Omtale

Rian Johnson gjør Star Wars kunstnerisk relevant igjen med The Last Jedi

Et romskip går inn for landing. Det ligner et strykejern, gjør det ikke? Av og til minner påfunnene i Star Wars om barns lekne appropriasjon, der vanlige gjenstander med små grep blir de utroligste ting.

Kameraet trekker seg langsomt unna, og avslører… et strykejern! Også i Star Wars vil man være pen i tøyet. Man ser for seg hvordan åtteåringen Rian Johnson, i en av kjellerstuene fra Stranger Things, tyvlåner foreldrenes utstyr og i sin fantasi omdanner dem til nye fartøy for Han Solo og Lando Calrissian. Øyeblikket er Johnsons gledeshyl over å få oppfylt alle freaks & geeks‘ største drøm: Å lage sin egen Star Wars-film.

La oss for et øyeblikk minnes hva Alfonso Cuarón gjorde med Harry Potter og fangen fra Azkaban (2003). På Gordon Ramsay-vis ryddet han opp i et univers som visuelt og tematisk hadde forflatet seg allerede i film nummer to, takket være Chris Columbus‘ utpreget amerikanske samlebåndsfantasi. På dette tidspunktet var Cuarón langt fra noen vis mentor, men en nytenkende rakkerfant produsentene på beundringsverdig vis skjenket sin tillit.

Disney og Lucasfilm, med Kathleen Kennedy bak roret, kunne pekt på langt tryggere navn enn Rian Johnson (Brick, Looper) – i forrige runde typecastet de Star Trek-regissør J.J. Abrams – men som kritikerne ble de trolig bekymret for at serien skulle få hvilepuls etter den første oppoverbakken, og derfor enige om å satse friskt. Resultatet er at Star Wars ikke bare er gøy igjen, men også kunstnerisk relevant.

The Force Awakens (2015) lyktes godt med å hjertestarte universet opphavsmannen George Lucas selv hadde redusert til fremmedgjørende digitalt kunstprosjekt med Episode I-III, som vekslet mellom å fokusere på Anakin Skywalkers formørkning og kaudervelsk intergalaktisk storpolitikk. J.J. Abrams dro Star Wars ned på jorda, og introduserte et knippe sjarmerende rollefigurer vi straks ønsket å følge videre. Filmen forholdt seg til originaltrilogiens takt og tone; gamle kjenninger som Luke Skywalker (Mark Hamill) og Prinsesse Leia Organa (Carrie Fisher) dukket opp som voktere av denne for mange viktige kulturarven.

Mer enn noe annet ønsket Abrams å skape følelsen av å være hjemme igjen. Aberet var at respekten for det opprinnelige tok overhånd; i siste halvdel surret filmen seg rundt den evinnelige Dødsstjernen og lignet en remake av A New Hope (1977).

Når det er sagt, har The Force Awakens en magisk atmosfære som ikke kan kjøpes for penger; den tykt påsmurte fan fiction-nostalgien føles like genuin som den er patetisk. Selv om filmen er konstruert for å tekkes så mange publikummere som mulig, oppleves den aldri direkte kynisk, slik overveiende mange prequel-sequel-reboots gjør nå til dags (i en slik grad at man formelig overhører kompromissene som inngås mellom minst fem produsenter og ti manusforfattere der man sitter i kinosalen; i løpet av sekunder teleporteres vi til den andre siden av lerretet, til et møterom i Los Angeles).

En viktig årsak til at årets The Last Jedi føles bedre og mer relevant enn The Force Awakens, er filmens tidsriktighet – på flere nivåer. Johnson sørger for mangefasetterte og handlekraftige kvinnelige rollefigurer, skuespillere med ulik etnisk bakgrunn og en kledelig postmoderne distanse, men viktigst er det at filmen speiler virkelighetens verden på en måte jeg ikke kan huske at Star Wars har gjort tidligere (om det finnes detaljerte referanser til for eksempel Vietnamkrigen i originaltrilogien, er de godt skjult for en lekmann).

I The Last Jedi finner vi både selvmordsbombere, opprørsk ideologikritikk og brenning av religiøse bøker. «De var ikke pageturnere, akkurat», sier Yoda tørt idet jedienes hellige skrifter spises opp av flammer, og det kommer for dagen at Luke Skywalker, gullkalven som bragte et nytt håp, aldri har lest dem ordentlig. Det skal ikke mye fantasi til for å tenke på det meningsløse i bokstavtro tolkninger av flere tusen år gamle tanker.

På tross av at Johnson på enkelte områder forholder seg ikonoklastisk til Star Wars på en måte J.J. Abrams aldri turte i den ærbødige, endog bokstavtro The Force Awakens – Johnson har glede av å male over bilder, av og til på en køddete måte – har han åpenbart et religiøst forhold til den bibelske originaltrilogien og husguden George Lucas.

Johnson tjener sine medsammensvorne fans ved å følge den opprinnelige suksessoppskriften – en miks av papputskåret mytologi, jungianske arketyper, svellende patos og audiovisuelle spillopper – relativt tett, og han unngår å ramle ned i opplagte fallgruver (blant annet holder han mer tilbake på CGI-en enn Abrams, for å bevare originalenes analoge karakter), samtidig som han planter og dyrker frem egne ideer. Spesielt forfriskende er det at ikke alt og alle står i relasjon til hverandre eller «den store fortellingen»; at Rey (Daisy Ridley) kan være et ganske alminnelig barn utsatt for omsorgssvikt, og ikke enda en stamme på et morkent slektstre.

Noe av det artigste med Star Wars har alltid vært udyr i alle tenkelige former og fasonger, og sjelden har vi sett så mange av dem som her – særlig på ørken- og underholdningsplaneten Cantonica, der menn har tjent seg rike på å selge våpen til First Order og senere blitt spillegale, og oppetter fjellsidene på Ahch-To, der Luke Skywalker lever i eksil. En lite tillitvekkende skikkelse med akkar-fjes slurper i seg en long drink; noen vaggende småtroll, såkalte vaktmestere, rystes ut av hverdagens tralt idet Rey begynner å rote til nærmiljøene deres. Og så videre.

Idérikdommen er påfallende uten å bli distraherende, og humoren balanserer hårfint; Johnson tipper sjelden over i påtatte «LOL»-øyeblikk, slik Marvel-filmene har for vane å gjøre. Han er riktignok farlig nære helt i begynnelsen, når det oppstår knute på tråden mellom opprørsstyrkens pilot Poe Dameron (Oscar Isaac) og den arrogante generalen Armitage Hux (Domhnall Gleeson), men Gleesons «a cup of tea»-britiske overspill er uimotståelig morsomt.

I kjølvannet av kritikernes hyllester, har det oppstått mye aggresjon overfor The Last Jedi blant konservative Star Wars-fans, særlig i USA. De er opprørte over at Luke Skywalker vender tilbake som en ikke udelt sympatisk figur, men ikke minst over Rian Johnsons valg om å la flere av de mest ressurssterke rollefigurene være kvinner – og noen av de mest fjollete være menn. Særlig Laura Derns syrlige, men rasjonelle viseadmiral Amilyn Holdo, som overtar kommandoen over motstandsbevegelsen, har provosert, fordi hun setter løsnese på den modige, men korttenkte Poe.

Reaksjonene viser hvordan fanmiljøer kan utvikle seg til å bli illeluktende promperom, ekskluderende ekkokammere, under ledelse av barnemenn, og minner ikke så rent lite om dem som ble nyinnspillingen av Ghostbusters til del for et par år siden. Filmen som egentlig var imøtesett av flere generasjoner med fans ble i stedet forhåndsdømt til døden fordi regissør Paul Feig hadde valgt kvinner i de bærende rollene.

At franchiser tilpasser seg tiden vi lever i og moderniserer kjønnsfremstillingene anses åpenbart som rene provokasjoner av dem som kun vil gjenoppleve fortiden. Enkelte tar nå Lucas’ videokunst-trilogi i forsvar, fordi den om ikke annet betakker seg for å være politisk (korrekt). Ytringene sier ikke bare noe om det potensielt reaksjonære ved fankulturer, men også om den polariserte samtiden vi står midt oppi, der alt blir galt uansett, og man gjerne tar kunstneriske uttrykk til inntekt for det ene eller det andre ideologiske ståstedet, etter eget godtbefinnende, uten å diskutere nyansene.

Johnson har virkelig forsøkt å lage en film som både forvalter og fornyer, som bevarer originalenes undrende tone og håndlagde stil, men oppdaterer rollefigurer og tematikk. Om kjernepublikummet er delt i sitt syn, er resultatet likevel en triumf for stjerneprodusent Kathleen Kennedy og hennes prosjekt; Disney og Lucasfilm nyter godt av at Star Wars aktualiseres og debatteres.

Kennedy har blitt møtt av mistroiske blikk det siste året, etter å ha sparket hele tre regissører fra kommende Star Wars-produksjoner. Har hun amputert originale visjoner og straffet egenrådighet? Det virker usannsynlig, med tanke på at Rian Johnson har fått sin egen, separate Star Wars-trilogi i presang for The Last Jedi. Denne vil foregå på siden av den «offisielle tidslinjen» noen mener sistnevnte bør slettes fra. La oss håpe ansvarsfraskrivelsen gir Johnson ytterligere bevegelsesrom.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 15 kommentarer

  1. Anders Reff sier:

    Ooog nok en gang blir kritikken mot filmen redusert til «sinte fanboys som vil ha star wars på sin måte» .
    Denne filmen er så vanvittig rotete. Gode ideer, rotete utført. Og mange med meg mener dette. Altfor lang, et grusomt subplot i casinoland som egentlig ikke har en funksjon og mange andre veldig merkelige øyeblikk. Luke melker en ku/maursluker liksom. Filmen er utrolig vakker, full av gode ideer men uførelsen er altså et vanvittig rot.

    • Anders Reff sier:

      Jeg skriver dette fordi jeg er forundret over at så og si ingen anmeldelser stiller spørsmål ved strukturen,rytmen og i det hele hvordan filmen blir fortalt. Nesegrus beundring overalt.

      Jeg elsket abrams sin supereffektive måte å fortelle force awakens på, så johnsons bilder blandet med abrams storytelling og dette kunne vært noe!

    • Nei, jeg synes man kan kritisere mye ved «The Last Jedi» uten å bli anklaget for å være enøyd fanboy, men backlash-en mot filmen den siste uken har til dels handlet om fans som lar seg provosere over Rian Johnsons måter å modernisere «Star Wars» på, inkludert kjønnsfremstillingene. Det synes jeg viser fanmiljøer fra sin minst sjarmerende side.

      Uansett: Hva er det med strukturen du ikke synes fungerer? Og er ikke oppholdet i “casinoland” der mest for moro skyld?

    • Anders Reff sier:

      Helt enig at det viser fanmiljøer fra sin verste side.

      Det kan godt være at strukturen ikke er korrekt bruk av term, er ikke så stødig på fagutrykkene, men uansett:
      jeg synes plottet enkelt og greit er skikkelig surrete og ikke særlig godt skrevet. særlig da plottet med Poe og plottet med Finn. det skjer altfor mye og filmen blir tung å ta inn,og det verste: det gjør at filmens mest spennende tematikk: det finnes ingen chosen one, alle kan bli noe- det drukner litt i alt kaoset.

      jeg hakke sjans til å gå analytisk til verks her så jeg feiger ut og linker til en anmeldelse som jeg er 98% enig i, som du sikkert ikke kommer til å sjekke ut. dette er jo ikke godt nok svar på det du spurte om men det får bli sånn nå.
      oppsummert: plottet er for tettpakket,rotete,filmen er for lang og har mange merkelige scener (pattemelking, supermann-leia, prequelaktig hesteløp)som gjør at filmen mister en god flyt, noe Abrams virkelig nailet, og dette kommer i veien for at filmen blir god underholdning og det kommer i veien for at filmens budskap og tematikk klarer å synke inn og gjøre et intrykk. jeg gikk fra filmen litt forvirret og jeg hørte flere rundt meg var like forvirret. “hva syns du a?…eh..jeg vet ikke jeg? det var mye greier”
      rian johnson vil altfor mye her.

      https://www.youtube.com/watch?v=L9hwGZFPSmw&t=657s

    • Takk for svar! Klart jeg skal sjekke ut linken, kommer tilbake til deg snart. :)

      PS: Melkingen av det underlige (og ikke CGI-skapte) snabeldyret er Star Wars på sitt artigste for meg. Mye slikt “tjafs” i originaltrilogien!

    • Anders Reff sier:

      kan nok være at dette ikke nødvendigvis er videoen som vil overbevise deg. mye av dette er gutta som “jazzer” og kanskje pirker litt vel mye i bagateller. men det er like mye en humorkanal som anmelder. litt sporadisk og spredd utover kommer de viktigste argumentene, så godt mulig det finnes andre litt mer “saklige” anmeldelser enn dette.
      uansett. TLJ er rotete greier ;)

    • Dag Sødtholt sier:

      Likte ikke filmen selv, men å klage på melkingen blir litt rart. Det skjer i forbifarten og er ment som lett humoristisk krydder, samt et glimt av realisme og jordnærhet som kan forklare hvordan Luke har klart seg på denne øde øya. Fiskingen tidligere hører med til det samme, tar riktignok lenger tid, men hensikten er antagelig å vise at den eldre Luke stadig er fysisk kraftfull (og sannsynliggjør at han kan gjennomføre den store anstrengelsen senere i filmen).

  2. Geir Antonsen sier:

    Ikke fått sett den nye filmen enda, men gleder meg til å se den. Kan nok bli kalt en fan-boy, elsker filmene, leste mange bøker i gamle expanded universe og fikk noen av de nye bøkene til jul.

    Det jeg syns er fascinerende med mange av hardcore fansen, som er så vanvittig opptatt av star wars – men så liker de bare de tre eldste filmene.

  3. Geir J. Olsen sier:

    Beste SW-filmen siden Empire! Balansen mellom humoren og alvoret fungerer imponerende godt, og dette er faktisk en ekstremt MØRK film i serien også. Kylo Ren er ALT Anakin ikke var (men burde vært) i prequel-trilogien.

    Er allerede pisse lei den andelen fanboys som sutrende går løs på en film som – til forskjell fra plankekjøringen Force Awakens – våger å gå nye veier. Disse gråtekonene er den samme type mennesker som kritiserte Empire Strikes Back i sin tid – som faktisk fikk en del skuffet mottakelse og forvirret de som hadde elsket A New Hope – men resten er i dag filmhistorie.

    Da Lucas slapp prequel-filmene skrek folk opp “herregud ta fra Lucas SW, han ødelegger alt,” nå skriker de “herregud ta fra Disney SW og gi det tilbake til Lucas!” Enkelte blir aldri fornøyd. De har disse filmene langt inn i sjelen og har allerede sterke forhåndsbestemte oppfatninger av hvordan nye SW-filmer SKAL være. Det skal matche deres eget hode perfekt, noe som er totalt og komplett umulig å gjøre. Disse 20 prosent med sippeunger får bare sitte der og kjempe desperat for å dra ned IMDB-snittet på filmen, furtende forsøke å hevde at Last Jedi er en fiasko selv om den allerede har bikket en milliard dollar i inntjening osv, så kan resten av SW-fansen glede seg over et overveldende, mektig action-epos.

    Hilsen en som er vokst opp med universet helt siden NRK kjørte den som mandagsfilm for over 30 år siden og den famøse “vi beklager, teknisk feil” dukket opp midt i scenen hvor Han løper etter stormtroppene!

  4. William Resset sier:

    Jeg tror nok mange av disse fangruppene ikke helt klarer å sette fingeren på hvorfor de misliker det de ser, så de begynner å peke på det mest håndfaste og småpirke i detaljer i fortellingen og fiksjonsuniverset, selv om problemet kanskje ligger i fremstillingen og måten det blir fortalt.

    Selv var jeg blant de som følte at forløperen The Force Awakens på mange måter briljerte. Selv om jeg er enig i at den lånte litt vel mye fra den første Star Wars-filmen og tidvis føltes mer som en hyllest til den originale trilogien, synes jeg samtidig Abrams både gjenopptok og tildels oppdaterte den taktile, visuelle og effektive fortellerstilen som gjorde de tre første filmene så sterke. I tillegg introduserte den et nytt karaktergalleri, som ikke bare føltes menneskelige og relevante, men som også klarte å bære fortellingen. Resultatet ble et noe nostalgisk, men likevel interessant utgangspunkt for en ny trilogi.

    Ønsket om mer originalitet var vel et av ankepunktene hos mange, inkludert meg selv, i påvente av oppfølgeren. Selv om ønsket på mange måter innfridde, vet jeg ikke helt om det var dette vi hadde håpet på. Aldri har jeg vært så delt etter å ha sett en Star Wars-film. Rent stilmessig synes jeg The Last Jedi sjonglerte mellom noen virkelig spektakulære, estetisk vakre sekvenser (deriblant den storslagne kampscenen i det røde tronerommet og scenen ute på de røde og hvite saltslettene) – og på den andre siden; en god del flate, ‘prequel-cringy’ og CGI-gjennomsyrede sekvenser (deriblant scenen på dette merkelige casinoet og Lukes holografiske kamp ute på den ‘digitale’ slagmarken).

    Narrativt sett oppfatter jeg filmen som veldig tung og anspent, med et unødvendig høyt tempo og lite fylde. Det er ekstremt mye som foregår, men lite av det virker naturlig eller nødvendig. Filmen tilsidesetter veldig lite tid til å bare føle med karakterene og verdsette små øyeblikk, særlig med tanke på at filmen er så lang. Den hopper fra emosjonelle øyeblikk til spenningstopper i et slikt tempo at selve effekten og verdien av det bortfaller. Samtidig medfører dette at den majestetiske musikken til John Williams faller litt i bakgrunnen (kanskje fordi det er vanskelig å finne et holdepunkt i et narrativ som beveger seg i så mange retninger?).

    Mitt største problem ligger likevel ikke hos det stilistiske eller fortellermessige, men hos måten Johnson behandler karakterene. Karakterene var noe av det som fikk meg til å investere i The Force Awakens, på samme måte som de tre originale filmene. I The Last Jedi virker det som nærmest enhver av karakterene gjennomgår en eller annen forandring. Karakterutvikling er en sentral del av filmen. Problemet er at utviklingen hos karakterene ikke virker genuin. Den springer ikke ut av karakterenes egne karaktertrekk eller behov, men heller ut av regissørens ønske om å skape spenning og konflikt.

    Ikke bare behandler han de nye karakterene som mekaniske brikker, men Johnson tilskriver også de gamle karakterene endel merkelige egenskaper og karaktertrekk (f.eks. Lukes hevnlystne ‘cockiness’. og Leias nærmest Harry Potter-aktige krefter). Flere av karakterene blir bare redusert til stereotypier eller kastet rundt som en ‘plot device’-ball (f.eks. Lukes unødvendige guddommelige inngripen i siste del av filmen), for å presse en påtvungen fortelling fremover. Filmen blir etterhvert mer oppslukt i unødvendige ‘plot twists’ og spenningsmomenter enn å faktisk formidle en fortelling.

    Johnson forkaster karakterene, til fordel for å bygge momentum og fortelle en noe halvhjertet action-fortelling. Han rister åpenbart i noen bur – noe jeg i aller høyeste grad synes han burde – men problemet er at han gjør det på bekostning av karakterene.

  5. Anders Reff sier:

    Og jeg tror virkelig du er inne på noe i starten, at mange ikke helt klarer å sette fingeren på hva som er galt, og går for det mer håndfaste. Veldig bra!

    • William Resset sier:

      Ja, fankritikken har en tendens til å bli overfladisk. Det er jo ganske talende hvordan den foraktede karakteren Jar-Jar Binks gang på gang har blitt stilt ansvarlig for å ruinere The Phantom Menace, mens langt mindre blir nevnt om de radikale endringene i filmspråket og de øvrige, nokså endimensjonale karakterene.

  6. Anders Reff sier:

    Oi, de to siste kommentarene var fra meg, men fikk william sitt navn, av en
    Merkelig grunn. Noe bug med kommentarsystemet her

    • Hei Anders. Enig, det var merkelig – jeg klarer ikke umiddelbart å se hva som har skjedd her, men har en liten mistanke om at noe kan ha krøllet seg med cacheløsningen vår. Jeg har gjort noen små innstillingsendringer og flushet cashen nå, men skal følge med litt for å se om problemet gjentar seg!

      I mellomtiden har jeg korrigert navnet på de to forrige kommentarane dine – takk for beskjed :)

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>