Kinodokumentaren Karenina & I ^[1] kan med et raskt blikk misforstås som en studie av Leo Tolstoj ^[2]s berømte roman Anna Karenina ^[3] (1878). Snarere enn å være en nærlesning av en av de mest kjente og kjære kvinnelige romanfigurene i litteraturhistorien, er dette en selvportretterende film om prosjektets nokså oppslukende «jeg»: Skuespiller Gørild Mauseth ^[4], og hennes personlige reise og kunstneriske prosess i møte med den ikoniske rollen – under ekstraordinære omstendigheter.

Grovt sett kan man si at dette er en film om ei teateroppsetning av Anna Karenina, der Leo Tolstojs notoriske romanfigur og hans oversatte ord etableres som rammeverk for å dokumentere den psykologiske og emosjonelle berg-og-dal-banen Mauseth opplever i sin intense higen etter å gå inn i rollen. Filmens regissør Tommaso Mottola ^[5] er også Mauseths ektemann, og prosjektet oppleves som duoens høyst personlige skildring av det kunstneriske møtet som oppstår når de bryner seg på Karenina og hennes mysterier.

En kort scene åpner filmen, og setter tonen for hvilket univers vi skal tre inn i. Vi ser bilder av snødekte berg og hører lyden av vindsus. En uklar kvinneskikkelse (Mauseth) balanserer i bakgrunnen av naturmotivet, langsmed fjellets spisse kanter, og på lydsporet hører vi et Tolstoj-sitat (lest av Liam Neeson ^[6]), mens de samme ordene trer fram visuelt som tekst over bildet. Mauseths ansikt kommer så i fokus og vi hører henne, fra annensteds, introdusere seg til Vronskij som Anna Karenina (på russisk), før vårt første møte med et gjennomgående motiv – tog – bygger lydbro over til tittelplakaten: Karenina & I.

^[7]

En skuespillers skjebne

Dette anslaget er i det hele tatt en brukbar oppsummering av den ene halvdelen av hva vi kan kalle Karenina & I sitt filmiske «vesen». Poetisk-klingende bilder av hovedpersonen selv, flettet sammen med høytlesninger fra romanen, dialoger fra teaterstykket eller stemningsfull musikk (blant annet utdrag av Philip Glass ^[8]‘ og Michael Nyman ^[9]s komposisjoner, og noe av Lars Årdal ^[10]) utgjør bruddstykker og avbrekk fra mer saksrettede scener i form av dramatiseringer eller forsøksvise fiksjonaliseringer av Gørild Mauseths proklamerte fortapelse i det som beskrives som hennes skjebne: Å være Anna Karenina.

I den andre halvdelen forteller Mauseth om premisset for dokumentarprosjektet (med sin egen voiceover, som for øvrig eksisterer i både norsk og engelsk versjon – denne analysen er basert på begge): Etter å ha spilt Anna Karenina i utallige oppsetninger for Riksteateret og turnert rundt omkring i Norge, skal hun igjen tre inn i rollen. Denne gangen skal imidlertid teateroppsetninga finne sted i Russland – mer presist ved Gorkij-teateret i Vladivostok – sammen med russiske skuespillere, på russisk – en tilsynelatende uoverkommelig utfordring.

Mauseth og Mottola bestemmer seg derfor for å reise 11.000 kilometer med tog fra Murmansk til Vladivostok, en måned i forkant av prøvene til forestillinga, nettopp for å kunne komme tettere på Anna Karenina som figur, kreasjon og «person», så vel som det russiske språket og den russiske kulturen. Med seg har de også sønnen Baltazar, og denne geografiske reisen blir åstedet for Mauseths personlige prosess, hennes «indre reise», i jakten på finne ut mer om Tolstoj, Anna og det samfunnet de begge sprang ut av.

^[11]

Reisen blir også sentral for filmens dramaturgiske struktur. Etter de korte, introduserende sekvensene er den lille familien raskt om bord på toget, som forblir et holdepunkt gjennom store deler av filmen. Mauseths hverdag under reisen dokumenteres av et observant kamera, der hun fokuserer på å lære seg språket og pugge dialogen fra stykket på russisk samtidig som hun forholder seg til sitt familieliv.

Toget gir tilskueren et spor å følge, en mulighet til å holde oversikt over tid og rom innimellom ulike episoder og situasjoner, fra dramatiseringer og smakebiter fra teaterstykket, til intervjuer og samtaler med skuespillere, kunstnere, akademikere, og vanlige russere, om Tolstojs heltinne.

Slik er filmens tilsynelatende frie formidlingsform egentlig nøye organisert. Dette blir enda tydeligere etter halvgått løp, når stemninga snur og Mauseths sårbarhet og prestasjonsangst trapper seg opp – frem til hun må gi opp å spille rollen på russisk. Men et nederlag kan som kjent ikke stoppe skjebnen, og Mauseths inngående forståelse og personlige forbindelse til Anna lar henne overvinne vanskelighetene. Rolleprestasjonen blir en braksuksess.

Et portrett av to kvinner

Karenina & I undersøker altså Anna Karenina, Leo Tolstojs romanfigur fra 1878. For de som ikke kjenner til fortellinga handler den kort fortalt om ei aristokratisk kvinne som forlater sin mann og sønn til fordel for et forhold med sin elsker Vronskij, og ender med å begå selvmord ved å kaste seg foran et tog. Denne intrigen kan virke enkel, men Tolstojs mesterlige roman er enormt omfangsrik, og tar for seg en rekke elementer og tematikker relatert til samliv og samfunn – alt fra begjær, kjærlighet, sjalusi, utroskap og barndomstraumer til kjønnsroller, klasse, politikk, religion og moral.

Å være kjent med Tolstojs fiksjonsunivers er fordelaktig, men ikke strengt nødvendig i møte med Mauseth og Mottolas film. Karenina & I er ingen adaptasjon – her er det kortversjonen av historien som gjelder, og den psykologiske utforskinga av Anna begrenses og forenkles til rollefigurens etiske dilemma (å velge familien eller sin brennende kjærlighet), samt det som kan sammenlignes med Mauseths fortid og liv.

Et forståelig valg, siden filmen i all hovedsak er et selvbiografisk, reflekterende portrett av Gørild Mauseth selv. Derfor er det heller ikke overraskende at den titulære sammenligninga mellom Anna og Gørild (altså Karenina & I) er ei kobling som ikke gror fram naturlig, men som er satt og uttalt fra første stund – idet vi hører Mauseths stemme fortelle oss at hun aldri hadde drømt å spille Anna Karenina, mens Anna «aldri drømte om å finne kjærligheten». Dette utvikles og utvides gjennom filmen, der alt fra deres sønner, oppvekst og følelsesliv til livets tilfeldigheter og uransakelighet settes opp mot hverandre i takt med at Mauseth i stadig større grad lever og ånder i Annas tenkte virkelighet.

Dessverre gir ikke denne komparative akkederinga ny innsikt eller et mer interessant perspektiv på Tolstojs figur. Grunnideen har muligens vært å utforske både Karenina og Mauseth, ved å speile fiksjonsfigur og skuespiller i hverandre, men i praksis benyttes Karenina som speil for Mauseths funderinger rundt eget liv og virke; hennes identitet og erfaringer, hva som har gjort henne til akkurat henne.

^[12]

Et personlig prosjekt

«Jeg skjønte ikke at filmen handlet om meg før vi var ferdige med forestillingen og kom hjem til Norge,» har Gørild Mauseth selv sagt i et intervju ^[13] publisert på Montages. Akkurat når denne innsikten ble framtredende for henne eller regissøren har jeg ingen formening om, men at filmen er et prosjekt som handler aller mest om Mauseth selv er en kjensgjerning. Dette er en dokumentar om henne som skuespiller og som person, og om hennes personlige reise og prosess. Et selvportrett, en personlig dokumentar, med både poetiske og performative aspekter.

Selv om Karenina & I ikke kan klassifiseres som en førstepersons dokumentar – i den forstand at Mauseth ikke selv står bak kameraet (hun er kun medmanusforfatter og produsent) – er den likevel dypest sett en slik film. Mauseth fungerer som subjekt og tematisk sentrum, og det er hennes personlige vei mot oppdagelse og opplysning, utforsking av identitet og konstruksjon av virkelighet som er basis for filmens materiale og framstilling, gjennom såkalt selvnarrativisering.

Tilnærmingsmåten har sine røtter i avantgardistiske tradisjoner, og før 1990-tallet var det sjelden å se så utilslørt personlige innslag i konvensjonell dokumentarfilm. I løpet av de siste tre tiårene har det imidlertid blitt svært vanlig, også her hjemme: Alt om min far (Even Benestad, 2002), Kroppen min (Margreth Olin, 2002), Flink pike (Solveig Melkeraaen, 2014), remake.me (Unni Straume, 2014) og Gunnar-filmene til Gunnar Hall Jensen (2003 og 2011) er bare noen eksempler.

^[14]

Karenina & I bærer preg av at Mauseth både gjennom stemme og kropp til stadighet identifiserer og sammenligner seg selv med Anna, og lar sin interesse for rollefiguren gli over i et selvbiografisk fokus på seg selv. Anna hjelper Mauseth, rett og slett, med å betro oss sin historie: «Anna ga meg ei gave. Hun ga meg tilbake minnene jeg hadde glemt fra min ungdom. Jeg bestemte meg for å flytte tilbake til min hjemplass. Til det livet jeg måtte forlate etter ulykka mi. Her har jeg mine røtter. Den her fjorden er mitt amfi. Havet er min scene.»

Intime og introspektive henvendelsesformer i dokumentarfilm går ofte «utover seg selv». Enten linjen trekkes fra individet mot en sosial eller kulturell kontekst, eller mot noe som skaper identifikasjon og erkjennelse hos tilskueren, tjener personlige dokumentarer på å være åpne, undersøkende, til og med «uferdige». Mislykkes man med å gå i dialog med publikum, blir resultatet lett å avfeie som navlebeskuende og selvopptatt.

Karenina & I strever med denne balansegangen mellom det konkrete og det generelle, og forsåvidt det personlige og det private. På tross av sin målsetting om å utforske «hva som former oss som mennesker», virker selve prosessen allerede ferdig uttenkt og iscenesatt. I stedet for å la tilskueren være aktivt deltagende, forklares det hvordan man skal forstå både romanfigur og skuespillerinna som speiler seg i henne.

Som et selvransakende dokument om Gørild Mauseths prosess, er Karenina & I blitt en modig og annerledes film – med begrenset appell.

^[15]