Oslo Pix 2018: Oslos nye filmfestival forsøker å slå rot med oppfølgeren til fjorårets varierte og solide, men noe luftige program.

En mer tettpakket meny vitner om oppjusterte ambisjoner, men selve profilen er den samme. Oslo Pix ^[1] viser primært europeisk og nordamerikansk film, sannsynligvis for å verne om søsterfestivalen Film fra Sør ^[2]s geografiske fokus, og har en uttalt målsetting om å «introdusere Oslos befolkning til et mangfold av film og regissører som de ellers ikke får tilgang til.»

Innenfor disse rammene, virker det stadig som om variasjon er et stikkord. Menyen er mildt sagt eklektisk, og rommer et utall sideprogrammer, spesialvisninger og arrangementer.

Selv om det er viktig med filmkultur i bredere forstand enn kinomørket i seg selv, vil alltid kvaliteten på filmene veie tyngst. Og heldigvis kan Pix skilte med en håndfull virkelig fremragende filmer (Team Hurricane, Golden Exits), i tillegg til uslepne diamanter fra de store festivalenes skattekiste (Madeline’s Madeline ^[3] og Toppen av ingenting). Det merkes at noen har gått på oppdagelsesreise her, og publikum kan glede seg over å få muligheten til å se en rekke interessante, nytenkende filmer som garantert aldri vil vurderes for norsk kinodistribusjon.

Under løfter vi frem filmer vi trygt kan anbefale deg å prioritere. God festival!

*

Golden Exits (Alex Ross Perry, 2017)

Den amerikanske indie-auteuren A ^[4]lex Ross Perry ^[4] vies et eget retrospektiv under Oslo Pix, som i tillegg til hans nyeste, Golden Exits ^[5], inkluderer Listen Up Philip ^[6] (vår omtale) og Queen of Earth ^[7] (vår omtale). Her er et utdrag fra vårt essay ^[5] om Golden Exits:

«Refleksjonen over forgangen tid trer altså frem som hovedmotivet i Golden Exits, men filmen rommer også situasjonskomikken vi kjenner fra Listen Up Philip og den amerikanske dramedy-undersjangeren. Tilnærmingen kan ligne de lettvinte plottlinjene i Woody Allens mer fordøyelige filmer, hvor tilfeldige møter og harmløse relasjoner danner grunnlaget for presise observasjoner om relasjonsdynamikk. Men Golden Exits innehar samtidig også brutalt intime bekjennelser, lik dem Allen utforsker i filmer som Husbands and Wives og Interiors. Til dette filmlandskapet henter Ross Perry inn Éric Rohmers moralske spekulasjon, hvor handlingsrommet for hva som er tillatt eller ikke eksplisitt bindes opp gjennom dialogen, og deretter lekes med av en ytre så vel som indre moralkodeks.

Arven fra Rohmer hviler særlig over det «forbudte» begjæret i Golden Exits, mellom Buddy og Naomi – eller for den saks skyld Nick og Naomi. Dette får gjerne utspille seg i form av gester, blikk og små tilnærminger, eller gjennom kameraets blikk. En spesielt slående scene utspiller seg mens Nick og Naomi er dypt inni arkivarbeidet, hvor det mannlige blikket tematiseres gjennom en dypfokuslignende komposisjon: Nick sitter liten i bakgrunnen og iakttar Naomi, men kameraets blikk spiller ikke på lag med ham; snarere innlemmer utsnittet hennes bevissthet om at hun blir sett på. Slik kan Ross Perry elegant tematisere fetisjeringen av hennes kropp uten å innta Nicks subjektive blikk.»

Her er visningstidspunktene ^[8] for Golden Exits under Oslo Pix.

*

Hereditary (Ari Aster, 2018)

Det har skjedd mye kult innen horror-sjangeren de siste årene, og skal vi tro amerikanske kritikere, er Ari Asters Hereditary ^[9] noe så sjeldent som en umiddelbar klassiker. Debutfilmen (!), som hadde premiere under Sundance-festivalen like over nyttår, har høstet så mye tung anerkjennelse at man nesten blir mistenksom – er det mulig å leve opp til disse forventningene?

«It’s easy to see why “Hereditary” was chosen to play in the Midnight section of the Sundance Film Festival. It’s a freaky trance-out of a supernatural thriller, all about a family that’s being torn apart by ghosts, and it’s full of things that would look right at home in the megaplex horror-film-of-the-week (except, in this case, for how artfully done they are). It has séances with mysterious moving objects. It has decapitated bodies and crawling ants (as opposed to, you know, buzzing flies). And it has visitations by figures from the afterlife, who stand stock still and nude and grinning in a way that’s more insidious than anything in the “Insidious” films. (At the sight of the first ghost, I literally felt a creeping chill pass through me.)

My question is: Why isn’t “Hereditary” part of the Dramatic Competition at Sundance? It appears the programmers may have some of the same anti-genre prejudice that the Motion Picture Academy does. They may have looked at “Hereditary” and thought: Very well done — but in the end, it’s just a horror film. Taken on its own terms, however, “Hereditary” may be the most exciting movie I’ve seen at Sundance this year. No ghost story is ever entirely new, but Ari Aster, writing and directing his first feature, has told the tale of a family wracked by psychological damage in which the ghosts are more than “metaphors,” and they aren’t just there to goose you. They’re part of the story. They’re the conduits through which disturbed impulses pass from one generation to the next.» – Owen Gleiberman (Variety ^[10])

Her er visningstidspunktene ^[11] for Hereditary under Oslo Pix.

*

Let the Corpses Tan (Hélène Cattet og Bruno Forzani, 2018)

Hélène Cattet og Bruno Forzani gjorde seg bemerket blant horrorfansen med debuten Amer ^[12] (2009), en hyllest til italienske gialli, forbundet med navn som Dario Argento ^[13], Mario Bava ^[14] og Sergio Martino ^[15]. Med The Strange Color of Your Body’s Tears beveget de seg videre i samme spor, med økt intensitet – og med Let the Corpses Tan ^[16] («Laissez bronzer les cadavres») drar de strikken enda lenger. Filmen var vår absolutte favoritt under Kosmorama tidligere i år, og ble omtalt i denne podkasten ^[17]. Om duoens forrige film skrev Lars Ole Kristiansen:

«Amer var til dels ren pastisj; glitrende utført, men også litt kraftløs. The Strange Color of Your Body’s Tears dekonstruerer giallo-ikonografien, og utforsker dens potensial på en helt annen måte. Det er som om Cattet og Forzani har tatt på seg plasthansker og munnbind, og dratt med sjangeren inn i et laboratorium for å ta blod- og vevsprøver; skjære av og sy sammen kroppsdeler på nye, makabre måter.

I en spesielt minneverdig – og uforklarlig – sekvens, møter vi etterforskeren i et mørkerom mens han spoler seg frem og tilbake for å finne det perfekte øyeblikket i en video med Kristensens forsvunne hustru. Det faktiske opptaket og vedkommendes fantasi flettes inn i hverandre via en slags filmisk runk, som «spruter» idet bildet får inverterte farger og går i oppløsning – som om det er i en tilstand av plethora. Dette er cinefil pornografi; så overregissert og kåt på seg selv er filmen, at det mest desperate studentarbeid virker impotent i sammenligning.»

Her er visningstidspunktene ^[18] for Let the Corpses Tan under Oslo Pix.

*

Team Hurricane (Annika Berg, 2017)

Team Hurricane ^[19] er et spesielt prosjekt, med kvinner i så å si alle fagfunksjoner, både foran og bak kamera. Filmen, som hadde verdenspremiere under filmfestivalen i Venezia, ble valgt ut av redaktør Lars Ole Kristiansen til sideseksjonen Kritikeruka ^[20] i Tromsø, og vises nå for aller første gang i hovedstaden. Slik presenterte han filmen i TIFFs festivalkatalog:

«’Det var den sommer, jeg druknede i sødmælk med kakaopulver i. Den sommer, jeg blev nødt til at gemme mad for at kunne være i mig selv. Den sommer, vi mistede klubben, men fandt hinanden.’ Møt Mia, Ida, Sara, Eja, Maja, Zara, Mathilde og Ira, en punkete jentegjeng som knytter sterkere bånd idet den lokale fritidsklubben trues med nedleggelse: Denne umistelige hverdagsoasen, der jentene tegner og danser, prater eller bare er helt stille, utenfor de andres blikk. Sammen.

Jean-Luc Godard møter Harmony Korine og Lukas Moodysson i Annika Berg ^[21]s fargeskrikende, ultramoderne, feministiske ungdomsfilmmesterverk Team Hurricane. Berg utforsker selvbildeproblematikk, kroppspress og identitetsprosess – og ellers alt det vakre og alt det vonde ved tenårene – like klokt og følsomt som norske Julie Andem i NRK-serien Skam, bare med skarpere kanter og mer utforskende estetikk.»

Lytt til vår podkast ^[19] om filmen.

Her er visningstidspunktene ^[22] for Team Hurricane under Oslo Pix.

https://www.youtube.com/watch?v=XiT2z49oZQ4

*

Toppen av ingenting (Måns Månsson og Axel Petersén, 2017)

Måns Månsson og Axel Peterséns samarbeidsprosjekt Toppen av ingenting ^[23] ble umiddelbart avvist av et internasjonalt kritikerkorps i Berlin. Om våre utsendte satt og gapskrattet av filmens bekmørke, umiskjennelig svenske humor, lot de fleste til å være enten likegyldige eller kvalme. Lytt til vår podkast ^[24] om filmen, og du vil trolig finne ut av om dette er noe du bør prioritere under festivalen – eller unngå for enhver pris.

Her er visningstidspunktene ^[25] for Toppen av ingenting under Oslo Pix.

*