Film fra Sør 2017: Ai Weiweis Human Flow gir et unikt innblikk i den globale flykningkrisa, og minner oss samtidig om at folk fortsatt er folk.

Et gigantisk bilde svever over det digre Middelhavet. Den dype turkisfargen krakeleres av det hvite skummet fra det som på milevis avstand ser ut som bekymringsløse bølger. En rød båt kommer tøffende inn fra siden. Men den fredelige distansen fra dronekameraet skal ikke vare lenge. Et par øyne ser rett inn i linsa. Lesvos er stedet. Kameraet retter et konfronterende blikk på ham. Personen flakker med blikket, før han sier sitt navn, og hvor han kommer fra.

Ai Weiwei har selv tilbragt fem av sine leveår i arbeidsleir under kulturrevolusjonen. Han har selv blitt fratatt sin frihet for sin politiske kunst og aktivisme. Kanskje brenner det ekstra hardt i skaperhjertet når man har kjent frykten så sterkt på kroppen. I kjent stil, har han i hvert fall ikke spart på noe denne gangen heller, for Human Flow er et prosjekt som gaper over mye.

Mer enn 40 flyktningeleire er besøkt i 23 land. Fra Europa til Afrika. Storslåtte oversiktsbilder fra lufta antyder det kolossale omfanget, før vi i neste øyeblikk er nede på bakkenivå igjen, i gjørmete og forblåste teltleire. Kombinasjonen av bildeutsnittene gir et rikt preg av krisa og hvor mange den rammer, ispedd nyhetsbulletiner fra samtidas verdensdekkende medier, faktasetninger, samt dikt og visdomsord av ulike poeter. Den totale opplevelsen av fenomenet vi står ovenfor i dag, og hvor katastrofal den er, er både slående og upolert. Både episk og usminka.

Selv om de mange dronebildene er prangende, holder Ai fortsatt fast ved sitt barnlig nysgjerrige, vilkårlige, betraktende blikk. Kameraets aktive tilstedeværelse definerer ham som dokumentarfilmskaper. Det er interessant å se på fokaliseringen, når kameraets bevisste holdning skaper en ekstra dimensjon for tilskueren som betrakter: I reaksjonene på det aktive kameraet som ser, reagerer de avfilmede på oppdagelsen av å bli betraktet.

Ikke minst bidrar de lange tagningene til å fremstille et humant blikk på de mange medvirkende menneskeskjebnene. Det vi persiperer, er først og fremst handlende mennesker – ikke ofre for kriser. Møtene med menneskene er mange og korte – vi blir liksom aldri helt kjent med noen – men megetsigende.

Kameraet gir lik behandling av alt som havner foran linsa, også Ai selv, som ikke sier så mye som et ord, men som også betraktes, der han går rolig rundt og observerer eller skaper kontakt med andre. Det metafilmiske har lenge vært en rød tråd i tidligere dokumentarer av Ai, der kunstnere har vist hvordan valg av perspektiv og mediemakt fungerer på godt og vondt, eksempelvis i Never Sorry (Alison Klayman, 2012), der kunstneren selv demonstrerte hvordan digitalisering i den tredje verden har vært avgjørende for å fremme ytringsfrihet gjennom sosiale medier.

I Human Flow er vi som tilskuere kameraets vikarierende øyne som zoomer inn på en iPhone på en selfiestick, som reflekterer Ai og en annen medpassasjer på en flyktningbåt på vei til Hellas. Eller vi er Ais blikk som studerer en gutt med ballong på hodet som han stikker i fjeset på moren sin. Eller vi observerer en lege som snakker om hvor elendige forholdene i leiren er, og vandrer ut i bakgrunnen, mens et nysgjerrig barnehode stikker opp fra høyre hjørne, og kikker nysgjerrig på oss gjennom linsa. Vi lærer at barn bare er barn, og alltid vil leke og erte, selv i krisesituasjoner.

Formen i sin helhet er også effektfull, med sin poetiske, gjentakende framtoning. For i stedet for å følge en dramaturgi med begynnelse og slutt, er det som om dette aldri vil stoppe. Vi kommer alltid til et nytt sted. En ny leir. Et nytt land. Nye mennesker.

Bildet av en verden i krise er slående. Det går sakte mer opp for meg, at dette er en sirkel. Og vi er alle rammet inntil man finner en bedre løsning. Human Flow søker således å tilby et unikt blikk på denne kolossale krisa som spenner seg på tvers av kloden. Og som rammer oss alle, her og nå.