Endelig fikk vi en stor filmmusikk-begivenhet av internasjonalt kaliber også i Norge. Lørdag 20. mai entret Hans Zimmer scenen på Telenor Arena med sitt spektakulære, verdensomspennende turnéprogram. Montages var til stede under konserten.
I likhet med mange andre filmkomponister, har også Hans Zimmer opplevd stor suksess de siste par årene med et spesiallaget, rockeorientert konsertkonsept. I et særdeles tett turnéprogram var det plass til en snarvisitt innom Skandinavia og Oslo i midten av mai. Til begeistring for drøyt 9000 fans i Telenor Arena, fikk vi oppleve noen av komponist-superstjernens største hits arrangert for kor, strykere og et arsenal av perkusjon og elektronikk.
Det er 37 år siden Zimmer stod på scenen som keyboardist i musikkvideoen til The Buggles’ legendariske monsterhit Video Killed the Radio Star, men de siste 10 årene har han ved flere anledninger fremført sin egen filmmusikk i ulike konsertsettinger, blant annet en Gladiator-filmkonsert og opptredener i både Ghent og Krakow. Dette er imidlertid et helt nytt format – flere av de mest kjente titlene (særlig fra 2000-tallet og fremover) er nyarrangert i mer hardtslående tonelandskap, og sammensatt i lengre suiter, med et knippe stjernesolister på laget.
Det mest slående denne kvelden er det unge, hippe publikummet. Hans Zimmer er ikke lenger bare forbeholdt filmmusikk-nerdene; han er nå også appropriert av massene som en fullverdig crossover-artist. For bare få måneder siden ble han for eksempel mottatt med trampeklapp under den profilerte ørkenrock-festivalen Coachella i Indio, California. Få andre filmkomponister kan tilskrive seg en lignende status.
Hele konserten er organisert som en audiovisuell opplevelse med rendyrket narrativ struktur; nærmest som en film. Det starter sobert og elegant, med en enkel lyssøyle på Zimmer ved pianoet mens han spiller det kjente blues-riffet fra Driving Miss Daisy (1989). Gradvis opplyses andre medlemmer av ensemblet (som The Smiths-gitarist Johnny Marr) mens man glir merkeløst inn i «Discombobulate» fra Sherlock Holmes (2009) og «Zooster’s Breakout» fra Madagascar (2005). Til slutt går bakteppet opp og avslører en gigantisk halvdom med dusinvis av kormedlemmer klare til dyst.
Og hvilken dyst det blir! Med det 60-mann store ensemblet nå introdusert, smeller Zimmer til med krafthymnen (og den personlige favoritten) «Roll Tide» fra Crimson Tide (1995), innkapslet i det samme røde underlyset som preget Tony Scotts ubåtfilm – etterfulgt av «160 BPM» fra Angels & Demons (2009). Jeg hadde allerede blitt advart om det høye volumet på forhånd, og disse to showpiece-numrene blir første ordentlige smakebit på både lydstyrke og de mer perkussive arrangementene.
Den snart 60 år gamle komponisten passer på å henvende seg til publikum med jevne mellomrom, ofte i form av lengre anekdoter; noen innøvde, andre tilsynelatende mer spontane. Han fremstår ydmyk i sine mange hyllester til musikerne på scenen, men det bobler utvilsomt et megalomant kontrollbehov under overflaten – alle geniers lodd i livet.
Scenelyset stenkes nå i et gyllent skjær, mens de første hjemsøkende nynnenotene fra «The Wheat» og Gladiator (2000) skyller over publikum med sine Midtøsten-klanger. En lengre suite fra fan-favoritten følger («The Battle», «Elysium» og «Now We Are Free») med en fullverdig, om ikke like idiosynkratisk erstatter for Lisa Gerrard i de ordløse vokalpartiene. Det man ellers savner i orkestralt arrangement, tas igjen i voldsomme perkusjonseffekter, spesielt gjennom hele «The Battle».
Det gradvis oppbyggende kjernesporet «Chevaliers de Sangreal» fra The Da Vinci Code (2006) er et gåsehudfremkallende mellomspill før en av kveldens virkelige høydepunkter: Den store halvsirkelen bak scenen tennes opp som en blodrød soloppgang over savannene. Det er Løvenes konge-tid. Den sør-afrikanske stjerneartisten Lebo M entrer scenen og synger like krystallklart som på originalinnspillingen, i en medley bestående av «Circle of Life», «This Land» og «King of Pride Rock»/«Circle of Life Reprise». Nummeret høster utvilsomt mest applaus og gjenkjennelighet hos publikum denne kvelden – også blant dem som er født lenge etter at Disneys animasjonsklassiker gikk på kino.
Første halvdel avsluttes med en suite fra Pirates of the Caribbean-filmene («Jack Sparrow», «One Day», «Up is Down» og «He’s a Pirate») – høylytt og bråkete, men med virtuose solopartier for fiolin og fløyter. Den unge gutten ved siden av meg påpeker til sin kompis at «He’s a Pirate»-temaet ligner umiskjennelig på et lite mellomparti i «The Battle» fra Gladiator, og han har selvfølgelig helt rett. Det er nesten litt rørende å høre unge filmmusikk-poder trekke slike linjer. Det sier noe om hvilken betydning Hans Zimmer har hatt for å popularisere filmmusikk som akseptert «sjanger» også utenfor kinosalen.
Etter pausen returnerer vi til et mer nostalgisk landskap for min egen aldersgruppe: Først den marimba-drevne Carl Orff-hyllesten «You’re So Cool» fra True Romance (1993), etterfulgt av en «oppblueset» versjon av hovedtemaet fra Rain Man (1988). Vi rekker imidlertid knapt å kjenne på gamle følelser før vi dundrer ut i kontemporært Supermann-territorium med rockesporene «What Are You Going To Do When You’re Not Saving the World?» fra Man of Steel (2013) og «Is She With You? (Wonder Woman Theme)» fra Batman vs. Superman: Dawn of Justice (2016) – like gung ho i sin aurale innfallsvinkel som Zack Snyder er i sin visuelle stil.
Først nå sparkes det virkelige audiovisuelle klimakset i gang. Zimmer introduserer selv neste sekvens som en tour-de-force i lyssetting av lysdesigner Marc Brickman, og påpeker at alle musikerne egentlig bare er «servants to his light». Det starter da også usedvanlig elegant med en enkel rød linje på bakteppet, pulserende som de animerte lydfrekvensene i Disneys Fantasia – en bokstavelig, men besnærende konseptualisering av «Journey to the Line» fra The Thin Red Line (1999), for anledningen pumpet opp med mer taktfaste rytmer.
Derfra fyres de store lyskanonene opp én etter én mens vi siger inn i «The Electro Suite» fra The Amazing Spider-Man 2 (2014), komplett med den mentalt forstyrrede antagonistens hviskende mumling. Superheltmusikken tar en enda mørkere dreining med den lange suiten fra Christopher Nolans The Dark Knight-trilogi («Why So Serious?», «Like a Dog Chasing Cars/Why Do We Fall?/Introduce a Little Anarchy» og «Bane Theme»), der Zimmer selv utbasunerer det kjente vokalriffet «Deshi Deshi Basara Basara» med knyttneven i været som om det var en Rammstein-konsert.
Sekvensen er spektakulær og medrivende, men også fysisk utmattende. Derfor tar Zimmer det ned noen hakk med et utdrag fra «Aurora», hans hyllestkomposisjon til ofrene etter skytemassakren i Aurora, Colorado under en visning av The Dark Knight Rises i 2012. Sekvensen er konstruert som Aaron Coplands «Lincoln Portrait»; varsomme kor- og perkusjonselementer underbygger de emosjonelle tangentene i Zimmers egen tale, både om sitt samarbeid med Nolan og hva som skjedde i etterdønningene av Aurora-tragedien. Det hele fremstår veldig kitchy for mer nøkterne nordmenn, og utvilsomt megalomant, men han har i hvert fall hjertet på rett sted. Så handler da også Zimmer ofte om kitch skrudd opp til elleve – det er en del av hele hans appell.
Overgangen til neste segment er imidlertid organisk – fra ærbødige «Aurora» stiger et gigantisk, gyllent orgel opp på bakteppet, svevende gjennom verdensrommet, og umiskjennelige Interstellar (2014) står for døren («Day One», «Where We’re Going», «No Time for Caution», «Stay»). I denne versjonen av Zimmers seneste mesterverk tar den elektriske gitaren rollen til orgelet ved flere anledninger mens en tyngre grunnrytme gir stykkene et fremadrettet momentum. Det er kanskje ikke fullt så sjelesmørende som originalversjonen, men massivt og romslig som Peterskirken. Mot slutten dirigerer Zimmer selv ensemblet – og publikum – med Jean Michel Jarre-aktig entusiasme. Det skal ikke levnes noen tvil om hvor overveldende dette skal være.
Selv om dette tilsynelatende er konsertens episke klimaks, vender Zimmer naturligvis tilbake for et etterlengtet ekstranummer: Suiten fra Inception (2010) når nesten Løvenes konge-høyder blant publikum som digger uhemmet til de pulserende rytmene i «Mombasa» og sitter knyst stille til den poetiske avslutningen i «Time».
Både avslutningen og konserten som helhet virker myntet mer på the millenials enn på de av oss som vokste opp med Zimmer på 80- og 90-tallet, men det er kanskje å forvente. Personlig skulle jeg gitt mye for å høre mer fra den første glansperioden, som for eksempel min personlige favoritt Beyond Rangoon (1995), The Rock (1996), Backdraft (1991), K2 (1991), Point of No Return (1993) eller Days of Thunder (1990). Videre skulle jeg ønske at konserten ble avholdt et annet sted, for med et så basstungt og sammensatt lydbilde fremstod mye av lyden noe «grøtete» i Telenor Arena – selv om de kun benyttet halvparten av salen.
Dette blir likevel «gammalmanns-innsigelser» i den store sammenhengen. Først og fremst må man glede seg over den filmmusikalske misjonærvirksomheten i Hans Zimmers popularitet – den enorme crossover-appellen og anledningen til å baske seg i deilig pompøse krafthymner og synthlandskaper. Det kan vi aldri få nok av.