«Vi kan ikke lukke øynene» – en samtale med Paul Greengrass om 22 July

Denne artikkelen er produsert i samarbeid med Dagsavisen.

*

– Det er farlig å vende seg bort fra det vanskelige, mener Paul Greengrass. Denne uken viser han for første gang Netflix-filmen 22 July for et norsk kinopublikum.

Den britiske regissøren bak den mye omtalte filmen om 22. juli-terroren var klar i sin tale da Montages møtte ham i Venezia tidligere i høst.

– Høyreekstremismen brer seg utover Europa og USA, i rasende fart, fullstendig ute av kontroll. Nynazister marsjerer i Tysklands gater, og i Sverige er nå et konservativt nasjonalistisk parti blant landets største. Vi ser lignende tilstander i Polen, Ungarn og Storbritannia. Utviklingen er en stor trussel mot demokratiene i Vesten, og med 22 July ønsket jeg å lage en film som advarer mot konsekvensene av denne typen ideologier, sier Paul Greengrass.

I morgen møter han et norsk kinopublikum på en eksklusiv visning av filmen for overlevende, pårørende, de som har arbeidet med filmen og andre. Dette blir sannsynligvis den eneste kinovisningen av filmen, som får ordinær Netflix-premiere 10. oktober.

– Mange har spurt om hvorfor akkurat Netflix har produsert 22 July. Årsaken er at jeg ønsker å nå ut til alle dem som ikke går på kino, og særlig de unge. Ingen er bedre posisjonert til å formidle filmen til tenåringer rundt omkring i verden enn Netflix. Om mange voksne hadde valgt å løse billett til 22 July, ville det ikke vært tilstrekkelig i akkurat dette tilfellet, sier Greengrass.

Paul Greengrass (foto: Wikipedia).

Å produsere filmen med lokal stab var vesentlig for å gi filmen norsk identitet og sjel, og den engelskspråklige dialogen var avgjørende for å nå bredest mulig ut.

– Jeg kjente ingen av skuespillerne fra før av, og ble imponert over talentet, profesjonaliteten og dedikasjonen deres. Anders Danielsen Lie måtte løse en nær sagt umulig oppgave, men i likhet med meg var han av den oppfatning at det ikke lot seg gjøre å skildre angrepene og prosessen i etterkant uten å fremstille gjerningsmannen. Men det måtte gjøres riktig. Det var ikke aktuelt å redusere Anders Behring Breivik til å være et psykopatisk monster, for det sanne og skremmende er at han er et menneske, mener Greengrass, og forteller at motivasjonen for å lage 22 July aldri var å skildre selve terrorangrepet. Han var heller ikke interessert i å ta kontakt med Breivik. Ifølge Greengrass selv ville det fremstått respektløst overfor ofrene og familiene deres.

– Vi har tilgang på de kildene vi trenger. Hvis Breivik hadde vært en isolert figur, ville jeg neppe laget filmen. Men dessverre er han bare toppen av et voksende isfjell, og vi er nødt til å konfrontere og argumentere imot disse stemmene. I altfor lang tid har vi latt høyreekstreme holdninger seile sin egen sjø, men etter å ha opplevd konsekvensene kan vi ikke lenger holde oss for øynene og late som om denne ondskapen ikke eksisterer eller har innflytelse.

– Når katastrofer som 11. september eller 22. juli inntreffer, får de store konsekvenser for livene våre. Samfunnet tar opp i seg og reflekterer over det som har skjedd, og forsøker å finne en mening i det meningsløse. For et lands befolkning er dette er i seg selv en terapeutisk prosess, men for dem som er direkte rammet fortoner alt seg annerledes. En utbredt frykt blant de overlevende er at historiene deres skal havne i glemmeboka, at samfunnet skal sy igjen såret og komme seg videre. Denne filmen er bare en del av en større diskurs, et kulturelt kretsløp bestående av utallige artikler, nyhetsinnslag, radioprogram og dramatiseringer, men forhåpentligvis kan den bidra til å holde samtalen om 22. juli levende.

At Norge møtte Breivik på lik linje med andre forbrytere, med den demokratiske rettsstatens prinsipper, mener Greengrass bør være til inspirasjon for hele verden.

– En skikkelig rettsprosess demonstrerer det rasjonelle sitt overtak i møte med det irrasjonelle. Rettssaken mot Breivik undersøkte bakgrunnen hans, avslørte omfattende omsorgssvikt i barndomshjemmet, analyserte potensielle årsaker til at dette mennesket hadde endt opp akkurat slik. Eksperter vurderte om han var psykotisk eller den han selv hevdet – en «politisk aktivist», en «fotsoldat» for et nettverk med forgreininger over hele Europa. Selv om Breivik åpenbart er sosiopat, fremkom det at han ikke var psykotisk i gjerningsøyeblikket. Angrepet var en bevisst og målrettet handling, og derfor var det viktig å la terroristen komme til orde. Vi kan ikke bekjempe ekstreme holdninger uten å høste kunnskap om hvem som tenker slik og hvorfor.

Regissøren er forberedt på å vekke ulike reaksjoner. En av kollegene hans har spådd at det trolig vil eksistere like mange oppfatninger om filmen som det finnes mennesker i Norge.

– Vår film er ikke den første, og blir heller ikke den siste om 22. juli. Det er opptil hver enkelt å vurdere hvorvidt filmen bærer preg av innsikt og respekt, og noen vil påstå at et slikt prosjekt er spekulativ allerede på idéplanet. Vi utarbeidet manuset og rollefigurene i tett samråd med ofre og etterlatte. Uten deres tillatelse kunne vi aldri ha laget filmen. Det blir imidlertid feil å antyde at disse bidragsyterne er medansvarlige – de må selv vurdere resultatet og uttale seg akkurat slik de ønsker.

Filmen 22 July er basert på Åsne Seierstads bok En av oss: En fortelling om Norge (2013). Forfatteren stiller seg også bak filmen, og bidro til å promotere den i Venezia.

– Paul tok kontakt etter å ha lest En av oss, fordi han innså at det faktisk var mulig å lage en film om 22. juli, med boken som utgangspunkt. Vi møttes til en prat, men det ble raskt viktig å lage et tydelig skille mellom min bok og hans filmatisering. Jeg har ikke hatt noen formeninger om hva som bør prioriteres eller kuttes vekk – alt som har med Breiviks oppvekst å gjøre er utelatt fra filmen fordi Paul valgte et annet fokus. Jeg synes det er blitt en viktig og god film, sier hun til Montages.

Greengrass har gjort det til sitt varemerke å skape intense actionthrillere med utgangspunkt i virkelige hendelser (han ble Oscar-nominert for 9/11-filmen United 93, 2006). 22 July har et annet, mer dempet uttrykk enn hans tidligere filmer, og regissøren valgte den norske fotografen Pål Ulvik Rokseth (Sensommer, Adjø Montebello) i stedet for sin faste samarbeidspartner Barry Ackroyd.

– Det føltes riktig å fortelle i et langsommere tempo enn i mine tidligere filmer. Både klipperytmen og det nedtonede fotografiske uttrykket er ment å uttrykke respekt for hendelsene. Jeg ville nødig virke fascinert av de dramatiske situasjonene på Utøya og i regjeringskvartalet, men i stedet vise interesse for de kompliserte prosessene i etterkant av angrepene. Disse kunstneriske valgene gir 22 July et visst journalistisk preg – men jeg synes stadig vekk den føles som en av mine filmer.

I Venezia biter vi oss merke i at Erik Poppes norskspråklige Utøya 22. juli, virker langt mer kontroversiell og polariserende blant internasjonale kritikere enn Greengrass’ filmatisering. Selv har han ennå til gode å se Poppes film, men sier ingenting om hvorfor.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>