Det har ikke akkurat vært knyttet store forventninger til Når jeg faller, den andre kinofilmen fra masterutdanningen til Den norske filmskolen. Første «eksamensbesvarelse», Bård Røssevolds på alle måter katastrofale Kometen, gikk tilnærmet usett på norske kinoer i fjor. Magnus Meyer Arnesens film er heldigvis et noenlunde solid relasjonsdrama om rus og foreldreansvar, men i likhet med forgjengeren bryter filmen hans løftene om kreativitet og nyskapning.
Når jeg faller handler om Joachim (Preben Hodneland), en ung mann som sliter med rusavhengighet, under skyggene av en historie med regelmessig misbruk, domfelling og rehabilitering. Idet vi blir kjent med ham har han flyttet inn i familiens avsidesliggende hytte på Nesodden og fått seg jobb på et restaurantkjøkken. Joachim er imidlertid under konstant overvåkning (urinprøver, samtaler med psykolog) for at myndighetene skal forsikre seg om at han faktisk er rusfri.
Sannheten viser seg å være en annen enn den han formidler. I skjul har Joachim fått et tilbakefall, og inntar heroin på fast basis. Gradvis trekker han seg lengre unna sin bekymrede far (Vidar Sandem) og jevnaldrende bror (Morten Svartveit), og tilværelsen settes ytterligere på prøve når ekskjæresten Maria (Alexandra Gjerpen) kontakter ham fra varetekten. Hun er tatt for lagring av et større parti heroin, og frykter en fengselsdom på opptil fem år. Joachim blir derfor nødt til å ta seg av deres åtte år gamle sønn, Lukas (Marius Aandal Pedersen), et barn han aldri har møtt.
I denne situasjonen konfronteres Joachim både med rusavhengigheten og en ufrivillig eneforsørgerrolle. Hvordan skal han, som ikke engang kan ta vare på seg selv, klare å være far til et barn?
*
En fargeløs hovedstad
Den surnede mannen som vekkes til live i møte med et annet menneske – det være seg en irriterende manic pixie dream girl eller en innpåsliten barneskikkelse – er en klisjé. Kjendiskomedier som Big Daddy (1999) med Adam Sandler og About a Boy (2002) med Hugh Grant, eller mer spenstige varianter som den franske actionthrilleren Léon (1994) og det new zealandske familieeventyret Hunt for the Wilderpeople (2016) er bare noen eksempler. Vår egen opplandsgamp, Atle Antonsen, tolket dessuten stereotypen i Arild Frölichs Grand Hotel (2016). Når vi først er inne på sammenligninger, skal det også sies at Joachims livskrise og håndteringsstrategier satt til en jamrende i-landssetting vekker minner om rollefiguren Anders i Oslo, 31. august (2011).
Det kan virke urimelig å forvente store overraskelser i møte med en film som Når jeg faller, og i den grad det er mulig å si at regissøren besitter et mot, er det i det konsekvente fraværet av sterke følelser og overveldende vendepunkter. Arnesens debut er kompromissløs i sin stillferdighet, i sitt forsøk på å avdekke subtile nyanser. Filmens grunntone – og for den saks skyld eneste tone – er sløv apati og monotoni.
Joachim tar ferja mellom Nesoddtangen og Oslo sentrum, og vandrer mellom holdepunktene Nationaltheatret, Karl Johan og jernbanestasjonen. Høsten er ikke lenger rød, oransje og gul, men grå, og hovedstaden vi blir presentert for består hovedsakelig av fargeløse bygg og trauste byggeprosjekter. Nedtellingen mot vinter og jul er insisterende langsom; kveldsmørket sniker seg på, været er overskyet, alt er trist. Fargepalettens sparsommelige innslag av blått og grønt bare understreker melankolien – trangen til å skru på et gulaktig taklys meldes i hvert eneste rom vi besøker. Det skarpe, kjølige dagslyset fra vinduer kommer til kort i møte med det allestedsnærverende mørket.
Ivar Taims fotoarbeid går stille i dørene, med et tydelig definert fokus. Kameraet veksler mellom det glidende og statiske, med nærbilder av en grublende hovedperson og et utall transportsekvenser fra den ene destinasjonen til den andre. Flere av utsnittene fremstår repeterende, nærmest rituelle. Selv om handlingen tar seg rikelig med tid og framdriften er seig, er Jaak Ollino Jr. sin klipping effektiv i det skjulte, der den sløyfer overflødige, praktiske detaljer med listige jump cuts. Komponist David Stephen Grants musikk bidrar til å skape en viss stemning i partiene der den rungende stillheten tilsidesettes.
*
En motvillig likegyldighet
Instrumentene er stemt slik at samme tone skapes hele veien, så Joachims depressive indre kommer mildt sagt tydelig til uttrykk. Siden utgangspunktet oser av tragedie, er det beundringsverdig at filmen unngår å bli sentimental, men samtidig er den så tvangspreget gjennomarbeidet at det kretser mot det kjedsommelige. Man tar seg i å savne noe rått og uflidd, noe impulsivt, inspirert og sammensatt. Filmens apati smitter over på tilskueren, som ønsker å kunne involvere seg skikkelig i rollefigurenes skjebnesvangre valg. Glimtene av endring i tempo, tone og utfall er der, men effekten av dem drukner i helheten.
Ambisjonen om å la hovedpersonenes indre fortone seg i alle filmens forgreininger er i seg selv dristig. I en film som Det sjuende kontinent (1989) lykkes Michael Haneke langt bedre med å la rollefigurenes meningsløse rutinehverdag strukturere hele fortellingen, fordi han sørger for å justere tilskuerposisjonen og røsker oss ut av monotonien mot slutten. Den nedadgående spiralen, som vi selv var en del av, betraktes plutselig fra utsiden og eskalerer i et klimaks som virkelig røsker tak i oss.
Når jeg faller blir derimot værende på stedet hvil og etterlater en slags motvillig likegyldighet hos seeren. Når rulleteksten inntreffer, er alt glemt.
*
Følsomme, fåmælte menn
Det mest interessante ved Når jeg faller er mannen som motiv, i fraværet av kvinnen. Historiens kjerne består av fire menn over tre generasjoner. Alle er de blitt fratatt en morsskikkelse, og bundet av en far. Eldstemann Sverre har mistet kona, som betyr at Joachim og broren Thomas mangler en mor, og mammaen til Lukas sitter i fengsel. Kvinnene som ellers inkluderes i handlingen er enten lærer, psykolog eller barnevernsarbeider. Alle åpenbare omsorgsroller, men distanserte i den forstand at de har valgt omsorg som yrke. (Kona til Thomas er for øvrig ikke i stand til å få barn.)
I mennene ser vi undertrykte følelser og haltende kommunikasjon, men bortsett fra det fåmælte, representerer ingen av dem nødvendigvis det stereotypiske maskuline. Alle er i stand til å ytre kjærlighet, de er følsomme og forsiktige, og treffes over mat på bordet, med innestemme og blikkontakt.
I utforskningen av mellommenneskelige relasjoner, er det beundringsverdig at filmen velger å berøre noe det er vanskelig å beskrive med ord. Regissør Arnesen viser hvor vanskelig det kan være å snakke samme språk, men vektlegger samtidig viktigheten av det å føle seg sett, å få bekreftelse og støtte.
I forholdet mellom Joachim og Thomas ser vi en ladd søskendynamikk mange kan kjenne seg igjen i. Der Joachim er selvmedlidende og følelsesstyrt, er broren pragmatisk og hardhudet. Der Joachim sliter med å innordne seg voksenlivet og samfunnet, er Thomas ansvarsfull borger med hus og kone. Joachim er det sorte fåret, og brorens versjon av å hjelpe er en kynisk, konfronterende tilnærming som sårer mer enn den motiverer.
*
«Oss mot verden», men «uten do»
Spillet og kjemien mellom Hodneland, Svartveit og Sandem er overbevisende. Teaterskuespilleren Preben Hodneland er i ett med rollefiguren, og utnytter stillheten for alt den er verdt i møte med det detaljfikserte kinolerretet. Med en oppvekst uten far, jevnlige barnevernsbesøk og en mor bak lås og slå, kunne Lukas lett ha blitt et karikert offer, men har fått flere lag – ikke minst gjennom debutanten Marius Aandal Pedersens prestasjon.
«Jeg er åtte år. Jeg er ikke så dum som du tror,» sukker guttungen når Joachim skal forklare ham noe. Og det stemmer, Lukas forstår mer enn man skulle tro der han observerer og tilpasser seg den lunefulle farsskikkelsens temperament og omgivelser. Av og til gjør han motstand, hever stemmen og konfronterer; i andre situasjoner vurderer han det slik at Joachim er den som trenger støtte.
Sammen utgjør de et «oss mot verden»-tospann, men vi påminnes jevnlig om at Lukas bare er et barn som må forsikre seg om at moren har det bra og ikke kan begripe omfanget av situasjonen; han trenger nærhet og distraksjon fra urolige tanker for å fungere i hverdagen. Det er fint å se at relasjonen utvikles, og at Joachim går fra å benekte sønnen til å finne mening i tiden de tilbringer med hverandre.
Arnesen og manusforfatter Kristian Landmark har styrt unna både over- og underdrivelser. Det er ingen magiske løsninger å finne i Når jeg faller, og vi skånes for moraliserende pekefingre. Joachim beveger seg som en pendel mellom fremskritt og tilbakefall, og vi kastes inn i scener der hovedpersonens oppførsel er så problematisk at vi rives mellom sympati og fortvilelse.
Joachim er ingen arketypisk narkoman, for avhengigheten hans er ikke alltid like enkel å få øye på. Han kommer fra gode kår, med en familie som følger ham opp, og har tak over hodet. Hadde det ikke vært for at Lukas kom inn i bildet, ville han trolig kunnet fortsette å balansere jobb og familiemiddager med fest og rus – et stykke på veien.
Fremstillingen av Joachims rusmisbruk gir oss blant annet innblikk i oppfølgingen av hans betingede dom, som han strategisk motarbeider ved å jukse med urinprøvene og lyve overfor psykiatrien. Han kjøper heroin på åpen gate, ruser seg hjemme og på offentlige toaletter, men effekten av dopet får vi bare visualisert én gang. Joachim ligger på en avskrudd solariumsseng, og idet han tenner opp og inhalerer, skrus én og én lampe på, til han omringes av neonlys. Abstinensene vises dessuten når det går for lang tid mellom hvert påfyll. Han svetter, vrir seg i smerte, spyr og gråter. Vi får se desperasjonen og nedverdigelsen når han roter i skuffer og stjeler fra faren. Og midt oppi det hele står barnet. «Ikke gå på do,» trygler Lukas. «Ta det litt med ro nå,» formaner dealeren når faren møter opp med sønnen på slep.
Mindre troverdig er det når Lukas ikke later til å skjønne hva som egentlig skjer inne på doen hver gang faren ruser seg. Filmens emosjonelle klimaks oppstår når Joachim forkynner at alt endelig skal bli bedre fordi han skal på avrusning. Sønnen virker mistroisk, og må forsikre seg at institusjonen er «Uten do?». Her virker det plutselig som om Lukas likevel ikke har skjønt noenting, for det er slett ikke gjenstanden do som er problemet.
*
Masterstudiet mot nye horisonter
Solariumsscenen er markant, fordi den bryter med filmens overordnede stil. I en annen sekvens inntar vi et forvridd fugleperspektiv, filmet med drone, også i forbindelse med inntak av heroin. Kamerainnstillinger som er ovenfra- og ned gjentas imidlertid opptil flere ganger, hver gang Joachim får tilbakefall. Musikken glir over i disharmoniske, mørke toner, og skaper en foruroligende stemning. Sekvensene lar oss ta avstand fra Joachims handlinger – vi ser bokstavelig talt ned på ham.
Stilgrepene er kjærkomne innslag, med tanke på det ellers så konsekvente uttrykket, men virker påklistret. «Vi ønsket å portrettere avhengighet på en realistisk og troverdig måte. Vi ville lage en vakker film som publikum kan kjenne seg igjen i, og gjerne skape refleksjon rundt temaet,» har produsent Gyda Velvin Myklebust uttalt om Når jeg faller på Den norske filmskolens nettsider. (Vedkommende er også programsjef for New Nordic Films i Haugesund, der filmen – kanskje ikke så overraskende? – fikk æren av å avslutte Den norske filmfestivalen i august.)
At masterstudentene har klart å lage et autentisk portrett av rusmisbruk, er verdt å merke seg. Når jeg faller handler ikke bare om rusavhengigheten i seg selv, som sykdom, men om de pårørendes lidelser og – i et større perspektiv – psykisk helse. Filmens overveldende gråhet er kompromissløst som kunstnerisk valg, men legger også et lokk over filmen som opplevelse. Som publikummer sitter man igjen med følelsen av at Når jeg faller er mer interessant å diskutere fra et sosiologisk perspektiv enn et kunstnerisk.
Det er nå seks år siden det Oslo-baserte masterløpet til Den norske filmskolen var i planleggingsfasen. Prosjektgruppa bestod av daværende filmskoledekan Thomas Stenderup, nåværende undervisningsleder Jan Lindvik og tidligere hovedlærer ved manuslinjen, Leidulv Risan. Siden oppstarten i 2014 har utfordringene vært mange. Lokalene på Filmens hus var langt fra optimale, og studiet tiltrakk seg ikke den tiltenkte søkermassen. Dermed ble det vanskelig å etablere et dynamisk, kreativt miljø, og budsjettet var for stramt til å romme produksjon av kinofilmer.
I januar fortalte filmskoledekan Karin Julsrud og Lindvik at masterstudiet skal gå i en ny retning:
«Studentene har klart å komme i mål, nesten mot alle odds. Så det står verken på innsats eller talent. De har levert så det holder, men erfaringene samlet sett gjør at vi vil gå vekk fra langfilmen som målet for en master. Det har blitt altoverskyggende å få ferdig filmen, og det har gått på bekostning av fordypningsdelen.»
Den tradisjonelle spillefilmen er sløyfet som målsetting. Julsrud og Lindvik omtalte det nye masterløpet som et laboratorium som skal utfordre det bestående i innhold, utforming, roller og fagområder. Fokuset skal nå være på den serielle produksjonsverdenen, med fokus på ny teknologi:
«Vi må møte framtiden med en annen tilnærming enn tidligere og også hente inn studenter som ønsker å teste ut nye plattformer, ny teknologi og nye forteller-virkemidler. Vi skal kunne tilby en utdanning som ikke finnes noen andre steder.»
Masterprogrammet har fått nye lokaler på Grünerløkka, og selv om opptakskravene forblir de samme (kunstfaglig bachelor, i tillegg til to års relevant praksis), oppmuntres det på skolens nettsider til bredere bakgrunn blant søkerne.
«Vi forventer å se søkere til våre studieplasser fra filmskoler og kunstfaglig utdanning, men også med bakgrunn i alt fra produksjon for film, TV og spill, regi og forfatterskap, produksjonsdesign, vfx og animasjon, foto, journalistikk, musikk, scenekunst, etc. Vi ser dette mangfoldet som en berikelse av de teamene, som sammen skal skape nye opplevelser for et fremtidig publikum.»
Siden erklæringen har det stort sett vært stille fra filmskolefronten. Den nye utdanningsplanen skal etter sigende ha blitt utformet i møte med søkermassen, og nå som studiehøsten er godt i gang kan vi trolig vente oss en oppdatering i løpet av senvinteren.
*
Gull og grønne skoger
Når jeg faller ser med andre ord ut til å bli Den norske filmskolens siste spillefilm. Den drastiske U-svingen bort fra masterens opprinnelige konsept er nytenkende og aktuelt, men etterlater likevel en bismak av skuffelse. Å prioritere den hyppige utviklingen i norsk medielandskap er en proaktiv strategi, men er det Den norske filmskolens ansvar?
Da Stenderup lanserte sin masterplan i 2014, omtalte han det som «den viktigste dagen for filmskolen siden starten i 1997». Tilbudet skulle heve norsk filmkultur gjennom vågale kunstneriske eksperimenter: «Dette Master-programmet vil i praksis bli den viktigste kunstneriske forskningsarenaen for norske filmskapere, hvor ikke-kommersielle rammevilkår og en plikt til å risikere noe vil være beskyttet av statuttene.»
Det ble hentet inspirasjon fra New Danish Screen, og søkere ble oppmuntret til å drømme frem uutforskede visjoner. Det ble lovet gull og grønne skoger. Under Stenderup har bachelorgraden på Lillehammer prioritert å lære bort et basisgrunnlag for historiefortelling på film. Dette har vært diskutert ved flere anledninger, ettersom de uteksaminerte kullene år etter år produserer solid håndverk, hovedsakelig uten særpreg.
Stenderup har selv påstått at man ikke kan forvente at en filmskole skaper unike filmkunstnere på bare tre år, og det var nettopp dette hullet masterstudiet skulle fylle. Det skulle bli en arena for utforsking og dypdykk. Tanken var god, og det er trolig mange årsaker til at masterutdanningen har mislyktes med dette i startfasen. Men var det faktisk nødvendig å vrake hele grunnideen etter et par nederlag? Var det ikke tilstrekkelig å sløyfe spillefilmvisjonen, som i utgangspunktet var urealistisk? Og kan ikke et masterløp være like masterløp med justerte premisser, uten en horde av etablerte travere blant studentene?
Vi skal ikke ta sorgene på forskudd, og det blir spennende å følge prosjektet videre. Men la oss likevel skotte bort på nabolandet vårt, disse danskene som kaster seg ut i et fem år langt, sammenhengende filmskoleløp. Er ikke norsk filmkultur bærekraftig nok til å gjøre det samme?
*
