Film fra sør 2016: Den brasilianske regissøren Gabriel Mascaro ^[1] (f. 1983) besøker Oslo og årets Film fra sør med sin andre spillefilm, Neon Bull ^[2], som deltar i hovedkonkurransen og kommer på norske kinoer i slutten av november. Vi har snakket med Mascaro om arbeidet med Neon Bull og overgangen fra dokumentar til spillefilm – en interessant kunstnerisk utvikling som blir synlig i festivalens Mascaro-retrospektiv ^[3].

«Brasil er et land i rask utvikling,» forteller Mascaro om hjemlandet, når vi åpner samtalen med en kort oppsummering av Brasils dramatiske par siste år – markert av et lite knippe tabloide hovedoverskrifter: fotballandslagets kollaps under VM på hjemmebane i 2014, avgangen til president Dilma Rousseff ^[4] og et sommer-OL arrangert i en tåke av både korrupsjonsspekulasjoner og store idrettsprestasjoner.

Brasiliansk film, på sin side, har lenge vært forbundet med populariteten til regissører som Walter Salles ^[5] (Central Station), Fernando Meirelles ^[6] (City of God) og José Padilha ^[7] (Tropa de Elite), men likevel har ikke landet fremstått med en filmkultur som kan sies å besitte den egenart som eksempelvis argentinsk film har gjort de siste 10-15 årene. Dessuten har Salles, Meirelles og Padilha alle konsentrert seg mest om sine internasjonale karrierer, og etterlatt til mindre profilerte filmskapere å skape filmportrettene av det moderne, kontemporære Brasil. I dette sjiktet finner vi heldigvis Gabriel Mascaro, som må kunne sies å være en av de mest lovende unge filmstemmene som har kommet ut av Brasil på lenge.

Mascaro representerer en bølge av unge sør-amerikanske filmskapere som de siste årene har markert seg på den internasjonale filmfestivalscenen. Film fra sør hadde i 2015 besøk av en annen av disse, colombianske Ciro Guerra ^[8], som imponerte stort med Embrace of the Serpent i Cannes (og senere ble Oscar-nominert). For Mascaro har veien gått via dokumentarfilm, og sjangerspesifikke festivaler som IDFA og filmfestivalen i Rotterdam, til Locarno-premiere på spillefilmdebuten August Winds ^[9] i 2014. Og da Neon Bull kom ut av Venezia i 2015 som en av festivalens beste filmer, fikk Mascaro sitt definitive internasjonale gjennombrudd.

Dette svært stemningsfulle filmverket demonstrerer at han er villig til å utforme og utforske en helt egen visuell fortellerform, med tydelige særtrekk og innovative grep – nok til å markere at Brasil er en filmnasjon å regne med fremover, men av ganske andre årsaker enn arven fra Salles’ sentimentale blikk eller Padilha og Meirelles’ dystre favela-skildringer.

^[10]

«August Winds» (2014)

En cowboy fra nord-øst

«Jeg kommer fra storbyen Recife i det nord-østlige Brasil, og denne regionens særpreg er utgangspunktet for mange av ideene i Neon Bull. Filmen ønsker å vise at det er mulig å drømme om et annet liv, men at man ikke nødvendigvis trenger å forlate hjemstedet for å gjenoppfinne seg selv,» forklarer Mascaro. «Det er mange tekstilfabrikker i denne regionen av Brasil, og for hovedpersonen – som bokstavelig talt er en cowboy, en som jobber med kuer og okser – blir de andre mulighetene i nærheten en katalysator for drømmen om å gjøre noe annet enn å være en cowboy.»

Neon Bull er en film som gjennom sitt observerende, tålmodige filmspråk viser at regissøren har en annen tankegang og visuell filosofi enn hva vi er vant med fra den klassiske filmskole-tradisjonen som regjererer i mange nasjonale filmkulturer i Europa, inkludert Norge, der et standardisert og ofte innstudert filmspråk med shot/reverse shot ^[11] og full ”dekning” i enhver scene dikterer den visuelle setningsoppbyggingen. Mascaro har utviklet sitt språk gjennom formtradisjoner fra dokumentar- og kunstfilmfeltet, og viser i Neon Bull en helt annen følsomhet og nysgjerrighet enn mange av sine europeiske jevnaldrende. Dette smitter også over på tematikken.

«Brasil har endret seg mye de siste 10 årene, og kanskje særlig regionen rundt Recife i nord-øst. I mange brasilianske bøker og filmer snakker man om dette området som fattig, men jeg ønsket å bruke mitt blikk fra innsiden til å si noe annet. Menneskene i nord-øst søker seg ikke bare vekk. De møter stedsspesifikke forventninger knyttet til kjønn og identitet, noe som jeg også ønsket å utfordre med denne historien; å vise en vri på forventningene og utvide konseptene om hvordan menneskene i dette området kan søke disse andre drømmene for seg selv.»

Mascaro debuterte i 2008 som co-regissør av KFZ-1348 ^[12], en dokumentar som gjennom å spore de mange tidligere eierne av en Volkswagen Beetle, åpnet et lite vindu til det brasilianske samfunnet. Mascaro har gjennom flere av sine filmer tegnet opp et relieff av hjemlandet og det moderne Brasil. På filmfestivalen i Rotterdam ble han i 2012 invitert til å vise Housemaids ^[13], en dokumentarfilm (som vises på Film fra sør i Mascaro-retrospektivet) basert på en rekke hjemmeopptak gjort av middelklassetenåringer som har filmet hushjelpene sine. Dette var en tematisk oppfølger til hans tidligere film High-Rise ^[14] (2009), der det var innbyggerne i luksuriøse skyskrapere som ble fanget inn og skildret av Mascaros observerende og følsomme kamera.

^[15]

«Neon Bull»

Vold og tilfredsstillelse

I både spillefilmdebuten August Winds og Neon Bull, lykkes Mascaro i å skape en naturlig estetisk bro fra det dokumentariske uttrykket, samtidig som han vokser som regissør – og gir seg i kast med krevende iscenesettelser, ikke minst i Neon Bull. Filmen tar oss med dypt inn i rodeo-kulturen og spillet kalt vaquejada, der rasende okser skal gripes om hornene og bringes til bakken av menn til hest, og i dette miljøet finner vi Iremar – cowboyen som drømmer om å bli motedesigner.

«I Neon Bull var det nødvendig å skape en sannhet i gjengivelsene, så det var selvfølgelig viktig for meg å ta i bruk erfaringene mine fra dokumentarfilm. De lange tagningene bevarer skuespillernes interaksjoner med hverandre og med dyrene, men dette uttrykket kombinerer jeg med noen innslag av surrealisme og forhøyet virkelighet – som kanskje gir et annet uttrykk enn bare at det er såkalt ”dokumentarisk”?»

Mascaro er tross sin unge alder allerede en klok og ettertenksom filmskaper, og tar seg god tid når vi spør om ekstremitetene i Neon Bull – både i fortellingen og det visuelle uttrykket. Kombinasjonen av oksene, sanden og det skitne, med skjønnheten, parfymene, kostymene – alt det flamboyante i cowboyens drøm – er interessant. Hvordan har Mascaro utviklet denne kollisjonen mellom to verdener; to uttrykk for hovedpersonens identitet? «I denne filmen var jeg veldig interessert i å se hvordan vold og tilfredsstillelse kan være en del av samme kropp, hvordan mot og følsomhet kan være del av samme kropp. Alt det som vanligvis ikke kan kombineres, ønsket jeg å bringe sammen i en og samme kropp, en og samme opplevelse. Ett og samme bilde.»

«Filmen forsøker å være der med de menneskene den handler om,» fortsetter Mascaro, «den forsøker å forstå deres interne koder og drømmer. Jeg ønsket ikke å dømme dem, men å dele deres opplevelse av livet, og forsøke å gjengi det i filmen.»

^[16]

«Neon Bull»

The Neon and the Bull

Hvorfor har han valgt tittelen Neon Bull? Mascaro svarer entusiastisk. «Vel, tittelen blir som en allegori på et sted som har endret seg raskt, med mulighet til å drømme om noe annet. Men også at drømmer har med seg en motsetning. At filmen om cowboyen som drømmer om å bli designer også er en historie om transformasjon i et større perspektiv. Men jeg skal være ærlig: å finne de to ordene, Neon og Bull, og å bestemme seg for tittelen, var vanskeligere enn å lage filmen i seg selv!»

«Tiden det tok å finne filmens tittel er egentlig illustrerende for hele prosessen; jeg ønsket å oppdage filmen gjennom å lage den, og jeg har forsøkt å unngå kyniske manipulasjoner i filmspråket. De lange tagningene avbrytes ikke av klipp, så skiftene i stemning eller bevegelse skjer gjennom iscenesettelse istedenfor gjennom montasje. Og på den måten er spenningen og den indre konflikten i bildene mindre forutsigbar,» sier Mascaro, ikke uten undring. «Jeg håper filmen er mer subtil på den måten, og samtidig generøs med hvordan dette universet av okser, hester, menn og kvinner, blir skildret. Alt dette,  alle disse motsigelsene, ønsket jeg å bake inn i tittelen. Slik kom jeg frem til Neon Bull.»

Bruken av de lange tagningene inviterer også tilskueren til å få oppleve tid på samme måte som rollefigurene; tiden det tar å leve disse livene, kan man si. Dette blir særlig effektivt i filmens to bemerkelsesverdige sexscener. (Den lille heist-scenen som handler om å stjele med seg sperm fra premiehingsten på hesteshowet er en særlig underholdende sekvens.) Så hvordan gikk Mascaro frem for å sikre at disse scenene ikke brøt med filmens øvrige estetikk og stemning?

«Vel, dette dreier seg om tid, selvfølgelig. Å la kameraet fange inn realtid blir nærmest politisk; et brudd med forventninger. At jeg får rom til å flette inn andre lag enn det første og mest opplagte man ser i bildet. Sexscenen med hesten, for eksempel, kunne blitt ”typisk” som et humoristisk innslag hvis man brukte klipp til å aksentuere overfladiske poeng. Men fordi vi får se alt utspille seg i én tagning, med to minutters stimulering av hesten før de kan stjele spermen, og ikke minst tiden etterpå, begynner vi å lese scenen annerledes. At den filmiske opplevelsen kan skape interaksjon for tilskueren med en situasjon eller en tematikk man vanligvis ikke kan se, er grepet som gjør det cinematisk for meg.»

I Neon Bull har Mascaro samarbeidet med Diego García ^[17], filmfotografen som også nylig jobbet med thailandske Apichatpong Weerasethakul, og det finnes noen overlappende kvaliteter mellom disse filmene. «Takk, og ja – det var et interessant samarbeid,» sier Mascaro smilende. «Interessant fordi vi ikke skulle ”dekke” inn scenene med forskjellige synsvinkler og perspektiver, men forsøke å løse hver scene med ett bilde. Så da måtte vi jobbe med å forstå hvilken avstand kameraet skulle ha til motivene, til kroppene. Og vi forstod sammen at desto nærmere kameraet befant seg, desto mer ble følelsene våre for rollefigurene redusert, og tømt for mening. Ved å holde oss lengre unna, følte vi at menneskene foran kameraet ble forsterket og fikk puste, og vi samtidig fikk oppnå en økt intimitet med dem,» avslutter han.

Gabriel Mascaros filmer er preget av en varm sensualitet og et varmsomt blikk for mennesker, og handler om hvordan vi relaterer oss til og formes av våre omgivelser. I rommene som skapes av Mascaros kamera, får vi tre inn i sårbare skjebner og fascinerende menneskeliv, og filmene viser et kontemporært Brasil fra innsiden; langt unna turistbrosjyrene og Copacabana.

*

Gabriel Mascaro er en av hovedgjestene på Film fra sør i 2016, og festivalen viser tre av hans filmer – Neon Bull (i hovedkonkurransen), og spillefilmdebuten August Winds samt kinodokumentaren Housemaids som del av et mini-retrospektiv. I forbindelse med visningen av ^[18]Neon Bull ^[18] tirsdag 11. oktober i Tancred på Filmens hus, blir det en samtale med regissøren før filmen, ledet av Montages-redaktør Karsten Meinich.