Et pussig møte mellom Henrik Ibsens spøkelse og den ubarmhjertige virkeligheten bak fengselsmurene i dagens Norge er bestanddelene i Leon Bashir ^[1]s krimdrama Gjengangere ^[2] – en ambisiøs, om ikke helt forløst, filmfortelling. Det er tydelig at Bashir er en regissør med imponerende gjennomføringsevne, tross filmens svakheter, og at han har viktige ting på hjertet.

Josef: – Jeg ser han Henrik Ibsen innimellom.

Chris: – Du kødder? Er han her nå?

Det ikoniske omrisset av Henrik Ibsen ^[3], dikteren i stritt kinnskjegg og flosshatt, malplassert på innsiden av et moderne fengsel, der ulike bander går igjen, og igjen, i sitt eget brutale stammesamfunn. Slik kan vi oppsummere Leon Bashirs kobling av nasjonal fortid og nåtid i dette fengselsdramaet, som låner mer enn tittelen fra Ibsens klassiker Gengangere ^[4](1882).

Josef (spilt av Bashir selv) sitter inne for bankran. Han forsøker desperat å få manøvrert til seg en kort permisjon, slik at han kan få tatt avskjed med sin døende mor, men han føler også et ansvar for å hjelpe den unge nykomlingen Chris (Selem Zina ^[5]) med å holde seg unna trøbbel. På innsiden er fengselets mikroverden delt i tre leire: Albanere, pakistanere og norske nynazister. I tillegg kommer altså spøkelset til Henrik Ibsen, som kommuniserer med Josef om de dype og vonde ting i bankranerens fortid.

Bashir er kjent som både skuespiller og manusforfatter, og var en av de to regissørene som stod bak krimkomedien Tomme tønner ^[6] (2010). I tiden etter spillefilmdebuten havnet Bashir selv i fengsel, etter en voldsdom, og mye av idéen til Gjengangere tok form i løpet av oppholdet bak murene. Det er nærliggende å tenke at Bashir gir uttrykk for en hel del av sin virkelige anger gjennom sitt portrett av rollefiguren Josef, men heldigvis for Gjengangere som film er det også noen dypere og bredere lag av tanker som viser seg.

^[7]

Regissør Leon Bashir spiller også hovedrollen som Josef.

Bak lås og slå

Selv om mange norske filmer legger handlingen sin til ulike kriminelle miljøer, kan det nok stemme som Bashir har sagt, at filmen hans er det første rendyrkede norske fengselsdramaet. Regissøren spiller da også på velbrukte sjangerkonvensjoner – gjengkonfliktene, narkotikaen som lures inn til fangene, statusrutinene og dynamikken mellom innsatte og ansatte – men evner likevel å tegne et bilde av livet på innsiden som oppleves autentisk, i alle fall for en som aldri har satt sin fot innenfor et fengsel.

Det er i mine øyne særlig to elementer ved filmen som besørger denne troverdige opplevelsen av dramaet: Iscenesettelsen av både hovedpersonen og handlingens omgivelser. Når Chris havner i trøbbel, tar Josef ham under sine beskyttende vinger. Det er tydelig at de ulike gjengene ikke ønsker å legge seg ut med Josef, noe som kan ha å gjøre med hans relativt høye alder i denne sammenhengen og at han har vært i fengsel ofte nok til å bli et fast innslag. Samtidig er Josefs omsorg for Chris avgjørende for at tilskueren skal danne en sympatisk tilknytning med en yrkeskriminell. Josef står i et relativt forhold til de andre innsatte, som den psykopatiske Lille Hitler (Kim Sørensen ^[8]) og den manipulerende kynikeren Omar (Farrakh Abbas ^[9]). I slikt selskap framstår Josef som et sympatisk midtpunkt.

Bashir gjør klokt i å plassere hovedpersonen i god avstand til de verste av de kriminelle, og gir ham anledning til det forfatter og manuskonsulent Blake Snyder ^[10] kaller «å redde katten». Vi får oppleve at Josef tar ansvar for å hjelpe Chris, og dermed skiller han seg ut i positiv forstand, på tross av sine mange dårlige egenskaper.

^{[11] [12]}

Filmen benytter seg dessuten av en tilbakeblikk-struktur for å formidle hvorfor Josef sitter i fengsel og hvorfor han tidlig i fortellingen forsøker å ta livet av seg selv. Av tilsynelatende selvdestruktive grunner begår Josef et bankran som han umulig kan slippe unna med. Men pengene er borte. Den overambisiøse fengselsbetjenten Frode (Lars Arentz-Hansen ^[13]) «leker politi» og får andre innsatte til å forsøke å lure ut av Josef hvor ransutbyttet er gjemt.

Dette, i kombinasjon med at Josefs mor ligger for døden, utgjør fortellingens tikkende klokke: Josef må komme seg ut på permisjon før det er for sent å treffe mamma, og Frode må få tak i informasjon om de gjemte pengene før Josef slipper ut for godt.

Fengslende grep

Samtidig som det er enkelt å heie på Josef i dette miljøet, er det miljøskildringen i seg selv som gir filmen virkelig tyngde. Bashir og fotograf Petter Holmern Halvorsen ^[14] har fanget inn de fleste av bildene med håndholdt kamera, noe som etter hvert har blitt den konvensjonelle teknikken for kontemporære filmer av dette slaget. I enkelte tilfeller avviker filmskaperne likevel fra dette, og setter kameraet på stativ isteden, og dette er et eksempel på hvordan Bashirs bildebruk utmerker seg.

Kontrasten gir liv og rytmevariasjon til bildefortellingen, som i overgangen fra den lett humoristiske åpningsscenen mellom Josef, moren og lillebroren (filmet håndholdt) til scenen der Josef prøver å ta livet av seg i fengsel (statisk kamera). Det sistnevnte stilvalget, et stillestående kamera som fanger en enkel og delikat mise-en-scène ^[15] med Josefs tragiske handling i sentrum, gir filmen et tilsnitt av noe mer originalt enn det kvasi-dokumentariske uttrykket som har blitt typisk for sjangeren.

Lydbildet i fengselet pakkes dessuten med dumpe lyder av slagsmål og annen støy i bakgrunnen. Selv i de roligste samtaler blir man aldri kvitt påminnelsen om hvilket fundamentalt voldelig miljø man befinner seg i. Romopplevelsen som besørges av lyddesignet til Yvonne Stenberg ^[16] og Therese Næss Diesen ^[17] er av stor betydning. Filmen er spilt inn i et nedlagt fengsel, så Bashir har i utgangspunktet det han trenger for at omgivelsene skal se troverdige ut. Men de avgjørende grepene han gjør er først og fremst å befolke fengselet med de riktige rollefigurene og fylle bakgrunnen med det rette soniske landskapet.

Regissørens iscenesettelse av handlingens omgivelser og gestalter, samt lydsporet, er av største betydning for å overbevise tilskueren om vekten og ektheten som bor i fortellingen. Bashir kunne også sikkert ha feilet i denne gjengivelsen, men det er grunn til å tro at hans egen erfaring med livet på innsiden har gitt ham en sanselig opplevelse han lettere kan gjenskape.

Og nettopp lydarbeidet demonstrerer dette på utsøkt vis. Som nevnt har jeg ikke selv erfaring fra innsiden, men jeg opplever Bashirs iscenesettelse som autentisk likevel. Når filmskaperen ikke kan regne med at publikum deler hans erfaringsbakgrunn i særlig grad, er det denne disposisjonen av stilelementer som utgjør overtalelsen.

^{[18] [19]}

Pelle Ibsen

Politisk og sosialt sett er filmen rykende aktuell, og dette understreker den selv ved å koble inn en diskusjon om Henrik Ibsen allerede i dialogen i åpningsscenen. Filmens tittel har Ibsen som åpenbar referanse og fortellingen deler også den tematiske kampen for frigjøring fra fortiden med Ibsens teaterstykke. Kontrasten er tilsiktet og tydelig i fengselsmontasjen som følger etter åpningsscenen, der rappen til Hussain Bros er lydfølge:

blir putta inn, vi slipper ut,

blir putta inn, vi slipper ut.

Gjengangere er en filmfortelling om mennesker som på en eller annen måte ikke passer inn i det sosialdemokratiske middel-Norge, eller som ikke prøver å passe inn. Overklassen er byttet ut med kriminelle subkulturer, den borgerlige hagestuen er omgjort til betong og stål, lås og slå. Bakgrunnshistoriene til fangene er vidt forskjellige, men behovet for flukt like stort. Så anvendelsen av Ibsen i Bashirs fortelling skaper dynamikk, og hvis noen stusser over min beskrivelse av Ibsen som aktuell, vil man finne nok av bevis her.

Nykomlingen Chris dømmes for å ha smuglet narkotika inn i fengselet, noe han selvsagt har blitt presset til, og får en mye lengre straff enn han opprinnelig hadde. Vi får snart vite hvorfor Josefs beskyttelsesprosjekt for Chris er av spesiell betydning – gjennom dialog og tilbakeblikk ser vi at Josefs yngre bror, gutten som leste om Ibsen i filmens åpningsscene, er død som en følge av Josefs kriminelle løpebane. (Han dør av en ulykksalig overdose, forårsaket av at han forveksler storebrorens kokain med pulver til en proteinshake.)

I det store og hele er handlingen i Gjengangere likevel ganske begrenset. Det er miljøskildringen som bærer filmen, samt et visst spenningsmoment angående hva som har skjedd på Josefs vei inn. I tillegg har vi hovedpersonens behov for å møte sin mor, og Josef prøver så godt han kan å bearbeide fengselsbetjenten Lill Maren (Lene Nystrøm ^[20]) for å sikre seg en permisjon.

^{[21] [22]}

«Man lærer så lenge man lever,» sier Josef oppmuntrende til Chris. Men virkeligheten ligger nærmere Ibsens klassiker. Ett fortellergrep vrir filmen unna den nådeløse fengselsrealismen: som fysisk fremtoning dukker Henrik Ibsen selv opp i fantasisekvenser og holder samtaler med Josef. Man kan muligens mene at dette gjør filmen til noe den egentlig ikke har gitt seg ut for å være, men det er ikke til å komme unna at det også gir Gjengangere en særegenhet som knytter an til forestillingen om det norske, og som skaper en viss avstand til det generiske, angloamerikanske fengselsdrama vi kjenner fra film og fjernsyn.

At nylig avdøde Arne Garvang ^[23], selveste Tramteatret ^[24]s protestsanger Pelle Parafin, gestalter den nasjonale diktergiganten, gir filmen et uventet spenningsfelt der sosialdemokratiet og velferdsstaten brytes mot både fortid og potensiell framtid i en lavmælt meditasjon over det flytende begrepet «nasjonal identitet». Enten Bashir mener det eller ikke, så treffer han en nerve som løfter fengselsdramaet hans et godt stykke forbi det nåtidsorienterte livet på innsiden.

Ibsen, i Garvangs skikkelse, er ånden som våker over de fortapte gjengangere innenfor murene i et moderne Norge som lettere og lettere glemmer sine svakeste. Nasjonalskalden følger med de fortapte, fordi han føler med de fortapte, men hva nå? Norge er ikke hva det en gang var, og det har det heller aldri vært, for å parafrasere fru Flettfrid Andrésen.

^{[25] [26]}

Stilsikker, men likevel vaklende

Fortellingens midtpunkt inntreffer når en ladning dop havner på avveie og Chris blir sendt inn i Lille Hitlers celle for å finne varene mens andre avleder nazisten. Dette er fengselsaction, relativt plutselig, etter manusmanualets vendepunktlogikk, plassert midt i filmens spilletid. Straks etter får vi oppleve bankranet til Josef i tilbakeblikk. Selv om dramatikken blir skrudd til, er det her filmen mister styring.

Bashir mangler en overbevisende retning som kan forene fengselsbrutaliteten, den tragiske forhistorien og den ibsenske meditasjon. Hans prisverdige ambisjoner strekker seg mot noe som ikke helt tar form i lyd og bilde, i alle fall ikke som en sammenhengende helhet. Filmen går seg vill i krysningspunktet mellom sjangerbevisst stil og dramaturgi på den ene siden, og på den andre siden en ambisiøs fundering om et norsk undersamfunn i tidsalderen som kommer etter det klassiske sosialdemokrati i etterkrigstiden.

Et påtatt sjangerorientert actionhøydepunkt inntreffer i siste akt, når Chris igjen tar seg inn i cella til Lille Hitler for å finne bortgjemt dop, og blir drept da nazisten oppdager ham. Dermed rakner Josefs håp om å gjøre opp for tapet av lillebroren ved å hjelpe Chris, noe som leder til et endelig oppgjør med Lille Hitler. Dette er mer avsporende enn Ibsen-spøkelset. Melodramaet og brutaliteten i siste akt mangler stødig nok troverdighet i lys av realismen Bashir har bestrebet seg på å skape inntil da.

Til å være laget på utsiden av det statsfinansierte norske kinofilmsystemet, er Gjengangere en utpreget stilsikker film, selv om den vakler mellom noen ulike fortellerhensikter. Bashir demonstrerer både vilje og evne til å gjennomføre et prosjekt som er uvanlig i norsk film, og under overflaten ligger det også en ambisjon om å forene en problematisering av norsk identitet og historie med en hardere virkelighet på sosialdemokratiets moderne skyggeside.

Resultatet er kanskje noe uforløst, og Bashir følger ikke opp alle de interessante spørsmålene han setter i spill, men prosjektet er prisverdig originalt i sitt konsept. ^[27]