Whit Stillman har alltid slitt med å få realisert prosjektene sine. Med kinoaktuelle Love & Friendship ser det imidlertid ut til at karrieren hans har nådd et sent og uventet vendepunkt.
Filmen har nemlig spilt inn mer penger i USA enn noe annet Stillman-verk – mye takket være at den er basert på den uferdige Jane Austen-romanen Lady Susan, skrevet i brevform på slutten av 1700-tallet, men først publisert i 1871.
Blant sine dedikerte fans er Stillman kjent for bitende og humoristiske skildringer av amerikansk overklasseungdom: mennesker med eksistensielle kriser, statusorienterte kjærlighetsforhold og snakketøyet i orden. Selv har regissøren forblitt i utkanten av ”det gode selskap”, som en eksentrisk nisjekunstner som aldri har fått den brede anerkjennelsen han ønsket seg.
Love & Friendship gjenforener Chloë Sevigny og Kate Beckinsale, som begge spilte i Stillmans The Last Days of Disco (1998). Beckinsale spiller den utspekulerte Lady Susan Vernon; en ettertraktet, men kynisk enke på jakt etter nye menn til både seg selv og sin datter. Tidskoloritten er intakt, men som i mer kontemporære Stillman-filmer er det den kvikke sosietetsdialogen som stjeler oppmerksomheten.
Jeg møter den kultforklarte filmskaperen en varm junikveld i Oslo, i forbindelse med den norske kinopremieren på Love & Friendship.
*
– Love & Friendship er den første filmen du har laget som ikke er basert på ditt eget manus?
– Ja, og den gjør det mye bedre på kino enn de andre – hvilket er veldig ydmykende. Omsider liker folk det jeg lager, fordi det egentlig ikke er mitt.
– Men ditt personlige avtrykk er der inne i filmen et sted?
– Littegrann. Somewhat. Jeg måtte ikke kjempe noen kamp for å tilføre meg selv, det skjer liksom av seg selv. Jeg kan ikke unngå det; det ville vært vanskelig å ikke beholde stemmen min, selv om dette ikke er et originalmanus.
– Hvorfor ønsket du å filmatisere Lady Susan?
– Jeg har alltid vært opptatt av Jane Austen, og på en måte gikk jeg tom for mitt eget materiale med The Last Days of Disco (1998). Siden den gang har jeg vært tilknyttet prosjekter som andre har trodd de kan gjøre bedre enn meg; jeg har blitt «unhorsed and defrocked». Men innenfor et slikt tankesett har jeg fordelen av å være den største Jane Austen-tilhengeren blant filmskapere, og er kjent for det.
– Alt av tidsriktige kostymer og interiør er på plass i Love & Friendship, men ikke overraskende vektlegger du dialogen. Det samme ser man i The Last Days of Disco med sine tidlige 1980-tallsmiljøer.
– Jeg har sett hvilke problemer store budsjetter kan føre med seg. Jeg liker The Age of Innocence (Scorsese, 1993) veldig godt, men det tok tid før den filmen vant meg over. Det er et kostymedrama med stort budsjett, og ofte kjeler kameraet bare ved produksjonsdesignets detaljer. «Dette stedet er så vakkert, treskjæringene i veggene, la oss bare filme det!»
– I klipperommet valgte de å ta med alt dette i filmen, og det er en svakhet, synes jeg. Kanskje er det med fordi menneskene i filmen bruker så mye tid på tingene… men jeg tror på at hurtige opptak og en tilsvarende klippeprosess er til det beste for en film. Blant mine egne er de jeg liker best de som ble skutt raskt: Metropolitan, Damsels in Distress og Love & Friendship.
Jeg vil spørre Stillman om hans forhold til Éric Rohmer, som også lagde «raske» filmer der eksistensialisme og moralske dilemmaer blir diskutert i et naturalistisk formspråk. Stillman avbryter meg høflig så fort jeg nevner navnet, slik at jeg ikke får fullført tankerekken.
– De som sier at mine filmer minner om hans… Det gir mening. At Metropolitan er «et sted mellom Woody Allen og Éric Rohmer», for eksempel. Hvis du må beskrive noe til folk og de ikke vet hva du snakker om, må du bruke andre ting for å forklare (Stillman løfter rødvinsglasset sitt).
– «Ååå, denne vinen, den er veldig fruktig og har en meady taste», ikke sant? Hvilket er sprøtt, for vinen smaker ikke av naturlige bær i det hele tatt. Men man er nødt til å bruke språket. Filmene mine er hverken Allen eller Rohmer, men slik jeg ser det er flasken Rohmer – formen er Rohmer – mens innholdet er Woody Allen.
– Allen vil ikke ha naturalisme i sin form; han vil ha greske korfortellere, som i Mighty Aphrodite, barn som snakker om sine voksne liv i Annie Hall – sprø ting som foregår utenfor naturalismen. Hos Rohmer er filmene alltid naturalistiske. Det kunne vært de som sitter der borte som snakker. Både Rohmers og mine filmer prøver å være komedier, men etterstreber samtidig det autentiske. La oss si det slik: filmene mine er Allens vin i Rohmers flaske. Men jeg føler meg egentlig ikke så knyttet til Rohmer, jeg føler meg nærmere Woody Allen.
– Var du mest inspirert av amerikansk film da du startet regikarrieren?
– Det var amerikanske filmskapere som oppmuntret meg. John Sayles lagde Return of the Secaucus Seven (1979), og vi tenkte «oh my gosh, en mislykket novelleforfatter kan skrive en historie, filme den og folk ser den!» Den amerikanske indie-filmen tok etter hvert over for den europeiske kunstfilmen på kinomarkedet; den stjal visningstid fra folk som Eric Rohmer. Jim Jarmusch lagde Stranger Than Paradise (1984), og vi tenkte «oh my gosh, denne bittelille filmen er kjempemorsom, det er fantastisk». Så lagde Spike Lee She´s Gotta Have It (1986), og vi tenkte «oh my gosh, du kan putte hva som helst inn i en historie, uten noen penger, og det kan bli fortryllende.»
Stillman lot seg også inspirere av et knippe spanske regissører. Han så blant annet filmene til Fernando Colomo, en venn fra Madrid, som lagde komedier på 1970-tallet. I hans La línea del cielo (1984) spilte han «en dum amerikaner som sa dumme ting» , ifølge ham selv. Det gjorde han også i Fernando Truebas Sal gorda (1984). I dag omtaler han begge regissørene som sine mentorer.
Det neste han gir seg i kast med etter Love & Friendship kan bli TV-serien The Cosmopolitans, som han laget en pilot for i 2014. Han beskriver serien som sin «store utfordring»; han vil bruke de samme rollefigurene som i piloten, men gå i en annen retning. Igjen er det unge amerikanere, kjærlighet og vennskap som danner utgangspunktet.
– Hvorfor er du så opptatt av «unge voksne»?
– Det er i denne perioden vi former vår identitet. Hvilken vei skal vi følge i livet? Hvem er vi? Hvem skal vi være i et romantisk forhold med? Jeg vil si at det store veiskillet skjer når man er mellom 15 og 30 år. De fleste store valg foretas da. Men det finnes også folk som blomstrer sent, når de er 35.
– Når jeg lagde The Last Days of Disco tenkte jeg at mine to døtre en dag ville være i den samme aldersgruppen som filmens rollefigurer, og at jeg ønsket å gi dem noen velmenende råd. Filmen er en slags «advarselsfortelling» om hvem man ikke skal involvere seg med – hva man ikke bør gjøre. Både Damsels in Distress og The Last Days of Disco er moralske fortellinger om og for jenter.
*
Montages kåret Whit Stillmans The Last Days of Disco (1998) til en av 90-tallets beste filmer.