utfordre seg gjennom kunst- og kulturuttrykk er derfor ikke bare feil, men arrogant og potensielt skadelig for diskusjonen rundt hvordan kinoene kan fortsette som en relevant arena også i fremtiden.

Det er naturligvis utfordrende for en kulturinstitusjon som er bygget rundt en forretningsmodell fra begynnelsen av forrige århundre å skulle tilpasse seg og bli relevant i en ny mediehverdag. Det hjelper nok heller ikke at påfallende mange av dem som arbeider med kinoledelse – skal vi tro deltagelsen på konventet – har grått hår. Lang erfaring er selvsagt ingen ulempe hvis man formidler film, men det var smått absurd å bevitne debattanter som irriterte seg over at ungdom i dag ikke er interessert i å betale nesten 150 kroner for å se en film som kanskje har vunnet en pris på en festival de færreste har hørt om.

«Natteffekt» – et kjærlighetsbrev til film signert den fantastiske formidleren François Truffaut (1973).

Mange av løsningene på problemstillingene som ble diskutert, tror jeg man finner svaret på ved å vise større interesse for filmformidlingen utenfor selve kinodriften. At kinoen fortsatt kan være et viktig samlingspunkt for fremtidens kulturkonsumenter, er opplagt, men det forutsetter at driften tilpasses en mer fleksibel kinohverdag og tar i bruk eksterne ressurser.

Nettopp derfor var det oppløftende å lytte til Ben Luxford fra det britiske filminstituttet (BFI), som fortalte at nye filmkollektiver nærmest oppstod organisk i Storbritannia, basert på publikums egne preferanser. Disse kan kanskje sammenlignes med filmklubbmiljøene her hjemme, men virket enda mindre organiserte og mer dynamiske. Vil en større grad av demokratisering og brukerstyring av kinoen som visningsarena bidra til å gjøre den mer interessant for et stadig kresnere publikum som strengt tatt har større muligheter til å kuratere sine egne filmmenyer enn før (med hjemmekinoer, video, streaming og internett som hjelpemidler)?

Det var også inspirerende å høre Katrine Kiilgaard fortelle om CPH:DOX, som understreket hvor langt danskene ligger foran oss. Dokumentarfilmfestivalen i København treffer det unge kjernepublikummet misunnelsesverdig godt, og de imponerende resultatene gjør at de kan sammenligne sin egen popularitet med eksempelvis Roskilde-festivalen (!).

Jeg spissformulerer og generaliserer litt når jeg her antyder noe bakstreversk ved den norske kinobransjen, for når sant skal sies har de egentlig vært gode på å bevege seg stødig inn i en ny, digital æra. Norge var eksempelvis det første landet i verden med en komplett digitalisering av visningsutstyret (at mange kastet det uvurderlige 35mm-utstyret på søpla i denne prosessen er en annen sak). Kinotilbudet i Norge må dessuten berømmes for å ha respekt for distriktene – det er slett ikke vanskelig å finne seg et lokalt kulturhus med et lerret og en DCP-projektor som viser en eller annen Disney-produsert storfilm (eller en norsk katastrofefilm).

Henrik Martin Dahlsbakkens nye film, «En affære», hadde norgespremiere under BIFF. Det knyttes stor spenning til hvordan denne og «Battle» vil gjøre det på kino – vil det unge «Skam»-publikummet stille seg i kø foran billettlukene for å se skuespillerne som gestaltet «Isak» og «Eva» i nye settinger?

I Oslo har fragmenteringen av kinomarkedet så langt vist seg å være vellykket – det totale kinobesøket virker å gå opp etter at den nye konkurrenten Odeon kino åpnet dørene i våres. Dette lover godt for den nye, alternative visningsarenaen Vega Scene som begynner driften senere i høst.

Om kino-Norge ikke står midt oppe i en krise, så er verden i raskere endring enn noen av oss egentlig er i stand til å fatte. Som forfatter og journalist Johanna Koljonen påpekte i et engasjerende innlegg på konventet, er det ikke lenge siden Netflix bare var en slags mild irritasjon for den etablerte film- og kinoindustrien. Nå er strømmetjenesten en av verdens største produsenter av kvalitetsinnhold for TV-skjermen og utenkelig å la være å forholde seg til. Det er ikke lenger filmstudioene som styrer den økonomiske balansen innen produksjon og distribusjon av audiovisuelt innhold, men teknologigigantene Apple, Microsoft, Google og Amazon. For hvert skritt disse tar i retning film- og TV-bransjen, skapes enorme konsekvenser for hele industrien.

Å tviholde på modeller som var utviklet i et førdigitalisert samfunn vil derfor ikke være bærekraftig for kinoen. Filmkritiker Aksel Kielland konkluderte noe spøkefullt med at kinoene sannsynligvis ikke kommer til å overleve særlig lenger enn 13 år til. Om ikke bransjen er villig til å endre mer enn de tekniske løsningene, frykter jeg at Kiellands spådommer kan vise seg mindre tøysete enn intendert.

Selv besøkte jeg konventet som representant for Amandus – Lillehammer Internasjonale Studentfilmfestival, som hovedsakelig retter seg mot unge. Min erfaring er at kinoen som visningsarena ikke har samme attraksjonskraft overfor denne aldersgruppen som tidligere, men at appetitten for kvalitetsinnhold er stor. Derfor stiller jeg meg undrende til at kinoene fokuserer så mye på å treffe et sjikt med komplekse medievaner uten å virke særlig interesserte i å tilpasse seg hverdagen deres. Det hadde nesten vært forfriskende å høre noen si at de i stedet prioriterer godt voksne publikummere – det blir tross alt veldig mange av dem etter hvert, og statistikken viser oss at de er vel så interesserte i gode kulturtilbud. Det er viktig å tekkes de unge, men for å lykkes er man nødt til å vise større interesse for nødvendige justeringer.

«Ayka» vant prisen for beste fiksjonsfilm i konkurranseprogrammet «Cinema Extraordinaire» under BIFF. I hvilken grad har en slik festivalfilm mulighet til å nå sitt publikum i dagens kinolandskap? (Filmen står foreløpig uten norsk distribusjon.)

Konventet ble avsluttet med en politisk paneldebatt, der en salig miks av stortingsrepresentanter, statsråder og lokalpolitikere fra forskjellige byer skulle diskutere kinopolitikk – med vidt forskjellige innfallsvinkler. Dessverre ble jeg nødt til å forlate debatten før den var ferdig, så hva (de hovedsakelig borgerlige) deltagerne konkluderte med fikk jeg ikke med meg. Jeg rakk imidlertid å registrere at samtlige av de representerte partiene innrømmet å ikke kunne skilte med en egen, grundig uttenkt kinopolitikk – og i enda mindre grad reflekterte tanker om filmformidling i et større perspektiv. Man skulle for eksempel ønske at de snakket mer om festivalene, filmklubbene, floraen av tidsskrifter og kritikkens status quo.

Hva er egentlig årsaken til at konventet plasseres i forkant av selve festivalperioden? Praktiske utfordringer har sikkert vært avgjørende, men resultatet var i alle tilfeller at brorparten av konventets deltagere reiste hjem idet festivalen faktisk startet, og dermed ikke kunne bidra til å fortsette diskusjonene i sosiale settinger, omkranset av cinefile. Hadde konventet funnet sted et par dager senere, ville forhåpentligvis flere valgt å prioritere en langhelg i Bergen for å oppleve alt festivalen har å by på.

Det ble stilt mange gode spørsmål under den andre utgaven av konventet for filmformidling i Bergen, og noen av innleggene – især fra de utenlandske gjestene – var svært interessante. Andre var derimot av betydelig lavere kvalitet, for merkelig nok er mange som jobber med filmformidling i Norge relativt dårlige formidlere.

At helheten fremstod ujevn og til dels forvirrende, skyldtes sannsynligvis et sprikende fokus uten noen klar problemstilling. I praksis opplever jeg at svaret på mange av bransjens utfordringer finnes i andre typer filmformidling enn kinodrift, og hadde man inkludert flere representanter fra disse fagområdene ville diskusjonene trolig blitt mer dynamiske og fruktbare. Møteplassen som nå er skapt på BIFF har stor verdi i seg selv, men konventet har definitivt forbedringspotensial. Det kan virke motsetningsfylt å mene at arrangementet bør spisse sitt fokus og samtidig inkludere flere stemmer – og på den måten favne bredere – men jeg er overbevist om at det er mulig å heve ambisjonsnivået ytterligere i 2019.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 4 kommentarer

  1. Andreas sier:

    Mye som kunne nevnes her. Jeg har tidligere kritisert Cinemateket for å være for «safe» og kjedelige her, så skal ikke gjenta det. Men nå har de jo nesten monopol i Oslo, så håper Vega setter opp noe spennende, ikke bare de siste Arthaus-importerte filmene med en debatt etter filmen. Arthaus synes jeg også forsømmer oppgavene sine ofte. Hvorfor er f.eks. ikke Pedro Costas filmer vist i Norge? Så vidt jeg vet ikke på Cinemateket engang (men kan ta feil, har i hvert fall ikke vært noen serie). Hvis han er for «smal» (hater det ordet) for Cinemateket gjør de ganske enkelt ikke jobben sin. Kunne vært bra med noen nye folk der.
    Uansett, det jeg skulle skrive er at filmkollektiver er noe jeg har veldig sansen for, men da må kinoene være åpne for det. Hørte fra en jeg pratet med at Vega skal ha 5000 kr for filmklubbvisninger, det er jo ikke billig. Så viktig at de som vil starte noe blir støttet. Har selv bodd i London og så hvordan kollektiver som Badlands Collective kunne finne fram flotte 35mm-kopier av sjeldent viste filmer, gjerne med en brosjyre og introduksjon før filmen. Nylig arrangerte de en Elaine May-helg på ICA i London.

  2. Tore Severin Netland sier:

    Jeg viste i fjor Sabotøren og Kureren sammen med Harry Sønsterød før han døde og det ble en del spennende visninger hvor jeg fikk en toveis kommunikasjon. Jeg kommer til å fortsette med events på Vega, Litteraturhus, Skoler som er interessert hvor jeg kåserer om fortsettelsen på Offer eller Spion? – Sabotøren i hybridserien Den usynlige krigen 1914-1944. Det ligger en historie som begynner i Bergen i 1914, gestapo som forfølger i Narvik allerede i 33, den store sabotasjen i Oslo 1943 og ender opp med gestapoheksa Gertrud Thiellicke Karlsen som angriper Asbjørn Sunde på Sollia mens de sprenger Per Kure AS på. Men de vanlige kinoene er ikke arena for slike problemstillinger, så jeg ønsker Vega velkommen.
    Jeg foreslo den polilitisk dansk prisbelønte AFR for noen år siden for Cinemateket, men de fant visst ikke rom for en politisk film som tråkket Nato på tærne.
    Jeg betalte litt over tre tusen for Ullevål kino. En forestilling med jævla bra overskudd og en i balanse. I Haugesund skulle Høvleriet ha ti tusen. Oslo Pix tok femti tusen for en utendørsvisning så det koster jo.
    BIFF betaler ikke noe for visninger og slikt sett er det tap å vise filmen sin på festival om en ikke får festivalstøtte fra NFI.
    Og det er heller ikke lett å få kritikere fra Montage som ikke vil anmelde mine filmer eller Trygve Hagens Læreren.
    Vel jeg forsøker å få Sabotøren og Kureren på streaming og min distributør jobber med den saken.
    Så nå gleder jeg meg over Berlin Babylon merens jeg skriver om Lærernes NEI! Look to Norway 1942! Hilsen Tore Severin som fortsatt bare er 70 og skal intervjue filmregissør Knut Andersen til uka om Brent jord! Og som drømmer om å lage filmen Blow Up II.
    tore severin

  3. Tor Fosse sier:

    Montagesskribent Eivind M. Nordengen har vært i Bergen og blitt frustrert over konventet som ble avholdt der som opptakt til Bergen internasjonale filmfestival. Nordengen sitter tilbake med «et halvhjertet inntrykk». Han mener at konventet var blitt omtalt som «altomfattende» innen filmformidling. Det er det vel neppe noen som har sagt eller trodd at det skulle la seg gjøre å få til i løpet av to seminardager i Bergen.

    Men det er også skryt å finne i Nordengens refleksjoner over konventet – det er tydelig at han fremlegger en viss entusiasme for våre internasjonale gjesters foredrag som i stor grad rettet seg mot publikumsgrupper og -vaner, samt nye trender for filmkonsum. Det var mange som fant disse foredragene utmerkete.

    Vi i BIFF begynte så smått i fjor å arrangere et eget konvent for filmformidling da vi fant det naturlig å dra dette i gang for alle som arbeider med formidling. At det er behov for en slik møtearena er vel hevet over tvil. Vi sett betydningen av å få filmformidling satt på dagsorden blant annet på denne måten.

    At konventet i år tok mer inngående for seg ulike aspekter ved kinoens betydning for filmformidlingen var vårt hovedfokus. Nordengen konkluderer med: «At helheten fremstod ujevn og til dels forvirrende, skyldtes sannsynligvis et sprikende fokus uten noen klar problemstilling.» Overskriftene for hvert innlegg, hver paneldebatt og hvert foredrag var klart definerte, som for eksempel da Ivar Halstvedt, direktøren for Odeon i Norge snakket om følgende: «Kinoenes betydning for filmpolitikken». Og et panel debatterte et innlegg fra Film & Kinos direktør Guttorm Petterson om «Hva er de viktigste utfordringene kinobransjen står overfor?» mens et annet panel samme dag hadde som overskrift: «Paneldebatt om kinodistribusjon og den kunstnerisk ambisiøse filmen». Og videre – det politisk sammensatte panelet skulle ta for seg følgende problemstilling: «Hvor ligger det politiske ansvaret for film- og kinopolitikken?» Det var naturlig at det var politikerne selv som skulle svare på dette – og dermed også blottla at de ikke hadde tenkt tanken om at det er nødvendig med kinopolitikk i dette landet.

    Synd at Nordengen ikke fikk med seg dette men stakk av midt i debatten og før min oppsummering av konventet – hvor jeg i mitt avslutningsinnlegg fikk sagt det mange er frustrerte over – at det kan synes som at kinoene ikke har noen som helst betydning for politikerne i dette landet. Institusjonen Film & Kino er blitt desimert av den borgerlige regjeringen. Avgiften fra kinobillettene går ikke lenger til film- og kinopolitiske føringer men rett i statskassen. Momssatsene på kinobilletter økes årlig av Siv Jensen. Det blir med andre ord dyrere å gå på kino for hvert år som går uten at det kommer tilstrekkelige midler i retur til kinoene til fellestiltak over by- og regiongrensene og den etterlengtede omleggingen av kinodriften Nordengen etterspør.

    Men for min del hadde det vært interessant om Nordengen heller enn å påpeke at det finnes løsninger på omleggingsbehovene kinoene står overfor, selv hadde røpet hva de besto av, disse løsningene, for at blant annet ungdom skal ta i bruk kinoene på en ny måte. «Det er naturligvis utfordrende for en kulturinstitusjon som er bygget rundt en forretningsmodell fra begynnelsen av forrige århundre å skulle tilpasse seg og bli relevant i en ny mediehverdag» sier han uten å forklare hva tilpasningen bør gå ut på. «Å tviholde på modeller som var utviklet i et førdigitalisert samfunn vil derfor ikke være bærekraftig for kinoen» – men hva er da det bærekraftige elementet Nordengen ikke vil ut med?

    Videre sier han: «Det er viktig å tekkes de unge, men for å lykkes er man nødt til å vise større interesse for nødvendige justeringer». Fint – men hva består disse justeringene i? Videre sies det «At kinoen fortsatt kan være et viktig samlingspunkt for fremtidens kulturkonsumenter, er opplagt, men det det forutsetter at driften tilpasses en mer fleksibel kinohverdag og tar i bruk eksterne ressurser.» Igjen spør jeg – hva består denne mer fleksible kinohverdagen av? Hvilke eksterne ressurser? Hadde Nordengen svart på dette, hadde vi jo kommet et skritt lenger.

    «Min erfaring er at kinoen som visningsarena ikke har samme attraksjonskraft overfor denne aldersgruppen som tidligere, men at appetitten for kvalitetsinnhold er stor» skriver Nordengen og supplerer: «Derfor stiller jeg meg undrende til at kinoene fokuserer så mye på å treffe et sjikt med komplekse medievaner uten å virke særlig interesserte i å tilpasse seg hverdagen deres.» Igjen – hva går tilpasningen ut på?

    Nordengen mener at noen påstår at unge ikke er interessert i «å utfordre seg gjennom kunst- og kulturuttrykk». Og han fortsetter: «Selv om det medfører riktighet at færre og færre i tyveårene ser de såkalte smale eller kunstnerisk ambisiøse filmene på kino, blir det feil å si at tenåringer og studenter unngår kvalitetsinnhold. Forskjellen er at innholdet nå er tilgjengelig på alle plattformer til enhver tid, og som regel til en mer spiselig pris enn en kinobillett».

    Men her tar Nordengen feil. «Innholdet» som «nå er tilgjengelig på alle plattformer til enhver tid» er nemlig ikke det. Det er derfor det finnes filmfestivaler som BIFF – for å vise frem filmer som det ikke finnes arenaer for – verken på kino eller Netflix. Og dette undrer meg at en festivalleder som Nordengen ikke har skjønt, men så er vel Amandus noe annet enn BIFF.

    I bunnen for all filmproduksjon ligger en erkjennelse om at dersom det du har laget ikke blir vist og ikke får distribusjon, vel da er hensikten med å lage filmen så godt som borte. Nå har det seg slik at de kommunale kinoene er i ferd med å bli historie. Før hadde vi politikere som tok seg av kinopolitikk på det kommunale nivået gjennom Kommunale Kinematografers Landsforbund. Disse politikerne brukte store summer på digitaliseringen, på andre fellestiltak som den en gang så viktige Rikslanseringen som dekket de mindre kinostedene, opprettelsen av Filmweb, av Location og andre fellestiltak. Nå er dette interkommunale systemet borte vekk.

    Etter privatiseringen har landet fått to betydelige kjedeaktører – Nordisk Film Kino (Egmont, Danmark) og SF Kino (Sverige) som nå blir Odeon, som har hovedkontor i Kansas, men eies av kinesere. Disse to kjedene kjemper om å få kontrakter med Thons eiendomsimperium hvor han bygger nye kjøpesentre med kinosaler rundt omkring i landet. Kjedene presses på pris på driften av kinoene slik at de må bli mer kommersielle enn noen gang før.

    Den kunstnerisk ambisiøse filmen er taperen – for det er snart ikke tale om å importere og distribuere kvalitetsfilmer, europeiske filmer, American Indies og dokumentarfilmer og andre slike filmer som gjerne anses som ikke kommersielle nok. Det er med andre ord større behov for filmfestivaler og alternative visningssteder enn noen gang før, men BIFF er avhengig av støtte fra Bergen kino for å gå rundt. Kinoen har betalt inn betydelige beløp opp gjennom årene for å holde liv i BIFF. Så det er all mulig grunn til å rope et varsko for filmkulturens kvaliteter slik vi har gjort gjennom opprettelsen av konventet for filmformidling. Neste år vil tematikken bli annerledes, men helt sikkert viktig nok til å ta turen til Bergen og BIFF på ny!

    • Eivind Myklebost Nordengen sier:

      Hei Tor
      Setter stor pris på at du bruker tid på å svare på kommentaren. Det gjør at vi får en bedre debatt i gang om et viktig tema.

      Du bruker mye av kommentaren din på å undre deg over hvorfor jeg stiller spørsmål, men ikke kan komme med løsningene. Dette virker litt snodig, spør du meg. Hadde jeg hatt den geniale oppskriften på hvordan en hel kinoindustri kan bli mer attraktivt for et yngre publikum med helt andre medievaner enn for bare 10-20 år tilbake, hadde det vel ikke vært noe behov for meg å stille de spørsmålene i utgangspunktet. Jeg var jo tross alt også tilstede på konventet i håp om å få flere svar. Teksten min er heller et uttrykk for en frustrasjon over at det kan virke som om mange i bransjen ikke egentlig er interessert nok i å undersøke og gjennomføre endringer som faktisk må til. Dette er en observasjon jeg kan gjøre uten å måtte vite eksakt hva disse endringene innebærer. For all del, det virker som om mange prøver, og mange får også til mye bra, men samtidig fremstår det også som om det bare er store og tomme ord for en god del som jobber med kinodrift i Norge, og som føler seg forpliktet til å si noen ord om formidling til unge (denne frustrasjonen var ikke rettet mot BIFF eller Tour de Force, altså!)

      Samtidig så nevner jeg jo faktisk noen potensielle løsninger, som jeg mener kan hentes fra de øvrige delene av filmformidlingen (altså andre ting enn ren kinodrift). Som jeg skrev, så virker det som om en større grad av demokratisk brukerstyring av kinorommet skaper et nytt engasjement for kinoen i Storbritannia. Dette er filmformidling i en helt annen form enn det vi er vant med, og her kunne eksempelvis Norsk filmklubbforbund fått større betydning. Dette ble nevnt i innlegget til Ben Luxford, og hadde vært interessant å fått inn i en debatt med de som faktisk driver norsk kino.

      Og både du og jeg vet godt hvilken betydning festivalene kan ha for kinoen. Når det er festival i byen strømmer plutselig publikummere til som nesten aldri går på kino ellers. CPH:DOX viste jo at de til og med treffer unge under 30 år helt utrolig godt med noe så tilsynelatende nisjepreget som dokumentarfilm! (jeg kjenner ikke til hvordan den demografiske spredningen er på dokumentarfilmene på BIFF, men inntrykket mitt er vel at vi i Norge generelt ligger litt bak danskene der).

      Et annet interessant forslag som så vidt ble tatt opp i en av debattene var å tenke nytt rundt billettsystemet og se til månedskort eller andre abonnementsformer. Jeg vet det har vært gjort med varierende hell forskjellige steder i verden, men det kan kanskje være verdt å prøve ut som et tiltak mot «blockbustifiseringen». Det vil sannsynligvis være vanskelig å implementere i et system der inntektene og prosentene fra hver enkelt kinobillett er så viktige og tydelig definerte, men det er kanskje den type endringer som må til for å konkurrere mot strømmetjenestene. Dessverre ble forslaget bare forvist til noe som kan diskuteres senere (men det er jo på et sånt konvent disse tiltakene bør diskuteres!)

      Ingen av disse trenger å være noen fasit. Poenget mitt er først og fremst at det er denne typen spørsmål og eventuelle tiltak som må diskuteres. Noen må tørre å si at nå må bransjen virkelig sette ned foten og faktisk gjøre noe, noe som Johanna Koljonen understrekte i det helt fantastiske innlegget sitt på konventet (og som i seg selv nesten var verdt turen alene, så all honnør til den programmeringen!). Man kan undre seg hvordan debattene på første dag hadde blitt om hun hadde åpnet ballet i stedet?

      Videre så mener jeg absolutt ikke at alt innhold er tilgjengelig til enhver tid hele tiden i strømmetjenestene, men poenget var vel først og fremst at de alternative visningsplattformene likevel har nok innhold til at kinoen i stor grad utkonkurreres. Og selv om vi ikke liker å snakke så mye om det, så er piratkopiering fremdeles svært utbredt i målgruppen, og da er faktisk det aller, aller meste tilgjengelig hele tiden. Jeg er uansett helt enig i hvor viktig BIFF og andre filmfestivaler er for å fremme den kunstnerisk ambisiøse filmen, og opplever vel heller ikke at jeg har stilt meg imot det.

      Og ja, det var synd jeg ikke fikk med meg avslutningen på konventet. Jeg hadde en annen jobb som måtte prioriteres, og forespørselen om å skrive denne rapporten kom først i etterkant. Samtidig tviler jeg sterkt på at den siste halvtimen med debatt og oppsummering hadde endret så mye på helhetsinntrykket. Frustrasjonen din over at kinoene ikke virker å ha betydning for politikerne bifalles uansett fullt og helt!

      Kanskje hadde jeg også andre forventninger til konventet enn det jeg burde, men det at hver enkel programpost var klart definert, endrer ikke det faktum at helheten av hele konventet opplevdes som litt retningsløst og med fordel kunne hatt en tydeligere definert problemstilling som alle poster på programmet kunne hatt som overordnet utgangspunkt. Enkelte innlegg var svært gode (det var forøvrig også noen gode norske innlegg, selv om jeg gjorde et poeng av at de internasjonale gjestene sto for det aller beste), og enkelte var verken fullt så gode eller spesielt interessante, men sånn vil det jo alltid være på en samling som dette. Kanskje kunne helheten likevel oppfattes som noe mer relevant for alle de av oss som ikke representerte norsk kinobransje om den overordnede tematikken var tydeligere definert (at dere hadde kinoen som hovedfokus var heller ikke kommunisert spesielt godt i forkant).

      Uansett setter jeg stor pris på at konventet blir gjennomført. At programmet, innfallsvinkler, problemstillinger og løsninger kritiseres eller diskuteres understreker også hvor viktig det faktisk er, og viser at vi som lever for filmformidlingen tar det blodig seriøst. Sånn i bunn og grunn tror jeg heller ikke vi er så veldig uenige, men personlig skulle jeg kanskje sett et enda mer fremoverlent konvent. Uansett er vi med denne betimelige satsningen fra BIFF på vei i riktigere retning, så jeg ser frem til et nytt konvent og en ny flott festival til neste år! :)

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="https://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>