Med Julieta kan det virke som om Pedro Almodóvar har lagt seg i stabilt sideleie etter karrierens eneste virkelige nedtur.
Den aggressivt umorsomme komedien Amorøse passasjerer (2013) ble straks slettet fra hukommelsen, og i kjølvannet av et slikt feilslått eksperiment, er det klokt å snu seg, vende tilbake, volver.
Nå var vel heller ikke mesterverket Under huden (2011) å regne som «klassisk Almodóvar», snarere en dypt pervers mashup av Franjus Eyes Without a Face (1960) og Hitchcocks Vertigo (1958), vendt i spanjolens røde saus. Vi må tilbake til Brutte omfavnelser (2009) for å finne et rent melodrama – som ble litt for meta og i overkant melo for mange. Volver (2006) er regissørens forrige uforbeholdne suksess, både hos kritikere og publikum, og det er snart tolv år siden.
Strategisk nok er Julieta markedsført som et comeback, som «Almodóvar slik vi elsker ham», men det er bare halve sannheten. Motivene, de sterke fargene, intrikate mønstrene, er der. Likevel er feelingen annerledes, lett apatisk, trist og tom, slik livet kan være når det er støpt i en fast form, ute av stand til å bevege seg i andre retninger enn mot slutten.
Med Julieta har Almodóvar laget en sann film, uten de herlige faktene som har gjort ham til allemannseie. Stilen ligner et femtitalls melodrama, med tydelige henvisninger til Douglas Sirk, men historiefortellingen motarbeider det dekorative, selvbevisste rammeverket. Det er som om filmen sitter i vinduskarmen og lett bedrøvet observerer de mer spennende livene på den andre siden av gaten; stirrer lengselsfullt ut mot havet, eller drømmer seg vekk i forslitte minner.
Toneleiet er gjennomtrengende kontemplerende, melankolsk. Julieta kretser rundt tiden, dødens klokke, som forsyner seg glupsk av hvert øyeblikk vi opplever, og som plutselig tikker av gårde i et uhyggelig tempo. Små hendelser, bisetninger og sløve øyeblikk kan vise seg å prege store flater av tid, uten at vi selv er i stand til å kontrollere vekten av dem.
Vi møter Julieta (Emma Suárez), en godt voksen kvinne, idet hun pakker sammen leiligheten sin. Bøker, plakater, pyntegjenstander plasseres omstendelig i store pappesker; sammen med kjæresten (Darío Grandinetti) har hun omsider besluttet å forlate Madrid. Men under et ærend møter hun Beatriz, den forsvunne datterens gamle bestevenninne. Sammentreffet påminner henne om muligheten for at hennes elskede Antía en dag kan stå ved dørklokka, og i stedet for å flytte til Portugal, gjør hun en helomvending og oppsøker sin gamle leilighet, der Antía bodde i tenårene.
Som vanlig hos Almodóvar er det fortellinger inni fortellingen, via et brev fra Julieta til datteren, som skildrer morens forhold til barnefaren (Daniel Grao), og hvordan Antía på et tidspunkt valgte å forlate familien. Filmen er inspirert av hele tre Alice Munro-noveller (fra samlingen Runaway), og selv om det er mulig å føle seg frem til sømmene, unngår monteringen å fremstå kunstlet. Kjernescenene kretser alle rundt samme tema: Hvordan fortrenging og dårlig samvittighet hører sammen og forplanter seg.
Tittelkarakteren er ikke helt enkel å komme inn på. Både Emma Suárez (den eldre Julieta) og Adriana Ugarte (den yngre) holder oss på en viss avstand; vi får tilgang til minnene, det som skal tegne konturene til en litt vassen rollefigur, en det er vanskelig å plassere, men vi må sitte pent, liksom respektere at dette er hennes og ikke våre følelser. Se, men ikke røre.
En underlig tilnærming når fortellingen har såpass mange strykere i følelsesorkesteret – blant Almodóvars egne filmer, er det bare Under huden som preges av en tilsvarende kjølighet – men ikke desto mindre bidrar omdreiningen til at det blir mulig å se regissøren gjennom pussede brilleglass, og på sett og vis oppdage ham på nytt.
Fargene hans lyser sterkere enn på lenge; det røde er så rødt at jeg knapt har sett maken siden uniformene i Barry Lyndon (1975) eller det fake blodet i Suspiria (1977). De kostbare møblene og de mange kunstverkene, være seg skulpturer eller malerier, er så stilige at ens egne omgivelser ligner en skraphaug; kostymene så vakre at jeg stirrer og «blar» frem og tilbake mellom bildene, som var det i et motemagasin.
Julieta har ikke blitt til i klipperommet, akkurat. Så kontrollert og presist er filmspråket, at det nesten kan virke tilkneppet, klaustrofobisk – for selv om rytmen er saktegående, blir det feil å si at bildene puster. Det er ingen mellomrom her, selv om fortellingen bretter seg ut i et meditativt tempo. Filmen er et ekkokammer, der hovedpersonens fortid hindrer både henne og filmen i å bevege seg videre.
Det tar i overkant lang tid før Julieta blir rørende, men når det først skjer, nesten helt til slutt, er det på en måte som kaster nytt lys over de foregående scenene. Noe crescendo er det ikke, snarere en klump i halsen som langsomt svelges unna, men den gjør skikkelig vondt.
Julieta er en film om hvordan avstand kan vokse seg stor som en cyste, og tære på alt vevet rundt. Her snakker vi om en hovedperson som ikke bare har mistet alle andre, men også seg selv; som oppgir muligheten til å starte et nytt liv, i en annen by, fordi hun fortsatt må ransake, snu og vende alt én gang til – og én gang til. Når var det alt låste seg, kan det spores tilbake til et bestemt øyeblikk? Eller er det bare tiden som ødelegger alt?
Bergmans Høstsonaten (1978), den fæleste av alle mor-datter-fortellinger, melder sin ankomst i diskusjonen. Scenen der en komisk bebrillet Liv Ullmann gråtkvalt avslører at morens forsøksvise omsorg og forserte disiplin – å klippe håret hennes guttekort, samt sørge for en grotesk tannregulering («jag så fasansfull ut!») – gav opphav til en frost mellom de to som aldri lot seg opptine, gjør det vanskelig å tro på noen lykkelig slutt. Men i motsetning til Ingrid Bergmans världsberömda konsertpianist, har hovedpersonen i Almodóvars fortelling vært fysisk til stede for datteren sin, og gitt henne stor frihet – så stor at kjærligheten er blitt satt spørsmålstegn ved. Moren har svevd av gårde i egne tanker, fordypet seg i egen sorg, vokst innover.
Når vi forlater Julieta vet vi ennå ikke om den dype innsjøen av dårlig samvittighet har drukket seg utørst, men vi skimter en forsoning, eller i det minste en erkjennelse rundt hva som gikk så galt. En mager trøst, kanskje, men forbløffende dempet og virkelighetsnært til Almodóvar å være.
Jeg var usikker på hvor godt jeg likte Julieta første gang, men den har fortsatt å ese i hukommelsen – og ikke minst ved gjensyn. Det er en luksuriøs, selvsikker film, som en suite på det dyreste hotellet, kun for dem med klubbmedlemskap og gullkort. En skatt «forbeholdt fansen», kanskje, men også et bidrag til å skyve Almodóvar i en ny retning. En sjelden kombinasjon.