Denne kronikken er skrevet av Martin Øsmundset, som er masterstudent i film- og fjernsynsvitenskap ved Høgskolen i Lillehammer, og arbeider som kinosjef i Ås og assisterende programsjef for Den norske filmfestivalen i Haugesund.

*

Det er ikke ofte jeg får anledning til å reagere med sjokk og vantro, men en ypperlig mulighet bød seg nylig, da jeg leste Dagsavisen ^[1]s artikkel om en mulig nedleggelse av avdelingen for Film- og fjernsynsvitenskap ved Høgskolen i Lillehammer. Først manglet jeg ord, deretter fant jeg bare ord som ikke egner seg på trykk. Og jeg spurte meg, igjen og igjen: Vet de egentlig hva de legger ned, beslutningstakerne ved HiL?

Et studie er aldri bare et studie. Og verdien av et studie kan vanskelig vurderes om målestokken ene og alene skal lokaliseres under ExCel-fanen «studenter inn». Om man setter såpass trange briller på nesen – også kalt new public management-2D-briller – risikerer man å ta overilte avgjørelser. Avgjørelser man ikke er i stand til å se de faktiske ringvirkningene av, her i det uoversiktlige nuet.

Med de trange brillene på er det dog enklere å forstå hvorfor Film- og fjernsynsvitenskap ^[2] (FFV) vurderes nedlagt, og ikke minst anbefales nedlagt av dekanen. Etter nedgang i søkertallene har studiet blitt et rødt tall i regnskapet. For øyeblikket skapes det altså ikke kroner og øre, og et slikt studie må vel kunne vippes ut av eksistensen som om det var snakk om en videosjappe som tiden løp fra i Majorstuen-krysset – eller?

Onde tunger kunne funnet på å beskrive likvideringen av FFV som et fornuftig farvel med et teoritungt og lite samfunnsnyttig studie. Sannheten er at nedleggelsen er et brutalt angrep på det generelle kompetansenivået innenfor hele den norske film- og TV-bransjen. Film- og fjernsynsvitenskap er ikke bare et studie som fostrer skrivebordsriddere som flotter seg med filmvitertitler på Twitter – selv om det er det også – men en akademisk treningsleir som leverer skarpe, analytiske hoder til produksjonsselskaper, distributører, TV-leverandører, kinoer, festivaler, streamingtjenester, allmennkringkastere, aviser og tidsskrifter – for å nevne noen.

Alumni fra FFV jobber som filmkritikere, redaktører, videojournalister, manusforfattere, filmfotografer, regissører, produsenter, klippere, dokumentarfilmskapere, programutviklere, programplanleggere, kinosjefer, festivalsjefer, forskere og forelesere. I lys av den oppramsingen er det fristende å justere HiL-ledelsens regneark noe, ved å supplere ExCel-fanen «studenter inn» med makkeren «suksesshistorier ut».

^[3]

«Oslo, 31. august» (Joachim Trier).

Det lyder kanskje som en gedigen overdrivelse å hevde nedleggelsen av FFV som et «angrep på det generelle kompetansenivået innenfor hele den norske film- og TV-bransjen» – noe som dermed inkluderer den produserende delen av bransjen – men vi må ta med oss at FFV i årevis har vært et naturlig springbrett videre til praktiske studier ved TV-fagene (TVF) og Den norske filmskolen (DNF).

Med det i mente, kan vi spørre oss: Hva er verdien av en førsteårsstudent på TVF som fra dag én har et analytisk forhold til musikk og lyd, som er bereist i sjangerlære og stappfull av referanseverker? Og hva er verdien av en førsteårsstudent på Filmskolen som stiller med solide kunnskaper om filmhistorie, filmanalyse og bransjen som sådan? (Det er vanskelig å tallfeste slikt, men sistnevnte tilsvarer eksempelvis verdien av en Eirik Svensson ^[4] – som i dag regnes som et av våre største talenter, etter spillefilmene En som deg ^[5] [2012], Natt til 17. ^[6] [2014] og TV-serien Unge lovende ^[7] [2015].)

Forbundet Norske filmregissører ^[8] uttalte nylig til Rushprint ^[9] at filmskolen «helt siden oppstarten i 1997 har hatt tidligere studenter ved film- og tv-vitenskap blant sine beste og mest motiverte søkere». Helt søkt er det dermed ikke å hevde at når HiL-styrets økonomiske håndgranat kastes inn i FFV-leiren, vil det kunne resultere i nedsatt stridsevne også hos TVF og DNF. Er HiL-styret virkelig villige til å vente og se om det får konsekvenser at ingen førsteårsstudenter ved TVF og DNF besitter virkelig solide kunnskaper om filmhistorie og filmanalyse?

Hvis FFV tilintetgjøres, er det likevel konsekvensene for den faglige diskursen rundt film og fjernsyn som burde være den største bekymringen. Fagmiljøet ved FFV har i årevis vært en tydelig premissleverandør for hvordan vi snakker om og forholder oss til film og fjernsyn – og da tenker jeg ikke bare på forskernes, men også studentenes bidrag. Eksempelvis er Montages slik vi kjenner det i dag et resultat av nettopp dette studentmiljøet. Montages skulle vise seg å bli noe av en game-changer, som utfordret og inspirerte etablerte filmredaksjoner til å høyne det faglige nivået, og har med tiden etablert seg som noe så sjeldent som et forum der bransje og akademia diskuterer film sammen. I forordet til Montages-utgivelsen Analysen – Norsk Film 2015 ^[10] skriver filmprodusent Maria Ekerhovd ^[11]:

«For filmskaperne som har laget filmene er det å bli tatt på alvor gjennom en nærlesning av verket enormt inspirerende. Det er viktig at det finnes noen som setter filmen din inn i en større filmhistorisk kontekst; som kjenner virkemidlene og som faktisk forsøker å forstå visjonen som ligger bak; som gjerne kritiserer arbeidet eller deler av arbeidet, men som begrunner denne kritikken med faglig argumentasjon.»

Ekerhovd avslutter forordet med å konstatere at en grundig diskusjon rundt filmene som lages er helt nødvendig om vi ønsker å utvikle en rik, norsk filmkultur. (Slik jeg ser det, betinger en rik, norsk fjernsynskultur nøyaktig det samme.) Ekerhovds ord tjener som et slagkraftig argument for behovet for en akademisk treningsleir som FFV ved Høgskolen i Lillehammer – spesielt med tanke på at Montages og Analysen-spalten er et resultat av utdanningen som nå foreslås utradert.

^[12]

«Alt om min mor» (Pedro Almodóvar, 1999)

I samme åndedrag er det verdt å ta med seg at Lillehammer Filmklubb, som ble kåret til Årets Filmklubb i 2015 ^[13], i stor grad har vært drevet av FFV-studenter – de samme som hvert år utvider og videreutvikler Den norske studentfilmfestivalen ^[14], et av få fora for faglige vurderinger av og samtaler om norske studentproduksjoner.

Igjen: Et studie er aldri bare et studie. I dette tilfellet er studiet direkte koblet opp mot et imponerende produktivt og ikke minst internasjonalt anerkjent forskningsmiljø. I går tikket det inn en melding på veggen til Facebook-gruppen Bevar film- og fjernsynsvitenskap ved HiL ^[15]. Denne var signert Gunhild Agger, en av Danmarks fremste forskere på krim og tv-drama, og lød slik: «Chokerende og kortsigtet! Vi i det videnskabelige mediemiljø i Danmark har haft stor gavn af forskningen i Lillehammer!». Og det er ikke bare danskene som har stort utbytte av forskningen i Lillehammer. Roel Puijk nyter for eksempel internasjonal anerkjennelse for sitt enestående arbeid på slow TV. Og hvor enn Jan Anders Diesen reiser for å holde sine foredrag, blir han introdusert som klodens fremste forsker på polarfilm.

Så kan det innvendes at filmvitenskap på NTNU kan dekke opp for savnet av Film- og fjernsynsvitenskap på HiL, men da har man beleilig glemt at det ene og alene er HiL som beskjeftiger seg med fjernsyn. FFV på HiL og filmvitenskap ved NTNU supplerer hverandre og har en løpende faglig dialog, ikke minst gjennom en rekke felles forskningsprosjekter. Vi lever dessuten i en tid hvor vi konsumerer mer fjernsyn enn noen gang tidligere, og på flere plattformer enn noen gang før. Er det virkelig nå vi skal gå inn for å utslette det lille fagmiljøet som på en enestående måte er i stand til å reflektere over hva vi hviler øynene på, og hvordan?

Burde vi ikke ta oss råd til en gruppe studenter som kan vie tid til å diskutere og analysere – eksempelvis – hvorfor lange sexscener i kinofilm fortsatt er synonymt med lave besøkstall, mens nordmenn i alle aldre benker seg i sofaen hver uke foran grufulle voldtekter og bestialske drap i Game of Thrones ^[16]? Ja, burde vi ikke koste på oss en gruppe studenter som er velsignet med en foreleser som har forsket på Hurtigruten – Minutt for minutt, som kan forklare dem hva som lå bak den merkverdigste innovasjonen sett på norsk fjernsyn i moderne tid? Har det ikke en verdi at et par fremtidige arbeidstakere sendes ut i fjernsynsbransjen med slik kunnskap?

Jeg applauderer det faktum at HiLs dekan og rektor ønsker innspill fra studenter og andre velkommen før møtet neste uke, men frykter at det i praksis er tomme ord, fordi de ikke er interesserte i å snakke om andre verdier enn de økonomiske. På tross av mine forsøk på å utvide verdibegrepet her, frykter jeg at de vil respondere med at de hører hva jeg sier og at de er enige i mye av det, men at tallene stadig er røde. Derfor skal jeg avslutningsvis forsøke å adressere årsakene til de røde tallene, og utfordre HiL til å gjøre dem grønne fremfor å la hele studiet gå i pennalet.

Hovedargumentet for nedleggelse er, slik jeg forstår det, sterkt reduserte søkertall, som gjør at FFV akkurat nå går med underskudd, grunnet den gjeldende finansieringsmodellen til høyere utdanning. Videre er underskuddet til FFV uheldig for de andre seksjonene som ligger under avdelingen for samfunnsvitenskap, og av hensyn til dem – juss, psykologi og idrett – anbefales det altså nedleggelse.

Oppvakte lesere vil trolig tenke «juss, psykologi og idrett – hva gjør FFV i den sprikende kabalen?». Og ja, det fantes en tid da FFV lå under TV-fagene og ting ga mening. Så hva skjedde? Jo, da HiL prøvde å bli universitet sammen med Hedmark og Gjøvik – Prosjekt Innlandsuniversitetet, intet mindre – skulle Den norske filmskolen og TV-fagene slås sammen, og FFV ble av den grunn presset ut av TV-fagene og flyttet til Avdeling for samfunnsvitenskap, hvor studiet fortsatt befinner seg i dag – av en eller annen grunn. En rekke FFV-studenter har uttrykt skuffelse over at FFV ikke er knyttet tettere opp mot TV-fagene og Filmskolen, og det er ikke utenkelig at denne avstanden har spilt en rolle både for de fallende søkertallene og vanskelighetene med å få studentene videre til bachelor- og masterløp.

^[17]

«Hurtigruta – minutt for minutt» (NRK)

Derfor må vi spørre oss: Er det virkelig umulig å flytte FFV tilbake til sitt rettmessige hjem, der studiet sannsynligvis er mer levedyktig enn det er ute i den organisatoriske periferien, sammen med juss og idrett? Som et apropos til levedyktigheten, er det provoserende å høre at et så dårlig markedsført studie vurderes nedlagt på grunn av lave søkertall. Dette sier jeg ikke helt uten forhåndskunnskaper om markedsføringen, for jeg har selv vært en del av den ved å stå på utdanningsmesser, skrive intervjuer med tidligere FFV-studenter til hjemmesidene ingen leser, og ved å være årelang posterboy for en Facebook-side som i skrivende stund har halvparten så mange likes som siden som nettopp ble opprettet for å redde studiet.

I fullt alvor, kjære beslutningstakere: Dere er i besittelse av et studie som dere kan selge inn til fremtidige studenter ved å si at de skal se, diskutere og skrive om film- og TV-serier; at de kan bli filmkritikere, kinosjefer eller programutviklere for TV. Og likevel sliter dere med rekrutteringen? Jeg forstår at dette ikke går av seg selv, slik det gjorde den tiden da alle ville bli «noe i media», men Høgskolens markedsføring av studiet er simpelthen verken god eller målrettet nok, og kanskje er det dette som bør være tema for det kommende styremøtet: Hvorfor klarer vi ikke å rekruttere tilstrekkelig med studenter til et studie som burde være grunnleggende sexy for åtti prosent av landets videregående skoleelever? Hvordan kan vi snu den negative trenden?

Kanskje er det på tide å tenke nytt, og utover det å «drukne» i en utdanningsmesse, publisere intervjuer på et nettsted ingen leser og å bare ha en Facebook-side. Tidligere FFV-studenter finnes over hele landet, og dette innebærer en rekke suksesshistorier og potensielle ambassadører – så hvorfor ikke bruke dem? Om jeg ble spurt om å besøke et par medielinjer på videregående skoler for å snakke varmt om Film- og fjernsynsvitenskap ved HiL, hadde jeg slått til på rappen uten å kreve så mye som en krone for det. Hvorfor? Fordi jeg nærmest har blitt pepret med karrieremuligheter siden jeg ankom Høgskolen i Lillehammer i 2012 som en ung og forvirret herre med lite annet å by på enn en fortid bak disken i Video Nova.

Siden jeg begynte på Film- og fjernsynsvitenskap, har jeg arbeidet som både filmkritiker, redaktør, kinosjef og festivalprogrammerer. Disse mulighetene er en direkte konsekvens av de øyeåpnende studiene mine ved FFV på HiL. Nærmere bestemt går min takknemlighet til de fantastiske foreleserne Jan Anders Diesen, Jo Sondre Moseng, Audun Engelstad, Roel Puijk, Anne Lise With, Søren Birkvad, Tore Helseth, Eva Bakøy, Vilde Schanke Sundet og Lars Ole Kristiansen.

Undertegnede er på ingen måte alene om å føle en slik takknemlighet overfor FFV, og min anbefaling er derfor at studieledelsen aktivt tar i bruk de mange ambassadørene for å få opp søkertallene. Jeg hører dere trenger omlag 60 studenter på førsteåret for at driften skal være lønnsom, og at dere mottok 45 studenter i fjor. Jeg er overbevist om at det finnes minimum femten til som kan tenke seg å studere Film- og fjernsynsvitenskap – men de må vite at studiet finnes, og de må vite hva det er. På dette området har dere en jobb å gjøre, men vi er mange som kan gjøre den sammen med dere.

Så, derfor, kjære HiL-styre: Når dere møtes 12. mai for å diskutere saken, gjør i det minste et forsøk på å ta med i regnestykket de betydelige verdiene som ikke lar seg tallfeste, og vurder hva som kan gjøres for å skape et oppsving i søkertallene før dere struper hele studiet.

Ikke velg en enkel utvei som legger et velrenommert forskningsmiljø i ruiner og er ødeleggende for kompetansenivået i hele film- og TV-bransjen.