Den lille traktoren Gråtass har i over tyve år vært en del av de yngstes populærkultur her til lands. For meg kom fenomenet for sent; figuren var ikke en del av min barndom, ei heller for noen av de andre barna jeg kjente. Opp gjennom årene har likevel Gråtass-franchisen vært umulig å unngå, i mange profilerte formater: som TV-serie, kinofilm og teaterforestilling, i tilknyttede merchandise-produkter og som diverse attraksjoner. Den sympatiske lille firhjulingen har relativt sett vært big business.

Man kan si det er noe nostalgisk og erkenorsk over en slik fascinasjon for en traktor, og denne jordbruksmaskinen har – etter min mening som opplending – kanskje den mest sjarmerende og vennlige fremtoning av alle kjøretøy, rent estetisk. I så måte et godt utgangspunkt for en antropomorf skapning. Før hadde man hest; nå har man traktor.

Jeg vurderer Gråtass naturlig nok kun med et voksent blikk, og er klar over distansen det medfører, men ser samtidig at denne figuren også nærmer seg min egen horisont – vi har en nyankommet nevø i familien, hvis far eier traktor og har gravemaskinfirma, som høyst sannsynlig kommer til å sørge for at Gråtass vil innta en større rolle i min fremtid som tante. Så med dette premisset gikk jeg til visningen av filmen Gråtass redder gården med åpne forventninger.

*

Sommeren 2015 startet produksjonsselskapet Cinenord Kidstory innspillingen av tre nye spillefilmer om Gråtass, og de to første av disse gikk på norske kinoer i 2016. I sine to analyser på Montages av Gråtass – gøy på landet! og Gråtass gir gass påpeker filmviter Ingvild Bjerkeland at disse filmene både er og oppleves som samlebåndsproduksjoner (alle tre ble spilt inn samtidig i Irland, av effektivitetshensyn og for å utnytte skattefordeler), og at «det dessverre er synlig [at filmskaperne] har gått for de enkle løsningene.»

«Den svakeste karakteren i Gråtass – gøy på landet! er hovedpersonen selv,» skriver Bjerkeland i sin gjennomgang av den første filmen. «Gråtass har ingen personlighet. Han tilfører verken sjarm eller nødvendig plottutvikling. Hans rolle i filmen er så overflødig at det ikke ville endret filmen nevneverdig om man bare fjernet Gråtass helt.» Bjerkeland kikket også nærmere på hvordan regissør Peder Hamdahl Næss kunne ha pustet liv i traktorens sjelelige fremtoning: «Enkle virkemidler, som å gi ham større bevegelighet i øynene (lyktene) eller gjennom å gi ham øyenbryn som kan heves og senkes, hadde hjulpet mye.»

Heldigvis forbedret dette seg litt til film nummer to, Gråtass gir gass, hvor traktoren ifølge Bjerkeland i det minste fremstår som en reell hovedperson. «Allerede i første scene vektlegges traktorens personlighet og type, [men] selv om Gråtass har større personlighet her enn i Gråtass – gøy på landet!, er uttrykksregisteret fremdeles relativt begrenset. Både som traktor og som veteranbil kan Gråtass bare vise følelser ved å vri lyktene sine fra høyre til venstre (eller motsatt), og å rygge og stoppe, øke eller senke farten.»

Når Cinenord Kidstory sin Gråtass-serie her blir avsluttet med en tredje film, Gråtass redder gården, er det dessverre fortsatt mange av de samme problemene som henger ved. Skildringen av Gråtass kommer til kort, ikke minst hva gjelder å skape et fysisk uttrykk for den sjelen som traktoren skal ha rundt sitt metalliske skjelett. Men ettersom denne siste filmen ble laget samtidig som de to andre, er det kanskje ingen overraskelse at de fleste svakhetene gjentar seg gjennom hele trilogien.

En kjent historie

Plottet i Gråtass redder gården føles som om det har blitt fortalt mange ganger før. Gamlefar skal pensjonere seg og filmen åpner med hans bursdagsfeiring, der alle snakker om hvor mye de setter pris på gården og at de er så glade for at de «kan bo her for alltid». Gården er viktig for alle rollefigurene, på forskjellige måter. Idyllen sprekker imidlertid fort da to byråkrater kommer for å informere om at gården blir regnet som liten – bare fire mål – og at den derfor må ofres i forbindelse med byggingen av en ny motorvei, som skal passere i nærheten. Gamlefar påstår at de har fem mål, men ved inspeksjon av den femte åkeren blir det klart at området ikke telles med – siden det ikke treffer noe sollys på bakken der, og dyrking er umulig.

Trusselen om at gården skal bli jevnet med jorden setter i gang angstfulle tanker hos alle: Goggen vil ikke jobbe i byen med dress og stress, men være fri til å gjøre det han vil på gården. Grynet tenker på alle dyrene hun tar vare på, og hvordan i alle dager skal hun få plass til dem i en liten hybel? Gamlefar ser med skrekk frem mot en ensom tilværelse på gamlehjem, uten venner. Gråtass frykter at han vil havne på skraphaugen. Om de bare kunne funnet en måte å få dyrket noe der på det femte målet?

Det er Gråtass og Gustav som finner løsningen: de må konstruere et kjempespeil som kan stå i riktig vinkel og reflektere solens lys ned på den åkeren som ligger i skyggen, slik at planter kan vokse der! Dette er selvfølgelig enklere sagt enn gjort. Men med hjelp fra alle i bygda får de det til likevel, og gården er reddet! I stedet for en fruktbar åker blir det derimot skapt en vakker regnbue av speilet, og dette blir til en turistattraksjon – og til slutt en kjempesuksess for hele bygda. Filmen oppsummeres altså med god stemning over hele linja.

Et begrenset uttrykksregister

Antropomorfe kjøretøy som underholdning for barn er ikke nytt, og det kan virke som mange forskjellige kulturer i verden har et forhold til et kjøretøy med bevissthet av noe slag: Pelle Politibil, redningsskøyta Elias, Thomas-toget, Pixars Biler, og Volkswagen-boblen Herbie. Eller for de voksne: Knight Rider.

Vår trang til å menneskeliggjøre dyr og gjenstander i våre fortellinger og skildringer har vært et vedvarende element opp gjennom litteratur- og kunsthistorien, og det har kommet til uttrykk på forskjellige måter i ulike samfunn. Vi har kanskje et behov for å knytte oss emosjonelt til ikke-menneskelige ting og vesener som befinner seg nært på livene våre? Hjemme hos meg, for eksempel, hadde vi en bil som het Halldis, oppkalt etter dikteren Halldis Moren Vesaas. Spør meg ikke hvorfor, men dette økte min omsorg for bilen. «Skal vi ta en svingom med Halldis?», «Å nei, Halldis er hos mekanikeren! Håper de kan fikse henne.»

Når det kommer til Gråtass blir ikke figurens tilsynelatende rike indre liv reflektert i det ytre. Også i denne tredje filmen registrerer jeg nemlig det samme problemet som Bjerkeland rettet innsigelser mot i sine analyser av de to første filmene: traktorens begrensede uttrykksregister. Det hadde vært så enkelt å bare gjøre litt mer ut av øynene hans, som må kunne sies å være det eneste organet han har å uttrykke seg med. Det ville utvilsomt gitt oss et større engasjement for ham.

Gråtass reduseres her, som i den første filmen, til å være en bikarakter; et springbrett for Gustavs indre frustrasjon over at ingen tar ham seriøst fordi han er et barn, og den overordnede krisen med at gården skal jevnes med jorden. Men det er jo faktisk Gråtass som kommer opp med den forløsende ideen om speilet. Denne traktorens kunnskap om fysikk er imponerende, og det gjør at jeg blir nysgjerrig på hva annet som surrer rundt oppi hodet til denne skapningen. Derfor skulle man virkelig ønske seg at han hadde flere måter å «komme til orde» på, annet enn et par øyne som kan se her og der, og lyden av et stemningsfullt «tut» i ny og ne.

En tåre i øyekroken

Innsatsen fra skuespillerne i filmens nøkkelroller er det relativt lite å si på. De som har fulgt Gråtass-serien kjenner dem godt allerede: Gamlefar (Stein Winge), Goggen (Jeppe Beck Laursen), Gustav (Elias Søvold Simonsen) og Grynet (Dagny Backer Johnsen). Regissør Peder Hamdahl Næss bruker da heller ikke særlig med tid på å reetablere relasjonene eller deres forhistorier i denne tredje filmen.

Veteranen Stein Winge er den som peker seg ut mest positivt: hans tolkning av Gamlefar er den som i størst grad overbeviser, og det er hans nærvær som for meg skaper de emosjonelle reaksjonene en film som dette også trenger. Winges fremstilling av den godmodige, men realistiske bonden er et anker i en film der de fleste andre rollefigurene ellers er ganske fjollete.

I en scene der Gamlefar må si farvel til hunden sin oppstår til og med et filmhistorisk ekko, tilbake til Vittorio De Sica og hans filmer fra den italienske neorealismen. De Sica visste hvordan han skulle lokke en tåre eller ti frem hos sitt publikum, og det var særlig minnet om Umberto D. (1952) som ga gjenklang i scenen med Winge. Akkurat som Gamlefar innser den aldrende tittelfiguren Umberto (Carlo Battisti) at han må forlate sin hund og elskede kompanjong. Scenen i Umberto D. er hjerteskjærende, og et godt eksempel på hvordan et enkelt og effektivt grep skaper genuin pathos i fortellingen. De Sica regisserer sin film med større finesse enn Hamdahl Næss, men scenen fungerer i Gråtass redder gården også, da særlig på grunn av Stein Winges innsats. Herværende filmviter fikk faktisk en liten tåre i øyet.

Jeppe Beck Laursen som spiller Goggen tar på sin side i bruk utagerende gester og fysisk komikk, som jeg ser for meg at kan fungere helt fint for barn i ung alder. Han har vært å se i alle disse tre Gråtass-filmene, men også i produksjonsselskapet Cinenord Kidstorys andre barnefilmserie, om Karsten og Petra. I Karsten og Petra – ut på tur (2017) spiller til og med han en lignende type, en variasjon over Goggen-figuren, kan man si – så her har Beck Laursen kanskje funnet sin nisje?

Hans barnehageonkelske væremåte (om jeg kan få konstruere et begrep) gjør seg godt i en slik rolle, og han fremstår som en troverdig venn og samarbeidspartner for den unge Gustav. Den revyaktige spillestilen er allikevel litt for off til at publikum «i alle aldre» kan få noe ut av det, og jeg tror en strammere disiplin fra regissøren kunne gitt Beck Laursen en retning som tydeliggjorde Goggen-rollen. Når tolkningen virrer såpass mye som den gjør, blir han en slags selvmotsigelse – både lat og energisk, litt dum og en genial oppfinner, både voksen og barn.

Den sikkert ganske morsomme oppgaven med å spille skurken i Gråtass redder gården (som byråkrat fra Veivesenet) har gått til skuespiller Ingar Helge Gimle (i tospann med Joachim Rafaelsen, som representerer Turistvesenet). Dessverre overspiller Gimle såpass at figuren blir parodisk, men igjen kan man argumentere for at overtydelighet ikke nødvendigvis får de aller minste til å rynke på nesen. For alle oss over 12 år er det dog lite glede å finne i en karikatur som dette. Man trenger riktignok ikke et sofistikert og troverdig monster à la Hannibal Lecter i en slik rolle i en Gråtass-film; det er vel kanskje skummelt nok å se Gimle som den litt forvirrede byråkraten med høysnue.

Upassende komikk

En annen ting jeg reagerte negativt på var hvordan Peder Hamdahl Næss (mis)bruker fysisk komikk i filmen. Denne typen humor er naturligvis noe vi ser ofte i barnefilmsjangeren, og det er velkjent og trygt å le når eksempelvis Goggen – den forvokste gårdsgutten og oppfinneren – ligger på bakken og strever med en overivrig vannslange; en visuell spøk som har vært med oss helt siden filmens fødsel, i Lumière-brødrenes L’Arroseur Arrosé (1895).

Filmens forsøk på humor skurrer dog kraftig for min del når regissøren ønsker å skape komikk rundt en kvinnelig rollefigur som helt åpenbart ikke har hår på hodet, enten som et resultat av kreftbehandling eller annen type sykdom. Som tilskuer får jeg ingen mulighet til å vite hva som feiler kvinnen, men hennes utseende konnoterer unektelig en kreftsyk person. Den første spøken med dette finner sted når Goggen skal jobbe i butikken til Hege Schøyens rollefigur, et sted som for øvrig er en morsom kommentar på handelsstanden i småbygd: kombinert frisør, matbutikk og postkontor. Den hårløse kvinnen sitter i frisørstolen med en veldig åpenbar parykk, og Goggen tar saken (og saksen) i egne hender. Han klipper av henne alt håret, til hennes tilsynelatende store forskrekkelse. Senere fortsetter hun å havne i snodige, komiske øyeblikk hvor parykken faller av og hun får egg i knust på skallen. Det hele blir rett og slett absurd.

Denne kvinnen har ingen faktiske replikker, og hver gang hun skal snakke tar hun en tørr kjeks i munnen som gjør det umulig for noen å skjønne mumlingen hennes. Dette blir også en slags running gag, hvor Hege Schøyen alltid svarer henne høflig, men så – mot slutten av filmen – avslører hun at hun egentlig ikke forstår noe som helst. Personen er åpenbart ikke skuespiller og hva hun gjør i filmen i det hele tatt ble ikke klart for meg. Kanskje er latterliggjøringen av henne et morsomt sprell å se for de minste, men for en voksen person blir dette elementet av komikk både upassende, forstyrrende og ikke særlig morsomt.

*

Jeg forstår at mye av det som presenteres i Gråtass redder gården er innhold som kan fungere fint for barn; at de blir underholdt og kan følge med på alle krumspringene filmen byr på. Men fortjener ikke de yngste kinopublikummerne også et høyere nivå på sin underholdning? (Dette påpeker Ingvild Bjerkeland også i sine analyser av de to tidligere Gråtass-filmene.) Forholdene ligger til rette, filmene har i all hovedsak gode skuespillere tilgjengelig foran kamera, og fiksjonsuniverset som skildres er sjarmerende.

Er det manglende vilje til å bruke tilstrekkelig med tid og penger på produksjonen som gjør at mange av leddene i maskineriet ikke er like solide? Eller får man rett og slett ikke det beste ut av de involverte aktørene? Ikke bare når det gjelder skuespillere og regi, men musikk, foto, klipping og alle de andre jobbene som er viktige for å lage en sammenhengende og engasjerende film?

Nå som Gråtass-trilogien er komplettert med Gråtass i gården, er det mest nærliggende å konkludere med at hovedårsaken til disse svakhetene er samlebåndsproduksjonen i seg selv – at de tre filmene ble laget samtidig, gjennom suksessive opptak i løpet av sommeren i 2015.

Sluttresultatet har kanskje gitt noen trivelige filmopplevelser for målgruppen, men jeg mener likevel at vi må kreve høyere kvalitet for våre yngste – og det lukter surt av de kommersielle prioriteringene som har ligget til grunn for produksjonen, som gir lite rom for kreativ utforskning og lek rundt det som helt sikkert kunne ha blitt en virkelig god barnefilm-serie om traktoren Gråtass.