Kjærlighet og fattigdom i den filippinske arbeiderklassen: Manila in the Claws of Night

Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene i utvalget. Manila in the Claws of Night (1975) vises fra 15. februar i Trondheim, og torsdag 16. februar i Bergen, Lillehammer, Stavanger og Tromsø. I Oslo vises filmen fra onsdag 22. februar. Informasjon finnes her eller hos det enkelte cinemateket.

*

Storbrydramaet Manila in the Claws of Night (1975) er regnet som en av de tungtveiende klassikerne i filippinsk film, og med hjelp fra Martin Scorseses stiftelse World Cinema Foundation, har Lino Brockas film nå blitt gjenopplivet av en omfattende digital restaurering – og vises denne uken i Norge.

Vi møter den unge landsbygutten Julio (Bembol Roco), som har reist inn til Manila for å finne sin forsvunne barndomsforelskelse, Ligaya (Hilda Koronel). Gjennom tilbakeblikk forstår vi at Ligaya ble fristet med lovnader om studier og arbeid i Manila, av den mystiske figuren «Mrs. Cruz», men etter at Ligaya slutter å skrive brev hjem, forstår Julio at kjæresten har blitt shanghaiet inn til en lyssky tilværelse i storbyen. Vel fremme i Manila strever Julio med å orientere seg i kaoset, og når han selv må søke arbeid og losji i de nederste lag av samfunnet, veves både fortellingen om arbeiderklassens kår og Julios søken etter Ligaya sammen til et omfangsrikt portrett av livet i Filippinenes hovedstad midt på 1970-tallet, da diktatoren Ferdinand Marcos styrte samfunnet med jernhånd.

Spoler vi drøye 40 år frem til i dag, ser vi at Filippinene igjen er styrt av en president med brutale metoder, Rodrigo Duterte, og igjen er det Manilas fattigste som lider. (Fotoessayet They Are Slaughtering Us Like Animals ble publisert av The New York Times i desember 2016, og skildrer landets pågående politibrutalitet med rystende visuell presisjon.)

«Manila in the Claws of Night»

I lys av dette blir en «gammel film» som Manila in the Claws of Night, reaktualisert og gjenopplivet – ikke bare bokstavelig talt, fordi den nå er digitalt restaurert – men også fordi den eksemplifiserer en sirkel av vold og fattigdom som for de svakeste i Manilas gater dessverre ikke har endret seg fra 1975 og frem til i dag. Interessant nok er Filippinenes filmkultur nå også inne i en gullalder, med bejublede regissører som Brillante Mendoza, Raya Martin og Lav Diaz, som har sanket flere høythengende internasjonale filmfestivalpriser på 2010-tallet.

Det går altså en narrativ og tematisk tråd i filippinsk film fra 1970-tallet og frem til i dag, og vi ser denne arven videreført med størst tydelighet i Brillante Mendozas filmer (blant annet i krimdramaet Kinatay, som Mendoza vant regiprisen for i Cannes i 2009). Også for Lino Brocka var filmfestivalen i Cannes av stor betydning; hans filmer ble introdusert til et internasjonalt publikum der på slutten av 1970-tallet, og den kjente franske kritikeren Pierre Rissient ble en viktig person i dette arbeidet. Rissient skriver med innlevelse om Brocka hos World Cinema Foundation:

There are undoubtedly a few people left who still remember that day in Cannes 1978 when rumors started circulating about a small, low budget film from the Philippines. A ‘dirty’ film, as some claimed, once more proving Lu Xun correct when he observed that while some art might originate in the sewer, it can be so full of passion that it goes as deep as tragedy.

[Lino Brocka] possessed a remarkable vitality that was expressed fully in the large demonstrations he organized against Marcos’ regime. […] Lino knew all the arteries of [Manila], this swarming city, and he penetrated them just as he penetrated the veins of the outcasts in his films. Sometimes a vein would crack open and bleed. And that blood oozed on the screen with Insiang, Jaguar, Bona, Bayanko, all of which were shown in Cannes.

Dessverre mistet Brocka livet i en tragisk bilulykke i 1991, og i etterkant ble han i 1997 hedret på Filippinene, med utmerkelsen Order of National Artist av det statlige kultursenteret. Pierre Rissient hadde tidlig på 1980-tallet tatt vare på negativene til Manila in the Claws of Night, og plassert dem hos BFI National Archive i London. Det er dette materialet som nå har blitt hentet frem igjen, og blitt omstendelig digitalisert og restaurert.

«Manila in the Claws of Night»

På tross av den udiskutable nasjonale og historiske verdien, er likevel Manila in the Claws of Night en noe datert film, sett med 2017-øyne. Det er særlig de ujevne skuespillerprestasjonene og filmens urytmiske spenningskurve som trekker opplevelsen ned; vi har å gjøre med scener som tidvis fremstår amatørmessige (rent filmhåndverksmessig) og stemningsskifter som virker helt umotiverte, fra et narrativt og estetisk standpunkt.

Men når det er sagt, er dette også en film som løftes opp av sitt grovkornede miljøportrett og tematikkens virkelighetsnære resonans. Lino Brocka fanget inn et pulserende og dramatisk Manila, og åpner et vindu tilbake til en tid da Marcos’ diktatur satte tonen for livet på Filippinene. Denne indeksikale kvaliteten gir Manila in the Claws of Night en egenartet verdi, som ikke hemmes for mye av at de kunstneriske grepene har sluppet tak over tid.

Med det tragiske bakteppet fra nåtidens utvikling på Filippinene, er det uansett det retrospektive politiske potensialet som legger det beste grunnlaget for et nytt møte med Manila på film.