Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene i utvalget. Sofia Coppolas spillefilmdebut The Virgin Suicides (1999) vises fra og med 14. mars – sjekk tidspunkter i oversikten hos ditt cinematek.
*
På slutten av 1950-tallet var filmkulturen i ferd å få et skudd av livgivende energi fra filmskaperne i den franske nybølgen, men inntil Cannes-premieren på den unge kritikeren François Truffauts På vei mot livet («Les quatre cents coups») 4. mai 1959 var det få som visste hva Truffaut hadde i ermet som regidebutant. Resten er historie.
Stanley Kubrick, Ingmar Bergman, Akira Kurosawa, Woody Allen – slik lyder starten på en lang liste over mesterregissører som ikke fikk til et fiks ferdig mesterverk i sin debutfilm. For de fleste store filmskapere har det tatt tid, men for andre sitter den første spillefilmen som et skudd. For Truffaut og hans bølgekamerat Jean-Luc Godard ble det mesterverk på første forsøk, og det er da heller ikke tilfeldig at vi har plassert På vei mot livet og Godards Til siste åndedrag sammen på listen nedenfor.
Men hva er så en virkelig god debutfilm? Det finnes naturligvis et hav av dem, og vi i Montages ser mange nye hvert eneste år. Filmfestivaler er som fangstplasser, der kritikere og kuratorer kaster snøret uti blant ferske regissører og håper: «Kanskje biter det denne gangen!» Som oftest får man dessverre ikke napp, fordi det i mange tilfeller er vanskelig nok for en ung filmskaper å etterape favorittfilmen sin, eller stable en helt enkel historie på beina – uten å tilføre filmspråklige grep eller sin egen touch.
Den sjeldne, perfekte spillefilmdebuten er en film som føles nyskapende og original, som introduserer en markant, ny stemme man har savnet uten å vite det selv, fra en regissør som har en særegen visuell stil og som klarer å samle alle disse elementene i et helhetlig filmverk.
Denne typen perfekte debuter kommer svært sjelden – Julia Ducournaus pustberøvende grøsser Raw (2016) er et av få nylige eksempler – men i gruppen rett bak de eksplosivt gode førstegangsfilmene, finner vi «de andre» – de mange lovende debutfilmene som ikke er helt fullendte, men som indikerer et talent, eller noe talentfullt, som med riktig utvikling kan lede til enda bedre filmer. Noen eksempler på denne typen debutfilmer (som har ført til store regissører) finner vi i Paul Thomas Andersons Hard Eight (1996), i David Lynchs Eraserhead (1977), i Jane Campions Sweetie (1989) og Quentin Tarantinos Reservoir Dogs (1992). Særlig sistnevnte grenser også mot å tilhøre debutfilm-toppsjiktet (det var en av de heftig diskuterte boblerne til listen nedenfor), men Reservoir Dogs måtte vike plassen denne gangen.
*
Så til kåringen. Eller, vi kaller vel dette et utvalg, fordi det måtte en del diskusjoner til for at vi klarte å samle oss om kriteriene for listen. En definitiv kåring over tidenes beste debutfilmer er nemlig ingen enkel sak å avgjøre, så istedenfor å fastsette «de ti beste debutfilmene i filmhistorien» er vår kåring justert av disse retningslinjene:
- Vi har ikke inkludert debuter som kan beskrives som ‘one-hit wonders‘, altså filmer som isolert sett er enestående i kvalitet, men som er laget av regissører der filmografien ikke har endt opp med å inneholde noe særlig mer av kvalitet enn debuten. Vi har heller ikke inkludert førstegangsverk av regissører som har laget bare tre (eller færre) spillefilmer. (Eksempler: The Night of the Hunter [1955], hvor Charles Laughton bare laget denne ene filmen, Donnie Darko [2001], der Richard Kellys påfølgende filmografi har vært en stor nedtur, og Frihetens regn [1994] hvor det samme gjelder for Frank Darabont. Alle disse tre er høyt elskede filmer i redaksjonen, men falt bort på grunn av kriteriene.)
- Vi har forsøkt å balansere variasjonen i utvalget ved å trekke frem filmer fra ulike tiår i filmhistorien (ikke bare gamle titler, og heller ikke bare nye), og filmer fra ulike land.
- Til slutt har likevel vi i Montages-redaksjonen først og fremst diskutert kvaliteten på de fremste debutfilmene vi har sett, og selv om vi har hatt ulike personlige topp 10-lister, har den endelige kåringen tatt opp i seg de fleste perspektivene som hver og en av oss har presentert.
*
Omtalene nedenfor er skrevet av Karsten Meinich (KM), Lars Ole Kristiansen (LOK), Sveinung Wålengen (SW), Thor Joachim Haga (TJH) og Elisabeth Gripsrud (EG). Blant boblerne på «11. plass» som ikke er nevnt over – kåringen ga bare plass til ti filmer (vel, tolv totalt i listen vår nedenfor, siden vi har jukset litt) – finner vi debutfilmer som 12 Angry Men (Lumet), Hiroshima mon amour (Resnais), The Duellists (R. Scott), Sixteen Candles (Hughes), Speed (De Bont), Night of the Living Dead (Romero), The Seventh Continent (Haneke), Easy Rider (Hopper), Delicatessen (Jeunet/Caro), m.fl.
*
Sofia Coppolas sarte eksistensialisme hviler i grenselandet mellom Hollywoods tradisjonelle filmfortellinger og europeisk modernisme. Hennes imponerende, formsikre spillefilmdebut, The Virgin Suicides, kretser rundt et kollektivt selvmord begått av fem søstre, i en forstad i USA mot slutten 1970-tallet. Mens de ennå er i live blir Lisbon-søstrene den store fascinasjonen for en jevnaldrende kompisgjeng i samme nabolag. Etter at familiens yngste søster, Cecilia på bare 13 år, tar livet av seg, lager gjengen en slags klubb der de observerer jentene og samler på eiendeler de får snoket til seg. Søstrene blir mystiske og utilnærmelige, nærmest mytiske skikkelser for guttene. I en drømmelignende montasjesekvens, der guttegjengen samles for å lese høyt fra dagboken til Cecilia, forestiller de seg et idyllisk scenario der Lisbon-søstrene danser og flykter fra hverdagen i en blomstereng.
Den analytisk anlagte i gjengen kategoriserer Cecilia som en virkelighetsfjern romantiker fordi tekstene hun skriver er usammenhengende og håndskriften rotete; i guttenes blikk blir jentene stereotypier på femininitet, der de plukker blomster og ser drømmende ut i luften med henførte blikk. Flere var kritiske til at The Virgin Suicides i seg selv dyrker disse stereotypiene, men det er viktig å huske på at Sofia Coppola egentlig ikke har laget en film om jentene, men om hvordan guttene ser på dem. Samtidig veksler hun mellom å vise guttenes blikk og jentenes faktiske virkelighet, «bak fasaden», der det klaustrofobisk rosa, nipsdekorerte pikeværelset fungerer ypperlig som metafor for hvordan jentene føler seg fanget av konforme kjønnsroller. Allerede i sin første spillefilm demonstrerer Coppola sitt reflekterte forhold til kjønnsrepresentasjon og kamerablikk, og uten å moralisere synliggjør hun det skadelige ved å redusere andre mennesker til objekter, estetikk, noe som «skal studeres». –EG
Tony Scott (1944-2012) var en av filmhistoriens store popkunstnere, og karrieren hans sluttet aldri å bevege seg i nye og spennende retninger. Men skal man løfte frem bare én fase, er det vanskelig å komme utenom de «formative årene» på 1980- og begynnelsen av 1990-tallet, da estetikken hans lå litt tettere opp mot den flamboyante storebroren Ridley, og blafrende gardiner, stearinlys og maleriske tablåer var like faste ingredienser som actionscener med høy bevegelsesenergi. Dag Sødtholt oppsummerer den ekstraordinært selvsikre debuten The Hunger godt i sin omtale her på Montages:
«The Hunger er synlig påvirket av den franske cinéma du look-bevegelsens polerte, reklamefilmaktige stil (Jeán-Jacques Beineixs Diva er et prominent eksempel), men Scotts debut er likevel vanskelig å sammenligne med noe som helst – den etablerer liksom sitt eget regelverk for hva som er godt og dårlig. Scott undersøker temaer som aldring, udødelighet, mellommenneskelig maktkamp, begjær og seksuell identitet i et ultrastilisert, gjennomkomponert og uvirkelig billedspråk. Den stadige kryssklippingen mellom forskjellige scener er uhyre særegen. Lyddesignet og dialogen framstår merkelig dempet og fjern, som for å antyde at det eksisterer en gjennomsiktig barriere mellom vampyrene (med den tusenår-gamle, mannekeng-aktige Catherine Deneuve i spissen) og deres omgivelser. Samtidig ligner deler av filmen ren exploitation med sin fråtsing i kynisk brutalitet og blod. The Hunger er både tarvelig og raffinert på samme tid, og dermed en perfekt refleksjon av dens vampyrer: Kulturelt forfinede, men henvist til bestialske og bloddryppende drap for opprettholde livet.» –LOK
Larry Clark hadde allerede skapt furore i over 20 år som fotograf, før han i 1995 gjorde sin spillefilmdebut som regissør med Kids. Sammen med den vesentlig yngre manusforfatteren Harmony Korine fremstilte han et ungdomsmiljø i New York, som ikke sto mye tilbake for hans rystende fotografier. Første gang jeg så Kids ble jeg helt satt ut av kynismen, særlig i dialogen. Én ting er hva de gjorde, men måten disse ungdommene snakket på vitnet om en gruoppvekkende apati og misforståelse av verdier.
Clark dømmer dem ikke, han bare viser dem slik de er, men i dét – slik tilfellet er i flere av både hans egne og manusforfatter Korines filmer – ligger det også en opplysende advarsel. Med sitt rufsete, New York-baserte 1990-tallsuttrykk er Kids både frastøtende og tiltrekkende. Soundtracket passer perfekt til både tids- og stedsånden (for fans av New York-rap fra 1990-tallet er det mye å nikke anerkjennende til). Kids introduserte også verden for to ikke ubetydelige filmpersonligher, nemlig Chloë Sevigny og Rosario Dawson, som entret skuespilleryrket inn fra venstre i denne sjokkgode ungdomsfilmen. –SW
Regissør Claire Denis ble født i Paris, men flyttet til Kamerun med foreldrene sine bare to måneder gammel. I løpet av oppveksten bodde hun i flere vestafrikanske land, og det er minnene fra denne perioden som danner grunnlaget for Chocolat – et poetisk tilbakeblikk på fransk kolonitid mot slutten av 1950-tallet. Etnisitet og kjønn er tilbakevendende temaer i Denis’ kunstnerskap, og i hennes debutfilm knyttes dette mer direkte opp mot kolonitiden enn i senere verker.
Hverdagen utspiller seg gjennom øynene til unge France (Cécile Ducasse), som bor i Kamerun med sine foreldre. Hennes eneste venn er familiens svarte tjener Protée (Isaach De Bankolé). Komplikasjoner oppstår når en seksuell spenning mellom Protée og moren til France blir avslørt, og gjennom Denis’ vakre formspråk trekkes historiske linjer fra kolonitiden inn mot nåtidens Frankrike. Det vestafrikanske landskapet får utfolde seg gjennom lange tagninger i stillhet; Denis’ særpregede visuelle stil ble kanskje for alvor etablert gjennom samarbeidet med fotograf Agnès Godard, fra og med J’ai pas sommeil (1994), men Robert Alazrakis fotoarbeid i Chocolat er nydelig og svært «denisk». –SW
Med usedvanlig moden formsans til spillefilmdebutant å være – ikke minst i Norge – grep regissør Joachim Trier publikum fra første øyeblikk med Reprise. Bare åpningssekvensen alene, som er både selvsikker og følsom, bærer bud om hva slags film vi har i vente, og hvilken regissør som introduserer seg selv. Forskjellige tidsplan brukes i tilknytning til assosiative hopp i hovedpersonenes tankestrømmer, og blir karakteriserende for hvordan hovedpersonene Erik og Philip tenker og er. Slik transporteres vi umiddelbart inn i de to vennenes tankesett, et sted vi blir værende ut gjennom filmen. Selv om Reprise er kulturspesifikk for Oslo, er filmens store popularitet utenfor Norge et testament på dens universale tematiske appell. Ofte sylskarp og humoristisk i sin skildring av vennegjengen, er Reprise likevel mest av alt et tankevekkende drama.
Joachim Triers spillefilmdebut var ikke bare en markant og historisk hendelse i nyere norsk film; dette er et verk av høy kunstnerisk kvalitet og originalitet som umiddelbart ble lagt merke til internasjonalt. Og det er verdt å merke seg at Trier fulgte opp Reprise med Oslo, 31. august (2011), Louder than Bombs (2015) og Thelma (2017), tre filmer med like sterk egenart som debuten, og som videreutvikler formmessige og tematiske ideer introdusert i Reprise. Etter min mening er Triers spillefilmdebut fortsatt nøkkelverket i det som nå har blitt en av nyere europeisk films mest interessante filmografier. Til dags dato er Reprise fortsatt en av de beste filmene jeg har sett om vennskap, og jeg har møtt mange mennesker omkring i verden som har samme forhold til filmen som meg; franskmenn, tyrkere og amerikanere – de har alle sett seg selv i en eller flere sider av historien. –KM
Bak Fucking Åmåls rufsete look befinner det seg en klinkende klar oppvekstskildring, fra en debutant som ser ut til å ha visst nøyaktig hva han ønsket å formidle. Lukas Moodysson regidebuterte med et brak i 1998, og alle som var gamle nok til å se Fucking Åmål på kino husker oppmerksomheten som fulgte. Få andre skandinaviske regissører har klart å vekke en hel ungdomsgenerasjons nysgjerrighet på lignende vis – men ser man Moodyssons debut igjen i dag, oppdager man også hvor godt filmen lykkes i å vokse seg ut av sin svært distinkte, skandinaviske 1990-tallsinnpakning.
Identitetsproblematikken, forelskelsen, gruppementaliteten og alle de andre «typiske» coming of age-elementene er fortsatt like duggfriske; takket være varmen, detaljrikdommen og den syrlige humoren som filtreres gjennom Moodyssons blikk. Interiør og klesplagg er lattervekkende identitetsmarkører i filmen, men først og fremst handler dette om menneskene, rørende skildret i all sin svenskhet. Moodysson skuslet ikke bort muligheten etter den gode mottakelsen for Fucking Åmål, og fulgte opp med bl.a. Tilsammans (2000) og Lilja 4-ever (2002), der særlig den siste ble en minst like stor snakkis som debutfilmen. –SW
Mange av Terrence Malicks auteurgrep er tilstede i debutfilmen Badlands (1973), deriblant bruken av ettertenksom fortellerstemme, duvende kornstrå og mennesker i tilsynelatende apati. Samtidig er det kanskje hans mest tilgjengelige og actionfylte film i sin lekne krysning av Bonnie and Clyde (1967) og en forkvaklet versjon av Den Amerikanske Drømmen. Kit (Martin Sheen) og Holly (Sissy Spacek) forlater sine kjedsommelige småbyliv for å turnere land og strand på søken etter harmoni og lykke – og tilintetgjør alt som kommer i deres vei. Malick (som selv har en liten rolle i filmen) bruker apatien som fremmedgjøring; et irritasjonsmoment som trekker oppmerksomheten mot det nonchalante i drapsferden. Ja, selv ofrene er udramatiske i sine reaksjoner, som igjen bidrar til økt ubehag. Denne sanselige og drømmeaktige verdensanskuelsen, kanskje spesielt tydelig i den überromantiske skogssekvensen, underbygger rollefigurenes illusjon om harmoni. På den måten skapes det en kontinuerlig kontrast mellom Sheen og Spaceks fjerne tilstand og det usigelig vakre i naturvistaenes nærhet.
Badlands føles kanskje litt for uferdig til å klassifiseres som Malicks beste film, men den er uten tvil i toppsjiktet av hans samlede verker og er dermed en av de mest imponerende debutene i filmhistorien. På klassisk vis i regissørens uttrykk forenes det store med det lille, makro mot mikro, i herlig selvhøytidelighet. Reisen er like mye inn som den er ut mens vi følger våre to antihelter og deres nesten tilfeldige og meningstomme selvoppdagelsesferd – by the telephone poles – til de calypso-inspirerte tonene av Gustav Holsts Gassenhauer. –TJH
Før Orson Welles ble en notorisk umulius, et overvektig geni med sigar i munnviken, et amerikansk ikon snarere enn en vellykket filmskaper, var han tidenes største talent. Citizen Kane er ikke bare ansett av mange historikere for å være den mest imponerende debutfilmen som er laget – men også den beste filmen, punktum (Welles toppet tidsskriftet Sight & Sounds liste i flere tiår, inntil den i 2012 ble oversteget av Hitchcocks Vertigo). Citizen Kane er noe så uvanlig som en ekstremt virtuos, men likevel disiplinert film, der alle virkemidlene – både de prangende og mer subtile – spiller sammen og skaper en cinematisk symfoni. Citizen Kane er like kjent for sin tekniske oppfinnsomhet og filmspråklige eleganse som den er for sin medrivende og innflytelsesrike fortellerstil – og underholdningsverdi.
Ingen ville klart å følge opp en slik film i sin neste – og Welles klarte det aldri. Hans sagnomsuste debutfilm ble en forbannelse. Hvordan det var mulig for ham å lage noe slikt – som regissør, manusforfatter, produsent og hovedrolleinnehaver – i en alder av 25 år, er fortsatt umulig å forstå. Ren magi. At Citizen Kane har tålt tidens tann, føles nesten patetisk å påpeke, men det er virkelig besnærende hvor slitesterk filmen er; at den til tross for sin innrøykede mesterverkstatus stadig føles ung og moderne. —LOK
Truffaut og Godard. På vei mot livet (1959) og Til siste åndedrag (1960). Les quatre cents coups og À bout de souffle. De to mest berømte filmene fra Den franske nybølgen ble begge laget av spillefilmdebutanter, og disse to skulle vise seg å bli de mest innflytelsesrike regissørene i sin tid – noen vil kanskje også hevde at Truffaut og Godard er blant etterkrigstidens aller viktigste filmskapere. Uansett hvor mye verdi man vil tilskrive disse to, er det i alle fall liten tvil om at På vei mot livet og Til siste åndedrag er å regne som enestående debutfilmer. Idérikdommen, lekenheten, følsomheten og fortellergleden som både Truffaut og Godard fant uttrykk for er både typisk for debutfilmer, og uhyre sjelden. Der lojalitet til konvensjoner, politisk korrekthet eller manglende kreativitet tvinger de fleste debutfilmer i kne, var alle forutsetningene for nyskaping og kunstnerisk frihet på plass da Truffaut og Godard forløste sin kunnskap om og kjærlighet for filmmediet i hver sin debut.
På vei mot livet er for meg den mest gripende av disse to. Truffaut fylte manuskriptet med sine egne opplevelser fra en usikker ungdomstid, og i 14-årige Jean-Pierre Léaud fant han den perfekte skuespilleren til sitt alter ego. Léauds nydelige rolletolkning er for lengst kanonisert som et ikon i fransk filmhistorie, men Truffauts oppvekstskildring hadde virkelig vært umulig å se for seg uten Léauds sjarme og emosjonelle intelligens. På vei mot livet er ikke uten lekne visuelle detaljer og innovative formgrep, men det er i Godards debutfilm vi finner det mest filmspråklig radikale verket av disse to. Til siste åndedrag ble laget for snart 60 år siden, men er fortsatt en ubegripelig frisk og frigjørende film. Med vidunderlige jump cuts (i både bilde og dialog), et oppfinnsomt kameraarbeid av Raoul Coutard og løs narrativ struktur satte Godard sin signatur på nybølgens look, og følgelig også et av de viktigste filmatiske uttrykkene fra 60-tallet.
Uten spillefilmdebutanter som Truffaut og Godard ville ikke filmmediet ha beveget seg videre slik det gjorde på starten av 1960-tallet, og det skal fortsatt skje mye innovasjon (får vi håpe) innen kontemporær film, så om unge filmskapere i dag skulle mangle inspirasjon, er det kort vei til På vei mot livet og Til siste åndedrag. –KM
Med Pather Panchali (1955) snudde Satyajit Ray opp/ned på den internasjonale anerkjennelsen til indisk filmkultur. Det hadde naturligvis eksistert alternativer til det dominerende Bollywood-paradigmet tidligere, men med Best Human Document-prisen under Cannes-festivalen i 1956 og massiv internasjonal oppmerksomhet, ble Ray snart adoptert som en av de nye, store verdensauterene. Ray var en multikunstner med stor kjærlighet for Rabindranath Tagores livsfilosofi og med et lidenskapelig forhold til vestlige filmkunstnere som Jean Renoir og italiensk neorealisme. Kanskje er det noe av grunnen til at debutfilmen Pather Panchali – den første av den såkalte Apu-trilogien – har en så enorm kunstnerisk og emosjonell kvalitet.
Alt er tilsynelatende enkelt – både oppvekstskildringen av Apus opplevelser i den bengalske landsbyen på begynnelsen av 1900-tallet og nøkternheten i fortellestil. Her er ingen store krumspring og ingen sanger som bryter opp handlingen. Allikevel er den proppet full av usigelig vakker hverdagspoesi – om det er bruken av tog som bilde på den menneskelige reisen, insekter som hviler på vannskorpa som et bilde på overlevelse under fattige kår eller kameraføringen som gjennomgående ser verden med Apus øyne. Ravi Shankars sitardrevne musikk kretser hovedsakelig rundt de samme akkordene, og glir dermed organisk inn i det realistiske uttrykket, men påpeker samtidig sentrale visuelle signaler med dypere mening enn det rent overfladiske. Filmen er i det hele tatt en oppvisning i menneskelige følelser og valg gjennom rene audiovisuelle grep uten egentlig å ha noen markant intrige. Selv om Ray fortsatte denne utforskningen med mesterlig innsikt i oppfølgerfilmene Aparajito (1956) og Apur Sansar (1959), står Pather igjen som filmen med størst emosjonell resonans. Det er en feiring av alt det vakre, skremmende, tragiske, utfordrende og kjærlige ved det å være menneske.
Pather Panchali er ofte med i toppsjiktet av ulike debutfilm-kåringer, men når nesten aldri helt til topps. Det synes vi er urettferdig, fordi den står på ingen måte tilbake for andre kanoniserte verker i den vestlige verden. Tvert i mot er den en filmhistorisk hjørnestein som fremdeles marginaliseres i mye av filmundervisningen. Vi lar den gå helt til topps i vår kåring – ikke bare for å bøte på andres forsakelse, men fordi vi synes den fortjener det. –TJH