I løpet av 1960-tallet vokste Tsjekkoslovakia fram som en stor filmnasjon. Den kommunistiske staten kunne plutselig skilte med flere prominente regissører i europeisk sammenheng, kjent for sin menneskelige varme, satiriske stikk mot regimet og en frisk miks av humor, tragedie og det absurde. Hva var årsakene til dette oppsvinget?

Denne artikkelserien i tre deler er viet den tsjekkoslovakiske nybølgen – en av de betydeligste nasjonale bølgene i filmhistorien. Den oppstod i en nasjonal filmindustri formet av ideologisk maktkamp, og de unike filmene den produserte, fortjener stadig oppmerksomhet.

Første del er en historisk framstilling som gjør rede for bølgens framvekst, internasjonale suksess og dramatiske død. Epoken bestod av mange egenartede filmer, og i andre del legges prakteksemplaret Daisies ^[1] («Sedmikrásky», 1966) under analyselupen. Tredje og siste del vil ta for seg rikdommen av sjangere, impulser og stiluttrykk innad i nybølgen.

Når man hører begrepet tsjekkisk film, går nok tankene først til juleklassikeren Tre nøtter til Askepott ^[2], eller «Tři oříšky pro Popelku», som den heter på originalspråket. Denne sjarmerende eventyrfilmen fra 1973 er trolig den desidert mest sette tsjekkoslovakiske filmen, men er ikke noe betydelig filmverk. Årene fra 1963 og fram til Sovjetunionens invasjon i 1968 var derimot en gullalder for tsjekkoslovakisk film, der filmene speilet den liberale utviklingen i kommunistpartiet og staten for øvrig.

*

^[3]

«Tre nøtter til Askepott» – en udødelig juleklassiker for nordmenn.

’Film School Brats’ i miraklenes tid

Nybølgen hadde sitt utspring fra den nasjonale filmskolen, FAMU, som ligger ved Vltavas bredd i vakre Praha. Her foregikk det energisk krysspollinering av ideer og kunstneriske innflytelser. Studentene fikk se utenlandsk film som ellers ikke ble distribuert, og var derfor godt kjent med strømningene i samtidens film. Kjente regissører og forfattere (blant andre Milan Kundera) var undervisere og samtalepartnere.

I 1963 laget tre nyutdannede regissører spillefilmdebuter som fikk internasjonal oppmerksomhet. Disse var Black Peter ^[4] («Černý Petr») av Miloš Forman, The Cry ^[5] («Křik») av Jaromil Jireš og Something Different ^[6] («O něčem jiném») av Věra Chytilová. Dette var filmskapere som skulle få stor betydning i tiden framover.

Utenlandske kritikere var forbløffet over disse filmene, og begrepet The Czech Film Miracle ble flittig brukt. Hva skyldtes denne reaksjonen? Mest av alt brøt filmene barrierer ved å løsne på dramatisk struktur, og heller vende sitt fokus mot karakterenes indre liv, deres brokete relasjoner til hverandre og ærlige skildringer av ungdom og hverdagens slit.

Dette var uvanlig kost i film fra østblokken, fordi det brøt med den sosialistiske realismen, det rådende kunstidealet drevet fram av Sovjetunionen. Positive helter og statstro verdier skulle støtte opp om det kommunistiske glansbildet. Kunstnerne var nødt til å produsere partiets idealiserte ”sannhet”, snarere enn å diskutere moralske spørsmål. Det var på høy tid med et opprør.

1963-trioen ble fulgt av de imponerende debutene til andre nyutdannede regissører som Jan Němec, Evald Schorm, Ivan Passer og Jiří Menzel ^[7]. Dette representerte uten tvil et vannskille i tsjekkoslovakisk film, et skritt mot åpenhet og mer interessant kunst.

Den brede bølgen

Til tross for at de unge filmskaperne var et naturlig fokuspunkt i denne spennende fasen, var de ikke alene om å definere epoken. Også̊ filmskapere som entret scenen noen år før 1963, kom med vesentlige bidrag. Regissørene Štefan Uher, Vojtěch Jasný, Zbyněk Brynych, Karel Kachyňa og duoen Ján Kadár & Elmar Klos hadde banet vei med filmer som utfordret de gjeldende konvensjonene.

Flere av disse regissørene hadde bakgrunn fra FAMU, men nøt godt av den mer liberale politikken som preget årene mellom 1963 og 1968, ettersom de kunne realisere sitt talentpotensiale ved å ty til sprekere formgrep og behandle dristigere tematikk.

Det varmere politiske klimaet ga grobunn for en hel skog av kunstnerisk interessante filmer, signert en rekke mer eller mindre kjente filmskapere. Det er vanskelig å trekke skillelinjer mellom hvem som tilhørte bølgen eller ikke. Enkelte regissører plasserer seg selv på siden av bølgen, blant dem ekspressive Juraj Herz, kjent for The Cremator ^[8] (les vår omtale ^[9]) samt mesteren František Vláčil, kjent for middelaldereposet Marketa Lazarová ^[10] (1967) (vår omtale ^[11]). En annen outsider er Jan Švankmajer ^[12], den mørksinnede animatøren. Tsjekkia har lange tradisjoner for animasjon, men disse filmene knyttes vanligvis ikke opp mot bølgen.

^[13]

«Marketa Lazarová» (1967).

Prisdryss og internasjonal suksess

Den tsjekkoslovakiske filmens gode ry på 1960-tallet ble befestet i 1965, da Kadár & Klos vant Oscar for beste ikke-engelskspråklige film med Holocaust-dramaet The Shop On Main Street ^[14] («Obchod na korze»). Bare to år senere kapret Menzel den gylne statuetten med Closely Watched Trains ^[15] («Ostře sledované vlaky»). I tillegg var Miloš Formans Loves of a Blonde ^[16] («Lásky jedné plavovlásky») og The Firemen’s Ball ^[17] («Hoří, má panenko») nominert i henholdsvis 1966 og 1968.

De to Oscar-statuettene er å anse som høydepunkter i en drøy femårsperiode med prisdryss på festivaler, gode kritikker i internasjonal presse og en viss publikumsappell. Filmer som Daisies (1966), The Party and the Guests ^[18] («O slavnosti a hostech av Němec», 1966) og Capricious Summer ^[19] («Rozmarné léto av Menzel», 1968) gjorde også inntrykk.

Til tross for suksessen i USA, Storbritannia og verden for øvrig, fikk senere filmer i bølgen mindre oppmerksomhet blant kritikerne enn forventet, og som Peter Hames skriver i sin bok The Czechoslovak New Wave: «Just as the novelty value of Japanese and Polish cinema had produced an enthusiastic response in the late 1950s, so the fashion for Czechoslovak film rose and then declined during the 1960s.» Filmene som ble sett i Vesten, var imidlertid kun en liten andel av hele den tsjekkoslovakiske produksjonen, og på hjemmebane ble det produsert vesentlige verker fram til skjebneåret 1968.

^[20]

«The Fireman’s Ball» (1967).

Praha-våren og Sovjets okkupasjon

Det er umulig å forstå bølgen uten å kjenne de politiske forholdene. Etter andre verdenskrig ble Tsjekkoslovakia en sovjetisk satellittstat, preget av absolutt statlig kontroll og sensur. Kollektivisering, massedeportasjoner og drap på ”fiender” av partiet skjedde her som i resten av østblokken.

Tøværet som fulgte etter Stalins død, førte til en oppmykning på flere fronter. I Tsjekkoslovakia ble dette forsterket av nedgangstider i industrien og folkekrav om økonomisk liberalisering og ytringsfrihet. Myndighetene var under sterkt press gjennom 1960-tallet, og det ga rom for forandring.

Valget av Alexander Dubček som partiformann i 1968, skulle bli avgjørende for statens framtid. Dubček kunngjorde at han ville styre med demokratiske midler, og partiet lanserte begrepet «sosialisme med et menneskelig ansikt». Dette ble et slagord for «Praha-våren», som betegner en periode preget av reformer og demokratisering. Pressefrihet ble vedtatt, og det resulterte i at journalister, studenter og forfattere (og filmskapere) åpenlyst kritiserte regimet.

Sovjetlederne fryktet at kommunistpartiet var i ferd med å gi fra seg maktmonopolet, og det begynte å murre i Moskva. Det som så skjedde, sjokkerte en hel verden.

Praha-våren fikk en brå avslutning 20. august 1968, da tropper fra medlemslandene i Warsawa-pakten (med Sovjetunionen i spissen) inntok de store byene og praktisk talt okkuperte landet. Milan Kundera ^[21] skildret senere tilstandene i sin roman Tilværelsens uutholdelige letthet (1984). Med sin politikk hadde Dubček-styret blottlagt hykleriet, tvangen og de sosiale problemene som hersket i de Sovjet-kontrollerte statene.

Da Dubček ble avsatt, begynte de nye lederne sakte, men sikkert å ”normalisere” staten ved å reversere reformene, for slik å returnere til fortidens politiske og økonomiske verdisett. En halv million tilhengere av liberaliseringen ble fengslet, fordrevet eller ilagt yrkesforbud.

^[22]

Filmskolen FAMU. (Foto: Petr Vilgus, Wikipedia Commons, Creative Commons ^[23] Attribution-Share Alike 3.0 Unported ^[24])

Bølgen stilner

Panservognene i Praha innevarslet slutten på en blomstringstid for kreativ, nyskapende og modig film i det kommunistiske Tsjekkoslovakia, der systemet var presset mellom reformer og restriksjoner. Filmbølgen stilnet totalt i 1970. Da ble alle maktpersoner i filmindustrien byttet ut, og det ble innført visningsforbud for over hundre titler – praktisk talt alle de gode filmene fra det gylne tiåret. Nybølgen ble lagt i hvelvet, og i årene som fulgte ble alle forsøk på kritiske ytringer sensurert av myndighetene.

Talentfulle filmskapere måtte derfor nøye seg med å lage politisk harmløs barne- og eventyrfilm (som Vorlíčeks Tre nøtter til Askepott), mens andre forlot landet for en karriere utenlands (Forman, Passer, Jasný). De største regissørene som ble igjen (Němec, Chytilová, Menzel), fikk yrkesforbud.

Med dette er de store linjene tegnet opp. Bølgen hadde sitt utspring fra kretsen av unge, nyutdannede filmskapere fra FAMU, men bestod i bredere forstand av et vidt spekter tsjekkiske og slovakiske filmkunstnere. De virket i en kulturell blomstringstid, gjort mulig av den økende graden av åpenhet og positiv utvikling i statens lederskap. Nybølgens filmer utgjorde en kontrast til de sovjetiske propagandabildene, så lenge det varte.

*

I de to neste artiklene skal vi se nærmere på hvilke innflytelser bølgens menn og kvinner trakk på, hvem disse regissørene var og hva filmene stod for i stil og fortelling.