Skuespilleren Owen Wilson er vanskelig å ta øynene vekk fra. De siste tyve årene har han fylt lerretet i mang en Hollywood-komedie med sitt bemerkelsesmessige nærvær: den fremtredende nesen, de tilsynelatende uskyldige øynene og det lakonisk-tilforlatelige ansiktsuttrykket – akkompagnert av en bred Texas-dialekt. Vi ser på de fem beste rollene til Wilson, som så mange elsker å hate.
Siden de spillefilmdebuterte sammen med Bottle Rocket (1996) har regissør Wes Anderson og Owen Wilson på hver sin måte etterlatt et merkbart kreativt avtrykk i nyere amerikansk film. Anderson har (ikke overraskende) fått størst kunstnerisk anerkjennelse underveis, så i denne saken skal vi fremheve Wilson – som i tillegg til å ha gestaltet en rekke minneferdige figurer i Andersons filmer, også bidro som co-manusforfatter på de tre første filmene fra den idiosynkratiske regissøren: Bottle Rocket, Rushmore (1998) og The Royal Tenenbaums (2001). For sistnevnte mottok de en Oscar-nominasjon, men dessverre ble dette også Wilsons foreløpig siste manusarbeid.
I større grad enn som forfatter er det arbeidet foran kameraet som har plassert Wilson på det popkulturelle kartet. Nærmest umiddelbart etter at Bottle Rocket ble en døråpner, fikk Owen Wilson fart på skuespillerkarrieren i Hollywood – først med småroller i filmer så forskjellige som Anaconda (1997), Armageddon (1998) og The Haunting (1999), før han med hovedrollen i actionkomedien Shanghai Noon (2000), i pardans med Jackie Chan, fikk muligheten til å vise frem sitt leading man-potensial – til moderat suksess. Bedre gikk det da han i et knippe filmer tidlig på 2000-tallet fikk være nemesis til Ben Stiller, for Wilson fungerte veldig bra i sine små, usympatiske roller i Meet the Parents (2000), Zoolander (2001) og i Andersons The Royal Tenenbaums (2001) – som klysete motsats til Stillers nevrotiske, håpløse mannsfigurer.
Mellom høydepunktene finnes det riktignok en rekke forglemmelige filmer også, der Owen Wilson ser ut til å prate seg døsig gjennom replikkene, og det er på ingen måte overraskende at det er i bestekameraten Wes Andersons filmer vi finner flest minneverdige Wilson-roller. Bottle Rocket, The Royal Tenenbaums og The Darjeeling Limited er alle inkludert i listen nedenfor, men også Livet under vann med Steve Zissou (2004) byr på Wilson i storform, og han bidrar i tillegg med en herlig liten rolle i The Grand Budapest Hotel (samt at han gir stemme til Coach Skip i Den fantastiske Mikkel Rev).
Nedenfor presenterer vi et utvalg av de fem beste Owen Wilson-rollene til nå. La oss håpe det kommer mange flere fra denne etter vårt syn undervurderte skuespilleren, og at listen dermed kan utvides i fremtiden. Omtalene er signert Karsten Meinich (KM) og Lars Ole Kristiansen (LOK).
*
Dignan i Bottle Rocket (1996)
Owen Wilsons første rolle er også en av hans beste, og man kan trygt si at Dignan i Bottle Rocket er en oppskrift på hver eneste Wilson-figur som har fulgt siden da. Som i Wes Andersons filmatiske toneleie er det ikke bare komikk som ligger bak Wilsons beste rolleprestasjoner; det er kombinasjonen av de humoristiske typene med en sårere, ofte også tragikomisk klangbunn, som gir Wilsons nærvær noe mer enn det åpenbare. Dignan er en virrete fyr, som «frigjør» sin bestevenn Anthony (spilt av Owens bror Luke Wilson) fra en psykiatrisk klinikk, og drømmer om å gjennomføre sin store heist-plan for et intrikat kupp. Men heller enn å fortelle en kriminalhistorie etablerer Wes Anderson allerede i Bottle Rocket en leken, useriøs tone rundt plottets betydning for filmen, og det er rollefigurenes relasjoner og de idérike iscenesettelsene som får skinne. Som medforfatter skal Owen Wilson også ha mye av æren for Dignan, og denne «ur-figuren» ligger også til grunn for hans andre roller i Andersons filmunivers. –KM
*
Eli Cash i The Royal Tenenbaums (2001)
I familiedramaet The Royal Tenenbaums befolker Wes Anderson fortellingen med et stort ensemble, og Owen Wilsons rollefigur er litt perifer her sammenlignet med de andre filmene på listen. Eli Cash er til gjengjeld en uforglemmelig skikkelse – en suksessfull, overfladisk forfatter som oppnår stor suksess, men som savner nærhet og drømmer om å bli en del av Tenenbaum-familien. Eli er kilde til misunnelse of frustrasjon for Tenenbaum-brødrene Richie (Luke Wilson) og Chas (Ben Stiller), og den flørtende relasjonen mellom Eli og Margot Tenenbaum (brødrenes begavede adoptivsøster, spilt av Gwyneth Paltrow) blir også et subplott i filmen, som maksimeres særlig fordi Richie også er forelsket i Margot. Hver av de (dessverre altfor få) scenene Eli Cash medvirker i er derfor ladet med en rekke elementer, og kulminasjonen av dramaet kommer i den energiske avslutningen, der Eli Cash krasjer bilen sin inn i Tenenbaum-huset – et illustrerende eksempel både på Wilsons rollefigur og filmens energi i sin helhet. –KM
*
Hansel i Zoolander (2001)
Ben Stiller er ikke bare en profilert skuespiller, han har også regissert en håndfull Hollywood-komedier siden spillefilmdebuten med Reality Bites (1994), og ved siden av blockbusteren Tropic Thunder (2008) er det nok fashion-satiren Zoolander som er den mest populære – selv om det tok en del år før filmen fikk sin (velfortjente) anerkjennelse. 17 år senere står denne komedien om mannlige modeller som en kultklassiker i sin sjanger – og rivaliseringen mellom Stillers hovedperson Derek Zoolander og Owen Wilsons blonde surfer-dude Hansel er kilde til flere ubetalelige scener. Begge spiller de ekstremt karikerte og isolert sett tåpelige scenene med en blanding av glimt i øyet og den største innlevelse, og filmens sitatvennlighet er nærmest på bristepunktet når det topper seg, som i scenen nedenfor, der Zoolander og Hansels bickering bygger perfekt opp til deres ikoniske «walk-off challenge» – som inkluderer en David Bowie-cameo og Michael Jacksons Beat It på lydsporet. –KM
*
Francis i The Darjeeling Limited (2007)
Wes Anderson bygger sine sirlig dekorerte, symmetriske dukkehusfilmer med en mesters stø hånd, og som rent formeksperiment er The Darjeeling Limited et av hans mest brusende arbeider. Milena Canoneros kostymer og Mark Friedbergs produksjonsdesign er minst halve opplevelsen, men limet som binder tablåene sammen er en sedvanlig fargerik rollebesetning, der de tre hovedrollene som brødrene Jack, Francis og Peter pustes liv i av Anderson-kjenningene Jason Schwartzman og Owen Wilson, ved siden av en opplagt Adrien Brody. I Wilsons karriere har The Darjeeling Limited også en spesiell plass, av mer alvorlige årsaker, fordi filmen hadde premiere like etter en mørk periode i skuespillerens liv, som kunne ha fått fatale følger, da Wilson så vidt overlevde et mye omtalt selvmordsforsøk, i august 2007, like før Venezia-premieren på filmen. Og da føles det som skjebnen spiller oss et puss, når også Wilsons rollefigur Francis i The Darjeeling Limited så vidt har overlevd en ulykke og tilbringer mye av spilletiden bandasjert på hodet. Francis er kontrollerende og holder mange ting skjult for sine brødre, og har mye til felles i lynne med både Dignan i Bottle Rocket og Eli Cash i The Royal Tenenbaums – altså nok en herlig Wilson-figur, men med et tragisk tilsnitt. –LOK
*
Gil Pender i Midnight in Paris (2011)
Flere har prøvd, men få har lykkes med å tre på seg Woody-drakten i en Allen-regissert film. Denne nevrotiske, romantiske, lett krenkede mannen i førti- eller femtiårene har blitt en arketyp uløselig forbundet med Woody Allen – i en slik grad at det blir vanskelig, til og med pinlig, å se noe andre gjøre et forsøk. «Forbannelsen» rammet for eksempel Larry David i Whatever Works og Kenneth Branagh i Celebrity (en strålende film, kun svekket av en hovedrolle som aldri blir mer enn en maske, et kostyme.) Av en eller annen grunn lykkes Owen Wilson med å gjøre det ingen har klart før ham i Midnight in Paris: Vi savner ikke Woody i rollen som ham selv. Om jeg må velge et høydepunkt, er det vanskelig å komme utenom den for Gil (Wilson) høyst ufrivillige museumsguidingen til akademikeren Paul (Michael Sheen), som egler seg innpå kona hans, Inez (Rachel McAdams), med pretensiøse anekdoter fra kunsthistorien. Wilsons ansiktsuttrykk er gjennomgående kostelige, og situasjonene der han latterliggjør sin motstander ved å liksom overta rollen hans får meg til å le så brusen spruter ut av neseborene. –LOK
https://www.youtube.com/watch?v=VH7nbMU5OpM
*