Cinematekene ^[1] er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene i utvalget. Alain Resnais’ Hiroshima mon amour (1959) vises fra og med torsdag 25. oktober – sjekk tidspunkter i oversikten hos ditt cinematek.

*

Manus: Marguerite Duras
HUN: Emmanuelle Riva
HAN: Eiji Okada
JEG: Hilde Susan Jægtnes

To nakne overkropper låst i et konstant bevegelig favntak, dekket av et lag med grå flak: Snø? Atomavfall? Eller aske? Kjærlighet midt i katastrofen. Kjærlighet som katastrofe. I neste bilde glitrer hudflatene av is, som smelter av kroppsvarmen. Lemmene får noe serpentint over seg, glinsende, kveilende. Elskerne har frosset fast i et minne, og tines langsomt tilbake til levende, varmt kjøtt.

HAN: Du har ikke sett noe i Hiroshima.

HUN: Jeg har sett alt, alt.

*

Jeg blir bedt om å skrive om mitt første møte med Hiroshima mon amour ^[2] (1959), skrevet av Marguerite Duras ^[3] og regissert av Alain Resnais ^[4]. Til tross for at jeg er manusforfatter av utdanning og yrke, kjenner jeg Duras bare som skjønnlitterær forfatter. Til gjengjeld var Moderato Cantabile ^[5] (1958) et formativt verk i den tidlige fasen av min skjønnlitterære utvikling, etter at det ikke lenger var nok å lese Pennyklubben-bøker, Sagaen om Isfolket, Ringenes Herre eller Stephen King.

Et av mine første tilløp til litterær innsikt kom da jeg tygget på tittelen til Duras’ roman, spesielt i scenen der pianolærerinnen instruerer gutten i hvordan han skal spille stykket, moderat og syngende. Var dette en oppskrift for hvordan man skal leve tryggest mulig? Og dermed også noe man bør unngå hvis man vil åpne for ukontrollert begjær og lidenskap?

Før jeg rakk å reflektere over at brorparten av klassikerne i verdenslitteraturen var skrevet av menn, hadde jeg blitt svimeslått av Moderato Cantabile på originalspråket, og boken har forblitt en kunstnerisk ledestjerne. Få kan som Duras beskrive de voldsomme følelsene som styrer mennesket under en tilsynelatende rasjonell overflate, den korte veien mellom jordbundethet og avgrunn.

^[6]

I den delvis selvbiografiske romanen Elskeren ^[7] («L’amant», 1984) skildrer Duras jeg-personens seksuelle forhold til en gift kineser mens hun var barn i den franske kolonien Indokina. Romanen syder av skam, omgivelsenes fordømmelse av den forbudte alliansen og et gjensidig, altoppslukende begjær.

I Hiroshima mon amour følger vi en fransk kvinne og en japansk mann, begge gift på hvert sitt hold, i en spontan og dyptgripende affære over ett døgn i Hiroshima, før kvinnen skal fly hjem til Frankrike. I løpet av døgnet lokker mannen kvinnen til å fortelle historien som kom til å forme henne: Det lidenskapelige kjærlighetsforholdet til en tysk soldat like før krigens slutt i den franske småbyen Nevers. Før paret rakk å flykte, ble tyskeren skutt og døde langsomt i hennes armer. Etter frigjøringen ble hun skamklipt som tyskertøs og holdt innelåst i foreldrenes kjeller, gal av sorg.

Åpenbare likhetstrekk finnes mellom Elskeren og Hiroshima mon amour: Forbudt kjærlighet på tvers av kulturer eller fiendelinjer. Og andre verdenskrig, som i Elskeren sammenlignes med frarøvelsen av et barns uskyld:

Jeg ser krigen i samme farger som hele barndommen min. Jeg blander krigstiden sammen med min eldste brors regjeringstid. (…) Jeg ser krigen slik som han var, spre seg ut overalt, trenge inn overalt, stjele, ta til fange, være overalt, innblandet i alt, en del av alt, til stede i kroppen, i tankene, når en er våken, når en sover, bestandig, et bytte for den berusende lidenskapen å kunne erobre det herlige området som barnekroppen er, de svakeste kropper, beseirede folkeslag, fordi ondskapen er der, like utenfor døren, tett innpå huden. [1] ^[8]

Andre verdenskrig. Hiroshima. Atombomben. Uskylden. Ondskapen. Kjærligheten. Ingredienser med universell sprengkraft. Hiroshima mon amour ble laget i 1959, og Alain Resnais var en pioner innen filmnarrative teknikker for å gjenskape minner og fantasi på lerretet. Jeg forventer en oppblussing av barndommens skrekk. Krigens aldri bleknede traumer. Sjelens uforfalskede nødrop.

Jeg ser filmen i det kjelleraktige loftsrommet på Gotland med kjæresten min. Fra første tone i Georges Delerue ^[10] og Giovanni Fusco ^[11]s illevarslende lydspor med insisterende strykere, stikkende fløytepartier og vekselsvis kjærtegnende og opprivende pianostrofer, blir jeg sittende fjetret og anspent. Bildene flommer gjennom meg, slår meg, bærer meg gjennom et døgn i Hiroshima, bereder grunnen for den nær uavbrutte strømmen av indre og ytre dialog fra margen av Marguerite Duras‘ kompromissløse forfatterskap. En av de siste fluene som har overlevd den lange, varme sommeren deiser inn i skjermen, sulten på nakenhet, prøver å ete seg inn i de livaktige hudflatene som gnisser mot hverandre. Verken flua eller jeg vedkjenner oss mangelen på blod eller farger i fotografene Michio Takahashi ^[12] og Sacha Vierny ^[13]s dirrende svart-hvitt-bilder.

Et døgn i Hiroshima. Nedtellingen til en uunngåelig avskjed. Som å fylle på en oljelampe, vite nøyaktig hvor lang tid det tar før den brenner ut, følge nøye med på flammen. Både skape og ri på følelsesbølgene. Hindringen som en romantisk motivasjon. Makten i å vekke forbudt attrå. Selve overskridelsen kan forveksles med emosjonell nærhet, gjør at båndet oppleves som sterkere, nærere, mer intenst.

16 timer til flyet går.

HUN: Det er en evighet!

HAN: Ikke vær redd.

Jeg blir tvunget til å huske de gangene jeg selv har vært fanget i en tidsbegrenset intimitetslomme.

En helg i Oslo med den låvedør-formede kinesisk-amerikanske surferen. Da jeg skjønte at min egen vilje ikke var sterkere enn andres frykt for nederlag.

En uke i Trastevere med den rabiate, alkoholiserte danske forfatteren. Da min ungdom ble utslettet i detonasjonen av en atombombe som skulle vare i over ett år.

Jeg leter etter min kjæres hånd, et bevis på at varm hud fortsatt er tilgjengelig for meg. Kvinnen i filmen krøker seg sammen av smerte.

HUN: Åh, jeg er så ulykkelig!

DANSKEN: Åh, jeg er så ulykkelig! Jeg vil bare dø.

JEG: Hva er vitsen med at jeg følger deg til flyplassen?

AMERIKANEREN: For at vi skal være mindre alene.

^[14]

Japaneren stirrer nesten uavbrutt på kvinnen, borer seg inn i henne med målrettede spørsmål. Hun smiler konstant, krampaktig, slipper ham inn i små, kontrollerte doser. Gravingen går stadig dypere. På instinkt beveger han seg mot kjernen av hennes tragedie, navigerer ut i fra hennes tilknappede respons, hint av smerte i ansiktet.

Den siste sekvensen toner ut. En siste omfavnelse som ikke gir noen svar. Kommer de til å se hverandre igjen?

HUN: Hiroshima. Det er ditt navn.

HAN. Ja. Og ditt navn er Nevers.

Øynene mine er tørre når filmen stopper. Sinnet er forkullet. Jeg prøver å kommunisere med ham ved siden av meg.

JEG: Jeg vet ikke om det er meningen at japaneren skal være en virkelig mann. Den fysiske kjærligheten mellom dem virker så stilisert. Kanskje han skal representere kvinnens minnekatalysator?

KJÆRESTEN: Forholdet deres er veldig skulpturelt.

JEG: Slutten er åpen. Det kan tenkes at de begge skiller seg, og at hun blir i Hiroshima sammen med ham. Men like gjerne at hun reiser hjem, og at de aldri treffes igjen.

KJÆRESTEN: Men de gir hverandre navn etter sine verste katastrofer. Det er vel ikke sannsynlig at de ville holdt ut i et slikt forhold?

*

^[15]

Hva er Hiroshima? Hvem er Hiroshima?

Hiroshima er scenen for en maktdemonstrasjon der et lands ledelse ble tvunget i kne på bekostning av 200.000 uskyldige sivile.

Hiroshima er det sønderbombede senteret i et menneske etter å ha elsket og tapt.

Hiroshima er åstedet for et nytt kapittel i historien. Kan det komme friske vekster ut av asken, eller bare forkrøplede, forgiftede, forvridde tilløp til kjærlighet, imitasjoner av tidligere forhold?

HAN: Hva betydde Hiroshima for deg?

HUN: Slutten på krigen. Helt og fullt, mener jeg. Forferdelsen over at man våget, at man lyktes. Likegyldigheten. Frykten for likegyldigheten.

HAN: Hele verden gledet seg. Og du gledet deg sammen med hele verden.

Hvordan kan et land gjenreises etter å ha blitt beseiret?

Hvordan kan et menneske overleve å miste sin elskede?

I filmens første del blir vi kjent med Hiroshima i kvinnens forsøk på å overbevise mannen om hvor mye hun har sett og forstått av hans hjemsted. Vi klipper mellom nærbilder av sammenvokste overkropper som knar hverandre, og bilder fra Hiroshima, filmavisene av bombingens ofre fra de første dagene, den arkitektoniske og kroppslige ødeleggelsen, til den femtende dagen, når Hiroshima er dekket av blomster og ofrene som mistet håret har begynt å få hårstubbene tilbake. Smeltet jern. Menneskehud flytende i vanntanker i museet. Forbrente rygger. Forvridde fingre og hender. To pleiere åpner et bevisstløst offers øyelokk og leter rundt etter øyet der inne.

HUN: Jeg har sett fotografiene. Rekonstruksjonene. Forklaringene. I mangel av noe annet.

HAN: Du har ikke sett noe i Hiroshima.

HUN: Jeg har ikke funnet på noe.

HAN: Du har funnet på alt.

*

^[16]

Kanskje har menneskets minnefunksjon aldri vært bedre imitert på film enn i Hiroshima mon amour. Filmer projiserer bilder og lyd i en valgt rekkefølge for å fortelle en historie. Minner er hjernens forsøk på å bevare og løpende oppdatere menneskets identitet.

Noen ganger kan det være nødvendig å fortrenge vonde minner for å holde ut, slik man kan klippe bort en scene i en film. Men spor etter scenen kan anes i andre sekvenser, som er satt sammen for å skape et begripelig narrativ. Hiroshima mon amour er en demonstrasjon av muligheten filmkunstnere har til å portrettere menneskets kompleksitet og subjektive forhold til historie – verdenshistorie så vel som individenes skjebner. Men filmen rommer også japanerens blikk på seierherrens erkjennelse av hvor mange uskyldige liv seieren kostet. I kjølvannet av katastrofen gjenstår en navnløs kjærlighet som undersøker om det er mulig å sublimere seg fra en splittende, polarisert virkelighet.

Formmessig utnyttes filmmediet til fulle: Maleriske komposisjoner, bevegelige portretter, poetiske refleksjoner over uutholdelige avfotograferinger av lemlestelse. Synkroniserte bilder og samtaler. Innskutte minner, både i enkeltbilder og sekvenser. Et kvinneliv som trer frem for hvert ord og hvert minne som fremkalles i samtalen. Både seeren og japaneren blir kjent med henne. Først det uvesentlige, så sirkles det inn på stadig mer pregnante, indre sannheter.

Perspektivene stables oppå hverandre i et vaklende tårn: Seerens blikk på Hiroshima, rammen for møtet og innsiktene. Kvinnens blikk på Hiroshima. Mannens blikk på kvinnens ufullstendige blikk på Hiroshima. Mannens ufullstendige blikk på kvinnen, antakelsene, fordommene, nysgjerrigheten. Kvinnens blikk på mannens blikk på henne, som gjør at hun tar frem minner fra stadig dypere skuffer. En gammel kvinnes blikk på dem begge, vårt blikk på den gamle kvinnen, som får oss til å lure på hva hun fornemmer, hvordan hun tolker forholdet deres.

^[17]

I tilbakeblikkene fra Nevers er det oftest 1:1 mellom fortellerstemmen og bildene. Minnearbeidet imiteres i Alain Resnais‘ virtuose dobbelteksponering, omrokering og bortklipping, i projisering av gammelt oppå nytt. Kvinnens gjenerobring og gjenskapelse av seg selv trer frem for hver ord og bilde.

Hvordan kan jeg leve med meg selv når jeg har tapt i krig og vunnet i kjærlighet, eller vunnet i krig og tapt i kjærlighet?

Hvordan kan jeg bære mine minner uten å bli gal? Hvordan kan jeg leve med minnet om å ha vært gal av sorg?

Noen tragedier er så store at de trygler om å glemmes. Kjærlighetssorg er for mye for ett enkeltmenneske å ta innover seg. Sønderbombingen av to byer er for mye for en nasjon å forholde seg til.

Er kjærlighet sterkest der glemselen er størst? Eller er glemselen størst der ødeleggelsen har vært mest fullstendig?

*

I Elskeren beskriver den voksne fortelleren ansiktet sitt, som hun mener ble foreldet prematurt etter hun forlot sin kinesiske elsker som 17-åring.

Ansiktet fra dengang, det nye, har jeg beholdt. Det har vært ansiktet mitt. Det er naturligvis blitt enda eldre, men relativt sett ikke så mye som det kunne ha blitt. Jeg har et ansikt som er opprevet av dype og tørre rynker, med avfeldig hud. Det er ikke sammensunket, som enkelte ansikter med fine trekk, det har beholdt omrisset, men selve stoffet er ødelagt. Jeg har et ødelagt ansikt. [2] ^[18]

Beskrivelsen kunne like gjerne vært av en slagmark etter krigens herjinger.

I Hiroshima mon amour stilles det forbudte begjæret og sulten etter utslettelse i relieff til krigens grusomheter.

HUN: Sluk meg. Vansir meg i ditt bilde, så ingen etter deg kan forstå grunnen til et slikt begjær. Dagen kommer aldri til å gry for noen. Noensinne. Endelig.

Den franske kvinnen ønsker å identifisere seg med det elskeren kommer fra, den ødelagte byen hans. Hun ønsker selv å bli ødelagt.

*

^[19]

Prisen for å stå på feil side under en krig er minnene. De blir enten valgt bort, eller tilgriset til det uutholdelige.

Jeg husker en historie som ektemannen til en kamerat fortalte om sin norske tantes skjebne. Etter frigjøringen ble tyskerne internert i påvente av å bli sendt hjem. Tanten jobbet på internatet, der hun forelsket seg i en tysk soldat. Hun bestemte seg for å gifte seg med ham og bli med ham hjem til Tyskland. Det var vel best at hun gjorde det, tenkte jeg da han kom så langt i historien. Overraskelsen var at tanten ble avskydd i Tyskland. Mens hun sto i matkø, ble hun stukket i ryggen med strikkepinner av kvinner som sto bak henne. Hvorfor? spurte jeg. Fordi hun minnet tyskerne om deres nederlag, svarte nevøen.

Den franske kvinnen er påminnelsen om Japans tapte ære. Men allikevel klarer ikke japaneren å motstå henne.

HUN: Hvordan kunne jeg ane at denne byen var skapt for kjærlighet?

Japaneren vekker minnene om den franske kvinnens tapte ære. Men allikevel fremstår adskillelsen som uutholdelig.

HUN: Hvordan kunne jeg ane at du var skapt for nettopp min kropp?

Er det forfengelig å ville bety alt for noen? Kan noens «alt» erstattes? Er det i så fall uvesentlig hvem erstatteren er?

HUN: Jeg liker deg. For en begivenhet! Jeg liker deg.

*

^[20]

Minner er komprimert i tid. Akkurat som film. De sterkeste, mest skinnende øyeblikkene velges ut, pusses blanke. De svarteste, mest truende øyeblikkene etser seg inn, trenger seg på. Av alle øyeblikkene er det kanskje sorgen som skinner sterkest.

Når jeg forestiller meg øyeblikket før jeg dør, tenker jeg at kanskje bare de mest konsentrerte øyeblikkene vil gjenstå. I et voldsomt blaff vil de utvide seg og overskygge tidslinjens flate ørken. Og så vil også de drive bort med vinden.

Jeg har lenge stilt likhetstegn mellom identitet og kjerneminner, levd i troen på at jeg er summen av mine unike tanker og opplevelser. I følge min psykologvenninne bekreftes disse oppfatningene ikke av forskning, selv om såkalte narrative identitetsteorier ^[21] snakker om at vi er de fortellingene vi forteller om oss selv (skjønt unike er de ikke). En annen populær forestilling jeg har vært tilhenger av, er at kjærlighet tilsvarer lengselen etter et unikt bånd med et uerstattelig vesen.

Men i Hiroshima mon amour er det glemselen som står i fokus. Det sorte hullet som gjenstår når smerten er fortrengt. Det nødvendige i å glemme for å overleve. Og det uhyggelige i glemselens triumf over kjærligheten. Allerede mens kjærlighetshistorien utspiller seg, forutser japaneren hva som kommer til å skje. Med tid kommer selv disse uutholdelig intense timene til å glemmes. Vår katastrofe er ikke unik. Vår kjærlighet er ikke unik.

HAN: Om noen år, når jeg har glemt alt dette, og hatt lignende historier med andre… for vanens makt er stor… kommer jeg til å huske deg som glemselen av… selve kjærligheten. Vår historie vil jeg betrakte som det uhyggelige i å glemme.

*

Kilder:

[1] ^[22] Fra Elskeren, Marguerite Duras, s70-71, norsk oversettelse ved Annie Riis

[2] ^[22] Fra Elskeren, Marguerite Duras, s6, norsk oversettelse ved Annie Riis