Cinematekene ^[1] er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene i utvalget. Charlie Chaplins Diktatoren vises for første gang torsdag 24. august i alle byene, bortsett fra Kristiansand, som først viser filmen 14. september. Visningstider og informasjon finnes her ^[2] eller hos det enkelte cinemateket.

*

Charlie Chaplin ^[3]s frådende satire Diktatoren ^[4] er en rasende og samtidig klok film om intoleranse og antidemokratiske krefter. Den ikoniske skuespilleren og regissørens direkte oppfordring til humanisme er stadig like relevant.

Det er lett å glemme hvor talentfull Charlie Chaplin var som filmkunstner. Hvor ofte tenker vi ikke først og fremst på de oppfinnsomme slapstick-scenene og den karakteristiske gangen når vi hører navnet hans? Gjennom 1910-tallet utviklet Chaplin en kreativ og virtuos form for fysisk humor under filmselskapet Keystone, men fra og med filmen Småen ^[5] (1921) regisserte han sine egne langfilmer.

I denne prosessen lot Chaplin komediene springe ut av viktige temaer i samfunnet. Hans empatiske blikk på folk fra lavere klasser gir komikken hans en brodd og en dybde få andre komikere kan måle seg med, og den oppriktige humanismen fremstår langt tydeligere enn hos lakoniske Buster Keaton ^[6] eller våghalsen Harold Lloyd ^[7].

De tidlige filmene Småen, Gullfeber ^[8] og Byens lys ^[9] tematiserer klasseskiller og fattigdom, men med glimt i øyet; Chaplin evner å le av og spøke med alt det triste, og det er i dynamikken mellom latteren og det underliggende raseriet at hans filmer får en subversiv kraft.

I Moderne tider ^[10] (1936) utvider Chaplin sitt politiske blikk. Her reduseres menneskene til «produksjonsmidler»; verktøy på lik linje med tannhjulene og de svære samlebåndene. Industrialiseringens dehumaniserende og fremmedgjørende effekt kommer til uttrykk i scenen der Chaplin rollefigur febrilsk forsøker å holde tritt med samlebåndets veldige fart, og til slutt slukes av maskinen. Arbeideren dras hjelpeløst rundt tannhjulene og blir nesten knust av maskinens «tenner» – en vakker metafor på menneskets underkastelse.

I en verden hvor karriere og arbeid i økende grad definerer hvordan vi mennesker ser oss selv – der fritidssysler og personlig utvikling bare er hedonisme, unødvendigheter vi helst bør nedprioritere – er Moderne tider en viktig påminnelse om hvor farlig denne ideologien er.

^[11]

«Moderne tider» (1936)

Med Diktatoren, hans første lydfilm, vender Chaplin blikket utover, vekk fra det dagligdagse og over til storpolitikken. Filmen markerer dermed et markant skille i filmografien, selv om hans umiskjennelig humanistiske og egalitære etos fortsatt står sentralt. Chaplin var modig som laget filmen i et Hollywood der studioene på det sterkeste frarådet å lage nazismekritiske filmer, siden USA var nøytrale. Dermed ble Chaplin nødt til å ta en personlig risiko ved å finansiere brorparten av filmen med midler fra egen lomme ^[12]. Filmen ble ferdigstilt 15. oktober 1940, ett år etter utbruddet av 2. verdenskrig og 7 år etter Hitlers maktovertagelse i Tyskland.

Filmen handler om en jødisk barberer som bor i ghettoen i det fiksjonelle «Tomania», en klar parallell til Tyskland. Her blir barbereren forfulgt på grunn av sin bakgrunn og ender på et tidspunkt i konsentrasjonsleir. Av utseende er han imidlertid svært lik den maktsyke diktatoren Hynkel, og på et tidspunkt blir de to forvekslet med hverandre, slik at barbereren får tale til folket som tror han er deres store leder, mens Hynkel ender i konsentrasjonsleir.

Med barbereren på talestolen foran Tomanias folk, leveres filmens store humanistiske appell i en gripende politisk tale om humanisme, toleranse og medmenneskelighet. Chaplin ser direkte inn i kameraet – en verfremdungseffekt à la Bertolt Brecht ^[13] som effektivt visker ut grensen mellom fiksjon og virkelighet. Chaplin henvendte seg til det amerikanske kinopublikummet, og bidro til å skape bevissthet rundt amerikansk nøytralitet og viktigheten av å kjempe mot fascisme og antidemokratiske krefter.

^[14]

Det fascinerende og briljante med Chaplins komedier er at de alvorlige understrømmene truer med å dra publikum ned i det  dypeste mørke; de muntre fiolinene har alltid en skjærende dissonans. Dette kulminerer i Diktatoren, der den kjente og kjære landstryker-figuren med den distinkte barten speiles i den krigshissige og maktsyke Adolf Hitler. For Chaplin legger ikke akkurat skjul på at det er nettopp er Hitler han parodierer med rollefiguren Adenoid Hynkel, herskeren over det oppdiktede riket Tomania.

Chaplin får mye moro ut av å knytte navnene til sentrale nazister opp mot fordervet mat eller vond lukt. «Adenoid» er et annet navn på mandlene (de man har i munnen) og betyr direkte oversatt fra gresk «kjertellignende». Göebbels og Göring blir henholdsvis kalt Garbitsch (søppel) og Herring (sild). Det fascistiske Italia omdøpes til «Bacteria» og det fiksjonelle riket til Hynkel, «Tomania», er visstnok en variant av ordet «ptomaine» som betyr «fordervet mat» eller «fordervet organisk materie». Ptoma stammer fra det greske ordet for «lik/død kropp».

Filmen rommer også den ikoniske scenen der Hynkel danser med en oppblåsbar globus som rekvisitt. Globusen tvinnes, spinnes og dultes med rumpa i været, mens han hengir seg til en slags vakker ballett akkompagnert av skjønne fioliner. Scenen ender brått idet diktatoren i sin iver sprekker ballongen. En poetisk iscenesettelse av maktbehov og narsissisme.

^[15]

Diktatoren inneholder flere geniale scener. En motstandsgruppe må velge hvilket medlem som skal ta på seg et dødelig oppdrag, og løsningen blir et «kakelotteri» der den som får en mynt i baksten trekker korteste strå. Det mennene ikke vet er at kvinnen som har bakt kakene har lagt en mynt i samtlige, som en protest mot påfunnet. Chaplin svelger først mynten fra sin egen kake, men etter hvert også fra de andres, og de siger tungt ned i magen, slik at han til slutt får et voldsomt hikkeanfall – akkompagnert av myntenes rasling. Igjen er mat et motiv, men selv om myntene er uspiselige, knyttes de ikke an til noe vemmelig og frastøtende.

Ifølge litteraturteoretiker Linda Hutcheon inneholder satire «a scornful or disdainful ethos. It is that kind of encoded anger (…) that led Max Eastman to describe the range of satire as ‘degrees of biting’» (Hutcheon: 56). Der vanlig parodi er mer lystbetont og humoristisk, preges satire av et sinne og en avsky til det som tematiseres. Satiren nøyer seg imidlertid ikke med å bryte ned – den har også en korrigerende funksjon, og søker aktivt å skape endring. Som Hutcheon skriver: «While satire can be destructive, there is also an implied idealism , for it is often ‘unabashedly didactic and seriously committed to a hope in its own power to affect change» (Bloom and Bloom i Hutcheon: 56).

Det er nettopp dette idealistiske raseriet som bobler i Diktatoren, der de latterlige nazistene marsjerer rundt med store flagg dekket med doble X-symboler (visstnok et smart ordspill av «to double-cross», som betyr å bedra noen/svindle noen), eller når de nazistiske lederne får utløp for sitt infantile sinne gjennom å fekte med pølser og kaste kake på hverandre).

I sin anmeldelse i The New York Times, publisert like etter filmens premiere, skriver kritikeren Bosley Crowther Wallace klokt og treffende:

«Let this be understood, however: it is no catch-penny buffoonery, no droll and gentle-humored social satire in the manner of Chaplin’s earlier films. «The Great Dictator» is essentially a tragic picture—or tragi-comic in the classic sense—and it has strongly bitter overtones. For it is a lacerating fable of the unhappy lot of decent folk in a totalitarian land, of all the hateful oppression which has crushed the humanity out of men’s souls. And, especially, it is a vithering revelation, through genuinely inspired mimicry, of the tragic weaknesses, the overblown conceit and even the blank insanity of a dictator. Hitler, of course.»

*

Kilder:

Hutcheon, Linda, A Theory of Parody, University of Chicago Press, 2000.