Hollywood er slangen som biter seg selv i halen, reproduksjonens onde sirkel. Og salige blir de som tørster når kinomørket først skjenker en originalskrevet blockbuster, uten synlige kompromisser.
David Cronenberg adresserte det incestuøse ved drømmefabrikken i sin giftige satire Maps to the Stars (2014), og lite har skjedd siden den gang: Prequels, sequels, remakes & reboots preger fortsatt multiplex-menyene.
Baby Drivers triumf i møte med internasjonale kritikere må handle om at den i dagens klima er å betrakte som en sjelden film. En kan bare spekulere i hvordan mottagelsen ville sett ut på nittitallet, men Harald Kolstads anmeldelse i Dagsavisen (den gang Arbeiderbladet) av Tony Scotts The Last Boy Scout (1991, «Den siste speider») kan gi oss en viss idé:
«Denne løsslupne (og litt vel bloddryppende) «skyt og kjør»-farsen – selvparodisk macho-moro for store gutter – tar seg ut som noe av en «in-joke». (…) Skurkene er fæle, replikkene kyniske (og ikke for sjelden vittige). Og ett eller annet går i lufta omtrent hvert annet minutt (slik føles det i hvert fall). Tony Scotts regi er teknisk strøken, og det er jo alt vi venter av denne flinke, anonyme håndverkeren. Brukbar tidtrøyte altså, hvis ikke selve sjangeren byr deg imot.»
The Last Boy Scout ble manusforfatteren Shane Blacks store gjennombrudd, stilsikker og skarpt skrevet som den er. Selv om filmen som helhet er bedre enn Baby Driver – bedre manus, bedre humor, bedre kjemi mellom skuespillerne – ble den tatt imot med kresen mine av filmkritikerne. Det var jo bare en underholdningsfilm! Voldelig var den også. Kolstad trillet terningkast to, til tross for ikke for sjeldent vittige replikker og teknisk strøkenhet.
At anmelderne ikke lenger er så firkantet elitistiske, at rene sjangerøvelser kan påkalle seg like fascinerte blikk som avgrunnsdype festivalfilmer, er gledelig. Samtidig er det uheldig hvis kritikerkartet i for påfallende grad tilpasser seg terrenget – særlig i en mye omtalt kritisk fase for Hollywood, preget av idétørke og rådvillhet. Resultatet av en slik tilpasning blir historieforfalskning på forskudd.
En vil blant annet komme i skade for å indikere at 2017 bød på en oppsiktsvekkende gullkantet kinosommer. For når en så enkel film som Baby Driver nyter 86/100 poeng hos Metacritic (og svimlende 95% positive anmeldelser hos Rotten Tomatoes), må det ha å gjøre med at originalskrevne, ikke-franchise-tilknyttede sjangerfilmer for barnslige voksne og voksne barn ikke akkurat vokser på trær om dagen.
I fare for å virke urettferdig mot Baby Driver kun for retorikken sin skyld: Edgar Wrights film er bedre enn Spider-Man: Homecoming – også det en kritikerfavoritt, av enkelte erklært som en triumf for Marvel, en jordbunden og sjarmerende vri på den stadig mer megalomane superheltfilmen.
For øyeblikket har Spider-Man: Homecoming 92% positive omtaler hos Rotten Tomatoes – noe som i og for seg kun indikerer at det er en film det er vanskelig å mislike. Den er imidlertid også vurdert til en gjennomsnittskarakter på 7,7/10 av de såkalte «Top Critics». (Til sammenligning ble Christopher Nolans moderne klassiker Inception vurdert til 7,8/10 av samme segment i 2010. Steven Soderberghs kino-comeback, Logan Lucky, har nylig oppnådd 93% og 7,5 i snittkarakter hos Rotten Tomatoes; den langt mer fascinerende og popkulturelt innflytelsesrike Magic Mike [2012] måtte i sin tid nøye seg med henholdsvis 81% og 6,9.)
Hadde Baby Driver blitt lansert tidligere på sommeren, tror jeg Spider-Man: Homecoming – den andre reboot-en av universet på bare fem år – ville fått mer avstemt mottagelse. Noen av ingrediensene er hentet fra den samme kokeboka (gutt med babyface, uskyldig jente, søt romantikk, null sex, slemme skurker), men Baby Driver retter seg mot et voksnere publikum, og har definitivt mer schwung over seg.
Om Baby Driver ikke er noen ny filmatisk festning, fenger iscenesettelsen såpass at vi ofte glemmer hvor forutsigbar historien er (smurt tynt utover den i overkant rause spilletiden på en time og femti minutter). Dette skyldes hovedsakelig kjørescenene der bevegelsesenergien øker og fotograf Bill Pope får muligheten til å danse ballett. Pope har aldri vært noen lysets mester (det er rimelig å tro at The Wachowskis stod bak looken i Matrix-trilogien), men få kan trikse med kameraet som ham (jamfør samarbeidene med Sam Raimi og de nevnte søstrene).
En formelig kjenner at det rykker i girkassen når Baby (Ansel Elgort) loser kjeltringer trygt i havn, susende i sikksakk gjennom trafikkerte bygater, med politiet ulende på slep. Hans arbeid er å ikke stille spørsmål, bare kjøre – omtrent slik vi husker Ryan Goslings rollefigur i Drive (kultfilmen fra 2011, som med sine 87% ikke helt kan måle seg med Baby Driver, skal vi tro Rotten Tomatoes’ Top Critics).
Jeg ble raskt sjarmert av ynglingen iført øreplugger, solbriller og kjørehansker; tilsynelatende distré, barnlig eksentrisk, fortapt i sin egen verden, men en sann mester i sitt fag. Hukommelsen spilte på lag og lot meg glemme hvor sterkt jeg mislikte Ansel Elgorts oppsyn i helvetesrittet The Fault in Our Stars (2014), der han smattet på utente sigaretter fordi han elsket å «leve farlig». Skikkelsen er mer uanstrengt kul denne gangen, for å si det mildt.
Motivasjonen for å bistå kjeltringene – å nedbetale gjeld, begynne et vanlig, autonomt liv – fungerer greit. Et sidespor om en rullestolbundet fosterfar er bare sentimentalt. Flørtingen med en servitrise, som etter hvert utvikler seg til et forhold, reduserer motparten til en avventende «jeg elsker deg»-er; Lily James‘ sjarm og vidd fortjener virkelig en mer livaktig rollefigur. De kriminelle, med Kevin Spacey som øverstkommanderende, oser av nittitallet slik vi husker det fra videohylla. Jamie Foxx er mer eksplosivt usjarmerende enn på lenge, irriterende høylydt rundt bordet. En nysleiket Jon Hamm har flere dimensjoner – i alle fall et stykke på veien.
Bruken av musikk er filmens force. Babys kjærlighet til pop og rock er så intens at den blir et holdepunkt i livet, som ellers virker rotløst, og låtene på lydsporet – rett fra playlistene på mobilen hans – løfter enkelte øyeblikk flere meter over bakken. En hardhendt konfrontasjon med politiet, klippet i takt med de udødelige rytmene fra The Champs‘ «Tequila», er spesielt minneverdig.
De siste årenes møteromsutklekkede Hollywood-filmer søker seg mot segmentet i midten; de legges under strykejern for å jevne ut klumper og krøller som sex og vold, i håp om maksimal profitt. I akkurat den konteksten fortjener Baby Driver all honnør for å gi faen i storfamilier og barnemenyer. Men når volden verken er meningsbærende, estetisk interessant eller engang føles særlig motivert av rollefigurenes dilemmaer, blir den bare egennyttig og spekulativ. Siden Baby Driver mangler den boblende satiren fra for eksempel Kick-Ass (2010), er det vanskelig å forstå hvordan kontrasten mellom det nusselige, uskyldsrene og de groteske blodbadene skal fortelle oss noe lurt om verden vi lever i.
Edgar Wright blir stadig mer bemerkelsesverdig og selvsikker som regissør – ikke minst demonstrert i det ambisiøse nerdoramaet Scott Pilgrim vs. the World (2010). Det uttrykket savner i personlighet, tar det igjen i ren teft og profesjonalitet. Som manusforfatter henger han derimot ikke med i de krappe svingene. Baby Driver er aldri så smart og morsom som den ønsker å være, og savnet etter virkelig sublime poenger og observasjoner etterlater et halvhjertet inntrykk.
Den ikonoklastiske motsattfyrsten Armond White har ofte anvendt Rotten Tomatoes og «folkets konsensus» som antagonist i sine eventyr om filmkunstens kollaps; Bret Easton Ellis gjør det også, når han i podkast etter podkast forundres over sin manglende interesse for dagens Hollywood- og Oscar-titler. Når jeg i denne artikkelen henfaller til samme hersketeknikk, er det et uttrykk for oppriktig forundring og irritasjon over å se at den ene helt ålreite blockbusteren etter den andre tas imot med trampeklapp og jubelbasuner.
Baby Driver er, med sine styrker og svakheter, en vanlig god underholdningsfilm som i skrivende stund har oppnådd 8,2 i karaktersnitt hos IMDb – hvilket gjør den til tidenes 188. mest populære film blant tjenestens brukere. Jeg er naturligvis ikke alene om å tenke at dét er en overilt respons, og av erfaring vil den jevne seg ut med tiden. Kritikernes dom vil imidlertid bli stående, svart på hvitt, så det skal bli spennende å se om Edgar Wright faktisk har levert et verk med varig innflytelse, slik mange antyder. I så fall blir jeg nødt til å unnskylde min egen arroganse. Time vil sjåv.