Det er mye å glede seg over og se nærmere på i Jorunn Myklebust Syversens spillefilmdebut, Hoggeren, som hadde premiere på norske kinoer forrige helg. Likevel må musikken sies å være en slags hovedattraksjon – for det er lenge siden vi har fått servert et fetere soundtrack til en norsk kinofilm.
Montages har tatt en prat med Syversen om musikkvalgene, ettersom hun selv har kuratert filmens mange poplåter. Regissøren er åpenbart svært opptatt av hvordan riktig eller effektiv bruk av musikk på film kan lede publikum på innsiden av fortellingen og rollefigurene – skape identifikasjon eller knytte oss til et spesifikt og kanskje ukjent miljø.
«Jeg interesserer meg for hvordan man gjennom audiovisuelle virkemidler i film kan styre publikum emosjonelt. Å jobbe med kontraster og å bryte med forventning er en del av det. Jeg leker med sosiokulturelle koder, eksempelvis gjennom musikkbruk og symbolikk,» forteller hun.
«Populærmusikken i Hoggeren ville jeg at skulle veksle mellom å fortelle noe om hvem Anders er og hvor han befinner følelsesmessig. Like viktig var det å bruke musikken til å skildre et miljø eller beskrive en stemning i filmen, ofte med humoristisk tilsnitt. Komponisten Jan Erik Mikaelsens originalskrevne musikk er Hoggerens nerve, den representerer mørket som ligger under og som forteller oss om hva som egentlig skjer i Anders og hvor han er på vei.»
Syversen ønsket å dele sine tanker om et knippe av poplåtene som krydrer filmen. Nederst i artikkelen finner du filmens offisielle spillelister på henholdsvis Spotify og YouTube.
*
Shining – My Dying Drive
«Denne låten akkompagnerer filmens åpning. Jeg har tenkt på denne som et forvarsel på slutten. Vokalist Jørgen Munkeby synger også «We all make sure that we’ll find my dying drive». Det er i og for seg dette hele filmen handler om. Familien som skal tvinge sin egen sannhet på Anders for sin egen del, og slik sørge for at Anders skal fortsette å leve, uansett hva det koster ham. Anders’ dødsdrift har instinktivt fått ta plass i ham over lang tid. Han er utsatt for store tap og traumer som ingen har villet anerkjenne, og familiens forsøk på å vise omsorg blir en tvangstrøye som gjør at han føler seg enda mer fremmedgjort.»
Scooter – Army of Hardcore
«Jeg har alltid hatt venner i ulike miljøer, men i ungdomsåra kjente jeg etter hvert at fyllespetakkelet og testosteronet som kunne komme ut i rånemiljøet ble for voldsomt for meg. Jeg syntes slossingen på fest var skummel, ubehagelig og støtende. Jeg utviklet en sterk aversjon til denne måten å finne seg selv på, men estetikken og de sosiale kodene i rånemiljøet har fascinert meg siden. Og det har alltid føltes feil for meg å ikke snakke med mennesker fordi de ikke tilhører den «riktige klikken». Jeg syntes for eksempel det var et veldig vanskelig dilemma at «sossene” skulle disse og støte rånerne, mens rånerne på sin side ville ”banke” opp sossene. Jeg vil liksom bare at alle skal være venner.
Army of Hardcore gav rånere et nytt navn, følte jeg. Scooter synger «start the war, cause we are on the floor, army of hardcore.» I Hoggeren er jeg opptatt av sosiale klasser og klasseskiller. Det å ha tilgang på naturen og kunst tenker jeg i stor grad er et klassespørsmål. I Norge tenker jeg mange i rånermiljøene kommer fra familier med lavere utdanning og dårlig økonomi, og dermed befinner seg i et samfunnslag hvor det er lett å falle utenfor. Hoggeren handler mye om arv og miljø, og stiller spørsmål ved hva som definerer oss for oss selv og andre.
Hard trance-musikk er veldig aggressiv, samtidig banal og humoristisk. Alle arbeidene mine ser på aggressivitet og maktutøvelse i en eller annen form. Jeg bruker humor for å gjøre det svarte lettere tilgjengelig. Jeg vet liksom ikke om jeg skal le eller gråte når jeg hører techno, trance eller lignende. Det synes jeg er et effektivt virkemiddel å ta i bruk på film.»
Enigma – Principles of Lust
«Når Anders hører på Enigma i bilen er det av nostalgiske årsaker, det er toner han forbinder med barndommen. Samtidig besitter har en ironisk distanse til musikken som gjør at han kan skilte med den som hipp. Han var jo av typen som søkte mot en intellektuell, utfordrende og morsom atmosfære, og trodde han skulle finne denne i det utagerende kunstmiljøet og ved å drikke aeropress kaffe på Grünerløkka.»
Cocteau Twins – Fifty Fifty Clown
«David Lynch-inspirasjonen i Hoggeren er tolvåringen i meg som vokste opp i en skog- og jordbruksbygd. Jeg fikk se Twin Peaks på TV og det gjorde dypt inntrykk. Både det grusomme som faktisk skjedde med Laura, den beksvarte skogen og den underfundige humoren. The Log Lady, for eksempel, er helt nydelig.
Jeg har også vært inspirert av Ulrich Seidls Paradis: Håp. Her synes jeg han klarer å nærme seg rollefigurene med empati og varme. I filmen er det en scene i en furulund som er veldig lik den i Hoggeren – jeg ønsket faktisk at den rent visuelt skulle bli helt lik, selv om handlingen er reversert, men tåkedisen mangler. I Paradis: Håp ligger hovedpersonen døddrukken med en mann ved siden av seg. I Hoggeren jogger Anders alene i desperasjon, og han trekkes instinktivt mot skogen for å drukne seg selv i marken med ansiktet ned.»
Darling West – Song of the Week
«Hvorfor kommer det så mange gode musikere fra Hallingdal? Mørke steder avler kreativitet, og med lite å ta seg til er det lett å gjøre en ting så mye at en blir veldig god på det. Bare en teori, hehe. Det er i alle fall sant at det er utrolig mange dyktige musikere fra Hallingdal.
Jeg snakket en del med Anders Baasmo Christiansen om Darling West mens vi jobbet med filmen. Generelt snakket vi kun overfladisk rundt musikken; vi hadde kort tid, så det vesentlige for Anders og meg var å komme til kjernen av rollefigurens smerte og sorg. Derfor la jeg mindre vekt på musikken og humoren i filmen da vi snakket sammen. Det er et lag som jeg har fokusert på under arbeidet med klippingen og lyddesignet. Jeg hadde en tanke om hvordan familien skulle virke på en humoristisk måte i forhold til hovedpersonens situasjon, men samtidig var det viktig for meg at mørket og smerten kom fra et troverdig sted. Derfor tror jeg kanskje Anders forestilte seg at dette kunne bli en veldig depressiv film.
Der dunkle Mensch
«Jeg arbeidet med å integrere et kunstverk i filmen, ikke minst for å vinke til andre malere og regissører. Jeg tenkte anledningen var perfekt til å lage koblinger til et av mine egne verk (ettersom ingen andre gjør det, hehe). Ved å sette de forskjellige verkene til en kunstner i sammenheng, over tid, avtegnes røde tråder, tilbakevendende motiver og tematikk.
Denne låten er et bestillingsverk av Andreas Mjøs fra Jaga Jazzist til videoverket Der dunkle Mensch som jeg lagde i 2010. Vi hører Anneli Drecker på vokal og operasanger Hamida Kristoffersen som korist. Jeg har skrevet teksten selv og fikk den oversatt til tysk. Den handler om maktutøvelse, vold og død.»
Sandra Lyng – Play My Drum
«Av og til kan problemer med musikk-klarering være en stor hjelp. Jeg måtte finne en ny låt til diskotek-scenen, og da jeg kom over saksofon-soloen i denne Sandra Lyng-låta var det akkurat som filmen gikk opp i en høyere enhet – sammen med Kygo og Scooter. Jeg ble veldig glad. Jeg digger Play My Drum og stemningen den skaper på fantastiske Pers Hotell.
Alle har vel et sted som hotell-diskoteket der de kommer fra. Den euforiske popmusikken gir en slags ekstase og tragikomisk overgivelse i alt det svarte. Hoggeren er jo beksvart på bunnen, og det samme er essensen av Twin Peaks eller slike bygdediskotek føler jeg. Det er som å forville seg inn i en speilsal på tivoli, med aggresjon og mørke i konsentrert form. Plutselig popper et smilende joker ansikt opp, og du vet ikke om du skal le eller bli redd. Det er det saksofonsoloen til Sandra Lyng er for meg i filmen.»
Kygo – Stole the Show
«Rettighetsklarering av musikken tok tid og var komplisert, men Stole the Show var den høyest prioriterte på lista mi. Det var andre låter som var langt vanskeligere og noen fikk vi ikke fordi artistene sier nei til alt, eller at prisen ble i overkant svimlende. Det er for øvrig litt morsomt at den andre filmen Kygo er med på soundtracket til i år er Fifty Shades Darker.
Jeg har flere poplåt-på-film-favoritter, men The Rythmn of the Night av Corona i Beau Travail (av Claire Denis, en viktig inspirasjonskilde) er spesielt sår og nydelig. Hovedpersonen byr på dødsdans med enorm kraft og samtidig en sår og vakker sarthet i den berømte avslutningsscenen. Låta Cause I Knew som Bruno Dumont lar den unge pene jenta fremføre en cover-versjon av i P’tit Quinquin er også helt vilt fint og gøyal. Synes filmen er et visuelt mesterverk – og så hysterisk morsom den er! Musikkbruken i Min pappa Toni Erdmann er også nydelig. Hadde jeg påbegynt arbeidet med Hoggeren nå hadde den garantert vært en inspirasjonskilde! Det får bli neste film, Disco.»
*
Hoggerens offisielle spillelister finner du her: