Den norske kinogrøsseren er under forandring. Lavbudsjettsproduksjoner uten statlig støtte har stått på menyen de siste gangene norske filmskapere har gitt seg i kast med sjangeren, og LYST er det nyeste innslaget.

Severin Eskelands andre spillefilm har blitt markedsført som «tidenes drøyeste» i Norge. En risikabel mediestrategi, da mange potensielle tilskuere vil skremmes bort fra kinosalen. Men er LYST virkelig så voldsom at den lever opp til reklamen? Dette spørsmålet leder videre til flere problemstillinger.

Det synes mest interessant å se på sjangertilhørigheten og den overraskende sparsommelige virkemiddelbruken. Volden er selvsagt en attraksjon for mange, særlig for de spesielt interesserte sjangerentusiastene, og det er virkelig et blodig spetakkel vi blir vitne til i LYST, i tidvise utbrudd. Men filmen er mest fascinerende i fremstillingen av den traumatiserte hovedpersonen og det klaustrofobiske miljøet hun eksisterer i. Eskeland har åpenbart vært bevisst sine tekniske og budsjettmessige begrensninger, og han forsøker å gjøre disse til en fordel. Dermed forteller LYST også noe om tilstanden til den norske grøsseren i 2017.

LYST er det foreløpig siste skuddet på stammen til en sjanger som før årtusenskiftet bare telte den ensomme svanen De dødes tjern (Kåre Bergstrøm) fra 1958. Med Pål Øies Villmark i 2003 kom en grøsserbølge feiende over Norge. De påfølgende årene fikk vi både psykologiske thrillere som Pål Sletaunes Naboer (2005) og rendyrkete slasherfilmer som Roar Uthaugs Fritt vilt (2006). Norsk skrekk var populært, og nøt godt av at den statlige filmforvaltningen søkte å dyrke frem prosjekter som siktet mot et stort publikum.

Eskelands debut Snarveien (2009) kom ut i midten av denne perioden, men ting har forandret seg siden da. I påvente av Joachim Triers kommende Thelma er det lenge siden noe som ligner en grøsser har blitt tildelt produksjonsstøtte i Norge. (Pål Øies oppfølger Villmark 2 [2015] ble produsert for private midler, og hovedsakelig filmet i utlandet, selv om den sikret seg etterhåndsstøtte som følge av godt kinobesøk.)

LYST representerer derfor et bestemt fenomen i norsk film: Undergrunnsfilmen på lavbudsjett som likevel får bred kinodistribusjon. Den nye norske grøsservirkeligheten karakteriseres av filmer i krysningspunktet mellom undergrunn og mainstream, hvilket er tilfellet med blant annet Reinert Kiils Huset (2016) og hans kommende Juleblod.

Historien i LYST handler om krimforfatteren Lisa Rostorp (Magdalena From Delis), som nylig har sluppet sin femte roman, Lyst. Hun er en kontroversiell figur i offentligheten fordi bøkene hennes preges av brutale skildringer av både vold og sex. En kombinasjon som selger godt. Men så blir Lisa selv utsatt for et grovt seksuelt overgrep med påfølgende depressiv reaksjon.

I en kontinuerlig rus av piller og alkohol får hun problemer med å skille virkelighet og fantasi, og hennes psykiater (Sondre Krogtoft Larsen) har en stri tørn med å hjelpe henne tilbake til verden. Prosessen får seg et kraftig skudd for baugen idet Lisa mottar en minnepinne i posten som inneholder videoopptak av flere overgrep mot henne, filmet i hennes egen leilighet.

Eskeland iscenesetter nesten hele fortellingen innenfor leilighetens vegger. For å skape en vedvarende uhyggestemning er han avhengig av å gjøre leiligheten til en pustende og pulserende størrelse, en truende aktør i dramaet som utspiller seg enten der eller i Lisas hode. Persienner dekker vinduene, dører åpner seg av seg selv, vannkraner skrur seg på. Enkle grøssertroper arrangeres virkningsfullt for å gi omgivelsene en fortellerfunksjon.

Regissøren har lite å spille på, både hva gjelder fysisk areal og utbudet av virkemidler, og han bruker veldig mye av filmens spilletid på å bygge uhyggelig stemning snarere enn å meske seg i blodige effekter. Når splatter-effektene først tas i bruk, er de i stigende grad knyttet til det generiske omslaget i denne grøssertypens fortelling: Hovedpersonens forvandling fra offer til hevner.

Lisa bestemmer seg for å ta hevn. Hun er ikke helt sikker på hvem som har forbrutt seg mot henne, men har flere mistenkte som må bøte for skaden etter tur. Dermed plasserer LYST seg i undersjangeren rape/revenge, som den første norske kinofilmen. Viktige trendsettere for denne typen grøsser er kultklassikerne The Last House on the Left (Wes Craven, 1972) og I Spit on Your Grave (Meir Zarchi, 1978), og det finnes et knippe norske titler fra undergrunnen som har våget seg dit før. Men med LYST har norsk rape/revenge altså tatt steget over på den store scenen.

Her dreier det seg hovedsakelig om kvinnens hevn på sin mannlige overgriper, en fantasi som søker å gi utløp for den forbudte hevnlyst og en radikal opprettelse av lov og orden som ligger hinsides politimakt og rettsvesen. Hun ble frarøvet kontrollen over sin kropp og sitt sinn, og nå akter hun å ta den tilbake.

Det ligger i undersjangerens vesen at hevnen skal være blodig og sjokkerende. Et høydepunkt i gjenopprettelsen av balanse i I Spit on Your Grave kommer når hovedpersonen skjærer av kjønnsorganene til en av sine overgripere i et badekar. Eskelands variant ligner, men er langt mer detaljert.

Oppgjøret her skjer også på et baderom, og det er testiklene som fjernes. Den bokstavelige kastreringen av overgriperen er blodig, men til forskjell fra sjangerforbildene blir ikke oppgjøret forløsende. Mye tyder på at Lisa innbiller seg hendelsen, og dermed sklir Eskelands film over i den psykologiske grøsserens terreng.

I norsk kinofilm er det først og fremst Pål Sletaune som har mestret denne undersjangeren, først med Naboer og senere Babycall (2011), men også Pål Øie har bidratt med Skjult (2009). Eskelands kombinasjon av elementer fra den psykologiske grøsseren og blodig rape/revenge kommer aldri helt i havn, men det er kanskje ikke så vesentlig, i og med at den primært er markedsført som en voldsorgie?

Er virkelig LYST den mest brutalt voldelige norske filmen noensinne? Isolert sett er voldseffektene grusomme og overveldende. Samtidig er de tidvis såpass heftige at den gripende realismen svekkes. Resultatet er at filmen blir distansert fascinerende; de spektakulære innslagene med volden blir å regne som isolerte sjangernumre, tekniske øvelser for spesielt interesserte. Den jevne tilskuer vil trolig bli enten frastøtt eller uinteressert.

Den allerede nevnte kastreringsscenen får sitt grufulle klimaks ved at Lisa tvinger en hammer inn i mannens rektum. Dette er nokså unødvendig for historiens del, men har sin selvsagte plass i en film som ynder å kalle seg norgeshistoriens mest brutale. Likevel er volden så ekstrem at undertegnede har vondt for å bestemme om den resonnerer med Lisas historie i det hele tatt, eller om den først og fremst skaper distanse mellom tilskuer og tekst. Det er ingen tvil om kvaliteten på håndverket Eskeland og de andre filmarbeiderne legger for dagen, men paradoksalt nok er det vanskelig å oppleve effektene som troverdige bestanddeler av fortellingen.

Dermed blir filmen mindre ubehagelig enn Patrik Syversens Rovdyr (Syversen, 2008), den forrige norske skrekkfilmen som gjorde seg bemerket for brutale voldsfremstillinger. I LYST mer enn åpnes det for at blodsutgytelsene kan være Lisas vrangforestillinger, mens Rovdyr fanger tilskueren i en nådeløst realistisk jakt på unge ofre.

Det mest ubehagelige med Eskelands film er overgreps- og overvåkningsproblematikken som utgjør filmens premiss. Magdalena From Delis spiller seg overbevisende gjennom hele registeret av Lisas opplevelser, fra angst til sinne og til og med underfundig humor. Likevel forløses ikke understrømmen av ubehagelig tematikk, mye fordi regissøren gjør Lisa til en upålitelig forteller.

Som Audun Engelstad forklarer i sin bok Film og fortelling (2015), kan den dominerende synsvinkelen i en fiksjonsfilm undergraves av at det stilles spørsmålstegn ved hovedpersonens mentale tilstand. Kan vi tro på den fortellingen vi opplever gjennom hennes øyne og ord? Denne problematikken blir særlig tydelig i LYST idet Lisa ber to politimenn om å se videofilen hun har mottatt, som er ment å vise en voldtekt av hovedpersonen i hennes egen leilighet. Det politimennene ser er imidlertid en video av at Lisa onanerer. Her spikrer Eskeland LYST som psykologisk grøsser – ikke en rape/revenge av den opprinnelige sorten.

Ved reisens slutt vet vi ennå ikke om de grusomme opplevelsene hennes har vært virkelige eller ren innbilning. Siden konflikten består av Lisas ord mot andres, blir overgrepene nøytralisert når sinnstilstanden trekkes i tvil. Floken løses ikke helt, men munner ut i en avslutning som kanskje mener å peke på brennbare spørsmål rundt både litteratur og film av typen 50 Shades of Grey (2015). Hvilke budskap eller fravær av budskap ligger i fiksjonelle fremstillinger av den kroppslige undertrykkelsen?

Her pirker LYST borti et tematisk felt som knapt har vært berørt i norsk grøsserfilm tidligere. Mer enn et lite pirk er det altså ikke, men dette hinter like fullt om at Eskeland kan ha interessante fortellinger å dele med oss i fremtiden. Denne filmen forblir først og fremst en – på sitt beste – teknisk virtuos sjangerøvelse der de blodige effektene får spille førstefiolin.

LYST har fått bred norsk kinodistribusjon gjennom Another World Entertainment, samme aktør som senere i år skal distribuere Reinert Kiils Juleblod. Begge titlene tilhører den nye trenden i norsk grøsserfilm, den brede kinolanseringen av filmer som tidligere ville vært å anse som undergrunnsproduksjoner med festivalvisninger og videoutgivelser.

Om bølgen vil vedvare vet vi ikke, men det begynner å bli mange år siden norsk film opplevde en jevn strøm av grøssere laget med statlig produksjonsstøtte. Undergrunnen stiger.