Otto Premingers mordmysterium Laura (1944) regnes som en av de fremste film noir-ene fra Hollywood på 1940-tallet, en periode som også ga oss klassikere som Double Indemnity og The Maltese Falcon. Likevel er Laura, sett med dagens øyne, mer interessant for sin oppfinnsomme narrative struktur og syrlige kritikk av mannens blikk på kvinnen, enn den er en slående studie i noir-visualitet.
I 2015 skrev jeg her på Montages en artikkel som sammenlignet søsterfilmene Ekteskap på italiensk og Gone Girl, og da jeg nylig hadde et gjensyn med Laura, var det vanskelig å ikke trekke enda en parallell til David Finchers gnistrende thriller fra 2014. Gone Girl er en film som på flere nivåer anvender publikums forventninger og fordommer til sin fordel; vi slynges i forskjellige retninger når vi fordeler sympati med rollefigurene, og vi inviteres til å tolke forskjellige perspektiver på plottets kriminalgåte (Hvor er Amy? Hvem har drept Amy?). Gone Girl føles oppfinnsom og original, men slekter også på en lang linje av intelligente thrillere og krimgåter.
Laura er en av disse filmiske opphavskvinnene til Gone Girl, og til dette selskapet kan vi også invitere Billy Wilders Sunset Blvd., i tillegg til De Sicas Ekteskap på italiensk. Disse filmene har det til felles at det er sterke kvinneskikkelser i sentrum for plottet, og at disse rollefigurenes magnetiske nærvær/fravær (om det er Sophia Lorens prinsippfaste Filumena, eller Gene Tierneys omsorgsfulle karrierekvinne Laura) former skildringer av mannsfigurenes måpende, håpløse holdning. I møte med den sterke kvinnen, responderer den porøse mannen med store ord eller tannløs vold, eller begge deler.
Laura er et prakteksempel på en film som formidler sublim maskulinitetskritikk i sin undertekst, med utgangspunkt i et akkurat passe streit og uoriginalt plott: Tittelfiguren (nydelig spilt av Tierney) har blitt brutalt drept av et hagleskudd i ansiktet, og den metodiske politietterforskeren McPherson (Dana Andrews) er i gang med etterforskningen. To av mennene i Lauras liv, den eldre, flamboyante spaltisten Waldo Lydecker (Clifton Webb) og hennes høyreiste forlovede Shelby Carpenter (Vincent Price), utpeker seg som de hovedmistenkte.
Etter hvert som McPherson får høre det ene gjenfortalte drømmebildet etter det andre av hvem Laura var, vokser mytologiseringen av hennes person, inntil også han begynner å trekkes mot den avdøde kvinnen. Med flere fortellerperspektiver i omløp (Waldos voice-over, McPhersons etterforskning, og flashbackene fra Lauras liv) viser det seg også at regissør Otto Preminger har narrative overraskelser i ermet.
Etter bildet nedenfor inneholder artikkelen spoilere.
Alle de mistenkte virker like sannsynlige som Lauras morder, så når McPherson går grublende rundt i offerets leilighet omtrent midtveis i filmen, og sovner i en stol under det makeløse maleriet av Laura som henger på hennes stuevegg, er vi like undrende som etterforskeren. I dette øyeblikket lar Otto Preminger døren gå opp, og inn kommer Laura – i levende live. Tittelfiguren er ikke død likevel, og filmens narrative omdreiningspunkt skifter. Hvem ble drept, hvis ikke Laura? Og hvordan endrer vår oppfatning av Laura seg?
På samme måte som Amy i Gone Girl, returnerer altså den tilsynelatende drepte/forsvunne Laura til handlingen midtveis i filmen, og selv om Laura er uskyldig i misforståelsen (der Amy har gjennomført en utspekulert plan), oppnår begge filmene samme effekt: å dreie om på perspektivet vi har på fortellingen. De to mennene i Lauras liv har presentert henne som en yndig, vakker, ja, enestående kvinne, med tidvis misogyne vurderinger av hva/hvem en kvinne er/bør være.
Særlig Waldo Lydecker (som blant annet Roger Ebert omtaler som en homofil rollefigur in disguise) kommer med noen nedgraderende beskrivelser skjult som komplimenter, når han gjenforteller til McPherson hvem Laura var. Når tittelfiguren selv har returnert i levende live, viser hun seg for oss som en egenrådig og standhaftig person: «I never have been and I never will be bound by anything I don’t do of my own free will.»
I sin analyse av Laura hos nettmagasinet Senses of Cinema gir filmkritiker Matthew Sorrento en treffende beskrivelse av dette spillet mellom vår oppfatning av Laura, og rollefigurenes versjoner av sannheten: «Preminger deals in facades, with how perception cheats us, right down to the ideal image of Laura as a portrait. […] The film’s shifting point-of-view – from McPherson, to Waldo, back to McPherson, then Laura – contributes significantly to the hyper-real tone that gained the attention of [film critic Nino Frank, who coined the term film noir] and, subsequently, so many others. Waldo’s recollection to McPherson of how he discovered Laura, and began a relationship with her, instigates just one thread in the film’s overwhelming fabric of obsession.»
Selv om Otto Preminger har instruert frem en stivpyntet og teatral tone i rollebesetningens spillestil, som resulterer i at Laura i dag har et litt campy og datert preg, føles filmens tematisering av fasader og persepsjon treffende – kanskje særlig i et kjønnsperspektiv.
Når hele den mannlige trioen har fått spilt ut sine forestillinger og drømmer om Laura, er den høyst levende og virkelige Laura en umulighet, aller mest for Waldo Lydecker, som til slutt avsløres som morderen. Det var Lauras forlovede Shelby Carpenters elskerinne Diane Redfern som hadde vært på feil sted til feil tid, og måtte bøte med livet da Lydecker i bitter sjalusi ville drepe Laura for å «beholde henne» for seg selv. McPherson gjenstår som den beste mannen blant tre dårlige alternativer, men filmen ville vært enda mer progressiv hvis Laura også avviste ham.
Otto Preminger var en regissør med mange tangenter å spille på, og i tillegg til Laura har han signert klassikere i flere sjangre – vi har tidligere skrevet om rettssalsdramaet Anatomy of a Murder, forsvinningsmysteriet Bunny Lake is Missing og den melankolske oppvekstromansen Bonjour Tristesse. Et fellestrekk må kunne sies å være Premingers stødige hånd; han utviser også i Laura en evne til å holde seg konsentrert om filmens sjanger- og plottilhørighet, samtidig som han tilfører ideer og tematikk som får utspille seg i underteksten. De tre ovennevnte filmene har denne samme kvaliteten.
Med et kontemporært blikk blir noir-klassikeren Laura en tilfredsstillende gjenoppdagelse; et tilsynelatende museumsobjekt som beviser at det ikke er dødt, men tvert imot et levende og stimulerende filmverk som fortsatt føles interessant og originalt.