Norges helt egne filmfestival dedikert til film for de som søker kinomørkets ubehag, er et kjærkomment bidrag – spesielt i en tid der kommersielle krefter stadig snevrer inn kinotilbudet.

Ikke bare bidrar Ramaskrik ^[1] (som markerte sitt sjette år i år, og nylig fikk vite at de har fått støtte av kommunen til fire nye) til å stimulere interessen hos et nisjepublikum; et slikt samlingspunkt legger også til rette for kritiske samtaler og større bevissthet rundt sjangeren.

Før David Robert Mitchells mesterverk It Follows ^[2] rystet meg på kino for et par år siden, hadde jeg selv nærmest gitt opp trua på skrekkfilmregissørers ønske om å være nyskapende og utfordrende. Heldigvis fant jeg også interessante titler på årets Ramaskrik-program – mellom de mest ortodokse og mannsdominerte sjangerøvelsene.

*

Forutsigbar Blair Witch-reprise

Skrekk har ofte blitt stemplet som en useriøs sjanger – noe forbeholdt perverse underutviklede tapere. Og de mest fantasiløse eksemplene gjør ingenting for å bryte ned slike fordommer: Vi serveres et knippe etableringsscener, for å kunne bry oss akkurat passe nok om de vakre, unge protagonistene – og da særlig the final girl. Så kommer en serie sjokkscener for å fremkalle skvetting, uten at vi reagerer noe særlig – vi er overmette og blaserte etter å ha sett utallige filmer laget etter samme forutsigbare oppskrift. Deretter venter en lite troverdig slutt.

Årets mye omtalte The Blair Witch Project ^[3]–reboot, Blair Witch ^[4], er dessverre en slik film. Å lage en oppfølger til den nå sytten år gamle ny-klassikeren, er slettes ikke noen dum idé, både med tanke på hvor mange nerder som antakelig har søkt til Black Hills-skogen i etterkant av originalens suksess, og potensialet for historier man kan spinne videre på i dette universet. Den teknologiske utviklingens krapylske hastighet de siste åra har gitt oss nyvinninger som dronekameraer, ørekameraer, og nesten vektløse apparater med nærnest ubegripelig høyoppløselige bilder. Kort sagt: DIY-prosjekter ser langt mer profesjonelle ut enn tidligere.

^[5]

«Blair Witch».

Men i stedet for å introdusere oss for et nytt konsept med et eget filmatisk særpreg, roter Blair Witch seg bort i uforståelige sidehandlinger, rene blindgater til et hovednarrativ som heller ikke er verdt å snakke om. De to afroamerikanske skuespillerne som er med til skogs, føles snarere som en fornærmende klisjé på «the token black guy» x 2, og et sår i en fot som først virker mistenkelig, blir en “uløst gåte”. I det hele tatt får en inntrykk av at regissør Adam Wingard ^[6] (You’re Next, The Guest) ikke vet hva han har laget – alt er retningsløst.

I stedet for å spille lavmælt på Black Hills-skogens mystikk, som i originalen, punkterer Blair Witch de skrekkeligste elementene i originalen. Det geniale ved The Blair Witch Project er hvordan den evner å spille på tilskuerens frykt uten å ty til enerverende effekter. Det fryktelige vi oppdager i sluttscenen spiller på noe vi allerede er blitt fortalt tidligere i filmen; omrisset av det fryktinngytende tegnes i vårt eget hode før vi får se. Oppfølgeren har ingen slike kløktige elementer.

Innbrudd gone wrong

Innledningsvis stiller både Yeon Sang-hos Train to Busan ^[7] («Busanhaeng»), og Sam Raimi-produserte Don’t Breathe ^[8] av Fede Alvarez med elegante, autentiske etableringsscener og sterke protagonister. Don’t Breathe kan dessuten skilte med en moralsk tvist, i og med at rollene er snudd; det er de kriminelle innbruddstyvene vi har empati for, og offeret som er «den andre».

«Offeret» er en blind mann, hvilket inspirerer filmskaperne til å anvende stillhet som virkemiddel i noen av de mest nervepirrende sekvensene. Dessuten presenteres et estetisk interessant portrett av et øde og forfallent Detroit, på lik linje med nevnte It Follows og Only Lovers Left Alive ^[9] (Jarmusch, 2013). Det mest interessante elementet i Don’t Breathe er imidlertid hvor mye jævelskap som oppstår idet et skytevåpen entrer scenen –  man fornemmer en politisk subtekst her.

Den kritikerroste Cannes-sensasjonen Train to Busan (Sør-Koreas mest innbringende film noensinne) kunne spart seg for enkelte overdrivelser og gjentagelser. Den mest nervepirrende biten, selve togturen, vekker positive assosiasjoner til Bong Joon-hos Snowpiercer ^[10] (2013), og presenterer oss for noen artige og interessante rollefigurer. Dessverre blir fortellingen forutsigbar i andre halvdel, der hendelsene i økende grad følger Murphys lov. Repetisjon kan være et sterkt virkemiddel, særlig hvis motivet eller situasjonen berører tilskueren, men det kan også resultere i nummenhet. Som en bekjent sa underveis på Ramaskrik: «Jeg har begynt å få en feeling på når jeg skal gå ut av salen – når jeg har sett nok.»

^[11]

«Train to Busan».

Entusiastiske obuksjoner

Desto mer gledelig er det å se at norske André Øvredals The Autopsy of Jane Doe ^[12] både er forseggjort og utprøvende innenfor sine rammer. Under åpningsvisningen fortalte regissøren at han ønsket å gjøre noe helt annet enn Trolljegeren ^[13] (2010). Med Emile Hirsch ^[14] og Brian Cox ^[15] (som erstattet Martin Sheen) ombord på Hollywood-skuta har Øvredal laget en interessant thriller-lek som plutselig bikker over til å bli et “skvettorama” der skuldrene våre konstant heises opp mot ørene.

Fortellingen springer ut av liklaben, der vi får et realistisk innblikk i far og sønn Tildens hverdag som patologer. Når et vakkert, porselensaktig kvinnelik dukker opp på obduksjonsbordet, blir hun gjenstand for en helaften med gravearbeid. Etter hvert klarer vi ikke vende blikket vekk fra de nesten komisk groteske innvollene, og blir stadig mer engasjerte passasjerer på denne reisen inn i menneskekroppen, motivert av å finne dødsårsaken.

The Autopsy of Jane Doe er ikke nøktern hva gjelder klassiske sjangergrep, men heldigvis forseggjort; Øvredal viser at han har et reflektert forhold til virkemidlene han anvender. Den tydelige – men ikke latterlige – etableringen av sentrale gjenstander og motiver, strammer nervestrengene våre; vi vet hva disse er indekser på når vi kaver rundt i mørket.

The Greasy Strangler ^[16] benytter på sin side enhver anledning til å være så vulgær, naken, og greasy som mulig – uten å gå helt amok. Ideen og formen er interessant, og med sitt stilistiske særpreg og stakkato kunstige dialog, byr den på mer komisk avspenning enn skrekk, om enn noe overdreven på godt og vondt. Far og sønn leder disco-tours iført rosa skjorter, og snart begynner de to raringene å krangle om en attraktiv kvinne. Samtidig er en «greasy strangler» på krigsstien om natten, som ingen helt vet hvem er. Filmen er verdt å se for de underlige kroppsfasongene, sine interne fraser/referanser («Bullshit artist», «You’re such a smoothie», «hootie tootie disco cutie») og flere originale grep – men skummelt blir det aldri.

^[17]

«The Autopsy of Jane Doe».

Ikke-vestlige utfordrere

Filmene som virkelig utfordret skrekkfilmsjangeren under årets Ramaskrik, var de ikke-vestlige bidragene. Amat Escalantes Det fremmede ^[18] rokker først og fremst ved ideene om seksualitet, gjennom sin tvetydige tonalitet og stemning, og kan både oppfattes som provoserende og frigjørende.

I slasherfilmen har underteksten tradisjonelt sett handlet om seksuelt undertrykte følelser som bokstavelig talt må elimineres så fort de blir for grafiske (les: truende for den mannlige morderen). Den seksuelle trusselen kommer i form av en attraktiv kvinne, mot den seksuelt underutviklede mannen, som ikke sjeldent også er sosialt og intellektuelt underutviklet. Som Carol Clover ^[19] påpeker (i Men, Women, And Chain Saws): På lik linje med «mamma-styrte» Norman Bates, hvis soverom kun viser barndomsleker, er også Hitchhiker/Chop Top og Leatherface permanent låst i sin barndom. Kun når Leatherface oppdager sex i film nummer to, mister han appetitten på å drepe.

Slike egenskaper preger også Nattsvermerens (1991) Buffalo Bill, en mamma-fiksert fyr «født i feil kropp», som syr sitt eget kvinnekostyme av ekte hud, etter å ha blitt nektet kjønnsoperasjon. Og i Halloween ^[20] (1978) er morderen et barn, nemlig seks år gamle Michael Myers, som er så rasende på sin søster (beviselig på grunn av hennes seksuelle forhold til kjæresten, i foreldrenes seng), at han knivstikker henne med en kjøkkenkniv.

Den forskrudde mannens behov for å kontrollere en attraktiv kvinne han ikke kan få preger også dagens slashere og utallige remakes. Et eksempel er Carles Torrens’ Pet ^[21], også vist under Ramaskrik, der Dominic Monaghan ^[22] er «the creepy guy» som burer inne kvinnen som avviser ham. Denne maktposisjonen styrker selvbildet hans, og han rettferdiggjør kidnappingen ved å overbevise seg selv om at han “redder henne”. Når kvinnen spiller på sex for å lure ham, er det tydelig at hun inviterer til noe han ikke ønsker fordi han har seksuelle issues.

I nevnte Don’t Breathe har en blind eks-soldat fanget en vakker kvinne som angivelig har kjørt på datteren hans. Senere fanger han den ikke uattraktive Rocky (Jane Levy ^[23]), men i stedet for å voldta henne på “tradisjonell måte”, vil han i stedet injisere en sprøyte med sæd inn i henne. Volden kan derfor leses som et vikarierende uttrykk for det seksuelt undertrykte.

^[24]

«Det fremmede».

I Det fremmede utfordres sex-begrepet i et dunkelt univers. I en avsidesliggende landsby i Mexico med mange hemmeligheter, finner en kvinne frem til en hytte der hun har sex med noe hun ikke vet hva er, som tar form som et virvelløst vesen med tentakler. Fjetret over sine ekstreme orgasmer, blir kvinnen både overrumplet og avhengig – selv om hun aner at dette er en livsfarlig lek.

Senere introduseres også andre for vesenets utrolige «sex-effekt», og en kan spørre seg om rollefigurene blir ute av stand til å se det abnormale og destruktive i det de gjør mot seg selv. Ligner det dop-avhengighet eller ekstrem nymfomani, eller er det snarere en seksuell befrielse de opplever, og kan filmen derfor leses som en feministisk kritikk av menns prestasjoner i senga? Et argument for sexroboter med tentakler?

Det fryktelige i Det fremmede ligger et sted i tilskuerens oppdagelse av at noe så motbydelig – et bløtdyr som ikke viser tegn til å kognitive evner – kan tilfredstille kvinner, og at selve sexakten dessuten kan virke pirrende å se på. Scenariet kaller på sterk ambivalens. Det er biologisk ulogisk for et menneske å ha sex med et vesen som er så ulikt fra dens egen art, og dessuten: Hvordan kan vi vite at vesenet selv ønsker dette, eller er klar over hva som skjer? Er det en voldtekt og utnyttelse – og i såfall, mot hvem? Escalante gir ingen svar – verken enkle eller kompliserte – og kanskje er dette den ubehagelige filmens styrke.

Også Babaki Anvaris Under the Shadow ^[25] demonstrerer hvordan man kan kombinere skrekk med drama, og politikk. Filmen leker med våre forventninger, og introduserer seg som noe ganske annet enn en grøsser.

^[26]

Fortellingen kretser rundt hovedpersonen Shideh (Narges Rashdi ^[27]), som vi møter I Teheran, 1988, etter kulturrevolusjonen. Hennes tidligere politiske engasjement er universitetets begrunnelse for at hun ikke lenger er velkommen til å fortsette medisinstudiene. Omstendighetene tvinger henne til å være hjemmeværende med datteren, der hun får ut aggresjon ved å trene til gamle Jane Fonda-VHS-er (!) etter at mannen tvinges til å delta I krig.

Shidehs skråblikk skaper en feministisk undertone – blant annet påpekes det absurde i patriarkalske lovbestemmelser. Idet Shideh løper for livet for å søke hjelp idet en såkalt djinn (ond ånd) hjemsøker leiligheten, blir hun irettesatt av menn og fortalt at en kvinnes største frykt alltid bør være om hun er tekkelig nok kledd eller ikke; å berge eget og andres liv bør komme i andre rekke.

Når Anvari omsider vrir på skvetteventilen, har fortellingen rukket å bli så ladet at vi skjønner at skrekken kommer fra et virkelig sted. Det er som om man ved å spille på magisk realisme – der noe svært surrealistisk trer frem i et autentisk univers – prøver å si noe om hemmelighetsfulle korrupte samfunn, både i Under the Shadow og Det fremmede.

Under et intervju med Montages ^[28] tidligere i høst (Film Fra Sør) uttalte Escalante selv at hans inspirasjon til å lage en film med et overnaturlig motiv var en rekke uløste forsvinningssaker med uggen bismak, i den lille landsbyen der fortellingen utspiller seg. Det overnaturlige hos Anvari og Escalante harselerer med uforklarlige hendelser i samfunn preget av uro, korrupsjon og/eller totalitære tendenser.

Slike konsepter fornyer troen på skrekkfilmsjangeren – også i en tid der Halloween-underholdningen ofte er av aller enkleste sort.