|
- Montages - https://montages.no -
![]() Cristian Mungiu og skuespiller Cosmina Stratan under innspillingen av «Beyond the Hills» (2012).
Fiksjonen er mer rettferdig – en samtale med Cristian Mungiu (Den store prøven) Av Truls Foss , 21. februar 2017 i Artikler Rumenske Cristian Mungiu [1] var hedersgjest under Tromsø internasjonale filmfestival [2] i januar, og i helgen hadde hans nyeste film, Den store prøven [3], norsk kinopremiere. Montages har slått av en prat med den Gullpalme-belønnede regissøren. Mungiu fikk et internasjonalt gjennombrudd med sin andre spillefilm, 4 måneder, 3 uker og 2 dager [4], som ble belønnet med Gullpalmen i 2007. Dramaet tematiserer det å ta ulovlig abort under skyggen av et totalitært regime, og fikk mye oppmerksomhet for formspråket, med sine lange tagninger, kresne klipping og fravær av musikk. Regissøren ønsket å «gi tilskueren følelsen av at det som skjer på lerretet er livet selv.» Med 4 måneder, 3 uker og 2 dager etablerte Mungiu seg som en frontfigur for den rumenske nybølgen, en bevegelse preget av sosialt engasjerte filmer, minimalistisk formspråk og sort humor (Mungius spillefilmdebut, Occident [5] (2002), er langt på vei en komedie). Han returnerte til hovedkonkurransen i Cannes med Beyond the Hills [6] (2012), om to jenter som vokste opp på samme barnehjem, og som i midten av tyveårene gjenforenes i et ortodokst kloster. Filmen ble belønnet med utmerkelsen for beste manus, og de to hovedrolleinnehaverne (Cosmina Stratan [7], Cristina Flutur [8]) delte prisen for beste kvinnelige skuespiller. Med sin siste film, Den store prøven [9], var Mungiu med i kampen om Gullpalmen for tredje gang, og far-datter-dramaet tok med seg regiprisen, i tillegg til sterk medvind fra et samlet kritikerkorps. Filmen tar utgangspunkt i en fars kamp for å få datteren gjennom sin avgangseksamen, og da med tilstrekkelig gode karakterer til at hun skal kunne studere og bosette seg i et annet land enn Romania. Farens metode består av både vennetjenester og bestikkelser, som reiser etiske og moralske spørsmål. ![]() «Den store prøven» (2016) Mungiu later til å være besatt av realisme, og hevder at en regissør har et ansvar for ikke å benytte seg for griskt av mulighetene til å manipulere det materialet han arbeider med ved overflødig bruk av klipp og musikk. Han mener filmskaperen må vise tillit til publikum, og stole på at de klarer å navigere sin oppmerksomheten i de lange tagningene. Regissøren har en dyp respekt for virkeligheten, samtidig som han synes fiksjonen er mer rettferdig. «Konvensjonene i fiksjonsfilm er ærligere enn de vi finner i dokumentarfilm, særlig de som hevder at de ikke manipulerer virkeligheten – hvilket selvsagt er helt feil. I fiksjonen er tilskueren klar over at det de ser er en manipulert rekonstruksjon av virkeligheten. Det eksisterer en kontrakt mellom filmskaper og tilskuer.» «Jeg synes Gianfranco Rosis Havet brenner [10] er et godt eksempel på en dokumentarfilm som evner å blande virkelighet og fiksjon. Selv om den teknisk sett er en dokumentar, opplever jeg den som halvt fiksjon med utgangspunkt i hvordan Rosi har iscenesatt og organisert filmen. Jeg liker dokumentarer der vi får observere via lange tagninger, og regissøren begrenser sin makt til å organisere materialet. Straks man begynner å omrokkere, dukker spørsmålet om etikk opp: Hvor mye burde du blande deg inn? I fiksjonen er mulighetene til å involvere seg uendelige, men også her finnes det – etter min mening – noen uskrevne regner for hva som er ærlig og ikke. Filmene mine er skutt på en komplisert måte, med lange scener i én tagning, som krever en koreografi – og derfor omfattende planlegging, både med tanke på skuespillerne og fotografen. Resultatet gjør at jeg slipper å klippe uten at det er strengt nødvendig; når alt kommer til alt er klipping det vi filmskapere benytter oss av for å si ‘dette er viktig’ eller ‘dette er ikke viktig’, og jeg synes det er mest rettferdig å la tilskueren bedømme selv. Jeg er heller ingen tilhenger av ikke-diegetisk musikk for å mane frem følelser. Nei, en regissør som lager fiksjonsfilm skal benytte seg av friheten sin, men ikke utnytte den.» ![]() «4 måneder, 3 uker og 2 dager» (2007) Filmene til Mungiu kretser alltid rundt menneskelige relasjoner. I 4 måneder, 3 uker og 2 dager møter vi to studievenninner; i Beyond the Hills to barndomsvenninner; i Den store prøven er det en far-datter-relasjon som utgjør sentrum av fortellingen. «Jeg søker etter å finne fortellinger med styrke og resonans. Fortellinger som er akkurat passe personlige – slik at jeg vet hva jeg snakker om – og samtidig universielle, slik at så mange som mulig kan relatere seg. Forholdet mellom jentene i 4 måneder, 3 uker og 2 dager har en del til felles med far-datter-forholdet i Den store prøven, i den forstand at de to manipulerer hverandre. Relasjonen mellom barn og foreldre er kompleks, for partene forhandler alltid om noe. Det å studere mennesker er i det hele tatt noe av det jeg elsker ved å lage film; å fange små gnisninger som oppstår idet noen skjermer følelsene sine fra andre, og en merker at det ligger noe i luften. Vi forsøker alle å lage et portrett av oss selv som er bedre enn sannheten. Alle er nødt til å lyve litt for selv selv og andre – det gjør det lettere å leve med seg selv. I Den store prøven ser vi at faren er redd for at andres blikk skal dømme ham, og han blir derfor nødt til å manipulere. I Beyond the Hills skildrer jeg et annet type forhold. Det å inngå i et forhold med Gud er helt annerledes enn å forholde seg til et annet menneske, og filmen tar for seg et slags trekantdrama, der den ene av jentene føler at hun ikke kan konkurrere med den allmektiges kjærlighet.» ![]() «Beyond the Hills» (2012) Korrupsjon er et sentralt tema i Den store prøven, men fremfor å skildre ulykkelige skjebner i møte med uhåndgripelig korrupsjon, tar den for seg en fars valg om å begå korrupsjon for å styrke datterens fremtidsutsikter – nettopp for at hun skal slippe å måtte forholde seg til de samme problemstillingene og begå de samme feilene som ham. «Det var viktig for meg å ikke lage et sosialrealistisk portrett av et korrupt land, men studere korrupsjon på et mer personlig nivå. Hva er forholdet mellom korrupsjon som et personlig valg, og korrupsjon i samfunnet? Folk er gjerne av den oppfatning at fenomenet er uløselig tilknyttet større strukturer, og derfor ikke angår dem selv. Jeg ønsket å lage en fortelling om en far som forstår at han begår korrupsjon, men som velger å opptre umoralsk for å hjelpe datteren. Hans eneste måte å bekjempe korrupsjon på, fra et langsiktig perspektiv, er å få datteren inn på et bedre spor. Det var interessant å erfare at dette på ingen måte er en ”lokalhistorie” fra Romania. Journalister fra hele verden, Italia, Spania, Sør-Amerika og Øst-Europa, gav uttrykk for at de kunne relatere seg til det moralske dilemmaet. Samtidig problematiserer filmen hvor mange løgner et menneske kan tillate seg i løpet av et liv. Selv om det i utgangspunktet er faren som skal hjelpe datteren, ser vi til slutt at det er hun som hjelper ham, med å frigjøre seg fra alle løgnene som forpester tilværelsen hans. Jeg har sansen for slike vendepunkter. Den store prøven handler for så vidt også mye om alder, det å bli eldre, og de øyeblikkene i livet der den eneste måten å komme seg videre på er å anerkjenne sannheten. Slippe den løs.»
Mungius fortellinger rommer gjerne en hendelse som forårsaker en kjede av mer eller mindre dramatiske hendelser i livet til rollefigurene. «Filmfortellinger er ofte avhengige av en ‘ekstern hendelse’ for å sette seg i bevegelse. Siden filmene mine alltid er filtrert gjennom én rollefigurs synsvinkel, blir det vesentlig for å skape spenning. Når jeg velger å strukturere en fortelling på denne måten – at tilskueren ligger veldig tett opp mot én eller to rollefigurer – representerer den eksterne hendelsen noe utenfor vår kontroll. På den måten kan vi relatere oss emosjonelt til rollefigurenes redsler. Jeg har sansen for flere av grepene i ulike sjangerfilmer, spesielt de med mye suspense, samtidig som jeg tenker at helheten ofte blir endimensjonal og innholdsløs. Jeg følger ingen spesifikk modell for å mane frem spenning, men forsøker å få frem en følelse av at noe i filmen snakker til deg; jeg er ikke bare regissør, men også tilskuer, og liker ikke å kjede meg i kinosalen. Den kunstnerisk anlagte filmen skal romme flere lag av mening, men forplikter seg til å holde på publikums interesse fra begynnelse til slutt. Alt handler om å finne den riktige balansen.» Artikkel skrevet ut fra Montages: https://montages.no Lenke til artikkel: https://montages.no/2017/02/fiksjonen-er-mer-rettferdig-en-samtale-med-cristian-mungiu-den-store-proven/ Lenker i denne artikkelen: [1] Cristian Mungiu: http://montages.no/filmfolk/cristian-mungiu/ [2] Tromsø internasjonale filmfestival: http://tiff.no [3] Den store prøven: http://montages.no/film/den-store-proven/ [4] 4 måneder, 3 uker og 2 dager: http://montages.no/?s=4+måneder%2C+3+uker+og+2+dager [5] Occident: http://montages.no/wp-admin/post.php?post=107221&action=edit [6] Beyond the Hills: http://montages.no/film/beyond-the-hills/ [7] Cosmina Stratan: http://www.imdb.com/name/nm4914976/?ref_=tt_cl_t1 [8] Cristina Flutur: http://www.imdb.com/name/nm4915334/?ref_=tt_cl_t2 [9] Den store prøven: http://www.imdb.com/title/tt4936450/?ref_=nm_knf_i3 [10] Havet brenner: http://montages.no/filmfolk/gianfranco-rosi/ Klikk her for å skrive ut Copyright © 2026 Montages.no. All rights reserved. |