Den lille traktoren Gråtass er en velkjent figur for de fleste, etter over tyve år i populærkulturen. Vi har møtt dette antropomorfe kjøretøyet i flere tv-serier (den første ble sendt på NRK i mars 1998), teaterforestillinger, og de to tidligere filmene Gråtass – hemmeligheten på gården (2004) og Gråtass får en ny venn (2011). En planlagt serie på tre nye kinofilmer fra produksjonsselskapet Cinenord Kidstory ble påbegynt i 2016 med Gråtass – gøy på landet! som første film, regissert av Peder Hamdahl Næss.
Selv om det med ujevne mellomrom dukker opp en originalskrevet norsk barnefilm med nyskapte rollefigurer, er majoriteten av de senere års barnefilmer her til lands enten del av en filmserie, en nyinnspilling av en gammel klassiker og/eller del av et konsept som går på tvers av ulike plattformer. Disse nye Gråtass-filmene er i så måte svært typisk for norsk barnefilm fra 2010-tallet, og har et naturlig kommersielt potensiale – med gode muligheter for salg av spin-off-produkter som leketraktorer og lignende.
Under Den norske filmfestivalen i Haugesund i august 2016 deltok undertegnede i en panelsamtale med tittelen «Norske barnefilmer – det barna fortjener?», hvor også produsent Dyveke Bjørkly Graver fra Cinenord Kidstory var med. Foruten Gråtass-serien, står produksjonsselskapet blant annet bak den svært suksessfulle filmserien om bestevennene Karsten og Petra. Da panelet i Haugesund dreiet samtalen inn mot den sterke kommersialiseringen av norsk barnefilm i senere år, fikk Bjørkly Graver og Cinenord Kidstory kritikk for at de ikke satser på originale og mer kunstnerisk utfordrende barnefilmer.
Man kunne nesten få inntrykk av at Cinenord Kidstory alene ble gjort ansvarlige for kommersialiseringstendensene, når det er innretningen på støtteordninger og filmfinansiering i Norge som er styrende for utviklingen i norsk barnefilm, langt mer enn det enkelte produksjonsselskap er. Og man må ikke glemme at Cinenord Kidstory også står bak kunstnerisk sterke barnefilmer som Jørgen + Anne = sant (Sewitsky, 2011) og Kule kidz gråter ikke (Launing, 2014).
Når det er sagt, så bærer Gråtass – gøy på landet! preg av å være en samlebåndsproduksjon. De tre filmene i serien ble spilt inn samtidig over tre måneder, sommeren 2015. En slik fortetting av innspillingene vil i seg selv være en utfordring for et produksjonsteam, og det er dessverre synlig i filmen at man har gått for de enkle løsningene. Her har man ikke brydd seg med (eller evnet) å skape et visuelt spennende filmunivers, eller utnyttet det potensialet som ligger i setting og rollefigurer. Gråtass – gøy på landet! er ikke en direkte dårlig film, men den kunne vært så mye mer, hadde bare produksjonsvilkårene og de involverte tillatt seg flere kreative krumspring.
Gråtass – gøy på landet! forteller en enkel historie. Gustav (Elias Søvold Simonsen, kjent fra rollen som Karsten i Karsten og Petra-filmene) skal tilbringe hele sommeren ute på landet sammen med foreldrene og lillesøsteren. Det ser han ikke frem til – på landet er det ikke engang asfalt å kjøre skateboard på. Men det går ikke mange minuttene før alt er fint likevel. Grynet (Dagny Backer Johnsen) kommer ridende og tar ham med til gården til Gamlefar (Stein Winge) og Goggen (Jeppe Beck Laursen). På gården møter Gustav mange søte dyr, og kanskje viktigst: den «levende» traktoren Gråtass. Gustav og Gråtass blir umiddelbart bestevenner og løper/kjører ved siden av hverandre over grønne enger mens filmmusikken understreker idyllen. De leker også gjemsel sammen, men Gråtass (den tullebukken) prøver å gjemme seg bak en altfor liten høyball.
Så blir en geitekilling født på gården, og Gustav og Gråtass får ansvar for å passe på den. Men geitekillingen er en ekte Houdini (og kalles senere opp etter den berømte utbryterkongen), og klarer å rømme ut av en åpen dør! Houdini stikker av med Gamlefars underbukser før han spiser av den store agurken Gamlefar har dyrket til en kommende grønnsakskonkurranse. Men fortvil ikke! Gustav har en plan. Med hjelp av Grynet og Goggen blåser Gustav opp flere pakker med ballonger, og maler én av dem grønn. Gamlefar ser ikke forskjell på ballong og agurk, men så kommer Houdini seg løs igjen og – helt uten at noen av dem som står ved siden av bordet merker det – klatrer geiten opp på bordet og tygger i ballongen. Heldigvis kan Houdini også noen kunstner. Når Gråtass bruker hornet sitt, danser den lille geita, og en premie på markedsdagen er likevel sikret. Og alle er venner til slutt.
I Gråtass- gøy på landet! er alle de voksne rollefigurene relativt dumme og hjelpeløse, men også velmenende og greie i bunn. Goggen introduseres med føttene først, kledd i lodne kanintøfler, og har for øvrig også en god vom, en snurrbart og et åpent, barnlig blikk. På tross av at han er bonde med egen gård, ser han ikke ut til å ha annet å fylle dagene sine med enn å leke og tulle sammen med Gustav og Grynet. Han er dessuten så dum at han deltar i en spisekonkurranse uten å forstå at det er det det er. Han tror han er på restaurant og setter seg ned ved et fat fylt med pølser, spiser disse med god appetitt og vinner konkurransen til sin egen store overraskelse.
De andre voksne er ikke like eksplisitt barnslige som Goggen, men som i mange barnefilmer er det barna selv som har de gode løsningene og som ordner opp. De to barnefigurene i filmen er relativt pregløse, og er gitt få karaktertrekk utover deres rolle som surrogat for barnepublikummet. Gustav har utelukkende gode egenskaper – han er hjelpsom, blid og samvittighetsfull, og Grynet, som hans gode hjelper, er like blid og grei.
Den svakeste karakteren i filmen, er hovedpersonen selv. Gråtass har ingen personlighet. Han tilfører verken sjarm eller nødvendig plottutvikling. Hans rolle i filmen er så overflødig at det ikke ville endret filmen nevneverdig om man bare fjernet Gråtass helt. (Den største tapet ville vært frafallet av muligheter for salg av leketraktorer i etterkant.) Det burde være mulig i 2016 – også innenfor budsjettet til disse Gråtass-filmene – å gi traktoren mer liv. Enkle virkemidler, som å gi ham større bevegelighet i øynene (lyktene) eller gjennom å gi ham øyenbryn som kan heves og senkes hadde hjulpet mye. Tenk bare hvor mye personlighet og sjarme man klarte å skape gjennom enkle bevegelser med søppelroboten Wall·E sine øyne/lykter i Pixar-filmen Wall·E (2008). Wall·E er riktignok helanimert, men bevegelsene burde til en viss grad kunne overføres til en traktor som Gråtass. Heller ikke kosedyrene i Karsten og Petra-filmene er mer enn helt ordinære kosedyr, tilført stemmer og enkle bevegelser, og likevel er både Frøken Kanin og Løveungen – i motsetning til Gråtass – helt tydelige karakterer med liv og personlighet.
Det er riktignok ikke bare rollefigurene som er stiliserte og ensformige. Dette problemet sitter også i filmens mise-en-scène. Gården til Goggen ligger vakkert til i landskapet, og filmen er ispedd bilder av kyr som beiter, små nusselige lam, og grønne enger. Likevel, det visuelle uttrykket i Gråtass – gøy på landet! minner mer om en helt adekvat TV-produksjon for barn, enn det gjør en helaftens kinofilm. Det er ikke lagt vekt på å skape et visuelt spennende filmunivers. Her er ingen detaljer, ingen elementer utover det helt essensielle.
En enkel historie fortalt med få karakterer i et klart avgrenset filmunivers trenger ikke nødvendigvis være negativt i en barnefilm. Ta for eksempel den tyske barnefilmen Gubben og katten – masekråker og bestevenner (2014, Ali Samadi Ahadi). Også her presenteres en liten bondegård i et klart avgrenset og stilisert univers, med få karakterer (tre voksne, hvorav en er snill, en er «comic relief»/skurk og en er velmenende hjelper, samt en snakkende katt), og en enkel historie fylt med slapstick humor og tull. I likhet med Gråtass – gøy på landet! er også Gubben og katten innrettet mot de aller yngste publikummerne.
Den største forskjellen mellom disse to filmene er den detaljrikdommen og visuelle bevisstheten som fremvises i Gubben og katten – masekråker og bestevenner. Nå skal det nevnes at de tyske filmskaperne riktignok hadde et stort budsjett, på omtrent 78 millioner kroner, mens Gråtass – gøy på landet! og de to neste Gråtass-filmene er spilt inn simultant med et samlet totalbudsjett på 50 millioner kroner. Jeg vil likevel hevde at de visuelle og formmessige forskjellene mellom filmene ikke bare handler om budsjettenes størrelse, men også om estetiske visjoner og kreativitet.
I Gubben og katten, er hver filmramme spekket med små, morsomme detaljer. For eksempel bader musene som bor i veggen i tekopper, og har bygget taubaner på tvers av gårdsplassen, og hønsehuset har blondegardiner og dets beboere er kledd i perlesmykker. Det hele formidles dessuten gjennom fotograf Mathias Neumanns uventede kameravinkler, og i en fargeskala av rødt og grønt som skaper assosiasjoner til Jean-Pierre Jeunets Den fabelaktige Amélie fra Montmartre (2001). Til sammenligning ser ikke Gråtass – gøy på landet! ut til å ha noen ambisjoner for det visuelle uttrykket. Man får unektelig litt følelsen av at filmskaperne tror at slikt ikke er så viktig for barn. Så lenge man har litt humor, en «levende» traktor og noen dyr, så går det liksom greit.
Det finnes en del gode ideer i Gråtass – gøy på landet!, men de skriker av uutnyttet potensiale. Hvis nå Goggen skal være en sprø oppfinnertype, slik han presenteres som i Gustavs voice-over, så kan man tenke seg at det ville komme til syne i filmens mise-en-scène. Her kan vi tenke oss et gårdstun og et hus fylt til randen med mer eller mindre mislykkede oppfinnelser, verktøy, løse gjenstander og «annen manns» søppel som Goggen planlegger å bruke på genialt vis. Med unntak av en såmaskin han fester til Gråtass i en tidlig scene, er det ingen spor av Goggens ville kreativitet her. Og hvorfor ikke utdype påstanden om at Gamlefar har grønnere fingre enn noen annen bonde i distriktet med å faktisk vise mer enn bare den ene store agurken? Hvor mye mer spennende hadde ikke gården vært om det fantes en frodig, fargerik grønnsakhage, hvor grenene på tomatplantene hang tunge av frukt, og hvor maisplantene raget høye over Gustav og Houdini? Det ville dessuten vært et perfekt sted å gjemme seg for et rampete, lite lam.
Når filmens fortelling kommer til den store Markedsdagen, ser man en setting som virkelig utmerker seg som et vell av uutnyttet potensial. Markedsdagen skal både være troverdig som et årlig høydepunkt for rollefigurene, og som filmens narrative høydepunkt. Samtlige plottlinjer i filmen kulminerer her. De spartanske omgivelsene vi får presentert, er derfor et stort antiklimaks. Her er det påfallende få statister, og markedsbodene ser stusselige og hjemmelagde ut. I det hele tatt minner markedet mer om et arrangement i regi av en liten barneskole, hvor barna selger selvlagde, overprisede kunstverk til egne foreldre, enn et arrangement som visstnok skal være årets høydepunkt for alle bønder i regionen.
Her kunne man sett for seg en mise-en-scène fylt av spennende detaljer; med markedsboder bugnende av fargerike grønnsaker, frukt og blomster. En fortetning av de tilgjengelige statister og en litt annen innramming av bildet, kunne dessuten bidratt til at vi i litt større grad kjøpte ideen om dette som et populært arrangement. Spisekonkurransen Goggen deltar i, er et godt eksempel på hvordan filmskaperne ikke utnytter potensialet i handlingen. En pølsespisekonkurranse kunne være et komisk høydepunkt – både fristende og frastøtende på samme tid. Men det eneste som kommer ut av scenen, er at vi nok en gang får bekreftet at Goggen er dum. Det slår meg at en mer fantasifull og visuelt sprek regissør ville fått mye mer ut av disse scenene. En større detaljrikdom, en større bevissthet rundt det visuelle, og et mer taktilt innbydende filmunivers ville hevet filmen betraktelig.
Det Gråtass – gøy på landet! virkelig lykkes med, er å treffe humoren til sitt unge publikum. Mye av filmens komikk springer ut av barnepublikummets overlegenhet i forhold til den relativt usmarte Goggen. Han er for eksempel så dum at hver gang den strenge Hildegunn roper «sitt!» til hunden, setter Goggen seg ned på bakken, han også. I en annen scene ser vi Goggen innta frokosten ute på et jorde, men hver gang han legger en matbit fra seg på duken, forsvinner matbiten idet Goggen snur seg. Goggen vet ikke at Houdini har rømt fra låven, men det vet publikum, og det oppstår stor begeistring hos de små etter hvert som de får øye på en liten hvit hale bak stubben. Barnepublikummet forstår at det er Houdini som tar maten, men det gjør ikke Goggen!
Dette er en film laget for de aller yngste, og humor knyttet til forviklinger, overraskende vendinger (som at Houdini plutselig står på bordet og tygger i ballong-agurken) og dumme voksne som ikke skjønner halvparten av det barnepublikummet selv gjør, fungerer ofte godt. Som voksen tilskuer, er det Hege Schøyen i rollen som Edith, butikkdame, postdame og frisør, som gjør størst inntrykk. Hun innehar en relativt liten rolle, men som alltid har Hege Schøyen genial komisk timing og bøtter av sjarm.
Gråtass – gøy på landet! er en barnefilm preget av sin tid; av en filmpolitikk som fremmer konseptuelle filmserier og kommersiell tangegang, og av de betydelige incentivordninger som finnes, i et land som Irland. At filmen er spilt inn der, og ikke i Norge, er kanskje ikke overtydelig for et barnepublikum, men det er åpenbart for alle voksne tilskuere. Filmpolitikk og økonomiske incentiv legger naturlig nok visse føringer på hvilke barnefilmer (og andre filmer) som lages. Men det trenger imidlertid ikke bety at man senker ambisjonsnivået på alle plan.
Det er mitt inntrykk at en sterkere, mer kreativ regissør, og rundt denne – en mer ambisiøs fotograf, kostymemaker og produksjonsdesigner – kunne gjort mye mer med denne filmen. Historien er det den er; enkel, lett moralsk og rettet mot de aller yngste. Men også barna fortjener et rikere, mer nyansert filmunivers, med en gjennomarbeidet visuell stil og rollefigurer med ørlite mer dybde, enn det vi får presentert i Gråtass – gøy på landet!.
