Nylig gikk Gøteborg Film Festival ^[1], Nordens største i sitt slag, av stabelen for 38. gang. Vår utsendte medarbeider Dag Sødtholt var igjen på plass, og presenterer her en rapport fra festivalen. Tidligere artikler fra festivalen: 2011 ^[2], 2012 ^[3], 2013 del 1 ^[4] og del 2 ^[5], og 2014 ^[6]. (2015 endte opp som et ubeskrevet blad fra vår side.)

*

GIFF 2016: Årets utgave av Gøteborg Film Festival ^[1] var av meget laber kunstnerisk kvalitet. Undertegnede har deltatt nesten hvert år siden 1994, og ført statistikk med omsorgsfull karaktergivning. Dette var den svakeste årgangen hittil.

I alt besøkte heg 28 visninger (kun fiksjonsfilmer) over fem dager, men det var kun én film som virkelig sendte meg til himmels. Det var riktignok flere gode innslag på programmet, men festivalmenyen bar generelt preg av det jeg vil kalle «mildt interessante» titler – arbeider det er greit å ha sett, men som ingenlunde forsvarer ekspedisjoner til andre land, med innlagt beinflying fra kino til kino, for å få dem med seg.

I denne artikkelen skal jeg gå gjennom det som (relativt sett) er mine syv høydepunkter fra festivalen, før jeg mot slutten av teksten vil skissere noen eksempler fra de elleve filmene som falt inn i middels-kategorien.

Drama også utenfor lerretet

I år var det drama på festivalen også utenfor lerretet – men kun centimetre unna. Det ærverdige sceneteppet på prydkinoen Draken, selve symbolet på festivalen med sitt stiliserte vikingskip, revnet etter en forestilling – akkompagnert av forskrekkede skrik fra gjenværende publikummere – da noe gikk galt med mekanismen som trekker det for.

Festivalpersonell satt visstnok oppe halve natten og lappet det sammen på provisorisk måte, og ingen spor etter kalabaliken kunne ses under senere forestillinger. Sceneteppet må imidlertid restaureres, noe som blir en betydelig oppgave. (Les mer hos Gøteborgs-Posten ^[7].)

^[8]

Faksimile fra Gøteborgs-Posten (04.02.2016)

En annen uheldig tildragelse, med mindre ytre dramatikk, ble også «avslørt» av Gøteborgs-Posten under festivalen. Sporene etter en historisk redningsaksjon har nemlig blitt visket ut. Draken ble truet med nedleggelse i 1995, og festivalen satte i gang en storstilt redningsaksjon i form av en kronerulling, der man ved å bidra med en tusenlapp kunne «kjøpe» et av de drøye 700 setene i salen. Hver stolrygg ble påmontert et navneskilt, men når alle disse gamle setene før årets festival ble skiftet ut med nye, beholdt man ikke navneskiltene. Festivalen ble klar over dette ved en tilfeldighet og fikk reddet skiltene, som nå er bevart på festivalkontoret.

De store plakettene i Draken-vestibylen, som listet opp navnene til alle bidragsyterne, er også borte. Mange norske festivalvenner var med på redningsaksjonen, blant andre Kalle Løchen og undertegnede, og det er vemodig at hendelsen som i sin tid reddet kinoen i dag er visket vekk. Eieren av lokalene, Folkets Hus, skal ikke være interessert i å gjeninnføre markering av stolene, så festivalen må klekke ut et alternativt minnesmerke. (Flere detaljer ^[9].)

Nyskapning med historisk vingesus

Blant hyggeligere festivalnyheter i Gøteborg, kan nevnes en teknisk oppgradering. Det er alltid gledelig med nye kinoer, spesielt når de gjenoppstår fra asken med innlagt historisk vingesus. Göta ble i 1930 den første kinoen på byens paradegate Kungsportsavenyen ^[10]. Etter å ha vært stengt siden 1990-tallet har Göta nå gjenoppstått i restaurert utgave, som en 4-sals-kino og et utstillingsvindu for både moderne sittekomfort og det ypperste av digital visningskvalitet med 4K-projektorer. (Mer info ^[11].)

^[12]

Fra innvielsen av Göta. (Foto: Marit Lissdaniels)

Dermed har Avenyn, som gaten kalles på folkemunne, også blitt en paradegate for kinoer, med visningsstedene Göta og Roy ^[13] (omtrent vegg i vegg), Stora Teatern ^[14] nede ved kanalen Vallgraven, og med den utmerkede flerkinoen Biopalatset ^[15] like borte i strøket. Dette har medført at festivalens tyngdepunkt nå for alvor har fjernet seg fra Järntorget ^[16], med sine to visningssteder Draken ^[17] og Folkteatern ^[18], som er et kvarters gange unna. Dette forsterkes ytterligere siden festivalhotellet i år var flyttet fra Hotell Riverton (med sin bortgjemte plassering langs Göta-elven, dog ikke langt fra Draken) til Scandic Rubinen ^[19] på nettopp Avenyn.

Omkalfatringen slutter imidlertid en historisk sirkel da dette i sin tid var festivalens aller første festivalhotell. Pressekontoret flyttet med, og akkrediterte kunne hente ut billetter på en spesiell kvote fra morgenkvisten til kl. 12.30, noe som fungerte meget bra. Man kunne svippe innom før første forestilling kl 10.00 eller når denne var ferdig. Jeg fikk billetter til alt jeg ønsket uten problemer.

Det evige spørsmål om visningskvalitet

Innføringen av Göta og dermed mindre behov for provisoriske visningssteder var absolutt et steg i riktig retning. Det var lenger mellom de katastrofale visningene enn tidligere. Men noe som aldri slutter å forundre er den høyst varierende beskaffenheten på DCP’ene, med kvalitetsmessig russisk rulett som konsekvens. Selv ikke festivalens hovedkino Draken slipper unna, en sted der man før digitaliseringen var garantert topp kvalitet. Hvis noen i år 2000 hadde reist 16 år fram i tiden ville de nektet å tro sine egne øyne over noe av det som rullet over lerretet der, og ville antagelig fablet om filmkunstens endelikt.

Bare få timer etter å ha sett en nydelig DCP av den franske filmen Summertime i Draken – med en glød, fargestyrke og kontrastrikdom i bildene som ikke sto særlig tilbake fra tidligere tiders 35mm – var det sjokkerende å se Spotlight ^[20] i samme sal med bilder som var uskarpe, blasse med utvaskede farger og lite kontrast – med den «gjennomsiktige» beskaffenhet i bildene som karakteriserer en riktig dårlig digital visning. Med tanke på at denne kinoen er festivalens flaggskip, all filmhistorien som sitter i veggene der gjennom flere tiår, og at det er lørdag kveld, full sal og et forventningsfullt publikum, er dette en stor skam.

Min første tanke var at kopien måtte være en provisorisk DCP som ikke var ment for senere kinodistribusjon – Spotlight skal jo senere slippes på vanlig kino – men på henvendelse bedyrer festivalen at dette var en «offisiell» DCP. Vel, enten må det ha vært noe galt med den eller den ble projisert på feil måte. Det er klart at det er ikke noe problem for publikum å følge handlingen, men opplevelsen blir nødvendigvis redusert. Den samme dårlige kvaliteten rammet også den med norske øyne kinoaktuelle filmen Min elskede ^[21] av Maïwenn (også dette i full sal på Draken) og den franske filmen Sky ^[22]. Jeg forlot alle disse tre visningene.

1. Summertime (Catherine Corsini, Frankrike)

^[23]

Den eneste av de 28 filmene i år der jeg følte meg gjennomlyst eller gjennomstrømmet under visningen, i den så etterlengtede transe-aktige tilstanden der man er intenst til stede i hvert sekund av filmen. Ved siden av A Good Wife (nedenunder) var det også den eneste der jeg var dypt engasjert i rollefigurene. Summertime («La belle saison ^[24]») er en mer tradisjonelt fortalt utgave av den intimt nærbildeorienterte, emosjonelt inntrengende Blå er den varmeste fargen ^[25]. (En scene med en påfallende mengde blå søyler på en jernbanestasjon synes å være en konkret referanse til Abdellatif Kechiche ^[26]s berømte forløper.) Catherine Corsini ^[27] gir oss likevel en original vri ved at den ene av de to jentene i kjærlighetsforholdet er fra landsbygda, og store deler av handlingen utspiller seg på en bondegård.

Bondejenta heter Delphine og er spilt med usedvanlig inntagende sjarm av Izïa Hegelin ^[28], som i Frankrike er mest kjent som rockemusiker ^[29]. Hun vet allerede at hun liker damer når hun flytter til Paris sommeren 1971. Her engasjerer hun seg i en ganske militant kvinnesaksgruppe, hvor hun forfører den noe eldre Carole, spilt av en forrykende sexy Cécile de France ^[30]. (Et av de få ankepunktene mot filmen er at hun med sine 40 år kanskje virker noe gammel for rollen.) Carole mister raskt interessen for sin guttekjæreste, og når Delphine må dra tilbake for å drive gården etter at faren har fått slag, orker ikke Carole å være borte fra henne. Imidlertid er det nulltoleranse for slike forhold på landsbygda. Aller største forsiktighet må utvises, spesielt overfor moren.

Summertime har stor overbevisningskraft i skildringen av et konformt bygdemiljø, der moren står i spissen for en selvpåført emosjonell kastrasjon. Hennes fengsel føles så trygt at hun med stor nidkjærhet selv inntar rollen som fangevokter. I en sviende sannferdig scene kommer morens virkelige, iskalde ansikt fram, fantastisk spilt av den ellers så urbane Noémie Lvovsky ^[31] (som også har et langt rulleblad som regissør). Men Summertime er også en meget livlig, medrivende film, med mye humør og betagende interaksjon mellom de to hovedpersonene. Den franske tittelen er La belle saison – «Den vakre årstiden» – og en av filmens store styrker er hvordan skjønnheten i landskapene framtrer og blir en del av verkets varme personlighet.

2. Endorphine (André Turpin, Canada)

^[32]

Endorphine ^[33] ble min siste film i Gøteborg i år, og en etterlengtet opptur. I et av de merkelige festivalsammentreffene fikk jeg kun sett den fordi jeg rømte fra Spotlight-fadesen, så aldri så galt at det ikke er godt for noe. Endorphine er regissert av den etter hvert faste fotografen til vidunderbarnet Xavier Dolan ^[34]. Den handler om intet mindre enn vår persepsjon av den fysiske verden – faktisk om vi er i stand til å fatte den overhodet, og om det egentlig er meningsfullt å skille mellom fortid, nåtid og fremtid. Selv om André Turpin ^[35] hjelpsomt har lagt inn et handlingsplan der vi følger en forelesning om disse problemstillingene, er Endorphine en djevelsk komplisert affære.

Filmen er en form for mordgåte med det traumatiserte drapet på hovedpersonens mor som omdreiningspunkt. Vi møter henne i tre tidsplan: som tenåring, ung kvinne og middelaldrende. Filmens grunntone, både narrativt og visuelt, er en slags minimalistisk, klinisk surrealisme, som nesten kun henvender seg til intellektet. Vi må strekke oss mentalt for å håndtere enormt lange fortellermessige buer, med snirklete veier mellom puslespillbitene. Turpin har også klekket ut en snurrig måte å visualisere repetitive drømmer som leder tankene mer til eksperimentell film. Endorphine krever nok et nytt påsyn for å kunne fastslå om den har mer dybde utover å være fiffig og engasjerende i øyeblikket.

3. Journey to the Shore (Kiyoshi Kurosawa, Japan)

^[36]

To av mine japanske helter i annen halvdel av 1990-tallet var Sogo Ishii ^[37] og Kiyoshi Kurosawa ^[38]. Begge kvernet ut komplekse, poetiske og okkulte thrillere, der Kurosawa var den som drev det overnaturlige aspektet lengst og mørkest. Ishiis Angel Dust ^[39] (1994) og August in the Water ^[40] (1995) og Kurosawas Cure ^[41] (1997) og ikke minst Pulse ^[42] (2001) er moderne klassikere i sin sjanger. Siden har deres karrierer vært mer ustabile. Kurosawa fikk en midlertidig opptur med mainstream-filmen Tokyo Sonata ^[43] (2008), og han viderefører den nye følelsesmessige modenheten han viste der i Journey to the Shore ^[44], som kommer midt inne i en ny fase med hektisk produktivitet som i omfang kan minne om «gullalderen».

Dette er en film som er like interessert i følelser og menneskelig psykologi som det okkulte. En vakker dag opplever en enke at den avdøde dukker opp igjen som et gjenferd bare hun kan se. Som et par reiser de deretter rundt for å forløse mennesker med et uoppgjort forhold til døden. Man kan spørre seg om hvor godt filmen fungerer som helhet, men den ettertenksomme iscenesettelsen skaper et distinkt uttrykk. Det er liflig å se hvordan Kurosawa koreograferer skuespillere, scenografi og kamerabevegelser i lengre tagninger, noe som kommer aller mest til sin rett i en bevegende scene der en pianospillende liten pike, død for lenge siden, opptrer i samme bildet som en sørgende slektning. Filmen utmerker seg ellers med sin oppfinnsomme visualisering av okkulte tildragelser, en kvalitet vi husker godt fra regissørens velmaktsdager.

4. A Good Wife (Marjana Karanovic, Serbia)

^[45]

Femti minutter i kø ble belønnet med en av de få friplassene til visningen av A Good Wife på ærverdige Bio Capitol ^[46]. Min iver skyldtes at Marjana Karanovic ^[47] er en berømt skuespillerinne – kjent fra roller i flere av Emir Kusturica ^[48]s arbeider, og i de senere år kanskje aller mest for hovedrollen i Jasmila Zbanic ^[49]‘ Gullbjørn-vinner Grbavica ^[50] (2006) – nå i en alder av 58 skulle debutere som regissør og manusforfatter.

I en lang Q&A etter visningen, der Karanovic la ut i lange svar med en stemme som skalv av engasjement, fortalte hun at A Good Wife ^[51] hadde kokt i hodet hennes i årevis og til slutt så skuespillerinnen ingen annen utvei enn å lage filmen selv. I en nasjon som ikke akkurat er kjent for å ha tatt et oppgjør med sin nasjonalistiske nære fortid, er materien svært brennbar. Karanovic ville ikke lage en film om aktivister, men om en helt vanlig husmor for hvem politisk engasjement er fremmed.

Ved en tilfeldighet kommer hun over en videokassett som inneholder opptak fra de jugoslaviske krigene der hennes nå velstående og aktede ektemann deltar i grove krigsforbrytelser (opptakene er basert på en virkelig kassett). Hun fortrenger hele saken, akkurat som hun fortrenger en innstendig oppfordring fra legen om å få undersøkt en kul i et av brystene. En ganske overtydelig parallell mellom to kreftsvulster man helst ikke vil tale om, men den fungerer slett ikke dårlig. A Good Wife følger henne gjennom en serie tildragelser hvis kumulative effekt gjør at hun til slutt overleverer kassetten til utenlandske etterforskere – et grovt forræderi i mange serberes øyne. Filmen dreier seg således ikke om heltemot, men om omstendigheter som til slutt tvinger fram en beslutning. Intrigen i filmen er konvensjonell, men visualiteten er langt fra primitiv, og i en film hvor man må anta at hun har hatt mye annet å tenke på, har jeg vel aldri sett Karanovic bedre, med evnen til å la enhver følelsesmessig nyanse stå tydelig, men diskret fram. En sjelden evne til blottstillelse altså, også fysisk, da filmens første bilde slår mot oss med Karanovic toppløs i et speil.

5. Our Loved Ones (Anne Émond, Canada)

^[52]

Kanadiske Bernard Émond ^[53] har blitt en festivalfavoritt i Gøteborg gjennom sine minimalistiske moralske fortellinger. Intrigen i The Legacy ^[54] (2009) er bortimot identisk med vår egen Vinterkyss ^[55], men gjennomlyst av en kunstnerisk visjon på et helt annet plan enn Sara Johnsen ^[56]s lovende debutfilm. Jeg har faktisk ikke klart å bringe det på det rene, men jeg føler meg temmelig sikker på at Anne Émond ^[57] er en slektning, ettersom Our Loved Ones ^[58] både stilmessig og ikke minst tematisk har flere likhetstrekk med hennes arbeider.

Vi følger en familie gjennom et par tiår, fra en sjokkerende scene som involverer selvmordet hos hovedpersonens far. Underveis overtar datteren hans stafettpinnen som protagonist, inntil filmen avsluttes når hun er i starten av tyveårene. Our Loved Ones konsentrerer seg om de små ting. Blant annet er familiebedriften med produksjon av marionetter fremtredende. Det løper imidlertid en eksistensiell, melankolsk åre under overflaten, noe som fører til regelmessige blaff av dramatikk. Filmen scorer på sin troverdighet og nøkterne inderlighet i skildringen av positive og negative følelser mellom tett knyttede personer. Ikke minst er datteren, som «voksen» spilt av den sympatiske Karelle Tremblay ^[59], en årsak til en til tider emosjonelt inntagende film. (Jeg følger for tiden kanadisk film så godt jeg kan på festivaler. Gøteborg viste også Philippe Lesage ^[60]s forbløffende spillefilmdebut The Demons ^[61], som jeg allerede hadde sett i Tromsø, en kombinert oppvekst- og seriemorderfilm, fortalt med skjør poesi. Videre gjør Denis Villeneuve ^[62] og Jean-Marc Vallée ^[63] nå fremgangsrike karrierer i USA.)

6. Kill Me Please (Anita Rocha da Silveira, Brasil)

^[64]

Debutfilmen Kill Me Please ^[65] starter med en uhyre suggererende, smått hallusinatorisk mordsekvens, men skifter brått gir til å konsentrere seg om en gjeng tenåringsjenter i en nylig utbygd bydel i Rio de Janeiro. På nærmest enerverende vis følger vi deres overfladiske liv, framført med utstudert flatt spill. Imidlertid er en seriemorder løs i området og hovedpersonen Bia blir stadig mer fascinert av saken; tenåringene synes alle ute av stand til å ta den farlige utviklingen som noe mer enn et spennende innslag av morbid underholdning i hverdagen. Etter å ha blitt emosjonelt rystet underveis i filmen, framstår Bia som mer og mer fremmedgjort, og det var dvelingen ved hovedrolleinnehaver Valentina Herszage ^[66]s tomme blikk og nesten mekaniske oppførsel som for alvor fikk meg interessert i filmen.

Kill Me Please har vakt internasjonal oppsikt, og er en underlig blanding av Bressonsk spartanskhet, Lynchiansk mareritt og til tider De Palma-aktig formbevissthet – den meget taleføre regissøren Anita Rocha da Silveira ^[67] var under Q&A helt åpen rundt disse påvirkningene – hvorfra det likevel stiger noe som føles friskt og originalt. Et meget snertent soundtrack har filmen også, men den krever et nytt påsyn for å konstatere om det bare er snakk om «smoke and mirrors» eller reelle kvaliteter.

7. The Prosecutor the Defender the Father and His Son (Iglika Triffonova, Bulgaria)

^[68]

Bulgarske Iglika Triffonova ^[69] har tidligere imponert med sitt poetiske nærvær og evne til å billedlegge menneskers indre liv. Etter Letter to America ^[70] (vist i Tromsø i 2003) og The Investigation ^[71] (Gøteborg 2008) har blitt en regissør jeg automatisk oppsøker på festival. Jeg tviler egentlig på om hennes nye film The Prosecutor the Defender the Father and His Son ^[72] (den offisielle tittelen ser suverent bort fra kommareglene) er vellykket som helhet, men hun tryller jevnlig fram bevegende øyeblikk og klarer på mystisk vis å visualisere stemninger og følelsesmessige vibrasjoner som oppstår mellom rollefigurene. Hun har også et fremragende kompositorisk blikk – som trives like godt med landskap som byområder – og kamerabevegelsen som avslutter filmen er det virkelig klasse over. Triffonovas grep er nesten for gode for materialet, som av og til virker som et «påskudd» for å få lage film.

Premisset er ellers prisverdig: en drakamp mellom en anklager og en forsvarer ved domstolen i Haag, der forsvareren etter hvert trer fram som hovedperson. Hans oppgave er å finne det beste forsvar for en aldeles ufyselig krigsforbryter fra krigene i Ex-Jugoslavia. Etter hvert forstår han at en fattig bondefamilie i Serbia besitter informasjon som kan kaste avgjørende lys over saken, og en sentral passasje i filmen skildrer hans reise dit for å overtale bonden til å stille til avhør i det superurbane Haag. Filmen tar opp en rekke moralske spørsmål uten at jeg ble helt overbevist over dybden, heller ikke i personskildringen av forsvareren, i Samuel Fröler ^[73]s person. Dette er en svensk-bulgarsk produksjon, og drar du kjensel på kvinnen i bildet over, er det fordi det er Nermina Lukac ^[74], hovedrolleinnehaveren i den svenske Spise sove dø ^[75] fra 2012, som her spiller en sympatisk tolk som assisterer forsvareren.

Oppsamling av hovedfeltet

Avslutningsvis vil jeg bare kjapt svippe innom noen av de kun måtelig interessante titlene som ble vist under festivalen. Snurrig nok var det hele to filmer, fra to naboland, som handlet om seks menn på en båt. I greske Chevalier ^[76] møter vi seks velstående kamerater som legger ut på en konkurranse om absolutt alt – for å finne ut hvem av dem som er «best», som en totalvurdering av alle livets områder.

Ideen er original og grunnleggende god, men utførelsen reduserer den til en «one joke»-film som bare unntaksvis vekker noe mer enn mild humring. I tyrkiske Ivy ^[77] er de derimot nederst på den materielle stigen, strandet på et frakteskip som ligger i opplag. Eieren har gått konkurs, og hvis mannskapet forlater skipet, risikerer de å bryte kontrakten og dermed miste krav på utestående lønn. Månedene går og de blir langsomt sprø av ensomhet, lediggang og monotoni. Til slutt begynner de å hallusinere, og der er vel her filmen går overbord for alvor, i tillegg til at personskildringene ikke oppnår særlig dybde til tross for mye streving med nettopp dette.

^[78]

«Frenzy»

Jeg så også en annen tyrkisk film: Frenzy ^[79] var imøtesett med en viss forventning da regissøren Emin Alper ^[80]s debut Beyond the Hill ^[81] (2012) var meget interessant. Men selv om den nye filmen er fotografisk pirrende, er den enda mer kryptisk enn debuten, til tider nærmest uforståelig – kanskje en nødvendighet for dagens politiske allegori i det stadig hardere trykket fra styresmaktene i Tyrkia?

Den polske Klezmer ^[82] forteller om en gruppe unge mennesker under annen verdenskrig som sanker mat i en stor skog, inntil de snubler over en forkommen jøde og får annet å tenke på. Tyskerne har «skuddpremie» på jøder, så det er økonomisk innbringende å dra med seg den nesten-døde stakkaren til innlevering. Skogen som danner et evig bakteppe for handlingen skaper unektelig et visuelt særpreg, men den til tider dialogtunge filmen mangler ellers framdrift, slik at interessen koker langsomt bort i kålen.

^[83]

«Klezmer»

Aleksandr Sokurov ^[84] er en av verdens fremste filmkunstnere, men hans Francofonia ^[85], som forsøker å gjøre for Versailles det han gjorde for Leningrad-Eremitasjen i Russian Ark ^[86] (2002), fremstår som haltende. Verket er ofte poetisk, fascinerende og pirrende i sitt historiske spenn, men beslutningen om å fortelle historien om direktøren for museet og lederen for den tyske okkupasjonsmakten under Annen verdenskrig, gjennom bevisst oppstyltet dramatisering og flatt spill, virker underlig – for å si det mildt.

Den tyske filmen Herbert ^[87] var betegnende for frustrasjonsnivået med årets festival: Først tror man lenge at man står overfor en uventet, uforglemmelig filmopplevelse, med hardtslående og energisk regi, samt hjerteskjærende godt spill av Peter Kurth ^[88]som en røslig gammel bokser som blir rammet av den langsomt dødelige nervesykdommen ALS ^[89]. Så blir man sittende som en hjelpeløs tilskuer til at filmen synker ned i en sump av lettvint sentimentalitet, som om man har slått på en hvilken som helst TV-film.

^[90]

«Sayonara»

Sayonara ^[91] forteller om et Japan som evakueres etter at omfattende atomulykker har gjort landet ubeboelig. Det spesielle med filmen er at en av de bærende rollene spilles av en ekte robot, av typen Geminoid F ^[92], som er tjeneren til en ung kvinne som hensynker stadig dypere i depresjon og fysisk utarming som følge av stråling. Filmen har noen ganske forbløffende, modige scener mot slutten, men er ellers litt for lakonisk, statisk og tilbakeholden til å engasjere noe særlig, og den nærmest konstante strømmen av mer eller mindre pseudopoetiske, ettertenksomme visdomsord tar også på. Roboten er for øvrig en ivrig leverandør av disse.

Chasuke’s Journey ^[93] skulle liksom være Sabu ^[94]s kvalitetsmessige comeback-film som regissør, men var en tynn og masete suppe, i grell motsetning til tidligere idésprudlende, komiske praktverk som Postman Blues ^[95] (1997). Da var The Actor ^[96] bedre. I denne metafilmen møter vi en veteran fra mange småroller i japanske filmer – strålende spilt av Ken Yasuda ^[97], som programheftet opplyser at har en lignende karriere i den reelle japanske filmindustrien. Filmen går seg imidlertid bort i uttværede scener der skuespillerkolleger er på uspesifiserte fylletokter, eller i pretensiøse situasjoner der fyren stiller opp som teaterskuespiller.

^[98]

«The Actor»

Programheftet antyder imidlertid ^[99] at filmen er et kammerdrama mellom skuespilleren og en kvinnelig barkeeper, men dette er jo bare i starten og mot slutten av filmen. En historie man ledes til å tro at utelukkende skal foregå inne i en bar – jeg valgte den nesten bort på grunn av dette – er i stedet en slags episodisk road movie der skuespilleren reiser fra location til location. Her spør man seg selv om hvor mye omtaleskribenten har sett av filmen.

Programheftet surrer også fælt ^[100] – eller er bevisst uklart for å trekke publikum? – med omtalen av argentinske Eva Doesn’t Sleep ^[101], der man får inntrykk av at verdensstjernen Gael Garcia Bernal ^[102] bærer filmen. Sannheten er at han spiller en forsvinnende liten rolle, i en «filmet teater»-aktig fortelling om kampen for å sikre seg den historiske skikkelsen Eva Perón ^[103]s balsamerte lik, på grunn av hennes symbolverdi. En fiffig idé, men filmen blir dessverre stående og slure på samme sted, i festivalens kanskje mest uttværede filmopplevelse.

Ellers må det nevnes at programheftet i år hadde gjennomgått en ansiktsløftning sammenlignet med tidligere utgaver, og inneholdt en rekke artikler om festivalrelaterte emner, i tillegg til selve omtalene.

Festivalen inneholdt naturligvis mange interessante filmer undertegnede ikke fikk med seg – eksempelvis ble det umulig å finne plass til Tabu ^[104]-regissøren Miguel Gomes ^[105]‘ mye omtalte triptyk ^[106], inspirert av «Arabiske netter». Basert på tverrsnittet av festivalen mine valg representerte, er det likevel ingen tvil om at årets utgave ble en stor skuffelse. 

^[107]

Plakaten til «Summertime» («La belle saison»).