Når en tysk lavpriskjede vurderer å etablere seg i den lille kommunen Lafors, får lokalpolitikeren Musse blod på tann: Han vil overbevise utlendingene med en film om hjemstedet. Aida (Zahraa Aldoujaili) og Dana (Yara Aliadotter) lar seg inspirere, og gyver løs på et dokumentarprosjekt om den tidligere tekstil-industribyen. Venninnene deler imidlertid ikke Musses syn på hvordan samfunnet skal presenteres.

I stedet for å skape et glansbilde av byen de er oppvokst i, vil de beskrive de faktiske forholdene, den sannferdige versjonen av hva Lafors er blitt.

Regissør og manusforfatter Gabriela Pichler har bakgrunn fra Øland dokumentarfilmskole, og denne kompetansen betaler seg når hun skal skildre lokalmiljøet i Amatører. Fremstillingene av gamlehjemmet, kommunepolitikerne, line dance og country-festivalen, den lokale puben og diverse eksentriske rollefigurer, hverdagslige motiver i det for tiden omdiskuterte samtids-Sverige, fremstår autentiske og nære. Vi får et innblikk i klassekonflikter og etniske motsetninger, men også en smittsom varme og fellesskapsfølelse.

Likevel etterlates jeg med en følelse av å skrape i overflaten. I stedet for å gå i dybden på de sosiale problemene som springer ut av den økende arbeidsledigheten i regionen, eller det psykologiske dramaet som oppstår mellom rollefigurene – noe personlig, vanskelig og sårt – blir jeg tildelt en i beste fall naiv pamflett. Skarpe analyser hvordan liberalistisk markedsøkonomi fungerer uteblir til fordel for en potpurri av politiske fortolkninger «fra gølvet» i broderlandet, myknet opp av harmløs sjargong.

«Ikke akkurat Bergman» bemerkes det om kommunens «verk». Sekvensene der Dana og Aida filmer med mobilkameraene sine preges derimot av en intimitet og uflidd troverdighet man forbinder med svensk film på sitt beste. Når vi følger rollefigurenes første, famlende skritt som dokumentarister, får Amatører en potensielt interessant metadimensjon, som Pichler med fordel kunne gitt mer spillerom.

I debuten Spise sove dø (2011) klarte hun i mye større grad å skape og forvalte historier med utgangspunkt i rollefigurenes bakgrunn som østeuropeiske immigranter og arbeidere. Her ble øyeblikkene og skildringene små biter av et mye større bilde, en metafor på det moderne Skandinavia. Synsvinkelen var avgrenset, men kraftfull. Når Amatører gjenskaper grepene fra Spise sove dø, mangler de fotfeste.

Tematisk legger filmen seg tett opp mot Krzysztof Kieslowskis Amatøren («Amator», 1979), som følger en ung, ambisiøs filmamatør i det kommunistiske Polen. Kieslowski utforsker det problematiske ved makten som ligger i å beskrive og dermed definere verden man lever i – å kunne sette dagsorden. Noe styresmaktene ofte ikke vil gi fra seg, uavhengig av om man lever under et kommunistisk styresett, i et kapitalistisk samfunn eller et falmende sosialdemokrati.

Kommunismen er kjent for å dyrke propagandistisk massekommunikasjon, en retorikk som igjen er på moten – for eksempel når visse politikere ytrer seg på sosiale medier og hevder journalistikken narrer folket med «fake news». I stedet for å konfrontere og argumentere, trår Pichler forsiktig i møte med den aktuelle problemstillingen. Fortellingen teller ned mot møtet med de kyniske tyskerne som muligens skal etablere seg i og bidra ytterligere til ødeleggelsen av Lafors, men den varslede opptrappingen av konflikten, svinner hen.

Vi er avhengige av filmer som skildrer arbeiderklassens og minoritetenes utfordringer i Skandinavia, som retter et skråblikk mot det sosialdemokratiske prosjektet som har gitt både Norge og Sverige politisk ryggrad og status i et internasjonalt perspektiv. Ruben Östlund ser Sverige fra overklassen og kulturelitens perspektiv i Gullpalme-vinneren The Square (2017); Pichler inntar en synsvinkel langt flere bør identifisere seg med.

Slik Kieslowski gjorde i sine tidlige filmer, legger hun seg tett opp mot dokumentarens granskende, avslørende modus i både Spise sove dø og Amatører, men det tydelige budskapet som gjorde debuten så sterk blir uforløst i den vanskelige andrefilmen.

Skuespillerne som gestalter Dana og Aida skal ha mye av æren for at Amatører tross alt er en sjarmerende og underholdende film. Takket være dem, er vi med på rollefigurenes brokete reise, overbeviste om at Pichler på et tidspunkt vil avdekke og utfordre etablerte oppfatninger om samfunnet de lever i. Når det til slutt blir vanskelig å definere filmens prosjekt, skyldes det i overkant vage ambisjoner. Den er innholdsrik, men mangler hode og hale.